Kosakksamfunn utviklet seg på de vidstrakte steppene i dagens Ukraina og de sørlige delene av Russland i sen middelalder og renessansen.
Her, langt fra alle maktsentre, oppsto det et bonde- og krigersamfunn som ble anført av valgte høvdinger.
Kosakkene hadde sin egen kultur, der plyndring og overfall av naboer var en sentral del av økonomien, og særlig tyrkerne rundt Svartehavet sto lagelig til for hugg.
Kosakkene var kjent for sine enestående evner til hest.
Konkurranser på hesteryggen var populære blant kosakkene. I tillegg til å skyte med pil og bue dystet de også i såkalt jigit – akrobatiske øvelser utført mens hesten var i full galopp.
Buen av horn og tre ble byttet ut med ild-våpen på 1600-tallet.
Sadelen var høy i forhold til de vanligste typene i Europa.
Hesten var liten og robust og kunne ri i alle typer av terreng.
Revolusjonen blev kosakkenes endelikt
I 1654 ble kosakknasjonene tatt opp som selvstendige republikker i det raskt voksende Russland.
Her kunne de opprettholde sitt levesett mot å stille styrker i krig. Hvert kosakkfolk dannet egne regimenter og stilte selv med hester og utrustning.
De mobile kosakkene på sine hardføre hester førte an da Russland underla seg det enorme Sibir. Rytterfolkene var vant til åpne områder og et liv i sadelen.
I motsetning til regulære russiske soldater kunne kosakkene skaffe mat hvor som helst, og de forsto tankegangen til tatarer og andre fiendtlige folkeslag på steppene.
På 1800-tallet fikk kosakkene rykte for å være tsarens mest lojale tropper, og etter den russiske revolusjonen i 1917 førte de an i kampen mot kommunistene.
Som straff blederes samfunn oppløst og kulturen undertrykt.