I årene rundt år 980 begynte en stor gruppe vikinger fra Island å bosette seg på den sørlige delen av Grønland.
Nordboerne nøt godt av middelalderens varmeperiode som etterlot isfrie hav og ga dem mulighet til å bygge hus, drive jordbruk og ale opp dyr på verdens største øy.
I den nordlige delen av Grønland jaktet nybyggerne til og med på hvalross og solgte støttennene til handelsmenn i Europa, hvor elfenben sto høyt i kurs.
Men rundt år 1450 forsvant sjøfarerne plutselig fra bosetningene i Nord-Atlanteren, og verken skriftlige kilder eller muntlige overleveringer avslører nøyaktig hvorfor.
Nå gir en undersøkelse utført av forskere fra Harvard universitet trolig en del av svaret.
I undersøkelsen, som er utgitt i Proceedings of the National Academy of Sciences, tok forskerne for seg en vikingbosetning som blant annet omfattet 500 gårder som lå på sørspissen av øya.
Gårdene ble bygget med rundt fire kilometers avstand fra hverandre, men ikke langt fra kanten av innlandsisen som dekker det meste av øya.
En dobbeltkatastrofe
Vikingenes forsvinning falt sammen med en periode da store deler av den nordlige halvkule ble rammet av den såkalte lille istiden, som fikk spesielt alvorlige konsekvenser i Nord-Atlanteren.
Datasimuleringer har tidligere vist hvordan de voksende ismassene langs kysten av Grønland trolig presset de frodige kystområdene flere meter ned under havoverflaten og etterlot nordboerne uten mulighet til å dyrke jorden.
Men utfordringene stoppet ikke der.
Tokter fulgte faste ruter
DNA fra skjeletter over hele Europa bærer spor etter vikingene, og dermed kan forskerne følge vikingenes vei gjennom Europa. Resultatene bekrefter tidligere forestillinger om at norske, danske og svenske vikinger fulgte ulike ruter.
Danskene satte spor i England, men også sørover i Europa.
Nordmennene reiste særlig til Irland, Island og Grønland.
Og svenskenes gener spredte seg østover.
I den nyere undersøkelsen så forskerne enda en gang på hvilke konsekvenser den voksende ismassen hadde for kysten og dens beboere.
Deres beregninger og modeller avslørte at den voksende ismassen sannsynligvis også utøvde en sterkere tyngdekraft på vannet rundt Grønland og fikk havnivået til å stige med hele 3,3 meter.
Den siste dråpen
Ismassene fikk altså både havet til å stige og selve landskapet til å falle – en kombinasjon som trolig trakk kysten hundrevis av meter tilbake og la 200 kvadratkilometer land og mange boliger under saltvannet.
Tidligere forskning har allerede antydet at det sannsynligvis var stigninger i havnivået under vikingenes tid på Grønland. Men forskerne bak studien er de første som påviser de dramatiske konsekvensene av vannmassene.
Bosetterne på Grønland, som for øvrig inkluderte Eirik Raudes sønn, Leiv Eiriksson, slet også med andre utfordringer i det barske landskapet:
Lavere temperaturer som gjorde det vanskeligere å dyrke jorden, konflikter med inuitter og synkende etterspørsel etter elfenben fra hvalrosser etter hvert som elfenben fra elefanter nådde Europa.
Men ifølge forskerne var vannmassene trolig en av de siste dråpene bak nordboernes totale forsvinning i år 1450.
«Vi har funnet ut at stigningen i havnivå faktisk spilte en rolle», sier Marisa Borreggine, som er en av forskerne bak undersøkelsen, til New Scientist.
«Men det var ikke nødvendigvis årsak nummer én», fortsetter hun.