Den brynjekledde sagnhelten Beowulf trer fram foran kong Roar i det gylne skjæret fra ildstedet.
Sammen med 14 andre krigere har han rodd hele veien fra Götaland i Sør-Sverige til Lejre ved Roskilde for å tilby sin støtte til danenes konge.
Beowulf er nevø av gøtenes konge Hugleik, og han har hørt at Roar belønner sine menn svært gavmildt.
Likevel svetter Beowulf under den rikt utsmykkede hjelmen, som han ennå ikke har våget å ta av.
På det minste vink fra Roar vil danene nemlig kaste seg over de ubevæpnede fremmede, som har fulgt den tidens skikk med å sette fra seg skjold og spyd ved inngangen.
Men det er ingen grunn til uro. Kong Roar reiser seg fra setet sitt og hilser de gøtiske krigerne velkommen.
Sagnhelten Beowulf er kun kjent fra den gammelengelske versefortellingen som bærer hans navn og utspiller seg i 500-tallets Skandinavia.
Selv om helten ifølge fortellingen oppsøkte Roar for å drepe et magisk uhyre, regner forskerne med at verket rommer en kjerne av historisk sannhet.
Om personen Beowulf har eksistert vet ingen, men i fortellingen oppfører han seg som en vaskeekte viking som drar ut i verden for å finne rikdom og vinne ære.
Beowulf levde på 500-tallet og kan imidlertid ikke kalles viking, ifølge den tradisjonelle måten historikerne inndeler Nord-Europas fortid på.
I stedet tilhørte Beowulf og hans menn en kriger-elite som hersket over Skandinavia i det som svenskene kaller vendeltiden (550-793 e.Kr.) – på norsk kalles denne epoken merovingertiden.
Hele 243 år før nordiske stridsmenn offisielt innledet vikingtiden med å seile til den engelske øya Lindisfarne og plyndre klosteret i år 793 levde vikingenes forfedre et slående vikingaktig liv med kriger, plyndringstokt og internasjonal handel.
Kaos og sult herjet i Norden
Merovingertiden var et produkt av to markante begivenheter: En menneskeskapt tragedie og voldsomme klimaendringer.
Tragedien startet rundt år 400, da det asiatiske nomadefolket hunerne krysset elven Dnepr i Ukraina og jaget de bofaste stammene på flukt.
Angrepet utløste en bølge av europeiske folkevandringer som til slutt fikk det veldige Romerriket til å bukke under.
Skandinavia merket også uroen. Hittil hadde bøndene i Norden bodd spredt, nå søkte de trygghet i fellesskapet.
Det skjøt opp landsbyer, og på steder der trusselen føltes spesielt overhengende ble det bygd forsvarsanlegg – ofte høye jordvoller med palisader på toppen.
«Gøtene er et modig og kampberedt folk. Svearne er av samme ætt og overgår alle andre i høyde.» Den gotiske historikeren Jordanes, 551 e.Kr.
Om skandinavene fryktet østeuropeere på flukt eller røverlignende naboer, vet historikerne fremdeles ikke.
Undersøkelser av pollen, planter og gravsteder tyder på at skandinavene i år 536 også ble rammet av en klimakatastrofe.
I løpet av få år ble det oppdyrkede arealet i Sverige halvert – over alt var det villskog som slukte de dyrkede arealene.
Ifølge en teori var det et kraftig vulkanutbrudd i Mexico som fylte atmosfæren med støv, og i månedsvis formørket det solen og fikk temperaturen til å synke så mye at avlingene i Skandinavia ble ødelagt – noe som førte til omfattende hungersnød og død.
Temperaturfallet støttes av rapporter fra f.eks. Kina, der det sommeren 536 ble meldt om snø.
Historikerne mener at Skandinavia derfor var en tynt befolket region i starten av merovingertiden.
Men motgangen skapte en ny maktelite, som skulle føre Norden inn i en æra preget av velstand.
En 8-12 m lang båt utgjorde kisten i merovingertidens kongegraver.
Svensk landsby ga navn til perioden
Den svenske landsbyen Vendel, drøyt 100 km nordvest for Stockholm, har gitt navn til perioden like før vikingtiden. Byen er et av arkeologenes viktigste funnsteder.
Selv om forskerne kommer stadig nærmere å fullføre puslespillet om merovingertiden, tyder det arkeologiske arbeidet på at det vokste fram sterke krigsherrer med makt til å dominere ikke bare sitt eget lokalområde, men hele landsdeler i kjølvannet av folkevandringstiden.
I Vendel fant arkeologene 14 graver fylt med rike gaver i perioden 1881 til1893. På 500- og 600-tallet hadde lokale herskere fått vakre, tveeggede sverd, overdådige hjelmer og utsøkt glass fra Sør-Europa med seg i døden.
De velstående krigsherrene ble til og med stedt til hvile i beste vikingstil: Liggende på ryggen i en båt sammen med våpnene og dyrene sine.
Noen ble brent, andre ble begravd i gravhauger og enkelte ble både brent og stedt til hvile i en flott gravhaug.
I Uppåkra ved Malmø og Gudme på Fyn har arkeologene gravd ut restene av storgårdene der merovingertidens herskere bodde – og som undersåttene bosatte seg rundt for å nyte godt av den tryggheten en sterk leder ga.
I Gudme har forskerne funnet restene av nesten 50 mindre gårder rundt storgården, som ble voktet av krigsherrens hirdmenn.
Hirden var et mellomeuropeisk fenomen som skandinavene raskt tok til seg: Den europeiske utviklingen innenfor krigføring skapte i løpet av 500-tallet et behov for profesjonelle krigere med dyre våpen av god kvalitet.
Bare en rik leder hadde råd til å ha hirdmenn på lønningslisten. De hjalp ikke til med å dyrke jorden men brukte all sin tid på å trene i våpenbruk.
Etterpå skulle de bespises i samsvar med sin fornemme rang.
Dro på lange tokt
Bortsett fra kortfattede runeinskripsjoner fins det ingen skriftlige kilder fra merovingertidens Skandinavia som er bevart. Og kun få utenlandske krønikeskrivere forteller om landene langt mot nord.
En av dem er den gotiske historikeren Jordanes, som omtaler «Scandza» (Skandinavia) i boken sin fra ca. år 551.
Hans verk handler om gøtenes historie og ramser opp flere av datidens nordiske folkestammer:
«Samene spiser ikke korn, men lever av kjøttet fra ville dyr samt fugleegg, siden det er store mengder vilt i myrområdene.»
Her følger beskrivelser av en mengde andre folkeslag i Skandinavia.
«All bebyggelse ligger i en flat og fruktbar region.
Derfor forstyrres de ofte av angrep fra andre stammer. Gøtene er et modig og kampberedt folk.
Svearne er av samme ætt og overgår alle andre i høyde. Men danene, som har samme opphav, fordrev herulene, som pga. av høyden var de mest fremtredende av alle Scandzas nasjoner,» skriver Jordanes.
En annen krønikeskriver fra middelalderen, biskop Gregor fra Tours (538-594), avslører at merovingertidens krigsherrer hadde ressurser til å dra på langvarige tokt og plyndringer – akkurat som sine etterkommere vikingene.
I «Frankernes historie» forteller Gregor om en danekonge med det latinske navnet Chlochilaicus (det nordiske navnet var muligens Hugleik), som på begynnelsen av 500-tallet herjet langs munningen av den franske elven Seinen.
Chlochilaicus erobret et område i Nederland, men der ble han overfalt av en frankisk hær og døde i det påfølgende slaget.
Også sagnet om Beowulf nevner et tokt til Nederland. Gøtenes konge Hugleik «kom seilende med sin hær til frisernes land, der hetvarene overfalt ham. Han falt blant sine menn.»
Et vakkert bronsesverd som var en konge verdig er blant funnene fra merovingertiden.
Sagnhelt krevde tributt av England
Vikingenes plyndringstokt på slutten av 700-tallet var ikke de første. Ifølge Ynglingesaga og andre islandske skrifter dro flere av merovingertidens herskere ut – bl.a. Ivar Vidfamne på 600-tallet.
Sagaene forteller at Ivar var konge og arvet den skånske tronen. Han tilhørte den ambisiøse Skjoldunge-slekten og la snart resten av Sverige under seg.
Deretter tok han Danmark, Norge, deler av Finland, de baltiske kystene og sågar Northumberland i England med makt.
Ivar skapte dermed et imperium som han kunne kreve tributt av men som ellers trolig var selvstyrt.
Ingen arkeologiske funn har hittil kunnet underbygge sagaenes historie, og mange historikere mener han bare var en sagnhelt.
Den svenske arkeologen Birger Nerman (1888-1971) mente at Ivar Vidfamne lå i en av båtgravene i Valsgärde nord for Stockholm, men det er ikke bekreftet av moderne forskning.
Ifølge sagaene regjerte en av merovingertidens konger over nesten hele Sverige. Hans makt var angivelig så stor at engelske, danske og norske konger betalte beskyttelsespenger til ham.
Svearnes rike
Ynglingesagaen forteller at Ivar Vidfamne dro fra Skåne og la under seg «Svitjod», som var en middelaldersk betegnelse for Sveariket.
Ivars enorme rike
Ifølge sagaene la Ivar under seg mange kongeriker langs Østersjøens kyster – samt en femtedel av England.
Svearne ofret kongen sin
Til tross for vitnesbyrd om sterke danske og sør-svenske konger, mener forskerne at svearne fra Stockholmsområdet var merovingertidens mektigste.
De baserer teorien på at de fleste av periodens rike gravskatter er funnet i sveariket – nær elven Fyrisån, som på sin vei mot innsjøen Mälaren renner forbi landsbyen Vendel, storgården Valsgärde og sveakongenes hovedsete i Gamla Uppsala.
På øya Helgö i Mälaren har man funnet rester av et bronsestøperi, og i fjellene nord for innsjøen ble det utvunnet jern. Historikerne antar at svearne ble rike av å handle med jern og pelsverk fra skogene i nord.
Arkeologene har da også funnet flere fallgruver for elg fra merovingertiden enn fra noen annen epoke i Svearikets historie.
Goteren Jordanes legger ikke skjul på sin begeistring for de driftige svearne, som var kjent for sitt fremragende pelsverk både i Roma og Konstantinopel:
«Svearne har, i likhet med folk i Thüringen (sentralt i Tyskland, red.), praktfulle hester. Her finnes også dem som – med et utall av andre stammer som mellommenn – sender pels som selges til romersk benyttelse.»
Inntektene fra pelshandelen ble brukt til å kjøpe rikt dekorerte våpen og kostbar kunst. I en av gravene i Valsgärde 35 km sør for Vendel lå et høyt, slankt drikkebeger i blått glass som trolig var laget i Nord-Italia.
I Gamla Uppsala, litt lenger sør, ble svearnes herskere stedt til hvile i gravhauger som kan måle seg med haugene i vikingtidens Jelling.
Gravhaugene vitner om hvor mektig merovingertidens herskende klasse var, men skriftlige kilder hevder at det også ble krevd store ofre av dem.
Skandinavene hadde nemlig arvet en uhyggelig skikk fra sine germanske forfedre: Menneskeofring.
Ifølge det norske kvadet Ynglingatal fra 900-tallet kostet den gamle skikken kong Domalde livet: «På hans tid var landet plaget av ulykke og hungersnød.
Den første høsten ofret svearne okser, men uten resultat. Neste høst ofret de mennesker (sannsynligvis slaver, red.), men året etter var enda verre.
Den tredje høsten møttes høvdingene og ble enige om at det måtte være kong Domaldes skyld. De angrep ham og myrdet ham.»
Mordet var ikke bare en straff over en udugelig leder, men skulle ifølge Ynglingatal blidgjøre gudene:
«Svearne med sverdets egg voldte da Domaldes død. Kongens drap den gang skulle årets vekst atter fremme.»
«Kongens drap den gang skulle årets vekst atter fremme.» Nordisk kvad om merovinger-ofringer.
Merovingerne ble til vikinger
Funn av smykker med nordiske guder på viser at merovingertidens mennesker tilba Odin og Tor – som vikingene også gjorde.
De brukte også runer som skriftspråk, og i likhet med vikingenes ringborger var merovingertidens herskere også i stand til å reise imponerende byggverk.
Nord-Europas nest lengste festningsmur, den 30 km lange Dannevirke ved grensen til Tyskland, stammer fra merovingertiden. Det samme gjør den 500 m lange og 11 m brede Kanhavekanalen der øya Samsø er på sitt smaleste.
Merovingertidens folk mestret også skipsbyggerkunsten. Det 18 m lange Kvalsundskipet fra ca. 690 ligner f.eks. et vikinglangskip – det mangler bare en mast.
Et funn fra Estland tyder på at det fantes seil allerede i merovingertiden, at merovingerne var vikingenes forfedre og at overgangen mellom de to epokene er langt mer flytende enn historikerne hittil har antatt.
Siden 2008 har arkeologer gravd ut en slagmark på den store estiske øya Saaremaa. Rundt år 750 dro merovingertidens stridsmenn østover på tokt, men på øya gikk noe galt: 41 nordiske krigere ble hugget og stukket ihjel.
Skipene ble liggende igjen, og utgravinger viser at det ene av dem – akkurat som senere vikingskip – hadde et kjølsvin, altså en kraftig, langsgående bjelke i bunnen av skipet der de kunne feste en høy mast.
Merovingerne seilte altså på tokt omkring år 750 – på samme måte som etterkommerne vikingene gjorde på 800- og 900-tallet.
To beltespenner fra merovingertidens Nord-Europa. Det til venstre ble funnet i Norge, det gylne til høyre ble gravd ut i England.
Britiske funn vitner om nordisk kontakt
I 1939 gravde britiske arkeologer ut en stor gravhaug i Sutton Hoo, 130 km nordøst for London.
Til deres store overraskelse inneholdt den restene av en 25 m lang robåt uten mast, samt en rekke skandinavisk utseende gjenstander fra 600-tallet.
Knokkelrester og treverk var for lengst råtnet i den fuktige graven, men en praktfull hjelm – i stil med dem som svenske arkeologer hadde funnet i Valsgärde og Vendel – fikk britene til å sperre opp øynene for alvor.
Det samme gjorde en kostbar beltespenne i gull med dyrefigurer på. En lignende beltespenne fra merovingertiden med samme form og utsmykning var tidligere gravd ut ved gården Åker utenfor Hamar.
Sutton Hoo ligger 16 km oppe i elven Deben, som renner ut i Nordsjøen. Båter fra Skandinavia hadde med andre ord enkel adgang til området på 600- og 700-tallet, da merovingernes makt var størst.