I nesten 2000 år har byggverk som Pantheon og Colosseum overlevd tidens tann til tross for et minimum av vedlikehold. Hemmeligheten er romersk betong.
Moderne betongbygninger begynner som regel å forfalle etter ca. 20 år, men romerne blandet en spesiell ingrediens i betongen, noe som ga den en fantastisk holdbarhet: vulkansk aske.
Romerne begynte å fremstille betong fra 150 f.Kr. og brukte spesielt den såkalte Pozzolane Rosse-asken fra Albanerfjellene ca. 20 km sør for Roma, for det viste seg at den ga et mer holdbart og robust materiale enn asken fra andre vulkaner.
Dagens forskere har f.eks. studert betong laget med Pozzolane Rosse og konkluderer med at den særegne mineralblandingen gjør at betongen motstår forfall.
1900 år: Pantheon
I år 126 e.Kr. brukte keiser Hadrian betong for å bygge tempelet Pantheon, som hyllet alle romernes guder.
1700 år: Maxentiusbasilikaen
Kirken, som sto ferdig i 312 e.Kr., ble ødelagt under et jordskjelv. Bare betonghvelvingene holdt.
1885 år: Ponte Sant’Angelo
Broen er blitt ombygd i nyere tid, men betongkjernen fra år 134 e.Kr. holder fortsatt Ponte Sant’Angelo oppe.
Undersøkelsene viser at romersk betong var spesielt effektiv til bygging i f.eks. havner siden romerne laget en spesiell betongblanding som forbinder seg med havvann og bare blir sterkere etter som årene går.
Dette er det helt motsatte av dagens betong, der sjøvann langsomt ruster det jernet som blir brukt til å forsterke strukturen.
Da Romerriket brøt sammen i 476, ble oppskriften på betong glemt.
Først i 1756 ble moderne betong oppfunnet.
Forskerne vet ikke nøyaktig hvordan romerne laget byggematerialet sitt – de eksperimenterer ennå med å etterligne de gamle metodene.