“Vis meg en person som ikke er slave”

Jeg må smile når folk lufter tanken om at det skulle være ydmykende for dem å spise sammen med sine egne slaver. Hvorfor det?

Avspeiler det rett og slett den arrogante holdningen at en herre skal være omgitt av en flokk slaver som står rundt ham mens han spiser?

Herren skuffer inn mer enn han kan tygge og propper magen grådig til den er så sprengt at den ikke fungerer lenger og det er en større oppgave å fordøye enn å innta føden.

Samtidig har ikke de stakkars slavene lov til å bevege leppene. Pisken setter straks en stopper for mumlingen i krokene, og selv ufrivillige lyder som hoste, nys og hikke straffes med slag.

Når en slave ikke har lov til å snakke foran sin herre, ender det med at han snakker bak ryggen hans i stedet.

Vi utnytter slavene som om de ikke var mennesker, men bare trekkdyr. Mens vi lener oss tilbake og nyter vår middag, tørker en slave oppkast mens en annen ligger på hender og knær under bordet og plukker opp det de fordrukne gjestene søler.

En annen slave, vinskjenkeren, er kledd i dameklær og tydelig utilpass med sin alder. Han kan ikke unnslippe barneårene.

Selv om han har kropp som en soldat, er han hårløs. Alt håret er enten fjernet med voks eller trukket ut med roten.

Han må holde seg våken natten lang mens han veksler mellom å tilfredsstille herrens drukkenskap og ta seg av eierens andre lyster. På soverommet skal han være mann, men i spisestuen forblir han en gutt.

Når du kaller en mann for slave, må du huske at han oppsto fra det samme frøet som resten av menneskeheten.

Ikke glem at han finner glede i å se på den samme himmelen, og at han puster inn den samme luften som deg. Og akkurat som deg, så lever og dør han.

Han kunne like godt vært fri, som du kunne vært slave.

Massakrene under Marius og Sulla endret skjebnen for mange som ellers var født inn i fine familier og utpekt til fine karrierer som senatorer.

Den ene ble i stedet sauegjeter, mens den andre ble oppsynsmann på en gård.

Så fortsett å forakte mannen med en ydmyk skjebne som kanskje en gang blir din. Men hør mitt råd: Lev med dine underlegne slik du ønsker dine overordnede skal leve med deg.

Ikke glem at den makten du har over dine slaver tilsvarer den makten din herre har over deg. “Hva? Jeg har ikke noen herre,” sier du.

Vel, du er fremdeles ung, kanskje du en dag vil få en herre. Vet du ikke hvor gammel Hekabe var da hun ble slave? Eller Krøsus? Eller Darius’ mor? Eller Platon? Eller Diogenes?

Lev på vennskapelig fot med din slave, du kan kanskje til og med se på ham som nærstående. Snakk med ham og la ham ta del i dine planer og ditt liv.

Forstår du ikke at det var slik forfedrene våre fikk slutt på herrenes onde hensikter og skånet slavene for fornærmelser?

De kalte herrene for “husets far” og slavene for familiares, familiens folk, ord som fremdeles benyttes i dag.

Våre forfedre grunnla også en fest der herrene ikke bare spiste sammen med slavene, de tilbrakte også tid i deres selskap og knyttet seg til dem.

De lot slavene sine innta en ærefull plass i huset. De mente at husstanden burde være en miniatyrutgave av en republikk.

“Bør jeg invitere alle slavene til å spise ved mitt bord, synes du?” spør du meg. Nei, ikke mer enn at du bør invitere alle frie menn til bords.

Men du tar feil hvis du tror at jeg anbefaler å avvise bestemte slaver fordi de har en skitten jobb, som f.eks. muldyr-driver eller landarbeider.

Nei, jeg bedømmer dem etter karakter; hver mann velger sin egen karakter, men pliktene hans er pålagt ham av andre.

Venner finner du ikke bare på Forum eller i Senatet. Hvis du er oppmerksom og klok kan du også finne dem hjemme.

Den som vil kjøpe en hest og kun bedømmer dyret på seletøyet, er en idiot. Det samme gjelder for den personen som bedømmer et annet menneske etter hvordan det går kledd eller på hans eller hennes rang og stand.

Rangen er nemlig ikke annet enn et tøystykke som dekker oss.

“Han er slave.” Og hva så? Vis meg en person som ikke er slave. Den ene er slave av sine seksuelle lyster, den andre av sin grådighet.

Én er slave av sine ambisjoner, en annen av håp. Alle mennesker er slaver av frykt.

Så la slavene dine verdsette deg og ikke frykte deg. Den mann som er respektert er elsket, og den man elsker frykter man ikke.

Derfor skal du nøye deg med å piske dem verbalt hvis du ikke ønsker at slavene dine skal frykte deg. Fysisk avstraffelse bør være forbeholdt dyrene, som ikke mestrer tale.

Men nå har jeg oppholdt deg lenge nok; du trenger ikke mine formaninger.

Farvel.