BESTE NAVN: Nordmennene fant på de beste navnene
I vikingtiden var navn som Magnus, Sigurd og Harald så mye brukt at det kunne gå helt i ball når halve Norge het Harald Sigurdsson, Magnus Haraldsson, eller Sigurd Magnusson.
Løsningen ble ofte å gi hverandre fantasifulle, rosende eller fornærmende økenavn, og her nådde ingen nordmennene til ullsokkene engang.
Dansk fantasi begrenset seg til navn som Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg (Svein med det todelte skjegget), mens svenskene i det minste kunne hoste opp en Bjørn Jernside og en Sigurd Orm-i-øye.
I Norge sto det ikke på kreativiteten, og med navn som Torfinn Skallekløyver (på norrønt: Þorfinnr hausakljúfr), Erik Blodøks og Øystein Fjert stikker nordmennene av med gullet.
Herr Fjert het Halvdansson frem en krønikeskriver skrev foraktelig om ham i verket Íslendingabók.
STØRSTE BYGGHERRER: Ingen overgikk danske ringborger
Vikingene bygde i tre og sjelden stort, men enkelte konger beviste at Nordens barske krigere også var dyktige ingeniører.
Rundt år 980 fikk danske kong Harald Blåtann bygd en rekke borger. Ingeniørmessig overgikk de såkalte ringborgene alt annet i vikingenes verden.
Hittil har arkeologene funnet fire ringborger i Danmark samt muligens en femte i den skånske byen Trelleborg, som den gangen var dansk.
Ringborgene besto av en høy torvvoll med palisader på toppen og to gater som delte festningens indre i fire like store kvarterer.
Borgene lå nær havet slik at forsyninger og flere krigere lett kunne nå frem, og de mange kongetro troppene bak palisadene sikret Blåtann kontrollen over et stort oppland.
Norges konkurrent er Oseberg- gravhaugen, som var 6 meter høy og 44 meter i diameter, mens Sverige kan skilte med blant annet det trolig 25 x 22 meter store Odintempelet i Uppsala, en borg ved handelsbyen Birka og en 30 meter lang vikinghall funnet ved Alvastra kloster.
DYKTIGSTE HANDELSFOLK: Danskene dominerte handelen i Skandinavia
Vikingene var ikke bare krigere, men også dyktige handelsfolk. Formålet med mange av reisene var å bytte rav og pelsverk mot sølv, gull og luksusvarer fra sørligere strøk. Størrelsen på Nordens handelsplasser gir en pekepinn på hvem som var vikingtidens dyktigste handelsfolk.
Den arabiske kjøpmannen Ibrahim ibn Ahmed at-Tartuschi besøkte Norden i ca. 950 og omtaler i sin dagbok vikingenes største handelssentrum: «Sliasviq er en meget stor by i enden av verdenshavet».
Omtalte Sliasviq ligger nær dagens nordtyske by Schleswig, men var i det meste av vikingtiden dansk og kjent som Hedeby.
Et areal på 24 hektar (33 fotballbaner) og opp mot 2000 innbyggere gjorde Hedeby til Nordens absolutt største handelsplass.
Byen lå i bunnen av fjorden Slien, og her har arkeologene gjort over 340 000 funn fra vikingtiden – alt fra kostbare smykker til kammer og brettspill.
Etter alt å dømme var byen et multietnisk samfunn med både skandinaviske, frisiske, saksiske, frankiske og slaviske kjøpmenn, og deres virke tiltrakk handlende fra hele den kjente verden.
Hedeby sikrer Danmark en svær gullmedalje i disiplin nr. fem.
Birka og Kaupang haltet langt etter
Den svenske handelsbyen Birka på øya Björkö i Mälaren har ofte blitt sammenlignet med Hedeby.
Også Birka ble grunnlagt rundt år 800, hadde en dyktig og produktiv håndverkerbefolkning og lå beskyttet bak en voll med palisader på toppen.
Mange av de eksotiske luksusvarene som svenske vikinger hadde hentet hjem via sine reiser ned de russiske elvene, havnet i Birka.
Det trekker for eksempel opp i den samlede vurderingen at vikinggravene ved Birka blant annet rommet kinesisk silke, som vitner om utstrakte handelsforbindelser.
Men med et areal på knappe 6 hektar og en befolkning på bare 700, var byen vesentlig mindre enn sin danske konkurrent. Kaupang utenfor dagens Larvik var de norske vikingenes viktigste handelsby.
Navnet betyr bare markedsplass, men utgravninger tyder på at det 5,4 hektar store møtestedet for kjøpere og selgere var en ordentlig by med en fastboende befolkning.
Ifølge kjøpmannen Ottar fra Hålogaland ble byen ofte brukt som et stopp på den lange reisen mellom Nord-Norge og Hedeby.
MODIGSTE SJØMENN: Norske vikinger trosset atlanterhavsbølgene
Skip er mer enn noe annet symbolet på vikingtiden. Nordens banebrytende fartøyer seilte dem ut i verden for å handle, plyndre og bosette seg. Det krevde sterke nerver og en urokkelig tro på egne evner å krysse åpent hav, og her viste norske vikinger det største motet.
Mens andre vikinger snek seg langs kysten, stakk norske vikinger tvers over Nord-Atlanteren – et av verdens farligste farvann.
Koloniseringen av Færøyene, Island og Grønland var ikke for pyser. For nordmennene innebar det å seile i dagevis uten å se land.
Underveis ble de kastet rundt av meterhøye bølger og utsatt for iskaldt regn. I storm og uvær måtte masten legges slik at skipet ikke kantret.
I vindstille vær kunne vikingenes krigsskip, langskipene, drives frem med årer, men koloniseringen av de nordatlantiske øyene foregikk i skipstypen knarr – seilskip med rund buk som var tunge og så sparsomt bemannet at de var vanskelige å ro.
Norske vikinger seilte også lenger nordover enn sine skandinaviske konkurrenter og måtte kjempe med kalde arktiske netter.
Bare en teltduk og skinnsoveposen vernet dem mot vær og vind. Vi letter av respekt på vikinghjelmen og sender gullet til Norge.
Danskene holdt seg til kysten
Svenskene hadde det betydelig lettere der de seilte mot øst langs finskekysten og opp de russiske elvene.
Her var det største hinderet at elvene frøs til is om vinteren slik at flåten måtte vente på tøvær. Andre steder ble vikingskipene slept flere kilometer over land for å komme til en elv som kunne ta dem lenger sørover.
Selv om danskene også trosset Atlanterens bølger, eksempelvis utenfor Irland, valgte sjøfolkene fra det sørligste vikingriket som regel trygge ruter langs kysten.
Når de hele tiden hadde land i sikte, var det vanskelig å havne på villspor, og de kunne gå i land for å skaffe forsyninger.
Danskene bedrev også elveseilas, men i motsetning til svenskene foretok de bare mindre avstikkere innover de vesteuropeiske elvene.
Det krevde dog et visst mot å seile i Biscaya-bukta mellom Frankrike og nordkysten av Spania, der Atlanteren herjer.
STØRSTE EROBRERE: Svensk kjemperike i øst
Vikingene dro ikke bare ut for å plyndre, men også for å erobre land som de kunne kolonisere eller tvinge til å betale tributt. Alle tre vikingnasjoner hersket over fremmede folkeslag, men svenskene var litt mer drevne i det enn de andre.
Svenske vikinger seilte ned elvene i Øst-Europa og underla seg gradvis et rike som på sitt største strakte seg fra Finskebukta til Svartehavet.
Dermed var svenskene de skandinavene som i vikingtiden kontrollerte det største området.
Tidlig på 800-tallet grunnla svenske vikinger byen Holmgård, nå Novgorod, som en utpost i handelen med skinn og østeuropeiske slaver.
De utvandrede svenskene ble kalt rus, og i 860-årene ble Holmgård under den legendariske kong Rurik hovedstad for rusenes land – det første Russland.
Tjue år seinere flyttet svenskene kongssetet til byen Kiev, og herfra dro vikingene blant annet på tokt mot Østromerrikets mektige hovedstad, Konstantinopel.
Kjemperiket i øst sikrer svenskene gullmedaljen i disiplinen største erobrere.
Norge og Danmark haltet langt etter
Danske vikinger herjet i 911 Frankerriket og fikk byen Rouen i Normandie mot å legge ned plyndringsvirksomheten.
Men det befant seg både norske og danske vikinger i Normandie, så det er vanskelig å gi ett enkelt folk æren for denne erobringen.
England må derfor sies å være danske vikingers viktigste erobring. Rundt år 880 tvang de Englands kong Alfred til å underskrive en ydmykende fred og gi dem et kjempeområde kalt Danelagen.
Rundt 130 år senere erobret danske Svein Tjugeskjegg hele England. Målt i kvadratkilometer kan verken Sveins rike eller hans enda mektigere sønn Knuts rike hamle opp med svenskenes enorme imperium i øst.
Norge henger også langt etter, tross erobringen av Island, deler av Irland, det nordlige Skottland og en rekke småøyer i Nord-Atlanteren.
MEST BEREISTE: Langt tokt førte svensker til Asia
Skandinaviske menn måtte «fara i viking» for å vinne ære og skaffe seg rikdommer, ellers hadde de små sjanser til å bli gift med en kvinne av god familie. Mange var borte i noen uker under sommerens plyndringstokt, andre var borte i årevis og siktet mot gullmedalje i det å reise langt.
I år 1041 hadde svenske vikingers før så innbringende handelsforbindelser til Øst-Europa og Svartehavet vært avbrutt i mer enn hundre år.
Svenske Ingvar den vidfarne forsøkte å gjenåpne rutene, og hans ferd kjennes blant annet fra flere runeinskripsjoner i Midt-Sverige. På Gripsholmsteinen står det:
«Tola lot reise steinen etter sin sønn Harald, Ingvars bror. De for som menn, fjernt etter gull, og østover, ga ørnen føde. De døde sørpå i Serkland».
Serkland var vikingenes navn på Abbaside-kalifatet – det muslimske riket som dekket store deler av Midtøsten. Å gi «ørnen føde» betydde at Ingvar var i kamp, og fiendens lik lå igjen på slagmarken som rovfuglmat.
Ingvars skip seilte trolig via Østersjøen, Volga-elva og Svartehavet til Kaukasus, der Serkland begynte.
Ingvar og de fleste andre deltakere forsvant et ukjent sted i Sentral- Asia – ifølge «Ingvar den vidfarnes saga» vendte bare et av ekspedisjonens skip hjem til Sverige i 1042 og kunne fortelle om vikingtidens lengste tokt på over 4700 km.
Grønland ga Norge sølv
Norges mest bereiste viking var trolig Eirik Raude, som først seilte til Island og senere videre til Grønland – en reise på knapt 4000 km.
Hans sønn Leiv Eiriksson nådde helt til Amerika, men hans reise fra Grønland til Newfoundland er kortere enn Ingvars ferd.
Den mest bereiste danske vikingen het Hastein. Han plyndret byen Luna i Nord-Italia etter å ha seilt hele veien ned langs Frankerrikets kyst og inn gjennom Gibraltarstredet.
Enkelte historikere mener sågar at Hastein seilte hele Middelhavet rundt, men ingen kilder kan bekrefte teorien.
STERKEST I TROEN: Svenskene var sterkest i åsatroen
Mens kristendommen vant frem i Danmark og Norge, tviholdt svenskene på vikingenes åsatro.
Svenskene oppførte ifølge presten Adam av Bremen Nordens mest imponerende gudetempel i Uppsala.
Tempelet var «bygd helt av gull» og inneholdt trefigurer av gudene Tor, Odin og Frøy, skrev Adam. Her dyrket svenske vikinger åsatroen helt frem til 1087, da deres kristne konge, Inge den eldre, brente ned tempelet.
Danskene overga seg til kristendommen allerede på 900-tallet, og selv om flere fortsatte med å dyrke de norrøne gudene i smug, trekker det ned i åsatro-konkurransen.
Nordmennene holdt ut litt lenger – til Olav «den hellige» Haraldsson gjorde kristendommen til landets offisielle religion rundt 1020.