Tiberius: Den gale keiseren på Capri

Mens pretorianergarden rydder opp i Roma, fråtser den 73-årige keiseren i alkohol og perverterte utskeielser.

Om dagen utsteder han døds­dommer over alle som kan tenkes å stå i ledtog med forræderen Sejanus, og om natten avreagerer han med sexorgier med barneslavene sine.

Romas første keiser, Augustus, ville ha snudd seg i graven hvis han hadde sett hvor avsporet og forherdet etterfølgeren hans til keisertittelen var blitt.

Som ung imponerte Tiberius med både politisk teft og store militære seiere, men etter at han ble innsatt som keiser, begynte venner og familie å utnytte ham for å få del i makten.

De overså bare én ting: Når Tiberius’ hevntørst først var vakt, lot den seg ikke slukke.

Tiberius var en gutt med store evner

70 år før ville ingen ha spådd at den vesle sønnen til admiral Tiberius Claudius Nero og hans kone Livia Drusilla kunne ende som en gal despot.

Da Tiberius fylte tre år, ble foreldrene skilt. Moren hans, Livia, giftet seg med Oktavian, som senere skulle bli Romerrikets første keiser under navnet Augustus.

Derfor fikk vesle Tiberius og broren, Drusus, den best tenkelige utdannelsen i gresk, latin og filosofi.

Den intelligente og følsomme Tiberius ble snart kjent i den romerske offentligheten, blant annet etter at han som niåring holdt en vakker tale i sin fars begravelse.

Tiberius satt til bords med rikets største menn, og Oktavian markerte den sky guttens posisjon ved å la ham kjøre med i triumftoget etter sjøslaget ved Actium vest for Hellas.

I triumftoget satt Tiberius stolt og rank på en av hestene foran seierherrens stridsvogn.

Oktavian fikk ingen sønner, men tok Tiberius og Drusus inn i sin utvalgte gruppe av mulige etterfølgere.

Sammen besøkte de Romerrikets festningsverk langs Donau, der Tiberius senere fikk sin militære utdannelse.

Soldatene lærte ham å kjenne som en rettferdig ung mann, som snakket langsomt og tydelig.

Det skulle ikke gå lang tid før han høstet sine første militære suksesser i Germania og Armenia.

Oktavian var begeistret over å ha de to brødrene som mulige etterfølgere.

Fem år før romersk lov egentlig tillot det, innsatte han dem i offentlige embeter slik at de kunne begynne å klatre opover Romas karrierestige, cursus honorum.

Det var derfor en ung og høyt respektert Tiberius som i år 19 f.Kr. kunne gifte seg med general Agrippas datter, den 17 år gamle skjønnheten Vipsania. Det var et kjærlig og lykkelig ekteskap, noe som var uvanlig i Romerriket.

De neste årene vant Tiberius flere militære seiere mot barbariske stammer på slagmarkene langs Rhinen og i Alpene. Seierne var medvirkende til at han bare 29 år gammel kunne bestige det øverste trinnet på cursus honorum og bli tildelt posten som konsul. Da Vipsania få måneder senere fødte en sønn, var lykken fullkommen – han kunne ikke ønske seg mer av livet. Men snart skulle Tiberius lære at Roma aldri lar en keiserkandidat i fred.

Tiberius tvunget til skilsmisse

Året etter døde Augustus’ best egnede etterfølger, militærgeniet Agrippa, og den aldrende keiseren fikk det travelt med å samle flere kandidater rundt seg. Tiberius’ listige mor, Livia, overbeviste Augustus om at Tiberius måtte tvinges til å skille seg fra Vipsania. Livia ville gjøre alt for å få sønnen giftet inn i keiserfamilien.

Derfor måtte Tiberius gifte seg med Augustus’ datter, Julia, for å knytte ham tettere til keiseren slik at han formelt ble den neste i rekken til å overta keisertittelen når Augustus døde. Tiberius hadde ikke noe annet valg enn å gjøre som befalt, og dermed ofre sitt gode ekteskap med Vipsania.

Men det unge stjerneskuddet ble ulykkelig i sitt nye ekteskap med Julia. Hun betraktet ham som en pretensiøs annenrangs borger, og gikk hemningsløst til sengs med byens elite.

Tiberius’ humør ble ikke bedre da paret fikk en sønn som døde like etter fødselen.

Ekteskapet røk like etter, og ifølge den romerske historikeren Suetonius led Tiberius av hjertesorg og tenkte konstant på Vipsania:

«Den eneste gangen han så henne tilfeldig, fulgte han henne med et blikk så trist og tårevått at Augustus ville sikre seg at han aldri kom til å se henne igjen», skriver han.

Da Drusus døde i 9 f.Kr., og Augustus i tillegg adopterte to barnebarn inn i keiserpuljen sin tre år senere, ble det for mye for Tiberius. Han ville bort fra Romas råtne maktspill, som allerede hadde kostet ham et ekteskap, og gikk til sultestreik.

Etter fire lange dager ga Augustus seg og lot den nå 38 år gamle Tiberius reise i eksil på Rodos. Kort etter stevnet Tiberius ut i Egeerhavet med et følge av venner.

I løpet av noen dager hadde han gått fra å være verdens nest mektigste mann til å leve en betydningsløs, men fredelig tilværelse, der han diskuterte filosofi på Rodos.

Tiberius blir keiser mot sin vilje

Allerede to år etter var Tiberius igjen å finne i Roma. Augustus hadde mistet begge sine barnebarn under mystiske omstendigheter – enkelte historikere mener at Tiberius’ mor, Livia, igjen hadde en finger med i spillet.

Derfor var Tiberius kalt tilbake til Roma for å la seg adoptere av Augustus, som ville stille ham forrest i arverekken – på én betingelse:

Tiberius ville ha sin populære nevø, Germanicus, utnevnt til sin egen etterfølger. Og slik ble det.

Tiberius styrket sin nye posisjon ytterligere med nye militære seiere i Germania, der den porøse grensen ble konsolidert i årene som fulgte.

Den 19. august i år 14 var ventetiden over. Etter 40 år ved makten døde Augustus, og som eneste overlevende keiserkandidat lot Tiberius seg nok en gang overtale til å vende tilbake til Roma. Men så fant en rekke bisarre begivenheter sted.

Høyst upassende brøt Tiberius for eksempel gråtende sammen under sin tale ved Augustus’ bisettelse, før han i senatet nølte med å akseptere sin nye rolle som keiser.

Tiberius forsøkte å argumentere for at ansvaret var altfor tungt for bare én mann, og at flere derfor burde dele makten. I virkeligheten hadde han allerede fått nok av det politiske sirkuset i Roma og fryktet å bli utsatt for attentater.

Derfor ville han være ydmyk overfor senatorene, men i stedet overdrev han, og ble derfor oppfattet som en arrogant keiser. En borgerkrans for sine bedrifter ville han heller ikke ta imot.

Senatorene brøt derfor ut i bønner og overdreven ros, og en av dem ropte: «Herre, hvor lenge vil du tillate staten å være uten leder?»

Til slutt greide de desperate senatorene å få Tiberius til å akseptere rollen han hadde avvist:

«Bare frem til tiden er kommet da dere mener at det sømmer seg å gi en gammel mann litt hvile», lød Tiberius’ motvillige svar til senatorene.

Augustus hadde mange ganger sjarmert senatorene med sine taler, men nå hadde Tiberius allerede gjort seg direkte upopulær. Følelsen var gjensidig:

«Disse mennene er bedre egnet som slaver», uttalte han senere om dem.

Tiberius legges for hat

Med Tiberius ved roret kom Romerriket imidlertid inn i en stabil periode. Men akkurat som under Augustus førte arvefølgespørsmålet til konstante spenninger og intriger blant Romas elite.

Tiberius’ nevø, den unge hærføreren Germanicus, var allerede populær blant romerne da han i år 16 hevnet det forsmedelige nederlaget i Teutoburgerskogen med en rekke knusende seiere over germanske stammer.

Da Germanicus ifølge rykter ble forgiftet og døde i 19 e.Kr., mente mange romere at Tiberius sto bak forbrytelsen.

Med Germanicus ute av spill kunne han nemlig få sin egen sønn, Drusus, posisjonert som arvtager til riket.

Mistanken fikk senatet til å vende seg mot Tiberius, som de så som en slu og egoistisk keiser.

«Aldri før hadde det vært så mye privat kritikk og uuttalte mistanker mot keiseren som nå», skriver Tacitus.

En skuffet og trøtt Tiberius følte seg stadig mer uønsket i Roma, og dro på lengre og lengre ferier med sin sønn Drusus de neste årene. Den daglige ledelsen overlot han til den fremadstormende lederen for pretorianergarden, Sejanus, som preventivt hadde konsentrert sine 9000 soldater i ring rundt Roma.

Tiberius’ sønn, Drusus, kunne ikke utstå den sleske og maktsyke Sejanus, og under en krangel i 23 e.Kr. slo han gardesjefen i ansiktet.

«En fremmed er invitert inn i regjeringen mens keiserens sønn ennå er i live!» ropte han da hånden traff.

Før året var omme, døde Drusus etter kort tids uforklarlig sykdom. Tiberius var fra seg av sorg, paranoiaen vokste, og han ønsket seg igjen langt vekk fra Roma – han var verdens mektigste mann, men han hadde fått nok av politikk og intriger.

Den avsidesliggende Villa Jupiter på øya Capri var det perfekte tilfluktssted for en sliten keiser som bare ønsket å drukne sine sorger og fråtse i perversiteter.

Tiberius var blitt 65 år og skammet seg også over utseendet sitt. Han var skallet og krumrygget og hadde betente sår i ansiktet.

Sejanus fungerte fra nå av som hans stedfortreder i Roma, der Tiberius beordret statuer av gardesjefen satt opp over hele byen og opphøyde Sejanus til «min stridsfelle», slik at det ikke var den minste tvil om oppkomlingens autoritet i keiserens fravær.

Sejanus’ fødselsdag ble på toppen av alt offisiell helligdag.

Det Tiberius ikke visste, var at gardesjefen hadde sine helt egne utspekulerte planer.

Han kunne lett holde styr på hva Tiberius foretok seg på Capri, for Tiberius’ kone, Julia, ga alle opplysninger videre til hans svigerdatter, Livilla, som sto i ledtog med Sejanus.

Dobbeltforræderi i Roma

Sejanus lå ikke på latsiden i årene mellom 23 og 30 e.Kr. Germanicus’ død hadde fått mange av Tiberius’ kritikere til å beklage seg offentlig, og gardesjefen gikk straks i gang med å renske ut blant forrædere og familier som var ute etter makt.

Under dekke av å beskytte Tiberius mot konspiratorer, satte han dem ut av spill én etter én, helt til den eneste egnede etterfølgeren ville være Sejanus selv.

Men som Tacitus skriver: «Sejanus’ ambisjoner ble vanskeliggjort av at keiserfamilien hadde så mange mulige tronfølgere».

Blodet måtte derfor flyte i store mengder. Metoden var relativt enkel. Betalte hjelpere skulle provosere høytstående borgere til å kritisere Tiberius, og deretter skulle de kunne kastes for retten og landsforvises, mens andre straks fikk sin dødsdom og ble kvalt.

Trusselen om en anklage var nok til å få noen til å begå selvmord. Angivere mottok store pengebeløp, og det bredte seg raskt en nervøs stemning blant Romas elite. Sejanus’ makt vokste og vokste, til Romas borgere etter hvert betraktet gardesjefen som Tiberius’ likemann.

Ifølge historikeren Dion Kassios ble «gullstoler til begge mennene satt frem i teatrene», og «til slutt ble det gjort ofringer foran bilder av både Tiberius og Sejanus».

Senatorer og stormenn prøvde ved hjelp av smiger å gjøre seg til venns med den aggressive og ambisiøse Sejanus, men i virkeligheten forsøkte de å redde sine egne liv.

«Tiberius elsket Sejanus for mye, mens alle andre hatet ham», konkluderte Tacitus om deres forhold.

Gardesjefens mot vokste seg imidlertid så stort at han til slutt ble uforsiktig. Han ville gifte seg inn i den julisk-claudiske slekt, slik at han selv kunne bli en fullblods keiseraspirant.

Derfor ba han Tiberius om lov til å gifte seg med Livilla, enken etter keiserens sønn, men den bitre keiseren avviste ham blankt:

«Du tar feil, Sejanus, hvis du tror at Livilla, som har vært gift med Gaius Cæsar og deretter Drusus, vil være tilfreds med å ende som en ridders kone», advarte Tiberius Sejanus.

Tiberius slår tilbake

Historikerne er uenige om hva som fikk Tiberius til å innse at Sejanus faktisk var i ferd med å true og myrde seg til keisertittelen. Det som er sikkert, er at et avgjørende brev ble lest opp i senatet 18. august 31 e.Kr.

En fornøyd Sejanus hadde troppet opp i forventning om å bli forfremmet til konsul, men da brevets budskap ble klart, bleknet smilet og tilfredsheten ble snudd til frykt.

Utenfor tok Tiberius’ nye gardesjef, Macro, kontroll med pretorianergarden og befalte dem å føre Sejanus bort. Tiberius hadde oppdaget Sejanus’ korrupte planer og utstedte en øyeblikkelig dødsdom.

Den dristige oppkomlingen ble kvalt, og liket kastet ved Den gemoniske trapp, der en folkemengde rev lemmene fra kroppen.

Trappen ble brukt til å ydmyke de drepte, og Sejanus’ tidligere venner fortsatte og fortsatte å sparke på det sønderrevne liket for å bevise at de i virkeligheten avskydde ham.

Like etter skulle Sejanus’ barn ende sine dager samme sted.

Men Tiberius’ dype hevntørst var langt ifra slukket. Sejanus hadde hatt mange støttespillere, og nå så keiseren forrædere overalt i Roma. Raseriet ble bare enda sterkere av ryktet om at det var Livilla og Sejanus som hadde forgiftet Tiberius’ sønn, Drusus.

«Et stort oppgjør fant sted i byen. Man drepte alle som hadde hatt innflytelse under Sejanus eller begått uforskammede handlinger for å behage ham», skriver Dion Kassios.

De som ble arrestert, ble hogd ned, kvalt eller kastet ut fra Den tarpeiske klippe, som lå på sørsiden av Kapitol, en av Romas sju høyder.

Andre begikk selvmord ved for eksempel å la seg falle over sverdene sine, skjære over pulsåren eller sulte seg til døde. Et selvmord ble betraktet som ærefullt, og Tiberius respekterte de dødes testamenter.

Kvinner kunne ikke anklages for høyforræderi, men Tiberius fant en måte å omgå loven på.

Det var ulovlig å sørge over et offer, så hvis en kvinne ble sett gråtende ved liket av et familiemedlem, ble hun kastet i fengsel og henrettet.

Derfor turde ingen begrave eller kremere de døde. I stedet ble de kastet i elva Tiber der de oppsvulmede kadaverne fløt rundt til skrekk og advarsel.

Imens plaget Tiberius de nervøse senatorene med kryptiske brev:

«Hvem blant dere skal utgjøre min garde, og hvem skal ekskluderes? Skal det alltid være de samme, eller skal det roteres?» skrev han blant annet.

En eneste hærfører, Gaetulicus, forsøkte på modig vis å forsvare seg med et treffende brev til Tiberius.

Kanskje traff Gaetulicus blink, for han overlevde utrenskningene. Slike tilfeller var sjeldne, for gjennom de neste tre årene fortsatte de blodige og etter hvert vilkårlige drapene på Sejanus’ tilheng­ere og medsammensvorne i Roma.

«Det var en massakre. Uten hensyn til kjønn, alder eller status lå de spredt enkeltvis eller i hauger», ifølge den romerske historikeren Tacitus.

Mens blodet fløt i Roma, satt Tiberius i villaen på Capri og ble stadig mer i ubalanse. Keiseren lot statens velsmurte embetsmannsmaskineri drive imperiet – som blomstret økonomisk – mens han vekslet mellom timelange grublerier over sitt livs elendighet og utenkelige seksuelle utskeielser i Villa Jupiter.

«Hans kriminelle lyster var skam­fulle», skriver Tacitus. «Han var fascinert av skjønnhet og barnlig uskyld».

I villaen hadde Tiberius et korps av barn og unge som han forgrep seg på. Overgrepene fant sted overalt – i hagen, under svømmeturer og i et erotisk bibliotek han hadde fått innredet.

Først i år 36 e.Kr. ebbet hevnmassakren i Roma sakte ut, og året etter utåndet rikets bitre keiser, 79 år gammel.

Tiberius’ diskré paradis

Fjernt fra Romas intriger kunne keiseren leve et beskyttet liv i sin luksuriøse Villa Jupiter på øya Capri.

Villa Jupiter var fra 27 e.Kr. keiser Tiberius’ faste bopel på øya Capri.

334 meter over vannflaten og på toppen av en klippe kunne Tiberius ha privatlivet sitt i fred.

En 3000 m2 stor hage og et skogsområde omkranset villaen. Villaen hadde flere etasjer og var på over 7000 m2. Tiberius’ private gemakker lå i nordfløyen, hvor også hans betrodde rådgivere bodde.

Derfra hadde de utsikt ut over hele Napolibukta. Østfløyen var Tiberius’ offisielle besøks- og oppholdsrom, og her var også kjøkkenet plassert.

Sørfløyen av villaen var innredet med romerske bad i flere nivåer.

Derfra kunne Tiberius skue ut over hele Capri. I øverste etasje var det oppvarmede baderom med forskjellige temperaturer.

I vestfløyen var villaens toaletter, og i samme avdeling holdt også Tiberius’ tjenere til.

Trapper og ganger var atskilt i hele villaen, slik at Tiberius ikke trengte å bruke de samme trappene og gangene som tjenerne. Keiserboligen var bygd av kalkstein fra klippene og
utsmykket med marmor.

Tiberius eide ytterligere elleve luksuriøse villaer på klippeøya.