Umettelige Roma

De største og viktigste av de mange skipene som anløp Ostia, var kornskipene. For Roma var helt avhengig av importert hvete til brødet som byens underklasse levde av – en underklasse som i den tidlige keisertiden utgjorde nærmere 200 000 innbyggere.

Uteble kornet, gikk pøbelen amok, og ingen – ikke engang keiseren – kunne kjenne seg trygg når først Romas titusenvis av fattige i samlet flokk forlot sine usle, stinkende bydeler på jakt etter mat og noen å la­ raseriet gå ut over.

Derfor var det enorme havneområdet ved Ostia et av Romas viktigste anlegg noensinne­ – og også et av de dyreste.

Kornforsyning krevde stor havn

Byen Ostia lå 30 kilometer sørøst for Roma ved deltaet der elven Tiber munner ut i Middelhavet.

Opprinnelig besto byens havn bare av noen kaier langs elven. Den primitive havnen hadde bare kapasitet til å ta imot få og små frakteskip, og det viste seg gang på gang å være et problem når det kom til kornleveransene.

Roma hadde både et enormt hveteforbruk og et behov for store lagre til å ha i bakhånd når avlingene i provinsene slo feil. Slike mengder hadde Ostia absolutt ikke kapasitet til å motta.

I år 42 bestemte keiser Claudius derfor at det skulle bygges en havn til avløsning for de ubeskyttede kaiene. Keiseren hadde personlig fått merke folkets raseri når lagrene av hvete ikke var store nok til å dekke behovet:

«Han ble stoppet midt på Forum av pøbelen. De ropte skjellsord og kastet gammelt brød etter ham», forteller den romerske historikeren Suetonius.

Den truende atmosfæren fikk Claudius til å gi arkitektene sine ordre om å tegne en ny og langt mer rommelig havn der tidens største skip kunne anløpe.

Da keiseren spurte arkitektene hva prisen for anlegget i Ostia ville komme på, skal svaret ifølge en annen romersk historiker, Dion Kassios, ha kommet prompte: «Det er ikke noe du har lyst til å begynne på!»

Men Claudius lot seg ikke rokke. Havnen skulle bygges – uansett pris.

Kjempeskip fylt med betong

Den nye havnen ble gigantisk. Selve havnebassenget, som var rundt 800 meter på den breieste leden og sju meter dypt, ble gravd ut cirka 4 kilometer nord for Ostia.

Sidene på det utgravde bassenget ble forsterket med kraftige støttemurer før vannet ble sluppet inn. På hver side av havnemunningen satte arbeiderne opp to lange, avrundede moloer av romersk­ betong, som hadde den spesielle egenskapen at den kunne størkne under vann.

For å gi havneinnløpet en ekstra beskyttelse mot vintermånedenes stormer bestemte arkitektene at det skulle bygges en kjempestor bølgebryter ute på det dype vannet like foran havnemunningen:

«For å gi bølgebryteren et fast fundament senket han på stedet skipet som i sin tid hadde fraktet den store obelisken fra Egypt til Roma», skriver den romerske historikeren Suetonius.

Før det ble senket, hadde ingeniørene støpt kjempestore betongblokker i det enorme skipets lasterom.

«Ovenpå bygde han et høyt tårn med fyrtårnet Pharos ved Alexandria­ som forbilde. Dermed kunne skip styre etter lyset derfra om natten», forteller­ Suetonius.

Deretter gravde arbeiderne ut to kanaler som forbandt havnen med Tiber, slik at elveprammer kunne frakte varene det siste stykket til Roma.

Oppgaven med å anlegge havnen var så stor at den først var helt ferdig 22 år senere, under keiser Nero. I år 64 e.Kr. markerte han begivenheten ved å sende ut en mynt med en tegning av havnen med både moloer og skip.

Fra nå av kunne selv de største frakteskipene losse sine ettertraktede varer stort sett på Romas dørstokk.

Kraner løftet bur med ville dyr

Fra hele Middelhavet, helt fra Syria i øst til dagens Spania i vest, kom frakteskipene til den nye havnen, som fikk navnet Portus Ostiensis – Ostias navn. Blant de mange fartøyene som anløp, var kornskipene fra Egypt og Nord-Afrika de viktigste.

Ifølge forskerne importerte Roma så mye som 270 000 tonn hvete i året, hvorav det aller meste ble losset i det nye havneanlegget. Selv om Claudius' havn lå et stykke fra det gamle anlegget i selve Ostia, bevarte byen sin betydning. Havnearbeiderne måtte riktig nok sendes med ferge over Tiber til den nye havnen, men Ostia beholdt stillingen som sentrum for havnens handel og administrasjon.

Havnearbeiderne sto på døgnet rundt med å losse om de enorme varemengdene som Romas forbrukere etterspurte.

Kornet var pakket i store sekker, mens olivenolje og vin ankom i tunge amforaer av keramikk. En skipslast kunne bestå av opptil 10 000 amforaer. Og det var tungt arbeid å slepe godset opp fra de drepende varme lasterommene.

Det tok gjerne mellom seks og åtte dager å tømme et skip med 250 tonn korn. Men det var knapt noe i forhold til skipene som ankom med marmor- og granittblokker til Romas utallige prestisjebygg.

Det godset var så tungt at havnens kraner av tre måtte tas i bruk.

Også skip med slaver ankom Ostia, men slaveskipene vakte på langt nær så stor oppsikt som skipene med ville dyr fra Afrika. Det kunne være bur med løver, aper og neshorn – og en og annen elefant på flere tonn.

Også dyrene skulle videre til Roma. Innbyggerne hadde en umettelig appetitt på blodige kamper mellom gladiatorer og ville dyr.

Storm ødela 200 skip

Havnen ble innviet i år 64, og den var stor, selv etter dagens standard. Selve havnebassenget var nesten 900 000 m2 stort, og på tross av de beskyttende moloene viste det seg snart at skipene var svært utsatte når værgudene herjet.

Allerede to år etter den offisielle innvielsen av havnen viste størrelsen sin svakhet. Under et voldsomt uvær i år 62 ble nærmere 200 skip som var ankret opp, ødelagt.

Katastrofen var uten tvil sterkt medvirkende til at den byggeglade keiser­ Trajan rundt år 100 e.Kr. besluttet å anlegge en helt ny havn like bak den gamle. Havnen var bare rundt halvparten så stor som Claudius', men kunne til gjengjeld tilby frakteskipene langt bedre beskyttelse.

Hjertet i det nye havneanlegget var et sekskantet og 4-5 meter dypt havnebasseng. Det målte 715 meter på tvers, og hver av de seks sidene var 357 meter lange.

Med anleggelsen av den nye havnen fulgte et økonomisk oppsving i Ostia, og det neste århundret utviklet byen seg til noe som nærmest kunne kalles en miniatyrutgave av Roma.

Ostia vokste til 75 000 innbyggere

Langs kaiene i den nye, sekskantede havnen skjøt nye lagerbygninger opp i rekordfart. Men også i selve Ostia bygde romerne på livet løs.

Samtidig økte antall innbyggere i byen på 200-tallet fra 50 000 til 75 000. Gamle bygninger ble revet og erstattet av nye, og byen fikk et stort torg samt et teater, flere badeanstalter og offentlige toaletter med plass til 20 personer om gangen.

Byene som handlet med Ostia, opprettet representasjoner i byen. Økningen i antall gjester og sjøfolk på gjennomreise betydde at det ble etablert hoteller og vertshus overalt. Langt fra alle var like gjeve, for havnebyens mange serveringssteder tiltrakk samfunnets mest lyssky elementer­.

Den romerske satiredikteren Juvenal beskriver blant annet hvordan en forsvunnet offiser med et tvilsomt rykte etter all sannsynlighet vil kunne oppdrives i en av Ostias beryktede barer:

«Du vil finne ham liggende fordrukken sammen med en leiemorder og i selskap med matroser, tjuver, rømte slaver, bødler og likkistesnekkere­».

Byen fikk også nye, enorme magasiner til korn og andre varer. For å holde kornet tørt ble magasinene utstyrt med hvelvede gulv.

Et av kornlagrene er bevart, og bare hovedfløyen var 186 meter lang. I tillegg kom sidefløyene. Byggeboomen var på sitt høyeste under keiser Hadrian, som regjerte fra 117 til 138.

I hans embetsperiode oppførte driftige entreprenører bygninger med et samlet areal på 137 000 m2 i Ostia. Omsatt til moderne mål svarer det til arealet på mer enn 900 eneboliger.

Derfor ble keiseren hedret med både statuer og inskripsjoner rundt om i byen. På en av dem prises Hadrian for å ha «bevart og fremmet byen med all tenkelig gunst og gavmildhet».

Møtested for hele Romerriket

Takket være den livlige skipstrafikken slo mange håndverkere seg ned i Ostia – det gjaldt for eksempel repslagere og folk som reparerte og tettet skip. I tillegg kom tusenvis av arbeidere, slaver og embetsmenn som daglig arbeidet med å losse og registrere varer og gods.

Ut fra inskripsjoner og innbyggerlister i Ostia har forskere også funnet ut at en stor del av byens innbyggere var innvandrere.

Mange av dem kom fra Nord-Afrika, men også fra dagens Syria, Egypt, Tyrkia og Spania. Tilflytterne eide sine egne skip, arbeidet med handel eller satt i byens administrasjon.

Byens innbyggere avspeilte derfor i høyere grad enn selv imperiets hovedstad de mange forskjellige folkeslagene Romerriket besto av.

Mangfoldigheten i Ostia kom også til uttrykk i form av templer av enhver art. Naturlig nok hadde byen flest templer for sjøfartens guder og for Ceres, gudinne for kornavl og åkerbruk, men også skjebnegudinnen Fortuna ble tilbedt i Ostia.

Under veiarbeid i 1961 kom anleggsarbeidere dessuten over restene av det som skulle vise seg å være den første jødiske synagogen­ i Europa.

Spøkelsesby

Rundt år 300 e.Kr. begynte Ostias nedgangsperiode. Roma var preget av politisk kaos med mange skiftende keisere, og som konsekvens kollapset økonomien.

Det betydde nedgang i skipstransportene til det nærliggende havneanlegget. S

amtidig flyttet flere og flere av Ostias innbyggere til boligstrøk som lå nærmere havneområdet mot nord, og mange av Ostias bygninger ble forlatt eller inntatt av fattige.

Helt galt gikk det da keiser Konstantin i år 330 flyttet rikets hovedstad fra Roma til Konstantinopel i det som i dag er Tyrkia.

Kornskipene fra Egypt seilte nå til den nye hovedstaden, mens Roma ble forsynt fra Nord-Afrika.

Bebyggelsene rundt det egentlige havneområdet – Portus – i nord var nå så omfattende at Konstantin besluttet å gjøre Portus til en selvstendig by.For Ostia var det det endelige dødsstøtet, og på 400-tallet var den før så travle havnebyen bare en skygge av seg selv.

Og da de kristne begynte å bygge mektige helligdommer i Roma, ble Ostias stolte bygninger forvandlet til et steinbrudd. Store deler av marmoren i Peterskirken stammer blant annet fra Ostia.

I dag er keiser Claudius og Trajans gigantiske havneanlegg ved Ostia for lengst gjengrodd, men de mange ruinene av byens handelskontorer og kornlagre vitner om århundrene da Ostia var det umettelige­ Romas livline.