Dublin var vikingenes slavemarked

Dessverre er de skjeggete skandinavene som møter Findan, ikke innstilt på noen byttehandel. Etter å ha talt innholdet i pengesekken legger vikingene også Findan i lenker og bærer ham ut til et av langskipene.

Storbondesønnens menn står igjen som forsteinet – de tør ikke komme herren sin til unnsetning, og Findan er blitt vikingenes slave.

Findan blir solgt videre flere ganger

Beretningen om den uheldige Findan stam­mer fra middelalderskriftet «Vita Sancti Findani» (St. Findans liv). Skriftet forteller videre hvordan vikingene på skipet – etter en innbyrdes krangel om egne æresbegreper – endte med å akseptere pengesekken som løsepenger.

Men i stedet for søsteren var det Findan selv som ble satt fri, mens skriftet ikke skildrer søs­terens videre skjebne som trell – vikingenes betegnelse for slaver.

Findan fikk ikke mye tid til å sørge over sin mislykkede redningsaksjon, for like etter ble han igjen fanget av vikinger: «Men da ønsket ikke nordmannen som hadde bortført ham å seile hjem, så han solgte ham videre til en annen, som snart solgte ham til en tredje part – og han igjen til en fjerde», står det videre i manuskriptet om Findans liv.

Den siste eieren fraktet Findan og en rekke andre slaver til Orknøyene. Her klarte storbondesønnen å komme seg unna, og han gjemte seg under en stor stein ­til vikingene hadde dra­tt videre.

Senere flyktet Findan til Skottland og derfra til Tysk­land, der han i år 859 døde som en respektert munk i byen Rheinau – langt fra hjemlandet Irland.

I årene etter bortførelsen hadde vikingene grunnlagt et voksende slavemarked i byen Dublin på østkysten av øya.

Slaveriet eksisterte før vikingene

Vikingene var langt ifra de første som la Irlands befolkning i slavelenker. Øya hadde i uminnelige tider vært delt mellom et virvar av klaner med skiftende ledere som konstant kjempet om makten.

I den forbindelse stjal de kveg på motstanderens territorium og tok gisler. De krigsfangene som ikke ble kjøpt fri av slektninger eller drept fordi de var for gamle eller svake til å gjøre nytte for seg, hadde et liv som treller i vente.

Slaveri som sådan var ingen sjeldenhet i jernalderen, og også på De britiske øyer fantes det grupper av krigere som nærmest på vikingmaner seilte ut for å fange treller.

Praksisen skjøt for alvor fart etter romernes tilbaketrekning fra øyriket i 410. Særlig irske pirater utnyttet maktvakuumet til å ta slaver. De neste to århundrene havnet mange briter under irenes åk, og etterkommerne deres kom til å utgjøre en egen slavestand på øya.

Den mest kjente er Irlands nasjonalhelgen St. Patrick, som ifølge middelalderskriftet Confessio Patricii (Patricks trosbekjennelse) bare var 16 år gammel da sjørøvere på begynnelsen av 400-tallet angrep den britiske hjembyen hans og førte ham over havet.

Selv om Patrick og andre misjonærer kristnet irene og spredte budskapet om nestekjærlighet, fortsatte slaveriet – blant annet på grunn av fattigdom. Et eksempel på dette fins i levnetsbeskrivelsen om Patricks kollega St. Senan.

Da han på 400-tallet møtte en gruppe mennesker som nektet å lytte til budskapet hans, truet munken med at de ville bli rammet av en så fryktelig hungersnød at «en mann ville selge sin sønn eller datter i fjerne strøk for å få råd til mat».

Et mulig slavehalsbånd fra 600-tallet som arkeologer har funnet i County Meath nord for Dublin, kan være et vitnesbyrd om dette barske samfunnet, hvor verdien av en vare ofte ble målt i antall cumal – irsk for «slavinne».

Enkelte historikere mener at det var Irlands ry som et slaraffenland av lett tilgjengelige slaver som i 790-årene lokket de første skandinavene til øya, som ellers hovedsakelig var kjent for å produsere kveg og skipstømmer.

Irland hadde på dette tidspunktet ingen byer, ingen myntproduksjon og ikke noe gull utover det som inngikk i klostrenes kunstgjenstander. Til gjengjeld fant vikingene et slavesystem som de kunne overta, effektivisere og utnytte.

Gisler ga penger i kassen

I annalene fra den nordirske provinsen Ulster står det under år 795: «Hedningene brente ned Rechru, og dets helgenskrin ble knust og plyndret».

Rechru refererer trolig til øya Rathlin utenfor Nord-Irland, og det er dermed det tidligst bevitnede vikingangrepet i Irland. I de neste tiårene fikk Irlands skrivermunker det travelt med å dokumentere en rekke nye lynangrep som vikingene utførte mot kirkelige bebyggelser.

Vikingene, som hovedsakelig kom fra Norge, angrep med flåter på opp mot 60 langskip, som de splittede irske kongerikene verken hadde våpen eller fartøyer til å stå imot. I år 798 nevner Ulster-annalen at «hedningene tok kvegskatt fra territoriene».

Da det var komplisert for vikingene å seile hjem til Norge med storfe om bord, har enkelte historikere ment at irene betalte den såkalte kvegskatten ved hjelp av andre varer – for eksempel treller.

Få år senere beskriver munkene rene bortføringer, blant annet i Ulster-annalens oppslag fra 821: «Vikingene plyndret Etar og tok en stor mengde kvinner til fange».

I de første årene var vikingene imidlertid primært ute etter ære, rikdom og berømmelse. Treller var bare en ekstra bonus. Rundt 830-årene gikk det imidlertid opp for skandinavene at det var mange penger i å ta fornemme gisler; irene kjøpte gladelig fri bortførte biskoper og konger for skyhøye summer.

I sin jakt på klosterskatter og gisler seilte vikingene nå også oppover elvene på øya og overfalt kirkelige sentre lenger inne i landet – deriblant Armagh, som i 832 ble plyndret hele tre ganger på én måned.

Åtte år senere bortførte de ifølge Ulster-annalen «biskoper og pres­ter og lærde» fra provinsen Louth. Skandinavene hadde det imidlertid ikke travelt med å underkaste seg Irland – det var mer lukrativt å la irene passe seg selv og innimellom presse dem for verdier.

I motsetning til i England, der skarer av kolonister slo seg ned for å dyrke den fruktbare jorden, ble Irland bare kolonisert noen få steder – mest langs østkysten.

Her bygde vikingene festningsbyer, slik at de kunne overvintre og tappe omlandet for ressurser. I 841 grunnla de sin viktigste bastion – Dublin.

Trellene endte i Dublin

I en bukt på den irske østkysten fant vikingene det perfekte stedet å ha hovedbase. Bukta lå avskjermet fra de verste stormene, men vannet var dypt nok til selv tungt­ lastede skip. Dessuten ga den brede elva Liffey rask adgang til områder lenger inne i landet.

Det var bare én utfordring: Stedet var allerede bebodd. Historikerne antar at vikingene med sverd i hånd ødela klosteret Dubhlinn, som første gang dukker opp i irske skrifter rundt år 650, men på mystisk vis forsvinner fra munkenes opptegnelser på 800-tallet.

Enten beboerne ble hogd ned eller lagt i lenker og solgt, overlevde stedets irske navn. Dublin betyr «den svarte pølen» og henviser til at elva Poddle blir bredere her, før den renner ut i elva Liffey.

Selv om forskerne ikke er helt sikre på hvor vikingene anla sine første gater og hus, vokste det med tiden frem en befestet by på Liffeys sørlige bredd. Dublin ble i årene etter 841 raskt et knutepunkt for handelen med treller – for eksempel nevner «Den irske annal» at vikingene på et tidspunkt førte hele 700 slaver fra klosteret Armagh i baklandet til den nye basen de hadde etablert.

I 845 mistet en av byens første vikinghøvdinger livet i kamp mot irene, som definitivt ikke likte de fremmede herskerne som forskanset seg i Dublin.

OVERBLIKK: Slik så vikingenes Dublin ut

Generelt var vikingene imidlertid militært overlegne sammenlignet med irene, og mange irske ledere skiftet snart taktikk. I stedet for å kjempe, inngikk de allianser med skandinavene, som utenom nordmenn også omfattet nyankomne dansker.

Vikingene begynte også å ta hyre som leiesvenner i irenes interne maktkamper – særlig når irske konger ville prøve krefter til sjøs. Som betaling fikk leiesoldatene gjerne treller.

Mens både vikinger og irer tidligere hadde tatt krigsfanger for å ydmyke fienden og tjene løsepenger, hadde toktene nå utviklet seg til en stor virksomhet. De bortførte ble sendt direkte til slavemarkedet, uten at slektningene fikk en sjanse til å frikjøpe dem først.

Mens de irske munkene tidligere hadde omtalt enkelte fanger som geill (gissel), begynte de i stedet å beskrive alle de tok til fange som brat (krigsfange).

I 853 tok nordmannen Olav Kvite og dansken Ivar i fellesskap makten som konger av Dublin. Ifølge enkelte historikere ble slavehandelen i det neste århundret byens mest betydningsfulle inntektskilde.

Høydepunktet kom muligens i 871, da de to kongene organiserte et tokt over havet til Skottland. Ved hjemkomsten til Dublin hadde de angivelig med seg 200 skip fylt med treller.

En viktig årsak til slaveriets oppblomstring var at horder av vikingkolonister fra 870-årene strømmet til det nyoppdagede Island i Nord-Atlanteren. De første islendingene manglet hender til å rydde åkre og bygge hus, og trellene fra Irland sto høyt i kurs. Markedet i Dublin opplevde derfor et enormt oppsving.

Fange ble ydmyket med urin

Mens vikingene tjente seg styrtrike på det nye stormarkedet, var det en sørgelig skjebne som ventet de menneskene som endte som treller. Ifølge den irske dikteren Moriuht behandlet vikingene fangene sine ekstremt dårlig.

I et dikt beskriver Moriuht hvordan han under sitt eget fangenskap ble ydmyket av vikinger som urinerte på den skallede issen hans og voldtok ham.

Forskerne tviler på at Moriuhts opplevelse var standarden, men de irske krønikene etterlater ingen tvil om at Irlands nye herrer for hard­hen­dt frem i sin jakt på treller.

I alt omtaler krøniken 23 større slavetokt der vikingene tok fanger på rekke og rad. Toktene var godt planlagt, slik at krigerne for eksempel angrep en by når innbyggerne var samlet til en religiøs høytid. Selv om vikingene trodde på æsene, hadde de tolker og irske elskerinner som kunne varsle dem om viktige kirkelige begivenheter.

«Så troløse og så ubarmhjertige er de overfor hverandre, at så snart en har tatt en annen til fange, selger han ham», skrev Adam av Bremen rundt år 1075 om vikingene.

Barn og forbrytere endte som treller

Trellskap var imidlertid ikke bare noe som rammet de som var tatt til fange; slaveriet gikk som oftest i arv.

Dessuten var slaveri en utbredt straff for forbrytelser. Dersom en mann ikke kunne betale tilbake gjelden sin eller yte tilstrekkelig erstatning for et drap, kostet det ham friheten. Slik kunne vikingene også selv havne i trelldom – eller som sultende irer bli tvunget til å selge familien sin på slavemarkedet.

Arkeologene har en detaljert teori om hvordan vikingenes Dublin så ut, men akkurat hvor slavemarkedet lå, er fremdeles et mysterium. I tiden like etter grunnleggelsen i 841 var slavehandelen stadig begrenset, og vikingene har muligens solgt trellene sine på den samme åpne plassen som de handlet kveg.

En av de få tingene historikerne vet, er at vikingene til tider solgte slaver på øya Dalkey Island – halvannen mil sør for Dublin – fordi øya var vanskelig å stikke av fra.

En irsk biskop skal ha druknet da han i 938 forsøkte å svømme vekk fra vikingene på øya.

En kvinne kostet tre sølvstykker

Uansett hvor Dublins slavemarked lå, ble det raskt integrert i et større handelsnett. Arabiske mynter funnet i Irland er blitt sett som et tegn på at mellommenn solgte slaver videre til kjøpmenn fra den muslimske verden
.
Mens slavehandlere fra fjerne strøk til­sy­ne­la­ten­de gjerne kjøpte irske slaver, tilbød vikingene slaver fra for eksempel Nord-Afrika til lokale kjøpere. Eksempler ses muligens i den irske lovsamlingen «Lebor na Cert» (Ret­­tig­­he­­te­­nes bok) fra 1000-tal­­let, som har be­­skri­­vel­­ser som «fremmed som ikke kan irsk», og «kvinner fra hinsides det store havet».

Hvor mye en eksotisk opprinnelse på­­vir­­ke­­t prisen, er u­klart. I den islandske Sagaen om laksdølene fremgår det at den irske kvinnen Mel­­kor­­ka ble solgt i Norge for «tre stykker sølv», men salgsprisen ble like mye avgjort av fysikk og alder som av vedkommendes avstamning.

I vikingtidens England kos­te­t en mannlig trell omtrent det dobbelte av en kvinne – og det samme har sannsynligvis gjort seg gjeldende i Dublin. Men prisene kunne variere, og selv vanlige bønder hadde som regel råd til å holde seg med to-tre treller.

Trelldom var en naturlig del av livet

At slavemarkedet i Dublin kunne bli en så stor suksess, skyldtes ikke minst at vikingene betraktet slaveriet som en helt naturlig del av tilværelsen.

En forklaring på denne livsanskuelsen fins muligens i diktet «Rigstula» (norrønt Rígsþula, som betyr Rigs ramse), der guden Rig – ellers kjent som Heimdal – blir stamfar til vikingtidens tre samfunnsklasser.

Han får henholdsvis den første jarlen, den første bonden og den første trellen som sønner. Ifølge mange forskere er kvadet, som ble nedskrevet på Island på 1200-tallet som en del av verket «Den eldre edda», så påvirket av irske tradisjoner at det kan stamme fra vikingenes Dublin.

Hvordan det nå enn er, så forteller «Rigstula» en del om vikingenes syn på trellene sine. Heimdalls siste sønn, omtalt som den første trellen, hadde ifølge diktet «digre fingrar. Fælt var andlet, lut-ryggja var han, med lange hælar».

Ifølge diktet får trellen en rekke barn med navn som Drumb, Digralde og Drott. Trellenes arbeidsoppgaver beskrives slik: «Dei laga skigard, frøydde åkrar, ól på griser, gjætte geiter og grov upp torv».

Diktet illustrerer at det i vikingenes øyne var naturlig å holde treller som utførte det mest fysisk krevende arbeidet på gårdene.

Forskerne vet at vikingene i første rekke brukte særlig mannlige treller til tunge jobber i jordbruket, som såing, pløying, tresking og kverning av korn. De hjalp også med å felle, slepe og hogge til trær når det skulle bygges hus.

Imens arbeidet de kvinnelige trellene hovedsakelig innendørs, der de hjalp til i husstanden – også med å tilfredsstille sin mannlige eier seksuelt. Beretninger fra blant annet den arabiske reisende ibn Fadlan tyder på at sexslaveri var ganske utbredt i vikingtiden.

Tall fra irske annaler viser også at det var flere kvinnelige enn mannlige slaver på markedet. Dette faktum kan skyldes at de skandinaviske krigerne i utlandet hadde en stor appetitt på såkalte friller (elskerinner).

Forholdet bekreftes av DNA-undersøkelser på Island, der omtrent 20 prosent av mennene og 50 prosent av kvinnene under den første koloniseringen var av irsk avstamning.

Trellenes liv var generelt begredelig. Kjetting og lenker var vanlig, og noen eiere behandlet slavene sine verre enn husdyr. I Dublin sov de på gulvet i husene, som var særdeles kalde om vinteren.

De trellene som ikke jobbet seg i hjel, risikerte å følge herren sin i døden. På øya Man i Irskehavet har arkeologene funnet skjelettet av en kvinne som etter å ha fått et knusende slag i bakhodet ble stedt til hvile ved siden av en avdød kriger.

Ofringer av denne typen er imidlertid ikke kjent fra Irland. Muligens fikk trellene i Dublin dø av utmattelse og alderdom for siden å bli gravlagt uten seremoni i et hull i jorden.

Irene tok makten

I løpet av 900-tallet endret maktforholdet seg i Irland. Irene hadde lært av vikingenes krigskunst, og skandinavene var ikke lenger like overlegne på slagmarken.

I 981 fordrev den irske kongen Máel Sechnaill 2. vikingene fra Dublin og satte byens irske treller fri. Máels handling må ikke ses som et oppgjør med slaveriet, men snarere som en form for PR-stunt som skulle sikre ham popularitet blant de frigitte.

De irske kongene var nemlig også avhengige av slavehandelen. Vikingene ga imidlertid ikke opp uten kamp, og i løpet av få år kontrollerte de igjen byen.

Hele miseren gjentok seg derfor i 999, da irene nok en gang jagde vikingene på porten og løslot trellene i Dublin. Men selv om irene hadde tatt makten tilbake, ble vikingene værende i Irland. Takket være ekteskap mellom vikinger og irer oppsto det i første halvdel av 1000-tallet en egentlig irsk-norrøn blandingskultur i Dublin.

Etter norrønt forbilde begynte disse irske vikingene å bygge langskip som de seilte ut på store slavetokt i.

Den irske kongen Flaithbertach sto i første halvdel av 1000-tallet i spissen for en rekke ekspedisjoner, og tok fanger som de irske krønikene omtaler som brat (krigsfange) – et ord som tidligere var forbeholdt skandinavenes fanger.

Normannerne forbød salg av treller

Dublins nye irsk-norrøne herskere tjente store summer opp gjennom 1000-tallet, men i 1066 endret den politiske situasjonen seg da Vilhelm Erobreren og hans normannere krysset Den engelske kanal og erobret England.

Ingenting tydet umiddelbart på at de nye herskerne i naboriket mot øst ville skape problemer for slavehandlerne i Dublin – snarere tvert imot. Irske slaver var generelt sett populære blant normannerne, og rundt år 1100 hadde markedet i Dublin utviklet seg til Vest-Europas ubestridte slavesentrum.

I 1102 var normannerne imidlertid blitt lei av at irene også tok britiske slaver. En ny lov det året forbød derfor sla­ve­ri i England, og det førte til en stor ned­gang i den irske slavehandelen.

Markedet i Dublin fortsatte å eksistere frem til 1171, da Irland kom under nor­man­ner­nes kontroll, og slavesalget ble forbudt ved lov.

Ironisk nok gikk Irlands befolkning nå en slavelignende tilværelse i møte under engelsk overherredømme.