Om våren dro mennene i viking og overlot til kvinner og barn å passe gården.

Sivilisasjoner - Vikinger

Bonden holdt hjulene i gang

Vikingtidens viktigste menn var verken krigere eller kjøpmenn. Fundamentet for nordboernes storhetstid ble skapt av bøndene. Med strev og slit sikret de at generasjon etter generasjon overlevde i det kalde og ugjestmilde Skandinavia.

Et av de viktigste arkeologiske funnene fra vikingtiden er en rekke mørke og lyse striper i jordlagene som arkeologer gravde frem i bakken på Jylland i 1980.

De tydelige sporene etter en såkalt hjulplog viser at vikingbonden – stikk i strid med det forskere og arkeologer tidligere har trodd – hadde en ganske avansert plog til rådighet.

Hjulplogen nøyer seg ikke, som den mer primitive arden, med å pløye en rille i bakken, men vender jorden for å forberede såing. Metoden sikrer at de plantedelene som fremdeles ligger i jorden, blir nedbrutt og gir næring til nye avlinger.

Senere funn har bekreftet hvordan bønder i Norden opp gjennom vikingtiden tok det nye redskapet i bruk i kampen for å brødfø familien. For det var en kamp, ettersom det kalde klimaet i Skandinavia var alt annet enn gjestmildt. Funnet av plogen nyanserte synet på hverdagen i vikingenes hjemland.

Den var et bilde på virkeligheten for den staute bonden, som ikke bare skulle sørge for mat til familien, men også brødfø krigere, handelsfolk og håndverkere. Og som samtidig alltid sto klar til å dra på tokt – og overlate gården og kampen for å overleve til gamle, kvinner, barn og treller.

I dag vet vi at bøndene faktisk var den største befolkningsgruppen i vikingsamfunnet. Over hele Skandinavia lå gårder spredt langs fjorder og i fruktbare daler. De var som oftest plassert på en bakketopp der det var lett å få øye på venner og fiender som nærmet seg.

Gården var vikingens kollektiv

Gårdene fungerte som et stort arbeidsfellesskap, og både menn og kvinner deltok flittig i arbeidet – selv barna jobbet på jordene.

Hver høst skar bøndene kornet med jernsigd. Det var først og fremst snakk om den hardføre rugen, som de hadde importert fra sør. På bedre åkre kunne vikingene også dyrke bygg, havre og den ettertraktede hveten.

Arkeologiske funn viser at bøndene også ofte sådde vinterrug – en utholdende kornsort som vokser selv på snødekte jorder. Ingen vet om vinterrugen har blitt høstet om våren eller etterlatt på åkeren som gjødsel, men metoden vitner om et ganske avansert landbruk.

Kornet de høstet ble brukt til å bake brødet og koke grøten som utgjorde basisen i vikingtidens to daglige måltider. Frokost ble servert et par timer etter at arbeidsdagen var i gang, og kveldsmaten ble inntatt når dagens arbeid var over.

I pausene i løpet av dagen spiste bøndene brød, skjørost og kanskje litt friske bær. Slik stilte de den verste sulten. Tørsten ble slukket med vann, kjernemelk eller tynt øl.

I Norge og noen strøk av Sverige var klimaet så kaldt og mangelen på landbruksjord så utbredt at bøndene måtte gi opp enhver tanke om å dyrke korn. Funn av kjøkkenavfall vitner om at folk i disse områdene tydde til fiske og husdyrhold. Rundt gården har det gått griser, geiter og gjess.

Og ikke minst hester, okser og vikingens viktigste husdyr: kua. Arkeologer har funnet spor etter kyr som ble opptil ti år gamle. Det viser at dyrene ikke ble holdt for kjøttet sin del, men fordi de ga melk, som kunne bearbeides til næringsrike matvarer som ost og smør.

Behovet for melkeprodukter, som var en sikker kilde til næring gjennom den kalde vinteren, bidro til at bonden helst unngikk å slakte dyrene sine. Etter innhøstingen inspiserte han høylagrene og vurderte hvor mange dyr han kunne fø gjennom vinteren. Resten ble slaktet, og en overflod av kjøtt var derfor ofte et tegn på en dårlig høst, snarere enn et tegn på rikdom.

Når høsten satte inn for alvor, begynte kampen for å sikre mat til vinteren. Alle hjalp til med å salte og røyke det nyslaktede kjøttet. Ved kysten nord i Norge var det også vanlig å konservere fisk ved å tørke den, og tørrfisk ble en av vikingtidens viktigste eksportartikler. Trolig har man også begynt med raking av fisk i Norge på denne tiden.

Historiske kilder tilsier at denne formen for konservering stammer fra tidlig middelalder, men den er muligens enda eldre. Rakingen foregikk ved at fisken ble saltet og lagt i et lufttett miljø i to til tre måneder, til langsom forråtnelse og gjæring.

Klanen beskyttet mot fiender

Fra funn av vikinghus vet vi at bonden levde sammen med kone og barn i en storfamilie som talte flere generasjoner, forgreninger og opptil 50 mennesker. Brødre, søstre, søskenbarn og til og med firmenninger levde under samme tak, så i praksis besto en hel landsby ofte av en eneste storfamilie – en slags klan.

Slektens fortid og minnet om forfedrene ble holdt i live i de lange, kalde vinterkveldene i langhuset. Her fant bøndene ro og glede i historiefortellingen. Mens flammene i ildstedet langsomt døde hen, lyttet både barn og voksne betatt til de eldres beretninger om guder, helter og edel dåd.

De beste historiene ble fortalt igjen og igjen, til alle kunne dem så godt som ordrett. Alle barn kjente for eksempel den dramatiske beretningen om ragnarok, der gudene tørner sammen med jotnene i et drabelig dommedagsslag. Og de kunne gjenfortelle sagnet om Sigurd Fåvnesbane, også kalt drakedreperen, og hvordan han kjempet mot og vant over den veldige dragen Fåvne.

Alle måtte drikke seg fulle

Etter de kalde, intime vintermånedene i langhuset kom våren og sommeren med liv og glade dager. Da fløt mjød og øl i beger og drikkehorn ved festlige anledninger. For vikingene var den honningsøte mjøden en hellig drikk, og alle hadde plikt til å drikke seg fra sans og samling for å komme nærmere gudene.

Skaldene tok frem lyren og spilte opp til fest. Fra langhusene kom lyden av skrålende menn og kvinner. Alle sang med på de gamle folkevisene som hadde gått i arv gjennom generasjoner.

Sang og dans var en del av samværet både blant fattige og rike. Funn av gudefigurer i dansepositurer gjør at historikere antar at dansen – i tillegg til å være underholdningen – fylte en slags religiøs funksjon i samfunnet.

I rolige stunder grep vikingene til brett- og terningspill, ikke minst det svært populære hnefatafl – et sjakklignende spill som vikingene hadde lært av stammer fra Germania.

Bevarte brikker og brett viser hvor høyt vikingene verdsatte spillet. De vakreste brettene har vært laget av tre med kunstferdige utskjæringer, mens brikkene ble skåret av hvalrosstann eller av vikingenes mest dyrebare råstoff – det gylne, klare ravet.

Og mens de fredelige kampene ble utkjempet over et slag hnefatafl, foregikk det også langt mer blodige spill i sommerhalvåret. De voldsomste var hestekampene mellom fyrige islandshingster.

Bøndene veddet ivrig før dyrene gikk løs på hverandre med spark og bitt. I tillegg til underholdningen sikret kampene at bare de sterkeste dyrene overlevde og siden ble brukt som avlshingster.

Druknekonkurranser var vanlig

Vikingene kastet seg også ut i fysiske aktiviteter. Om sommeren deltok unge menn i bokse- og brytekamper. Ved spesielle anledninger innkalte regionens rikeste til en slags olympiade, der menn fra fjern og nær kom sammen for å kjempe i blodige leker.

Ingen ble skånt, og både brukne lemmer og dødsfall var vanlig. Ikke minst i de såkalte svømmekonkurransene, der målet var å holde motstanderen så lenge under vann at han enten ga seg eller druknet.

Om vinteren fant familiene frem ski og skøyter. Det har ikke blitt gravd ut ski fra vikingtiden, men vi vet at det har vært brukt ski i Norden i årtusener. For eksempel er den eldste skien som er funnet i Norge, datert til 3343–2939 f.Kr.

Tilskårne, avlange hesteknokler er det til gjengjeld funnet rikelig av. De primitive skøytene ble bundet under lærstøvler, og skøyteløperen brukte en spiss kjepp til å ta seg frem over isen.

Takket være de fysiske aktivitetene og nokså variert kost var den gjennomsnittlige vikingbondens helsetilstand god. De skjelettene arkeologene har funnet avslører at datidens skandinaver var ganske høye.

Mennene målte omtrent 172 centimeter, mens voksne kvinner i gjennomsnitt raget 160 centimeter over bakken – begge mål er bare åtte til ti centimeter lavere enn de nålevende skandinaviske etterkommerne deres.

Alt tyder derfor på at bøndene har vært utmerkede krigere når de dro ut på tokt. Toktene var vanligvis tilrettelagt slik at de startet straks etter at åkrene var sådd, med hjemkomst like før den viktige innhøstingen.

Vikingene døde unge

Vikingens hjem var langhuset. I det mørke, røykfylte rommet levde krigere, kvinner, slaver og husdyr side om side, og fordrev tiden med huslige plikter, treskjæring og småspill.

Til tross for vikingenes sterke fysikk antar historikerne at store deler av hver generasjon døde unge. Enten i kamp eller av sykdommer som lungebetennelser og infiserte sår. I dag er dette banale lidelser, men den gangen kunne de ikke behandles, og var ofte dødelige.

For de få som ble eldre enn 50 år, har kroppen vært preget av et arbeidsomt liv. Vikingbonden var særlig plaget av slitasjegikt i rygg, hender og knær. Selv om funn av kranier viser at de aller fleste manglet store deler av tannsettet, mener forskerne at vikingtidens skandinaver generelt hadde rimelig god hygiene.

Hver lørdag stimlet familien sammen til den ukentlige vaskedagen – ordet lørdag kommer av det norrøne ordet laugardagr, som betyr vaskedag. Da ble barn og voksne skrubbet rene, håret gredd, og negler og ører renset.

Over hele Norden har arkeologer gravd ut neglerensere og fint skårne beinkammer – et av de hyppigste funnene fra vikingtiden. Historikerne regner derfor spøkefullt kammene som viktigere for vikingene enn sverdet.

Trellene måtte leve av furubark

Mens vikingbøndene hadde tid til lek og hygiene, fristet trellene en kummerlig tilværelse. På åkrene gjorde de det hardeste og skitneste arbeidet, og når de kom hjem, måtte de krype sammen i den mørkeste delen av langhuset, side om side med husdyrene.

Her så de på mens alle i familien spiste seg mette – og måtte overleve på den usleste kost eller restene fra bondens bord. Som regel fikk trellene bare litt byggrøt og brød av aller groveste slag.

Eddadiktet «Rigstula», som går helt tilbake til vikingtiden, forteller om maten hos en trellfamilie. De måtte klare seg på grovbrød bakt med agner – det vil si bladene rundt kornkjernen. Metoden var utbredt for å bruke minst mulig mel på kosten til trellene. I dårlige tider måtte trellene til og med blande for eksempel furubark i deigen for å drøye det dyrebare kornmelet.

At trellene levde så annerledes enn eierne sine var helt i tråd med resten av normene i vikingenes liv, der det hersket en skarp skillelinje overalt. Mellom trell og fri. Fattig og rik. Og ikke minst mellom mann og kvinne.

Grovt sagt var mannen ansvarlig for alt som foregikk utendørs, mens kvinnene hadde ansvar for alt innenfor terskelen til langhuset. Her inne i det røykfylte mørket hersket bondekonen. Hun hadde ansvaret for å spinne og veve ullen fra sauene slik at familien hadde klær på kroppen.

Og hun sto for matlagingen, for barnepasset og var – i strid med normene i resten av Europa rundt 1000-tallet – ansvarlig for å styre husets økonomi. I beltet bar hun symbolsk nøkkelen til trekisten der velstående bønder oppbevarte smykker og mynter.

Dyp utringning var skilsmissegrunn

Når mannen ble kalt ut på tokt, tok kvinnen over ansvaret for å få gården til å fungere. Fra det øyeblikket skipet gled ut fjorden måtte hun holde styr på barna, de gamle og trellene for å sikre avlingene, slik at de overlevde vinteren.

Med ansvar fulgte rettigheter. Vikingkvinnen hadde både rett til å velge ektemann, og til å velge ham vekk igjen hvis hun ønsket det. Ved hjelp av de islandske sagaene har forskere kartlagt en rekke skilsmisseregler som vitner om et ganske avansert lovsystem.

For å sikre bondekona mot et liv i ensomhet hvis mannen slo seg ned i et nytt land under et tokt, kunne hun kreve skilsmisse dersom mannen ikke delte seng med henne på tre år. Andre skilsmissegrunner var mer merkverdige – for eksempel har vikingene tilsynelatende hatt et behov for å forby at kvinner bar herrebukser, og omvendt at menn bar utringede kvinnetrøyer.

Den vanligste skilsmissegrunnen var likevel plutselig fattigdom i mannens familie, eller voldelige ektemenn. Dersom en mann slo sin kvinne tre ganger, kunne hun kreve skilsmisse.

I slike tilfeller kunne skilsmissen gjennomføres ganske enkelt. Den fornærmede kvinnen behøvde bare å hente et par vitner til langhuset. Her utropte hun skilsmissen to ganger.

Først ved dørterskelen til familiens hjem, før hun trakk vitnene inn til ektesengen og erklærte seg for skilt. Som regel fulgte babyer og småbarn moren tilbake til familien hennes, mens eldre barn ble delt mellom foreldrenes familier avhengig av velstand og status.

Alle var underlagt uskrevne lover

Familien var vikingens viktigste sikkerhetsnett, og sto klar til å tre til ved ethvert problem. Den kollektive tankegangen avspeilte seg overalt i lovgivningen, som gjennom vikingtiden var uskrevet, men kjent av de fleste.

Hvert eneste familiemedlem ble for eksempel holdt felles ansvarlig for lovovertredelser – og hvert eneste familiemedlem måtte betale blodpenger til personen som var blitt forulempet.

Samtidig kunne en vanæret viking kaste evig skam over familien sin – og gjøre at det ble umulig for de nå bannlyste søsknene å bli gift. De uskrevne reglene gjaldt selv for vikingrikets mektigste menn – stormennene, som ellers i andre henseender sto over bøndene i rikdom og status.

Stormannen beskyttet ikke bare sin nærmeste familie, men samtlige av områdets gårder mot fiender utenfra. Hjemmet hans var samtidig sentrum for hele lokalsamfunnet. Stormannsgårdene – som var store og praktfullt utstyrt – dannet rammen om tidens største gjestebud for betydningsfulle folk fra fjern og nær. Hit valfartet kjøpmenn, håndverkere og bønder for å falby varene sine og dyrke gudene som skulle sørge for fred, fruktbarhet og gode avlinger.

Når det gjaldt menyen, sto ikke festene tilbake for senere tiders selskaper i finere kretser. Om et gjestebud hos en rikmann beretter Rigstula at «flesk og stekte fugler fristet; vin var i kannen og i kostelige beger», og fortsatte med å beskrive de fine, blomstrete lindukene og serveringen med sølvtøy og fine, frankiske drikkeglass.

På en storgård ved Tissø i Øst-Danmark har eieren kunnet imponere gjestene sine med en hall som var hele to etasjer høy.

Bondesønner ble krigere

For sønner av både stormenn og vanlige bønder ble overgangen til voksenlivet etter hvert vanskelig. Den eksplosive befolkningsveksten på 700- og 800-tallet, som blant annet hjulplogen bidro til, skapte nemlig helt nye problemer for de unge mennene.

Langsomt ble hele Skandinavia oppdyrket, og mangelen på ny landbruksjord ga familiens yngre sønner, som ikke hadde noen gård de kunne arve, utsikt til en fremtid uten jord og selvstendighet. Utsikten til et liv i sannsynlig fattigdom fikk i økende grad disse bondesønnene til å snu ryggen til hjemlige åkre. De gikk i stedet om bord i store langskip behengt med svære skjold.

De lot vinden føre skipene over hav til fremmede kyster og stor elver, til steder med eksotiske navn som Köln, Paris og Lindisfarne. Noen var ute etter å plyndre seg til rikdom, andre håpet å finne nytt jordbruksland eller en kone og et nytt sted å stifte familie.

Les også:

Vikinger

3 grunner til at vikingtiden sluttet

2 minutter
Vikinger

Dette kalte andre folkeslag vikingene

1 minutt
Vikinger

Vikingene satset alt på vei til Valhall

19 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!