Danevirke – danenes mystiske forsvarslinje

Myten om Thyras Danevirke ble avsannet

Da HISTORIE går en tur på restene av Danevirke ser vi bare få tegn på at vollene en gang utgjorde en av Europas mest fryktinngytende grensefestninger.

Hester beiter fredelig i en innhegning mens et par biler ruller sakte forbi de tilgrodde vollene, som bare med en stor dose godvilje ser menneskeskapte ut.

Arkeologer er i ferd med å grave ut en mursteinsvegg i skråningen på vollen, mens ettermiddagssolen kaster et gyllent skjær over det frodige landskapet.

“Slik så det ikke ut i jernalderen, da Danevirkes første voll ble bygd,” forklarer Lars Erik Bethge, direktør for Danevirke Museum 40 km sør for Flensburg.

Den gangen var området dominert av heilandskap, og fra toppen av vollen kunne vaktene følge med på bevegelsene på fjorden så langt øyet kunne se.

Bethge forklarer at arkeologiske utgravninger i årene 2010-2014 en gang for alle har dementert sagnet om at Danevirke ble anlagt av Thyra Danebod – vikingdronningen som var gift med Gorm den gamle og som er nevnt på Jellingsteinene.

Den første danske histoieskriveren Saxo Grammaticus (ca. 1160-1208) hyller henne som byggherre:

“Der­etter ga Thyra seg i kast med å grave en grav og bygge en forskansning fra Slesvig til Vesterhavet, for å trygge landet mot hemmelige angrep fra utenlandske fiender”.

Thyra døde rundt år 950, mens karbon 14-dateringer av Danevirkes eldste lag har vist at torven som ble brukt til å bygge vollen stammer fra midten av 400-tallet – altså 500 år før Thyra.

Arkeologene vet ikke hvem som faktisk anla den første vollen, men de antar at den kan ses i lys av kriger og store omveltninger i folkevandringstiden.

Romerrikets kollaps rystet Europa

I år 410 e.Kr. plyndret folkeslaget goterne Roma, og Romerriket smuldret opp.

I det maktvakuumet som oppsto, brøt en rekke folkeslag opp fra hjemtraktene for å finne frodigere områder å slå seg ned i.

I områdene der ett folkeslag innvandret, ble et annet folk ofte fortrengt og tvunget til å flykte.

Kjedereaksjonen satte hele Europa i brann i løpet av få tiår.

Ett av de folkeslagene som fikk mest ut av denne urolige tiden var angivelig danene. Ifølge de romerske forfatterne Jordanes og Prokopios stammet danene fra Sverige.

Dagens historikere antar at danene allerede hadde etablert seg på Fyn og Sjælland, og at de på midten av 400-tallet erobret Jylland fra juterne (jydene, beboerne på Jylland) og anglerne.

Invasjonen medførte trolig ikke at de to folkeslagene forsvant helt fra Jylland, selv om England mellom år 400 og 500 var utsatt for en massiv innvandringsbølge bestående av nettopp juter og anglere.

Ifølge museumsdirektør Lars Erik Bethge var Jylland neppe helt mennesketom:

“Vi antar at anglerne som fremdeles bodde nord for Danevirke ble innlemmet i danenes stammeforbund, og at anglerne sør for vollen med tiden smeltet sammen med den tredje store folkegruppen i området – sakserne.”

I de islandske sagaene omtales vollen som Dana virki – danenes festningsverk. Navnet styrker teorien om at en mektig danekonge befalte oppføring av en jordvoll på Jyllands smaleste sted.

På Danevirke Museum mener de rett og slett at Danmark oppsto under oppføringen av vollen, for etablering av en flere kilometer lang voll krevde enorme ressurser og stor arbeidsstyrke.

Bygget vitner om at danenes rike var svært godt organisert.

Ifølge en middelaldervise var det skåninger som oppførte første delen av Danevirke, og det underbygger teorien om at danenes opprinnelige maktbase lå i Sverige.

Visen beretter videre at sjællendere og fynboere fullførte byggverket, mens jydene leverte maten til mennene på byggeplassen.

Det første Danevirke var bare en 4 km lang voll av jord og lyngtorv.

Den beskjedne høyden på to meter var ikke særlig avskrekkende, men foran lå det en syv meter bred og én meter dyp vollgrav som har utgjort en kraftig hindring.

De første hundreårene trengte ikke Danevirke å være lang for å sette en propp i Jylland.

I jernalderen gjorde elvene og myrene i området det umulig for en hær å gå rundt vollen. Den gang måtte forsyningene til alle krigerne fraktes på oksekjerrer som ikke klarte å ta seg fram over myra.

Mange hadde også med seg kone og barn, noe som ikke akkurat gjorde felttoget mer mobilt.

Krigføring om vinteren, når elver og myrer i området frøs til, var altfor risikabelt med datidens hjelpemidler.

Sakserne gjorde det nødvendig å bygge Danevirke

Hvorfor det var så viktig å sette i gang det kostbare byggeprosjektet nettopp i årene mellom 450 og 500 e.Kr. vet ikke forskerne ennå.

Det er ingen skriftlige kilder som kan forklare det. Man kan bare gjette – Nationalmuseets eksperter peker på et krigersk folkeslag som bodde sør for vollen.

“Danevirke er sannsynligvis etablert for å beskytte Jylland mot sakserne,” forklarer ekspertene.

Sakserne var en farlig nabo – mange i antall og konstant på leting etter nytt territorium å kolonisere.

Ifølge den greske forfatteren Zosimus hadde de fortrengt et annet folkeslag fra området mellom dagens Tyskland og Belgia.

Romerne hadde vært nødt til å bygge mer enn 20 kystfort for å hindre herjing fra saksiske pirater da imperiet grenset mot saksernes rike.

Og da romerne ga opp Britannia ca. 410 e.Kr. benyttet tusenvis av saksere muligheten til å seile over Nordsjøen og legge under seg landet sør for Themsen.

Den danske kongen, som trolig bare hersket over det sørlige Jylland, må ha tenkt at en voll kunne beskytte ham mot den farlige fienden i sør.

Men historikere påpeker at Danevirke like godt kan være oppført av andre grunner: Kanskje hadde kongen behov for å markere hvor langt sørover riket hans gikk.

Det kan også tenkes at vollen var en innenrikspolitisk maktdemonstrasjon som kongen brukte for å overbevise mulige tronranere om at de ikke burde prøve å ta makten i riket.

Uansett hadde Danevirke avgjørende betydning helt fra starten: Den beskyttet Hærveien, Jyllands viktigste handelsrute som gikk hele veien fra Aalborg via Viborg og ned langs den midtjyske høyderyggen til Jelling, Vejen og Danevirke.

På den brede, flattråkkede veien drev bønder tusenvis av okser sørover til Wedel i nærheten av dagens Hamburg, der de ble solgt til slakting.

Ved porten til Danevirke krevde de danske kongene trolig toll av de handlende, og de sikret seg dermed store inntekter til vedlikehold av grensevollen.

Den frankiske krønikeskriveren Thietmar fra Merseburg kaller porten Wiglesdor, og den omtales i de frankiske riksannalene: “Kun én port skulle (Danevirke, red.) ha, gjennom den skulle hester og vogner sendes ut og mottas,” skrev frankerne.

Allerede få tiår etter byggingen måtte Danevirke forsterkes.

Den utløsende årsaken kjenner man ikke, men i løpet av 500- og 600-tallet ble høyden på vollen doblet til fire meter.

Danevirkes tredje store byggefase henger derimot sammen med en ny trussel som historikerne kjenner navnet på: Frankerne.

I kjølvannet av Romerrikets kollaps klarte det germanske folkeslaget å fylle maktvakuumet som oppsto.

Fra hovedstaden Aachen underla de seg store deler av Vest-Europa.

Danevirke fikk palisader og en sjøsperring

Frankernes fremmarsj har med sikkerhet bekymret den danske kongen, og omkring år 700 ble krumvollen bygd til Danevirke.

Den 7,5 km lange vollen fulgte svingen på Rejde Å, slik at elven kunne fungere som vollgrav.

Krumvollen gjorde det vanskelig for angripende hærer å ta seg over det smale elveløpet.

Rundt år 734 trengte frankerne opp langs Nordsjøkysten til elven Weser nord i Tyskland – nå var det bare den brede elven Elben som sto mellom Europas stormakt og danskene.

Riktignok levde sakserne som en buffer mellom de to rikene, men de hadde ikke sin fordums styrke lenger.

Den danske kongen visste hva som var i vente, og bygde ut grensesikringen.

Det ble bygd tre nye deler til Danevirke: To voller og en såkalt sjøsperring. Nordvollen på 1,5 km skulle tette hullet mellom hovedvollen og Slien. Den var bare to meter høy, men utstyrt med palisader.

Det samme fikk østvollen. Den var 4 km lang og sperret for hærer som prøvde å omgå Danevirke via halvøya Svans.

Også hovedvollen ble forsterket med palisader. Dermed var Danevirkes totale lengde oppe i 16 km.

Ifølge arkeolog Jørgen Jensens
beregninger krevde utbyggingen omkring 30.000 trestokker som måtte hentes langveis fra, samt 80.000 kubikkmeter jord.

På grunn av den fuktige bakken var byggmesterne tvunget til å sikre anlegget med solid rammeverk av tømmer.

Ekstra voller og palisader var likevel ikke nok, så danskene ga seg også i kast med å bygge ute i vannet.

I Danevirke sjø – ved hovedvollens østlige ende – ble det anlagt en demning inntil en kunstig bakke.

Oppe på bakken ble det angivelig oppført et fort av trestokker – forsvarsverket fikk senere det misvisende navnet Thyraborg.

Arkeologene er ennå ikke på sporet av fortet, men de har funnet restene av en 1,6 km lang sjøsperring.

Fundamentet til demningen og sjøsperringen ble laget ved å konstruere flere hundre senkekasser av trestokker og tynge dem ned med sand.

Sjøsperringen dannet et fundament som vaktene på Danevirke kunne stå på hvis fienden prøvde å vasse over Slien ved lavvann og ta seg rundt vollene.

Noen av mennene som slet og slepte med å bygge senkekassene har muligens prøvd å spille ettertiden et puss, for arkeologene har funnet en 23 cm lang fallos av tre i en av kassene nær stedet der man mener Thyraborg lå.

De nye vollene på Danevirke økte danskenes tro på at forsvarsverket kunne motstå selv den mektigste fiende.

Og nettopp den fienden dukket opp noen få tiår senere: Mot slutten av 700-tallet sendte frankerkongen hæren sin mot sakserne.

I årene mellom 772 og 804 utkjempet de to folkeslagene en blodig krig som for hvert år rykket nærmere grensen til Danevirke.

Keiseren fikk et rungende nei

Frankerne var kristne, mens sakserne tilba Odin og Tor – akkurat som danskene.

Da den saksiske høvdingen Widukind led nederlag i 777 og 782, flyktet han til den andre siden av Danevirke begge gangene.

Her fikk han midlertidig asyl, for den danske kongen visste at så lenge Widukind var frankernes nærmeste fiende, hadde danskene fred.

Selv da Karl den store – frankernes konge og samtidig tysk-romersk keiser – krevde å få utlevert Widukind, ble dette avvist av danske kong Sigfred, står det skrevet i de frankiske riksannalene.

Ryktene om det uovervinnelige Danevirke kan ha vært den viktigste grunnen til at keiser Karl i første omgang godtok danskenes rungende nei.

Det var derfor avgjørende at forsvarsverket forble sterkt.

På 800-tallet måtte Danevirke beskytte de herjende vikingene mot hevn fra utplyndrede ofre.

Frankiske riksannaler forteller om året 808 at den danske kong Godfred, “besluttet å befeste hele rikets grense mot Saksen med en voll.”

Godfred er den første danske herskeren som kobles til vollen av en samtidig kilde.

Selv om hovedvollen var flere hundre år gammel, kan synet sørfra ha vært et bedrag. Akkurat i denne perioden endret den markant utseende: Hovedvollen ble forsterket med en steinmur i front.

Kong Godfred følte seg presset, og med god grunn. I 804 hadde Karl den store nedkjempet sakserne, og han overlot det erobrede landområdet mellom Elben og Danevirke til sine vendiske allierte.

En invasjon av Danmark truet, og til tross for Danevirkes styrke, var det få av vikingenes stormenn som våget å måle krefter med den tysk-romerske keiserens enorme hær.

Derfor ble den stridslystne Godfred snikmyrdet av en av livvaktene sine i 810.

Hans etterfølger Hemming inngikk året etter en avtale med frankerne, som flyttet grensen helt opp til elven Ejderen.

Til tross for fredsavtalen ga den frankiske keiseren sin støtte til et angrep på Danevirke i 815 – anført av Harald Klak, en dansk viking.

Klak hadde regjert Danmark i en kort periode og prøvde å gjenerobre tronen med utenlandsk hjelp.

Hvordan Klak overvant Danevirke, er det ingen som vet, men felttoget ebbet ut da den danske hæren trakk seg tilbake til Fyn.

Selv om frankernes rike ble delt i tre på midten av 800-tallet, forsvant ikke trusselen mot Danmark: Katastrofen var et faktum i 934 da den østfrankiske kongen Henrik 1 Fuglefanger klarte å innta Hedeby, vikingtidens handelssentrum.

Danskenes kong Gnupa ble tatt til fange og tvunget til å la seg døpe.

Arkeologiske funn tyder på at danskene satte i gang enda en utbygging av Danevirke etter denne ydmykelsen.

På midten av 900-tallet ble den såkalte halvsirkelvollen bygd rundt Hedeby, og denne vollen ble i årene rundt 968 forbundet med resten av anlegget via den 3,5 km lange forbindelsesvollen.

Men det hjalp like lite, for i år 974 trengte tysk-romerske soldater over Danevirke.

Krønikeskriveren Adam fra Bremen skrev hundre år senere om keiser Otto og slaget ved Danevirke at “med ild og sverd herjet han hele området helt til det ytterste hav”.

Andre historikere mener derimot at den tysk-romerske keiserens hær ikke nådde helt til Skagen, men konsentrerte seg om å innta Hedeby.

Etter alt å dømme jaget vikingkongen Harald Blåtann eller sønnen Svein 1 Tjugeskjegg keiserens tropper ut av Hedeby i 983 og tok dermed tilbake dansk kontroll over sør-enden der Jylland er smalest.

Like etter ble en 6,5 km lang, fremskutt posisjon påbegynt foran hovedvollen.

Vollen ble døpt Kovirke og fikk i tillegg en vollgrav som palisade.

Danevirkes portvakt ble bestukket

Etter vikingtiden hadde Danevirke fortsatt en viktig funksjon i forsvaret av Danmark.

Hyppige kamper om den danske tronen og skiftende allianser over grensen innebar imidlertid at Danevirke snart ble angrepet av vendere, snart av danske tronpretendenter med støtte fra den tysk-romerske keiseren.

Noen ganger sto vollene imot angrepet, andre ganger – som f.eks. i 1157 – tok fienden seg over Danevirke uten større problemer.

Den danske eksilkongen Svend 3 Grathe hadde ifølge Saxo Grammaticus rett og slett bestukket den danske portvakten før hæren ankom.

Den siste utbyggingen av Danevirke ble påbegynt av Valdemar den store seks år senere.

Kongen bygget ut hovedvollen til en 5-7 m høy teglsteinsmur med en 22 m bred og 2,5 m dyp vollgrav foran. Vollgraven skulle først og fremst holde den tidens moderne krigsvåpen, blant annet armbrøster og effektive beleiringsmaskiner, unna.

Valdemars etterkommere var så stolte av forsvarsanlegget at de flere tiår etter kongens død la ned en blyplate i graven til majesteten.

På platen sto det at Valdemar “til hele Rigets Værn som den første rejste den Mur av brændte Sten, der almindeligt kaldes Danevirke”.

Danevirke endte som steinbrudd

Etter Valdemar var Danevirkes dager imidlertid talte.

Det store vollanlegget beskyttet ikke lenger rikets sørlige grense, men lå midt mellom de to danske hertugdømmene Slesvig og Holsten.

Samtidig begynte resten av Europa å bygge borger i stedet for voller, og Danmark fulgte etter.

Danevirke forfalt og ble brukt som steinbrudd når det skulle bygges nytt i området.

Vollene forfalt og endte til slutt som slake, gresskledde åser nord i Tyskland.