Den siste vikingkongen

Dro til Gardarike

Harald satte kursen mot Gardarike, et rike i dagens Ukraina som svenske vikinger hadde grunnlagt. Fyrst Jaroslav av Kiev var gift med den svenske prinsessen Ingegjerd, som en gang hadde vært trolovet med Haralds bror Olav.

De neste årene tjenestegjorde Harald som soldat i Jaroslavs hær. Han var del av en elite-styrke av skandinaviske krigere som deltok i det brutale felttoget mot venderne, som holdt til i dagens Polen. Mens han var i Gardarike møtte han også prinsens datter Jelisaveta. Da Harald ba Jaroslav om hans datters hånd, svarte fyrsten: «Slik det er nå, er du ikke rik nok, og dessuten en mann uten land. Men hvis din framgang blir like stor som jeg forventer, vil jeg ikke avvise deg når du kommer tilbake."

I 1034 forlot Harald Gardarike for å søke lykken i kristenhetens rikeste og mektigste by, det sagnomsuste Miklagard (Konstantinopel).

I keiserens hær

Harald kom til den bysantinske hoved-
staden sammen med 500 krigere fra Gardarike. Det kristne imperiet var truet fra flere hold. I nord av bulgarerne, i øst av tyrkerne og i sør av araberne. Keiser Mikael IV førte en aggressiv politikk for å forsvare riket og gjenerobre tapte områder. For ham var Harald og hans krigsvante nordboere en velkommen forsterkning.

Harald og hans menn ble snart kastet ut i kampen. Det samtidige greske skriftet Kekaumenos Strategikon (Råd til keiseren) beskriver Haralds eventyr: «Han brakte med seg 500 modige menn og gikk i tjeneste hos keiseren som mottok ham på en verdig måte og sendte ham til Sicilia ettersom hæren var der for å føre krig. Araltes (den bysantinske formen av Harald) dro dit og utførte bemerkelsesverdige ting."

Da krigen var over, vendte han tilbake til keiseren som ga ham tittelen manglabites. Den tittelen innebar at Harald var blitt medlem av keiserens livgarde. Den unge nordmannen hadde allerede satt seg i respekt.

Kriget på mange fronter

Harald ble snart sendt til rikets nordlige grense, der bulgarerne hadde startet et opprør. Bysantinske kilder forteller oss at Harald var med i «keiserens felttog og utførte store bragder mot fienden, slik det sømmer seg en mann av hans ætt og store evner." Det tok over et år med blodige kamper å knuse opprøret.

Etter krigen ble Harald kalt «bulgarbrenneren" og keiserens sekretær skrev at den bulgarske opprørslederen ble ført i lenker gjennom Konstantinopel med nesen kuttet av og øynene stukket ut. Det hørte til den tidens skikk at beseirede fiender ble lemlestet før de ble henrettet. Det var ofte væringene, de nordiske leiesoldatene, som utførte slike oppdrag.

Kort tid etter krigen mot bulgarerne døde keiser Mikael IV. Hans adoptivsønn Mikael V tok tronen fra den rettmessige tronarvingen keiserinne Zoe og satte henne i kloster. Tronrøveren fikk imidlertid snart et folkelig opprør på nakken. Blant opprørerne var Harald og de andre væringene. Mikael V prøvde å gjemme seg i et kloster, men ble funnet og dratt gjennom Konstantinopels gater før han ble kastrert og blindet. Ifølge skalden Snorre Sturlason var det Harald selv som straffet tronrøveren: «Ut lot krigerhøvdingen begge øynene stikke på Grekenlands konge."

Ble kjent som Hardråde

Harald mottok nå nyheter om at forholdene hjemme i Norge hadde endret seg. Han ville forlate Bysants og dra hjem. Olav den helliges sønn og Haralds brorsønn Magnus satt nå både på den norske og danske trone. Harald hadde heller ikke glemt Jelisaveta, som han hadde etterlatt i Gardarike. Bysantinske kilder forteller at Harald ikke fikk den nye keiserens tillatelse til å forlate riket, men at han flyktet. Han vendte tilbake til Gardarike, der Jaroslav ikke lenger nektet ham sin datters hånd. Han fortsatte reisen til Norge sammen med Jelisaveta, som nå var hans kone.

Harald kom hjem til et land preget av maktkamp og uro. Magnus den gode forsøkte å hevde sin rett i Danmark, men ble konstant utfordret av opprørere ledet av Svend Estridsen. Harald kastet seg inn i striden på sin brorsønns side i bytte mot en avtale om å dele makten med Magnus.

I krigen om herredømmet over Norden brukte Harald mange av de brutale metodene han hadde lært gjennom mange år som keiserens leiesoldat. Han ledet flere felttog mot Danmark der byer ble plyndret og brent og utallige danske kvinner ble ført som slaver til Norge. Valgard skald skrev at: «fagre kvinner ble fanget, lås holdt kroppen til kvinner.Mang en kvinne førte dere til skip, lenker gnog grådig i kjøttet."

Harald var like brutal mot sine egne landsmenn. Han sendte blant annet soldater mot bøndene nord for Oslo da de gjorde opprør mot den harde beskatningen. Snorre skriver «Kongen lot gripe bøndene. Noen lot han lemleste, andre lot han drepe. De som kunne rømte avsted. Vidt og bredt lot kongen bygdene brenne og la dem øde." Det var på denne tiden at Harald fikk tilnavnet Hardråde. I 1047 døde Magnus den gode. Nå var Harald Hardråde Norges eneveldige hersker.

Invaderte England

Resultatet i Danmark hadde ikke blitt som Harald ønsket. I stedet vendte han blikket mot England. Der pågikk det en maktkamp mellom Harold Godwinson og broren hans Tostig, som begge gjorde krav på tronen. Tostig hadde bedt Harald Hardråde om hjelp og til gjengjeld lovet ham makt. Tiden før felttoget var imidlertid fylt med onde varsler. Den døde Olav den hellige skal ha vist seg for Harald i en drøm og fortalt ham at han ville ende opp som ulvemat. Men Harald trosset alle varsler, og sensommeren 1066 satte han seil mot England med den største krigsflåten som noen sinne hadde forlatt Norge.

Til å begynne med virket det som om varslene hadde vært falske. I slaget ved Fulford led engelskmennene et knusende nederlag. Noen dager senere var vikinghæren på marsj mot York. De hadde etterlatt brynjene i skipene fordi de ikke forventet noen motstand fra den stort sett norskættede befolkningen. Men da de nærmet seg York, så de morgensolen glitre i spyd og hjelmer. Det var Harold Godwinsons hær som hadde inntatt byen. Harald Hardrådes menn rådet ham til å vende tilbake til skipene, men han var ikke vant til å trekke seg tilbake.

Vikingtidens slutt

De to hærene støtte sammen ved Stamford Bridge den 25. september 1066. Selv om vikingene var færre og dårligere rustet, ble kampen både jevn og hard. Men sent på dagen ble Harald truffet av en pil i halsen. Med lederen drept ble vikinghæren raskt splittet og overvunnet. Haralds nederlag blir vanligvis oppfattet som vikingtidens slutt. Han ble husket som en nådeløs hersker, men etterlot seg også et sterkt og forent Norge.

Haralds sønn Olav ble nå Norges nye konge. Han skulle etter hvert få tilnavnet Kyrre, som betyr «den fredelige". I løpet av sine 27 år som konge kjempet han ikke en eneste krig. I stedet forvaltet han det som faren hadde høstet i et liv fylt av strid.