Stammefolk skapte det persiske imperiet

Historikerne vet lite om Kyros’ opphav. Hans fødsel og oppvekst er omgitt av legender. Han ble antakelig født på 570-tallet f.Kr. i et Persia som på den tiden var et lite stammeområde beliggende i våre dagers Iran som hørte under det mediske riket.

I sin storhetstid strakte Media seg fra Svartehavet til Indus-elven. Kyros trer første gang inn på historiens scene i 557, da han ble innsatt som den mediske kongens vasall i Persia.

Bare fire år senere kom Kyros imidlertid i krig med sin herre. Kyros fikk ikke bare samlet perserne under sitt styre men også lokket den mediske kongens styrker over på sin side.

Sammen erobret de Medias hovedstad Ekbatana i 550 f.Kr. Det var således ikke snakk om en krig mellom land, men om et internt opprør der en mektig stormann styrtet en forhatt konge og dannet et nytt dynasti.

Beseiret Krøsus

I en annen av Det nære østens stormakter, Lydia, besluttet den rike kong Krøsus å dra fordel av de interne problemene i Media.

I 547 rykket Krøsus og hæren hans over grenseelven Halys mellom de to rikene for å erobre Kappadokia.

Men Kyros var ingen svak konge. Han dro i felten med sin medisk-persiske hær og beseiret Krøsus, som snart var beleiret i sin egen hovedstad Sardes.

Mens kampen pågikk henvendte Kyros seg til de greske byene på lilleasiakysten som var underlagt Krøsus. De nektet imidlertid å hjelpe ham i krigen.

Krøsus måtte til slutt kapitulere. Ifølge mytene beordret Kyros ham først brent levende. Men så fikk han medlidenhet med mannen som hadde hatt – og mistet – alt. For de greske byene var det ingen nåde.

De ble erobret og lagt inn under Perserriket. Etter også å ha gjort seg til konge av Lydia, vendte Kyros seg mot områdets tredje stormakt, Babylonia. Det ble nok en blodig krig – ikke den fredelige overtakelsen beskrevet av Kyros selv.

Kambyses kalt en galning

Historiske kilder er stort sett fiendtlig innstilt til Kambyses. Han blir beskrevet som en gal mann som terroriserte egypterne og spottet deres religion. Hans felttog mot Nubia i sør og oasene i vest førte ikke til flere større erobringer og fremstilles som rene katastrofer.

Kambyses døde på vei hjem fra Egypt i 522. Hans nærmeste arving var broren Bardiya, som straks etter tok makten i Persia. Men i den persiske hæren som hadde fulgt kongen fantes det en adelig offiser ved navn Dareios, som hadde en fantastisk historie å fortelle.

Bardiya var død. Mannen som hadde satt seg på tronen i Persia var en bedrager.

Ifølge Dareios hadde Kambyses latt broren sin myrde før han dro til Egypt. Bare på den måten kunne han sikre at tronen ikke ble ranet i hans fravær. Mannen som nå kalte seg Bardiya var i virkeligheten en medisk prest ved navn Gaumata.

Han hadde stjålet tronen, noe som hadde fått Kambyses til å ta sitt eget liv i fortvilelse. Nå var det opp til Dareios og hæren å hevne kongen.

Å styrte og henrette Bardiya og hans tilhengere var en smal sak for den kampvante persiske hæren. Å rettferdiggjøre handlingen var langt vanskeligere.

I tiden som fulgte oppsto en rekke opprør mot Dareios, og lokale herskere utropte seg til uavhengige konger. Til slutt hadde imidlertid Dareios knust alle opprørene, og han kunne stolt fortelle sin versjon av historien på sitt seiersmonument i Behistun.

De fleste moderne historikere er imidlertid av den mening at mannen som Dareios styrtet var den ekte Bardiya og dermed den legitime arvingen til Kambyses. Men som sagt, det er seierherrene som skriver historien.

Sentraliserte riket

Etter å ha fått full kontroll over riket, gikk Dareios i gang med å omorganisere det. Man kan med en viss rett si at Dareios skapte det persiske riket.

Han hevdet at den persiske guden Ahura Mazda hadde gitt ham tronen, og tilbedelsen av ham ble nå den sentrale religionen i riket. Kalenderen ble reformert, og Dareios introduserte en spesiell persisk myntenhet kalt dareik etter ham selv.

Han styrket byråkratiet i riket og innsatte sine lojale folk som satraper – stattholdere – overalt. Han forbedret rikets veier og bygde opp et hurtig kommunikasjonsnettverk.

Han innledet et omfattende byggeprogram i en av rikets hovedsteder, Susa, og begynte å oppføre en helt ny hovedstad, Persepolis (”Persernes by på gresk”).

I 499 brøt det ut et opprør blant de greske byene som Kyros hadde tvunget under seg. Opprøret ble først endelig knust i 494. Dareios bestemte seg da for å sende en straffeekspedisjon mot de uavhengige greske byene som hadde hjulpet opprørerne.

Det endte med et persisk nederlag ved Marathon i 490 som har stor betydning i gresk historie men neppe var annet enn et irritasjonsmoment for Dareios.

Det persiske riket kunne ikke la denne typen tross gå upåaktet hen, og en ny ekspedisjon var uunngåelig. Men Dareios fikk annet å tenke på da det brøt ut et opprør i Egypt, og kort tid etter, i 486, døde han.

Det ble opp til sønnen Xerxes å først knekke egypterne og deretter ta itu med grekerne.

Invaderte Hellas

Xerxes’ invasjon av Hellas i 480 var en langt mer storstilt affære. Storkongen selv sto i spissen for en enorm hær.

Han vant en dyrekjøpt seier ved Thermopylene, men ved Salamis led flåten hans et nederlag mot grekerne.

Etterpå reiste Xerxes hjem igjen. Invasjonen ble ikke avblåst men utsatt til en ny flåte var blitt bygget opp.

Det skjedde imidlertid aldri. I 479 vant grekerne en knusende seier ved Plataiai over den delen av hæren som hadde blitt etterlatt i Hellas, og Xerxes oppga sitt prosjekt.

Selv når man tar høyde for gresk propaganda må man konkludere at nederlaget mot grekerne markerte et vendepunkt for det persiske riket. Det var slutt på erobringene.

Fra nå av kjempet storkongene mest mot hoffintriger og for å holde riket sammen.

Men perserne hadde fortsatt en rolle å spille i gresk historie. Det våpenmakten ikke kunne gjøre, kunne persisk gull få til.

På kong Dareios 2s tid (423-404) ble perserne tungen på vektskålen i maktkampen mellom de greske byene Athen og Sparta.

Persisk støtte til spartanerne var avgjørende for krigens utfall.

Hyret inn greske leiestyrker

Militært kunne perserne imidlertid fortsatt ikke måle seg med grekerne. Etter Dareios 2s død overtok Artaxerxes 2 tronen, men hans yngre bror, prins Kyros, innledet et opprør mot ham i 401.

Prinsen hyret en hær på 10.000 greske leiesoldater, men ble drept i et slag ved Kunaxa. Men selv uten lederen sin kunne grekerne marsjere hele veien fra hjertet av Perserriket og hjem uten at perserne klarte å stoppe dem. Det var et tegn på regime-svakhet som ikke var til å ta feil av.

Makedonerkongen Aleksander den store tok opp tråden da han invaderte Perserriket i 334. Han vant en rekke militære seire over perserne, og kong Dareios 3 måtte flykte mens Aleksander marsjerte inn i Babylon som en befrier.

Grekerne så det som en endelig seier over det persiske riket.

Men i virkeligheten ble Aleksander bare den nye storkongen. Mange persere gikk over til ham, og Dareios 3 ble myrdet av sine egne folk.

Om det var Kyros den store som veltet den mediske kongen, eller Aleksander den store som veltet Dareios 3, spilte liten rolle for menigmann. Erobrere kom og gikk, men riket besto.