Slavehandel førte til våpenkappløp i Afrika
Lenge før europeerne seilte til Afrika, levde afrikanerne i konstant frykt for å bli tatt til fange og solgt som slaver. Trusselen tvang dem til å endre livsstil og utvikle nye, snedige forsvarsmetoder.
Afrikanske byer og landsbyer opprettet militskorps av unge menn bevæpnet med «ildvåpen, pil og bue, brede tveeggede sverd og kastespyd».
For arabere og europeere som begynte å seile til Afrika i jakten på billig arbeidskraft, var det lett å få fatt i slaver.
Afrikanerne handlet nemlig allerede ivrig med fanger som de hadde tatt under kriger mot nabostammene.
Afrikanernes krigsfanger ble tvunget til å utføre hardt slavearbeid som å felle trær og fjerne trestubber og røtter for å rydde nye arealer med dyrkbar jord.
De risikerte også å bli ofret under ritualer til ære for gudene i Afrikas mange naturreligioner.
Men situasjonen endret seg likevel drastisk da araberne på 600-tallet begynte et storstilt oppkjøp av slaver sør for Sahara.
Fra da av gikk ikke afrikanerne lenger bare til krig for å avgjøre grensestrider eller sikre seg viktige ressurser som jord eller jaktrettigheter – nå ble mange kriger startet bare for å skaffe slaver.
Fredelige stammer måtte på slavejakt
Da europeerne etablerte handelsstasjoner i Vest-Afrika på 1500-tallet, ble situasjonen bare verre, og slavehandelen eksploderte.
Det oppsto en industri som endret det afrikanske kontinentet og samfunnene som led under svøpen.
I stedet for å overfalle og bortføre afrikanere selv, kjøpte europeiske slavehandlere gjerne de levende varene av afrikanske stammer.
Lokale slavejegere ble betalt med skytevåpen og krutt.
De moderne våpnene ga slavejegerne bedre mulighet til å undertrykke nabostammene og fange enda flere til et liv i slaveri på europeernes plantasjer i amerikanske eller arabiske områder.
Ellers fredelige stammer ble derfor nødt til å gå på slavejakt for å kunne bytte til seg våpen. Hvis de ikke gjorde det, risikerte hele stammen å ende i slavelenker.
Afrikanske byer og landsbyer opprettet militskorps av unge menn bevæpnet med «ildvåpen, pil og bue, brede tveeggede sverd og kastespyd», som en slave senere forklarte.
Rundt landsbyene holdt de yngste guttene utkikk etter fiender.
Tre og gjørme holdt fienden ute
Stammer som ikke deltok i våpenkappløpet, måtte søke ly bak høye murer.
Slavejegerne hadde ikke kanoner til å skyte seg gjennom murene med, og ofte heller ikke tid eller forsyninger til å beleire en be-fes-tet by.
En portugisisk reisende var i 1585 imponert over de befestede byene:
«Landsbyene er omkranset av murer av tømmerstokker (det vil si palisader, red.) som er slått ned i bakken. De danner tre eller fire sirkelformede gjerder med grøfter utenfor.
På disse murene […] er det høye tårn og utkikksposter, laget av svært høye trær, med løpeganger i tre (…) herfra skyter gamle menn pilene sine», forklarte han.
I områder der det ikke var tilgang på tømmer, ble murene bygd av gjørme og småstein bundet sammen med fettstoff fra shea-nøtter.
Når blandingen tørket i solen, ble den hard som sement og svært holdbar – noen murer står fremdeles.
Forsvarsverkene fikk ofte slavejegerne til å gi opp på forhånd, men av og til benyttet angriperne list og slapp likevel inn.
Det betydde imidlertid ikke at innbyggerne var fortapt. Døråpningene i husene var bygd så lave at angriperne måtte bøye seg langt forover når de stormet inn.
Dermed ble de enkle ofre hvis huseieren sto klar på innsiden med et spyd eller en kølle.
Valgte beboerne å flykte, kunne det skje via en diskret bakdør inn til nabohuset
eller ut til labyrintiske gater der bare de lokale kunne finne frem.
Afrikanske stammer på slavejakt hadde ingen våpen til å bryte gjennom de tykke murene rundt byen Sikasso.
Åser og fjell ga beskyttelse
Andre stammer valgte å flykte opp i høyden – lavlandet besøkte de bare for å stelle markene sine.
Oppe fra toppen holdt vaktposter konstant øye med om slavejegere skulle nærme seg.
Dukket fienden opp, blåste de i trompeter eller slo på tromme for å advare resten av stammen.
Beboerne forskanset seg på en bakketopp og overøste angriperne med piler, stein og til og med bikuber.
Bøndenes frykt for å bli kidnappet mens de arbeidet på jordene var så stor at de fleste hadde med seg våpen når de var ute i åkeren.
Kabre-stammen i Togo og flere andre tilpasset jordbruket til trusselen fra slavejegerne.
I stedet for å beplante lavtliggende arealer hakket de terrasse-åkre inn i bratte skrenter. Derfra kunne de lettere oppdage når fienden nærmet seg.
Afrikanerne kjøpte seg fri
Til tross for alle forholdsreglene klarte slavejegere å bortføre over 12 millioner afrikanere og selge dem til europeerne.
I tillegg kjøpte arabiske slavehandlere minst like mange. Men selv når katastrofen inntraff og en afrikaner ble tatt som slave, var ikke alt håp ute.
Det hendte at afrikanske familier klarte å samle inn nok verdigjenstander til å kjøpe fri fangede slektninger før de ble seilt bort.
Slavehandleren Bruce Grove noterte i loggboken sin fra 1801 hvordan to av slavene hans som nettopp var tatt til fange, ble kjøpt fri:
«Mennene ble i dag kjøpt fri av tre venner. Jeg behøver ikke å beskrive de arme stakkarenes glede ved å bli løst fra lenkene».
Slavehandlerne tok imidlertid sjelden imot varer eller penger hvis noen prøvde å kjøpe fri en slave.
«Vi tilbød ham penger, men han sa nei. Han ville ha slaver i bytte, og de måtte være minst en meter og 34 centimeter høye», erindret direktøren for et handelskompani i 1794, da han forsøkte å befri ofrene for en slavehandler.
Derfor hadde familie og venner ingen annen utvei enn å gjøre slavehandlernes skitne arbeid og ta andre afrikanere til fange, gi dem i bytte og slik redde sine kjære fra et liv i slaveri.