Den store nordiske vikingkampen
BESTE NAVN: Nordmennene fant på de beste navnene
I vikingtiden var navn som Magnus, Sigurd og Harald så mye brukt at det kunne gå helt i ball når halve Norge het Harald Sigurdsson, Magnus Haraldsson, eller Sigurd Magnusson.
Løsningen ble ofte å gi hverandre fantasifulle, rosende eller fornærmende økenavn, og her nådde ingen nordmennene til ullsokkene engang.
Dansk fantasi begrenset seg til navn som Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg (Svein med det todelte skjegget), mens svenskene i det minste kunne hoste opp en Bjørn Jernside og en Sigurd Orm-i-øye.
I Norge sto det ikke på kreativiteten, og med navn som Torfinn Skallekløyver (på norrønt: Þorfinnr hausakljúfr), Erik Blodøks og Øystein Fjert stikker nordmennene av med gullet.
Herr Fjert het Halvdansson frem en krønikeskriver skrev foraktelig om ham i verket Íslendingabók.
BESTE RUNERISTERE: Svenskene reiste flest runesteiner
1. Sverige
2500 runesteiner
2. Danmark
220 runesteiner
3. Norge
70 runesteiner
STØRSTE BYGGHERRER: Ingen overgikk danske ringborger
Vikingene bygde i tre og sjelden stort, men enkelte konger beviste at Nordens barske krigere også var dyktige ingeniører.
Rundt år 980 fikk danske kong Harald Blåtann bygd en rekke borger. Ingeniørmessig overgikk de såkalte ringborgene alt annet i vikingenes verden.
Hittil har arkeologene funnet fire ringborger i Danmark samt muligens en femte i den skånske byen Trelleborg, som den gangen var dansk.
Danske ringborger varierte i størrelse: Fra 120 til 240 meter i diameter.
Brolagte gater delte borgenes indre i fire like store deler og ledet til borgens porter.
Krigerne bodde i langhus bak de tykke vollene.
Vollen var av torv forsterket med solid eiketømmer og øverst et brystvern av kraftige stolper.
Ringborgene besto av en høy torvvoll med palisader på toppen og to gater som delte festningens indre i fire like store kvarterer.
Borgene lå nær havet slik at forsyninger og flere krigere lett kunne nå frem, og de mange kongetro troppene bak palisadene sikret Blåtann kontrollen over et stort oppland.
Norges konkurrent er Oseberg- gravhaugen, som var 6 meter høy og 44 meter i diameter, mens Sverige kan skilte med blant annet det trolig 25 x 22 meter store Odintempelet i Uppsala, en borg ved handelsbyen Birka og en 30 meter lang vikinghall funnet ved Alvastra kloster.
Vikingene satte sin ære i å kjempe uten å vise frykt.
HARDESTE KRIGERE: Øksesvingende kjempe holdt tilbake en hel hær
Gullet går til Norge, for historiebøkene avslører at den hardeste beretningen fra slagmarken er norsk.
Den 25. september 1066 stoppet en norsk viking hele Englands hær på broen over elva Derwent. Han var med i den norske kong Harald Hardrådes hær, som ble overrumplet av engelskmennene under slaget ved Stamford Bridge.
Da Hardrådes krigere trakk seg tilbake over broen, forsvarte én modig mann retretten og hogde ned 40 motstandere med sin langskaftede øks. Mannens identitet er ikke bevart for ettertiden.
Imens fikk Hardrådes krigere tid til å danne skjoldmur på markene langs elva. Først da en engelskmann klarte å kjøre spydet sitt opp gjennom en sprekk mellom plankene i broplanet, falt den øksesvingende krigeren. Men
da hadde han overgått alle andre.
Danmarks beste kandidat er Hastein, som lot som han var død og ble båret inn i den italienske byen Luna. Her ville han la seg begrave kristent, men midt under sin egen dødsmesse gjenoppsto Hastein, drepte sine fiender og erobret byen.
Sverige på sin side kan skilte med Styrbjørn Sveakjempe. Under slaget på Fyrisvallarna ble han omringet, men nektet å overgi seg. Det endte med at han ble hogd ned av fienden.
DYKTIGSTE HANDELSFOLK: Danskene dominerte handelen i Skandinavia
Vikingene var ikke bare krigere, men også dyktige handelsfolk. Formålet med mange av reisene var å bytte rav og pelsverk mot sølv, gull og luksusvarer fra sørligere strøk. Størrelsen på Nordens handelsplasser gir en pekepinn på hvem som var vikingtidens dyktigste handelsfolk.
Den arabiske kjøpmannen Ibrahim ibn Ahmed at-Tartuschi besøkte Norden i ca. 950 og omtaler i sin dagbok vikingenes største handelssentrum: «Sliasviq er en meget stor by i enden av verdenshavet».
Omtalte Sliasviq ligger nær dagens nordtyske by Schleswig, men var i det meste av vikingtiden dansk og kjent som Hedeby.
Et areal på 24 hektar (33 fotballbaner) og opp mot 2000 innbyggere gjorde Hedeby til Nordens absolutt største handelsplass.
Byen lå i bunnen av fjorden Slien, og her har arkeologene gjort over 340 000 funn fra vikingtiden – alt fra kostbare smykker til kammer og brettspill.
Etter alt å dømme var byen et multietnisk samfunn med både skandinaviske, frisiske, saksiske, frankiske og slaviske kjøpmenn, og deres virke tiltrakk handlende fra hele den kjente verden.
Hedeby sikrer Danmark en svær gullmedalje i disiplin nr. fem.
Gatene i Hedeby var brolagt med planker, slik at folk slapp å vasse rundt i gjørme.
Handelsskip la til ved lange anløpsbroer som arkeologer har funnet stolpene av.
Kjøp og salg foregikk på kaien, slik at alt fra treller til tyske sverd og franske viner skulle være lett å slepe om bord på kjøperens skip.
Boligdelen lå lengst borte fra havna.
Mot sjøsiden vernet en lang palisade byen mot angrep. Alle skip måtte passere to høye tårn der det sto vakter som kunne skyte mot pirater og fiendtlige vikinger.
Birka og Kaupang haltet langt etter
Den svenske handelsbyen Birka på øya Björkö i Mälaren har ofte blitt sammenlignet med Hedeby.
Også Birka ble grunnlagt rundt år 800, hadde en dyktig og produktiv håndverkerbefolkning og lå beskyttet bak en voll med palisader på toppen.
Mange av de eksotiske luksusvarene som svenske vikinger hadde hentet hjem via sine reiser ned de russiske elvene, havnet i Birka.
Det trekker for eksempel opp i den samlede vurderingen at vikinggravene ved Birka blant annet rommet kinesisk silke, som vitner om utstrakte handelsforbindelser.
Men med et areal på knappe 6 hektar og en befolkning på bare 700, var byen vesentlig mindre enn sin danske konkurrent. Kaupang utenfor dagens Larvik var de norske vikingenes viktigste handelsby.
Navnet betyr bare markedsplass, men utgravninger tyder på at det 5,4 hektar store møtestedet for kjøpere og selgere var en ordentlig by med en fastboende befolkning.
Ifølge kjøpmannen Ottar fra Hålogaland ble byen ofte brukt som et stopp på den lange reisen mellom Nord-Norge og Hedeby.
På den estiske øya Saaremaa har arkeologer funnet 41 vikinger som ble begravd rundt år 750.
MEST EVENTYRLYSTNE: Svenskene dro først ut på tokt
Et helt århundre før dansker og nordmenn dro på plyndringstokt til De britiske øyer, var svenskene allerede i gang med å utforske landene helt øst i Østersjøen.
Historiens første vikinger er dermed svenske, og det sikrer Sverige gullet i disiplinen mest eventyrlystne.
Vikinggraver i Estland og Latvia vitner om at toktene allerede kan ha begynt rundt år 650. Hundre år senere fikk 41 vikinger en brutal død på en estisk øy – kraniene og knoklene deres bar merker etter hogg og stikk.
Da kampen var over, fikk de falne krigerne en ekte vikingbegravelse: de ble de stedt til hvile i to skip sammen med sine våpen og hunder.
Vikingene i krigergraven på øya Saaremaa er ennå ikke identifisert, men forskerne regner med at de er svenske.
STØRSTE LANDSFEDRE: Danskene etablerte flest byer
Danske vikinger satte et mer markant avtrykk på ettertiden enn sine rivaler.
Byer var et ukjent fenomen før vikingtiden, men ved inngangen til middelalderen var både Ribe, Aarhus og 13 andre byer blitt etablert fordi sterke danske konger kunne garantere kjøpmennenes sikkerhet.
-
1. Danmark
15 byer
-
2. Norge
8 byer
-
3. Sverige
4 byer
MODIGSTE SJØMENN: Norske vikinger trosset atlanterhavsbølgene
Skip er mer enn noe annet symbolet på vikingtiden. Nordens banebrytende fartøyer seilte dem ut i verden for å handle, plyndre og bosette seg. Det krevde sterke nerver og en urokkelig tro på egne evner å krysse åpent hav, og her viste norske vikinger det største motet.
Mens andre vikinger snek seg langs kysten, stakk norske vikinger tvers over Nord-Atlanteren – et av verdens farligste farvann.
Koloniseringen av Færøyene, Island og Grønland var ikke for pyser. For nordmennene innebar det å seile i dagevis uten å se land.
Underveis ble de kastet rundt av meterhøye bølger og utsatt for iskaldt regn. I storm og uvær måtte masten legges slik at skipet ikke kantret.
I vindstille vær kunne vikingenes krigsskip, langskipene, drives frem med årer, men koloniseringen av de nordatlantiske øyene foregikk i skipstypen knarr – seilskip med rund buk som var tunge og så sparsomt bemannet at de var vanskelige å ro.
Norske vikinger seilte også lenger nordover enn sine skandinaviske konkurrenter og måtte kjempe med kalde arktiske netter.
Bare en teltduk og skinnsoveposen vernet dem mot vær og vind. Vi letter av respekt på vikinghjelmen og sender gullet til Norge.
Knarren med sin runde buk var vikingenes fraktskip.
Det store seilet gjorde at knarren kunne komme opp i nærmere 13 knop.
I lasterommet midtskips var det god plass til hester, kyr og griser.
I vindstille vær ble 2-4 årer satt i vannet.
Danskene holdt seg til kysten
Svenskene hadde det betydelig lettere der de seilte mot øst langs finskekysten og opp de russiske elvene.
Her var det største hinderet at elvene frøs til is om vinteren slik at flåten måtte vente på tøvær. Andre steder ble vikingskipene slept flere kilometer over land for å komme til en elv som kunne ta dem lenger sørover.
Selv om danskene også trosset Atlanterens bølger, eksempelvis utenfor Irland, valgte sjøfolkene fra det sørligste vikingriket som regel trygge ruter langs kysten.
Når de hele tiden hadde land i sikte, var det vanskelig å havne på villspor, og de kunne gå i land for å skaffe forsyninger.
Danskene bedrev også elveseilas, men i motsetning til svenskene foretok de bare mindre avstikkere innover de vesteuropeiske elvene.
Det krevde dog et visst mot å seile i Biscaya-bukta mellom Frankrike og nordkysten av Spania, der Atlanteren herjer.
MEKTIGSTE KONGE: Vikingenes mektigste hersker var dansk
Knut den mektige skapte et imperium uten sidestykke i vikingtiden. Han var bare en forvokst ungdom da han som tronarving etter Svein Tjugeskjegg ble satt til å lede en stor leidangsflåte i 1015.
Vikingene erobret England, og Knut ble konge over det nye landet. Med tiden la han deler av Skottland, Norge og Danmark til sitt Nordsjøimperium.
Knut ble en så stor maktfaktor at Det tysk-romerske riket i 1027 inviterte ham til Roma da en ny keiser skulle krones.
Det vitner om Knuts posisjon at keiser Konrad 2. ved samme anledning lot sin sønn forlove seg med Knuts datter.
I Norge pågikk det interne kamper om kongetittelen, så først i 1042 oppsto det kortvarig et Stor-Norge da kong Magnus den gode også ble konge av Danmark.
Svenske utvandrere skapte seg et storrike i øst, men de ble gradvis mindre og mindre svenske. Hjemme i Sverige hersket svake konger.
Knut den mektiges Nordsjøimperium
-
1016
England erobres.
-
1019
Arver Danmark da broren Harald dør.
-
1027
Knut drar til Roma og er til stede under keiser Konrad 2.s kroning
-
1028
Norge erobres.
-
1031
Knut tvinger tre skotske konger til å betale tributt
-
1035
Knut dør i England
STØRSTE EROBRERE: Svensk kjemperike i øst
Vikingene dro ikke bare ut for å plyndre, men også for å erobre land som de kunne kolonisere eller tvinge til å betale tributt. Alle tre vikingnasjoner hersket over fremmede folkeslag, men svenskene var litt mer drevne i det enn de andre.
Svenske vikinger seilte ned elvene i Øst-Europa og underla seg gradvis et rike som på sitt største strakte seg fra Finskebukta til Svartehavet.
Dermed var svenskene de skandinavene som i vikingtiden kontrollerte det største området.
Tidlig på 800-tallet grunnla svenske vikinger byen Holmgård, nå Novgorod, som en utpost i handelen med skinn og østeuropeiske slaver.
De utvandrede svenskene ble kalt rus, og i 860-årene ble Holmgård under den legendariske kong Rurik hovedstad for rusenes land – det første Russland.
Tjue år seinere flyttet svenskene kongssetet til byen Kiev, og herfra dro vikingene blant annet på tokt mot Østromerrikets mektige hovedstad, Konstantinopel.
Kjemperiket i øst sikrer svenskene gullmedaljen i disiplinen største erobrere.
Vikingene dro ut for å plyndre, men også for å skaffe land de kunne bosette seg i.
Island ble primært befolket av norske vikinger på flukt fra undertrykkelse i hjemlandet.
Normandie ble gitt til danske og norske krigere slik at de skulle hindre andre vikinger i å angripe Paris.
Det rike England slik det så ut da danske vikinger regjerte Danelagen. Også Skåne, Halland og Blekinge var danske i vikingtiden.
Kievriket har historikere kalt de svenske vikingenes enorme rike. Hovedstaden lå nemlig i ukrainske Kiev.
Norge og Danmark haltet langt etter
Danske vikinger herjet i 911 Frankerriket og fikk byen Rouen i Normandie mot å legge ned plyndringsvirksomheten.
Men det befant seg både norske og danske vikinger i Normandie, så det er vanskelig å gi ett enkelt folk æren for denne erobringen.
England må derfor sies å være danske vikingers viktigste erobring. Rundt år 880 tvang de Englands kong Alfred til å underskrive en ydmykende fred og gi dem et kjempeområde kalt Danelagen.
Rundt 130 år senere erobret danske Svein Tjugeskjegg hele England. Målt i kvadratkilometer kan verken Sveins rike eller hans enda mektigere sønn Knuts rike hamle opp med svenskenes enorme imperium i øst.
Norge henger også langt etter, tross erobringen av Island, deler av Irland, det nordlige Skottland og en rekke småøyer i Nord-Atlanteren.
SLEIPESTE UTPRESSERE: Danskene var iskalde utpressere
Ingen mestret vikingdisiplinen pengeutpressing bedre enn danskene. Konger og fyrster i England og Frankrike måtte ut med så store summer at det til og med fikk et navn: Danegjeld.
Kong Knut den mektige av Danmark slo alle rekorder da han i år 1018 tappet engelskmennene for historiens største danegjeld: 30 000 kg sølv.
Svenskene må her nøye seg med andreplassen, da de i 907 bare fikk 12 000 kg sølv ut av å beleire Konstantinopel, hovedstaden i Østromerriket.
Og Norges senere konge, Olav Tryggvason, ble avspist med 3300 kg sølv etter slaget ved Maldon i England i 991.
-
1. Danmark
30 000 kg sølv
-
2. Sverige
12 000 kg sølv
-
3. Norge
3 300 kg sølv
MEST BEREISTE: Langt tokt førte svensker til Asia
Skandinaviske menn måtte «fara i viking» for å vinne ære og skaffe seg rikdommer, ellers hadde de små sjanser til å bli gift med en kvinne av god familie. Mange var borte i noen uker under sommerens plyndringstokt, andre var borte i årevis og siktet mot gullmedalje i det å reise langt.
I år 1041 hadde svenske vikingers før så innbringende handelsforbindelser til Øst-Europa og Svartehavet vært avbrutt i mer enn hundre år.
Svenske Ingvar den vidfarne forsøkte å gjenåpne rutene, og hans ferd kjennes blant annet fra flere runeinskripsjoner i Midt-Sverige. På Gripsholmsteinen står det:
«Tola lot reise steinen etter sin sønn Harald, Ingvars bror. De for som menn, fjernt etter gull, og østover, ga ørnen føde. De døde sørpå i Serkland».
Serkland var vikingenes navn på Abbaside-kalifatet – det muslimske riket som dekket store deler av Midtøsten. Å gi «ørnen føde» betydde at Ingvar var i kamp, og fiendens lik lå igjen på slagmarken som rovfuglmat.
Ingvars skip seilte trolig via Østersjøen, Volga-elva og Svartehavet til Kaukasus, der Serkland begynte.
Ingvar og de fleste andre deltakere forsvant et ukjent sted i Sentral- Asia – ifølge «Ingvar den vidfarnes saga» vendte bare et av ekspedisjonens skip hjem til Sverige i 1042 og kunne fortelle om vikingtidens lengste tokt på over 4700 km.
Både plyndringstokt og handelsreiser kunne trekke ut i vikingtiden. Noen var borte i flere år.
Hele 24 runesteiner i Uppland omtaler krigere som døde under Ingvars reise til Serkland.
3000 vikinger deltok ifølge en georgisk krønike i slaget ved Sasireti i 1041. Det kan ha vært Ingvar og hans menn.
Ingvar døde på reisen, men kom muligvis helt til Gorgan i dagens Iran.
Grønland ga Norge sølv
Norges mest bereiste viking var trolig Eirik Raude, som først seilte til Island og senere videre til Grønland – en reise på knapt 4000 km.
Hans sønn Leiv Eiriksson nådde helt til Amerika, men hans reise fra Grønland til Newfoundland er kortere enn Ingvars ferd.
Den mest bereiste danske vikingen het Hastein. Han plyndret byen Luna i Nord-Italia etter å ha seilt hele veien ned langs Frankerrikets kyst og inn gjennom Gibraltarstredet.
Enkelte historikere mener sågar at Hastein seilte hele Middelhavet rundt, men ingen kilder kan bekrefte teorien.
Vikinger laget kammer av reinsdyrgevir. Tennene satt så tett sammen at de kunne kjemme ut luseegg.
MEST MOTEBEVISSTE: Danske vikinger sminket seg
Vikingene var forfengelige og tok mote og hygiene på største alvor. En gullmedalje i disiplinen «mest motebevisste viking» ville derfor blitt sett på som en stor ære blant Nordens barske krigere.
Den arabiske kjøpmannen at-Tartuschi besøkte Hedeby i rundt år 950. I Danmarks handelssentrum så han menn og kvinner med øyesminke «som fikk dem til å se yngre ut».
Foruten ordentlig tøy og et bad hver lørdag skapte danskene også mote med en ny frisyre: Nakkehåret ble skrapt bort med barberkniv, mens pannehåret fikk lov å falle helt ned i øynene.
Og den danske looken slo an blant kvinnene. Ifølge John av Wallingfords krønike falt skjønnjomfruer overalt i England pladask for de velpleide vikingene.
Også nordmenn og svensker badet ofte og gikk pent kledd, men ifølge et annet arabisk øyenvitne snøt svenskene seg i vannfatet, før neste viking vasket seg i det – og det trekker ned.
STERKEST I TROEN: Svenskene var sterkest i åsatroen
Mens kristendommen vant frem i Danmark og Norge, tviholdt svenskene på vikingenes åsatro.
Svenskene oppførte ifølge presten Adam av Bremen Nordens mest imponerende gudetempel i Uppsala.
Tempelet var «bygd helt av gull» og inneholdt trefigurer av gudene Tor, Odin og Frøy, skrev Adam. Her dyrket svenske vikinger åsatroen helt frem til 1087, da deres kristne konge, Inge den eldre, brente ned tempelet.
Danskene overga seg til kristendommen allerede på 900-tallet, og selv om flere fortsatte med å dyrke de norrøne gudene i smug, trekker det ned i åsatro-konkurransen.
Nordmennene holdt ut litt lenger – til Olav «den hellige» Haraldsson gjorde kristendommen til landets offisielle religion rundt 1020.
BESTE BÅTBYGGERE: Danskene bygde de største vikingskipene
-
1. Danmark
36,5 meter
Roskilde 6 er med sine rundt 36 meter det lengste vikingskipet som noen gang er funnet. Krigsskipet hadde seil og 78 mann ved årene.
-
2. Norge:
23,2 meter
Gokstadskipet var et 23,2 meter langt fartøy som ble lagt i en norsk kongegrav rundt år 890.
-
3. Sverige
16 meter
Äskekärrskipet er et lite handelsfartøy av knarr-typen og det eneste skipet fra vikingtiden som er funnet på svensk jord.
Og vinneren er:
Danmarks vikinger stikker av med sju gullmedaljer og beviser at de er hakket hvassere enn rivalene.
En jevn kamp mellom likeverdige motstandere, er en grei oppsummering av HISTORIEs store nordiske vikingtevling.
Men der danskene vinner blant annet på sin motebevissthet og evne til å drive pengeutpressing, og svenskene kan slå i bordet med å være de mest bereiste og de beste runeristerne, skal vi si oss godt fornøyd med å ha fått våre medaljer for å være de modigste krigerne og mest uredde sjøfarerne.
1. Danmark
7 gullmedaljer
2. Sverige
5 gullmedaljer
3. Norge
3 gullmedaljer
