Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

En viking ville dø for sitt langhus

Hjemmet var vikingverdenens bankende hjerte. Det verste en viking kunne forestille seg var å oppgi sin trygge bolig - da var det bedre å ofre livet.

Brown Bear Books

En sommerdag på 900-tallet forlater den islandske vikingen Gunnar motvillig langhuset sitt på gården Hlidarende sørvest på Island.

På sommerens Allting har Gunnar blitt dømt til landsforvisning for sin medvirkning til en rekke blodige slektsfeider.

Hvis han ikke snarest seiler vekk fra øya, vil han få status som fredløs – et stykke jaget vilt som hans fiender kan slå i hjel uten å risikere straff.

For den islandske heimfødingen er adskillelsen fra gården i seg selv nærmest en dødsdom. Likevel svinger han seg pliktskyldigst opp på hesten og rir sammen med sin bror ned mot elven, der et langskip venter dem.

Men før brødrene kommer så langt, snubler Gunnars lave islandshest – med det resultat at den kraftig bygde vikingen glir ned fra salen.

“Eit lite bu er betre enn inkje, heime er kvar mann herre; / Hev du geiter tvo og ein tausperra sal, då tarv du ikkje tigge”.
Fra diktet “Hávamál” (Den høyes tale), som angivelig var forfattet av Odin.

Under fallet kommer han til å kaste et blikk mot Hlidarende. Og i det øyeblikket blir Gunnar grepet av en voldsom hjemlengsel.

Ifølge den islandske "Njåls saga" fra 1200-tallet kom Gunnar etter hestens feiltrinn med følgende utbrudd:

“Lien (bakkeskråningen, red.) er så vakker at jeg aldri har sett den vakrere – med det lyse korn og gressletten slått. Jeg vil ri tilbake og ikke dra noen steder”.

Selv om forskerne fremdeles jobber med å skille de historiske elementene i de islandske sagaene fra de dikteriske, viser passasjen tydelig vikingenes sterke tilknytning til hjemmet.

Når sesongen med plyndringstokt var vel overstått, kriblet det i selv den mest krigerske høvding for å vende nesen hjemover til familien i langhuset for å samle nye krefter.

For Gunnar på Hlidarende ble imidlertid husfreden kort, forteller sagaen. Ryktet om hans tilbakevending spredte seg hurtig, og snart fikk langhuset besøk av ubudne gjester.

Vikingene bygget i mange materialer

Selv om de skandinaviske langhusene hadde fellestrekk, var det forskjell på hvilke materialer vikingene benyttet til byggverkene. Valgene avhang av de naturressursene de hadde for hånden i nærområdet.

Ingen stolte på hjemløse

I det kalde nordiske klimaet var vikingene hjemme like avhengig av langhuset som vikingene på tokt var av langskipet.

På samme måte som skipet var også langhuset delt inn i seksjoner eller rom. Husets yttervegger buet også på samme måte som plankene i båtene, slik at bygningen vanligvis var bredest i midten.

Det opp mot 80 meter lange huset var en så viktig del av vikingenes identitet at omvandrende hjemløse ble møtt med den største mistro.

I sagaenes skildringer fremstår de hjemløse gjerne som upålitelige og respektløse tiggere.

En ekte viking var en huseier, noe som fremgår av diktet “Håvamål” (Den høyes tale), som angivelig var forfattet av Odin:

“Eit lite bu er betre enn inkje, heime er kvar mann herre; / Hev du geiter tvo og ein tausperra sal, då tarv du ikkje tigge”.

I motsetning til langskipet var langhuset imidlertid ikke en viking-oppfinnelse.

Også vikingenes forfedre i Skandinavias bondesteinalder bygde langhus av en type som minner om vikingtidens. I Norge stammer de eldste sporene etter langhus således fra rundt 2000 f.Kr.

De eldste langhusene skiller seg imidlertid ut ved å være toskipet: taket ble holdt oppe av en enkelt rekke stolper som sto i midten av bygningen som en ryggrad. I vikingtiden ble langhusene treskipet – det vil si med to innvendige stolperekker.

Arkeologer antar at overgangen fra to- til treskipede hus skyldtes et økende behov for å dele inn hjemmet i flere rom.

En stolperekke nær hver langvegg gjør det f.eks. lettere å sette inn en skillevegg med en døråpning i midten.

Odin bodde i det største langhus av dem alle – de falne krigeres hjem, Valhall.

© Fine Art Images/Imageselect

Dyrene flyttet inn i huset

Årsaken til den økte rom-inndelingen var ifølge noen forskere at dyrene flyttet inn i husene i bondesteinalderen.

Å ha fjøs og stall i den ene enden av langhuset gjorde det lettere for bøndene å samle inn dyremøkk til gjødsling. Og dyrenes kroppsvarme bidro til å øke temperaturen inne om vinteren.

Det var særlig de mindre velstående bøndene som reserverte den ene enden av langhuset til sauer, geiter, kveg og hester.

I løpet av vikingtiden ble det imidlertid stadig vanligere at storbønder og jarler bygde separate uthus til alt som ikke hadde noe med boligen ellers å gjøre. I tillegg til langhuset fikk gårdene bl.a. stall, smie og låve.

Derimot ble en annen funksjon i økende grad integrert i langhuset – mjødhallen.

Svenske funn fra jernalderen vitner om at festlokalet på den tiden var en egen gårdsbygning, men i vikingtiden ble det vanlig å holde fester i langhusets hovedrom.

Rike vikinger kappedes også om å ha de største og mest prangende langhusene – med god plass til fester og mjødglade gjester.

En episode i de norske kongesagaene viser hvordan vikingenes arkitektur påvirket den sosiale statusen: På 800-tallet skal Åke, en høvding i svenske Värmland, ha invitert den svenske kongen Erik Emundsson og den norske kongen Harald Hårfagre til gjestebud.

Siden Harald var den yngste og mest fremgangsrike kongen, innkvarterte Åke ham i en luksuriøs, ny hall, mens Erik måtte overnatte i den gamle hallen.

Ifølge sagaen ble svenskekongen så rasende over ydmykelsen at han trakk sitt sverd og drepte Åke.

Kraftige stolper holdt huset oppreist

De eneste sporene etter langhus er som regel stolpehull, og vikingenes byggmestre etterlot seg ingen arbeidstegninger. Forskerne står derfor stort sett på bar bakke når de skal beskrive byggeprosessen.

Men dagens håndverkere har gjennom praktiske forsøk klart å rekonstruere hvordan oppførelsen av et typisk langhus kan ha foregått.

Brown Bear Books

Forberedelsene

Kraftige trær som f.eks. eik ble felt med økser og barken fjernet. Oppførelsen av et større langhus kunne rydde en halv skog.

Rekonstruksjonen av den 61 m lange kongehallen i Lejre, som åpnet i juni 2020, krevde 150 eikestammer.

Brown Bear Books

Stolper gravd ned parvis

For å unngå råte ble stolpebunnene svidd med ild eller smurt i tjære. Deretter ble stolpene plassert to og to slik at de sto overfor hverandre.

Brown Bear Books

Stillas kunne hjelpe

Etter at stolpene var plassert, var turen kommet til taket. Vikingene har trolig bygget stillaser for å buksere de tunge sperrene og lekterne på plass.

Brown Bear Books

Husets yttervegger sto klare

Når takkonstruksjonen var på plass, kunne langhusets yttervegger gjøres ferdige. Hvis det var treverk nok, ble veggene laget av tilhuggede bredder. Et alternativ kunne være en yttervegg av leirklint flettverk.

Brown Bear Books

Til slutt kom tekkingen

Avslutningsvis laget vikingene et tak av strå, torv, trespon eller bjørkebark så husets beboere kunne sitte innendørs i ly av regn og storm.

Brown Bear Books

Treverket råtnet etter 100 år

Nesten alle vikinger bodde i langhus –unntaket var innbyggerne i noen få større byer som Ribe og Hedeby. Husene i byene var mindre og mer kvadratiske.

I Danmark bodde vikingene som oftest i landsbyer som besto av seks eller syv gårder, hver med sitt eget langhus.

I Norge lå langhusene mer spredt, da det kunne være langt mellom gårdene som var atskilt av fjorder og fjell.

Men hva enten vikingene bygde langhusene sine i kupert eller flatt terreng, sørget de alltid for å velge en tomt som lå nær viktige naturressurser, f.eks. en eng der dyrene kunne beite, eller en bekk der bøndene kunne hente vann og vaske seg.

Når vikingene etablerte kolonier, var noe av det første de gjorde å rydde tomter og bygge nye langhus. Etter alt å dømme ble husenes reisverk bygget av tresorter som eik og furu.

Veggene var enten av treplanker, leirklint flettverk eller torv. Taket var spisst slik at regnet rant av, og ble dekket med halm, torv eller trespon.

Langhusene var som regel fem til ni meter brede og 15 til 50 meter lange. Jo lengre et hus var, desto større status hadde eieren.

De fleste langhus i vikingtiden var delt inn i tre rom, men det fantes større bygninger som kunne ha opptil seks rom.

For et hus med fire eller flere rom var gjennomsnittslengden 40 meter, men de aller største husene var dobbelt så lange.

Uansett størrelse gjorde de forgjengelige byggematerialene at langhusene hadde en maks levetid på ca. 100 år.

Langhus finnes overalt i Norden

Vikingene og deres forfedre bygget langhus overalt hvor de slo seg ned. Arkeologene har gjort store funn mange steder i Norden.

Mordbrann fjernet konkurrentene

Men mange langhus rakk aldri å bli så gamle før de brant ned. Både sagaer og eddadikt er fulle av eksempler på folk som brant inne i langhus.

Ifølge «Ynglingesagaen» lot den svenske kongen Ingjald oppføre en spesiell festsal der han samlet sine jarler. Han betraktet dem alle som konkurrenter som måtte ryddes av veien.

Da gjestene hadde sovnet etter nattens drikkegilde, satte Ingjald fyr på bygningen. Alle omkom i brannen.

Det var imidlertid de færreste som hadde råd til å se langhuset sitt gå opp i flammer. Vikingene omkranset gjerne sine boliger med voller og murer for å holde brannstiftere og inntrengere på avstand.

“Eyrbyggja saga” beretter hvordan en bande – under ledelse av det islandske venneparet Óspakur og Hrafn – terroriserte sitt lokalområde ved å stjele og myrde.

En høvding ved navn Snorre stilte seg i spissen for en straffeaksjon mot gården til de forbryterske bøndene, men den var omgitt av en skanse som forbryterne kastet ned steiner fra.

Forsvarsverket hjalp dog ikke i dette tilfellet. Snorres menn stormet skansen og felte Óspakur. Deretter overga resten av forbryterne seg.

Mennesker og dyr bodde sammen

Vikingenes langhus var som en landsby i seg selv. Her bodde flere generasjoner av familien sammen. Også treller og gårdsdyr bodde ofte under tak.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Veven var et viktig redskap i et vikinghjem. Den var stor og sto opp mot en vegg. Trådene i veven ble tynget ned med steinlodd i endene.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Skjold og våpen hang enkelte steder på veggene som pynt. Et dekorert hjem var et tegn på beboerens status.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Ljorer i taket sørget for at røyken fra ildstedet hadde passasje ut. I de fleste langhus satt ljoren midt på taket, i enkelte tilfeller var hullet i den ene gavlen.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Sovebenkene var anbrakt på begge sider av ildstedet. Om dagen ble de brukt til å sitte og arbeide på, om natten sov vikingfamilien her.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Langilden var husets sentrum. Her ble maten tilberedt, og husets beboere samlet seg om de sprakende flammene for å utveksle ny­heter og planlegge tokt.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Fjøset lå i den ene enden av langhuset. Dyrene sørget for ekstra varme til huset, men noen gårder hadde også separate fjøs. Enkelte forskere tror at gårdens treller sov i fjøset.

Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Ildstedet var langhusets hjerte

Langhusets største rom var ildhallen, der langilden – husets ildsted – lå. Langilden var husets hjerte, og ildens viktighet uttrykkes i “Håvamål”:

“Eld han tarv/som inn er komen/og um kne kulsar”.

Især om vinteren, når vikingkrigerne var hjemme fra tokt, utgjorde lang­ilden et naturlig samlingspunkt. Her delte vikingene anekdoter, fortalte historier og la planer for neste tokt.

“Viga-Glums saga” forteller at vikinger av høy rang satt nærmest den behagelige varmen. Husets minst attraktive sitteplass var ifølge sagaen den benken som var nærmest døren og lengst fra varmen.

Samtidig var det en dårlig idé å sitte for lenge ved ilden. En viking som heller ville sitte og varme seg ved glørne enn å gjøre noe risikerte å få et rykte som kullbiter – et dovendyr.

Ildstedet ga også varme til matlaging og holdt dessuten langhuset tørt gjennom den kalde vinteren.

Et røykfylt hjem var et varmt hjem

Ulempen med det åpne ildstedet var et elendig inneklima. Selv om røyken ble sluppet ut gjennom ljoren – en åpning i taket – regner flere forskere med at vikingenes ildhall var ganske så røykfylt.

I hvert fall ville vikingene for enhver pris unngå gjennomtrekk – bl.a. ved å ha et forrom til ildhallen, altså en form for entré. Gjennomtrekk førte nemlig både til at røyken spredte seg og at huset ble kaldere.

Når bålet ble slukket, lå imidlertid ikke langhuset helt i mørke. Arkeologiske funn viser at vikingene hadde andre lyskilder tilgjengelig. Små lamper med fisketran og en veke av myrull ga lys til håndarbeidet.

Noen hus hadde også vinduer laget av gjennomsiktige dyreblærer som ble satt inn i hull i veggen.

Kvinner i viking­tiden vevet gjerne sitt eget tøy.

© Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Mannen bar kona over dørterskelen

Et stort langhus hadde som regel en hel rekke beboere. Høvdingen og hans kone skulle sørge for både sine barn, krigere, tjenere, gjester og slaver – eventuelt også foreldrene.

I tillegg kom høvdingens friller og deres barn med høvdingen. Vikingenes husholdning kan i noen henseender minne om et hippiekollektiv.

Mennesker løp inn og ut om hverandre, spiste og sov sammen og delte på barneoppdragelsen.

Den norske "Gulatingslov" med røtter tilbake i vikingtiden definerer da også en husholdning som "folk som spiser sammen".

Det eneste unntaket fra denne regelen later til å ha vært trellene. Kildene tyder på at langhusets slaver spiste for seg selv og sov sammen med dyrene i fjøset.

Et kjent trellenavn, Fjosnir, kommer for eksempel fra det oldnordiske fjós, som betyr fehus (fjøs).

Når et ekteskap var inngått mellom to vikinger som dermed kunne starte en ny husstand, var det som i dag en tradisjon for at brudgommen skulle bære bruden inn i hennes nye hjem.

I eddadiktet "Gudruns egging" forteller Gudrun om sine tre ekteskap: "Eg veit eldane tri/eg veit årane tri/til tri menn eg kom".

Langhuset var fylt med krukker, skåler og gryter som ble brukt til mat­laging og oppbevaring.

© Prisma/Imageselect, Lorado/Getty Images, Per O. Jørgensen/HISTORIE & Reddit.com

Kvinnene bestemte i hjemmet

Når først kvinnen hadde krysset dørterskelen, var huset hennes, og som husets frue sto hun i spissen for de mange gjøremål som begynte ved hanegal – blant annet innsamling av brensel og oversyn med ilden, matlaging og klesvask samt pass av barn og dyr.

Til de sjeldnere oppgavene hørte forberedelse av fester så vel som fødselshjelp når en av kvinnene i huset skulle sette en ny beboer til verden.

Etter alt å dømme var det også fruen i huset som gikk rundt med nøklene til hjemmets dører og kister. Hennes fremtredende rolle skyldtes sannsynligvis det faktum at husbonden og krigerne hans var på tokt flere måneder i året.

I periodene da mennene var hjemme dro de av gårde på jakt og fiske mens kvinnene tok seg av de mer huslige syslene som å høste grønnsaker og urter.

Om vinteren deltok mennene mer aktivt i livet innendørs, for eksempel ved å flette tau til skipet, slipe våpen og skjære redskaper i tre.

En dør funnet i Hedeby viser at vikingtidens dører var bedre tilpasset kvinner, og at voksne menn måtte bøye seg ned for å komme inn i husene.

Døren var 165 cm høy og dermed litt høyere enn den gjennomsnittlige vikingkvinnen på 164 cm. Vikingmannen hadde en gjennomsnittshøyde på 174 cm.

Målinger av inngangspartier har også vist at dørene i langhusene i gjennomsnitt var ca. 80 cm brede. Beboerne var altså tvunget til å holde den slanke linje.

© Sara Heil Jensen & Moesgaard Museum

Arkeologene leter etter hull i bakken

Langhusene er imponerende bygninger. De arkeologiske funnene tyder på at de kunne være opp til 80 m lange, 12 m brede og 10 m høye.

Men hvor mye vet forskerne i grunnen om vikingenes hus? HISTORIE har snakket med arkeolog Sara Heil Jensen, som jobber på Moesgaard Museum i Aarhus.

  • Hvilke spor finner dere som regel etter et langhus fra vikingtiden?

    “Alt over bakken er borte, så det man finner er vanligvis stolpehull. En sjelden gang kan man også finne rester av pilefletting eller tre hvis veggene har vært bygget av planker”.

  • Hvordan kan dere se på et funnsted at det handler om et langhus og ikke en annen bygningskonstruksjon?

    “Som arkeologer har vi mye erfaring med arkitektoniske strukturer. Beboelseshus har en viss størrelse, er innredet i flere rom og har gjerne flere innganger. Og et langhus har sjelden en stor låveåpning i enden som en bygning for dyr har. Det finnes dog ingen standardplan for et langhus – det er alltid variasjoner. Huset er tilpasset landskap og ter­reng. Hver byggmester har hatt sin egen plan, og det er ikke to hus som er like”.

  • Er det noen bestemte steder i landskapet der dere oftere finner hus, som f.eks. ved elver?

    “Våre funn tyder generelt sett på at det var tilgangen til god jord og vann som avgjorde plasseringen når vikingene slo seg ned et sted. Ut over det er det vanskelig å si hvilke andre faktorer som muligens kan ha spilt en rolle for vikingene. Dessverre skrev de ikke noe ned”.

  • Hva er det mest spektakulære du som arkeolog har sett i forbindelse med utgravninger av langhus?

    “Noe av det mest overraskende har nok vært å finne rester etter hvitkalkede, leirklinte vegger. På den måten ligner vikingene mye på oss i dag. Under utgravninger har vi også funnet enkelte stumper av treverk som har vært malt i okerfarger. For meg personlig er en av de mest interessante tingene også mulige tegn på at visse typer langhus kan ha hatt to etasjer. Vi har f.eks. stolpehull som er så massive at de sannsynligvis har båret en bygning med mer enn bare en førsteetasje”.

Seksuelle utskeielser kunne høres

Mange langhus hadde et stort åpent rom der alle jobbet, spiste og sov. Møbleringen levnet ikke mye rom for privatliv.

Om natten sov folk på benker langs veggene. Dobesøk skjedde ute eller i fjøset.

Historikerne vet veldig lite om vikingenes erotiske liv, men ekspertene antar at gårdens beboere bare hadde nattemørket og dyreskinnene til å holde nysgjerrige blikk på avstand.

Både sagaene og funnet av utskårne tresenger tyder imidlertid på at i hvert fall langhusets eiere hadde sin egen seng. Muligens sto den til og med i en alkove eller et eget rom.

Ifølge "Gisle Surssons saga" unnslapp vikingen Gisle således sine forfølgere ved å gjemme seg mellom sengehalmen og sengeteppene i sine venner Refur og Álfdís 'ekteseng.

Álfdís satte seg deretter oppå sengen, og da Gisles fiender trengte inn i langhuset, ga hun dem en skikkelig oppstrammer. Av respekt for fruen i hjemmet forlot inntrengerne straks huset og unnlot å sjekke sengen.

Forskerne er usikre på hvor mye møbler det ellers var i langhuset – ut over veven, trekister for oppbevaring og et langbord. Siden folk satt på sovebenkene langs veggen, har det sannsynligvis bare vært noen få stoler.

"Når jeg så er død, vil jeg ha graven min gravd i døren til ildhuset, og der i døren skal dere sette meg ned stående, for da vil jeg kunne ha så mye bedre oversikt over mitt hus."
Den aldrende vikingen Hrapp kort tid før han døde.

"Fosterbrødrenes saga" nevner imidlertid at vikingen Grima hadde en utskåret stol med motiv som forestilte Tor.

Høvdinger og konger likte å ha et slikt høysete i gildesalen sin – i tillegg til løse bord og benker.

I mindre langhus har det antakelig også vært bord og trebenker, som kunne henges under husets hanebjelker etter bruk.

Rike vikinger hadde også råd til å dekorere hjemmene sine – for eksempel med våpen som hang bak ektesengen, så vel som veggtepper og utskjæringer i treverket.

Ifølge "Laxdæla saga" var panelene i stormann Olavs hall i Hjardarholt på Island bemalt med scener fra norrøn mytologi.

Ifølge en teori hadde de fleste av langhusets beboere ikke engang plass til å legge seg ned og sove. I stedet måtte de sitte rett opp og ned natten igjennom. Teorien er først og fremst basert på det lille antallet senger og alkover som er funnet.

Videre nevnes det i "Laxdæla saga" at en gammel kvinne kalt Unn den djuptenkte dør i søvne. Neste morgen finner et barnebarn Unn sittende oppreist blant putene sine.

Gjengangere plaget de levende

Avdøde vikinger som Unn kunne i verste fall forvandles til en såkalt gjenganger som spøkte og gjorde livet surt for langhusets beboere.

Når en viking døde i huset skjedde det derfor ofte at de overlevende skar en åpning i veggen som liket ble trukket ut gjennom. Trikset skulle narre den døde slik at han eller hun ikke skulle finne veien inn i huset igjen.

Noen ganger ble den avdøde gravlagt inne i selve huset. Til sin forbløffelse har arkeologene under enkelte utgravninger funnet beinrester av småbarn i ildsteder og stolpehull.

Årsaken til at de levende ville ha sine avdøde så tett innpå seg er ukjent, men "Laxdæla saga" har en mulig forklaring.

Ifølge sagaen krevde den aldrende vikingen Hrapp nemlig å bli begravet i døråpningen til ildhallen med disse ordene:

"Når jeg da er død, vil jeg have min grav gravet i døren til ildhuset, og der i døren skal I sætte mig stående ned, da vil jeg så meget des bedre kunne overse mit hus."

Etter sin død begynte imidlertid Hrapp å gå igjen i huset. En gruppe menn måtte derfor grave ham opp og stede liket til hvile et stykke fra langhuset.

Ifølge sagaen fungerte den nye begravelsen etter hensikten, for Hrapp holdt opp med å spøke.

Hagia Sofia ble bygget som en kristen katedral fra 532-537. I dag er kirken en moské.

© Shutterstock

Middelhavets kulturer bygget i murstein

Mens vikingene kledde langhusene sine med tre, leire eller torv, bygget folk i middelhavsområdet sine hus og helligdommer av stein.

Etter Romerrikets undergang i 476 e.Kr. vedble folk i den vestlige delen av Middelhavet å bygge hus av stein. Et gjennomgående element var steinvegger og buer over dør- og vindusåpninger.

I den østlige delen av Middelhavet ble byen Konstantinopel (dagens Istanbul) det nye maktsenteret. Skarer av vikinger som seilte på de russiske elvene ankom byen, der de fikk arbeid i keiserens livgarde.

Her ble vikingene innkvartert i hus av murstein med møbler som senger, stoler og bord. I byen kunne de tilreisende se vidunderlige palasser og kirker med marmorgulv og forgylte mosaikker.

En viking ved navn Halfdan var så imponert over den gigantiske kirken Hagia Sofia at han risset navnet sitt med runer i et marmor-rekkverk.

Kjærlighet til et langhus endte fatalt

I likhet med Hrapp elsket også den islandske bonden Gunnar langhuset sitt så høyt at han nektet å forlate øya, selv om han var dømt til landsforvisning.

Ifølge "Njåls saga" våknet den fredløse Gunnar en tidlig morgen noen måneder etter dommen til lyden av en hylende gårdshund som fikk pannen splittet med en øks.

Rett etter så Gunnar en mann i rød kjortel som dukket opp ved gluggen under taket på hemsen.

Uten å høre hva mannen ville ham, jog Gunnar resolutt spydet sitt ut av gluggen og gjennomboret mannen slik at han falt i bakken.

Da hans kumpaner skyndte seg bort til ham for å høre om Gunnar var hjemme, svarte den døende krigeren ifølge sagaen: “Det må I finde ud af. Jeg véd dog, at hans hugspyd er hjemme”.

Mennene diskuterte om de skulle brenne Gunnar og hans familie inne. Ifølge sagaen bestemte de seg i stedet for å ta i bruk ingeniørkunst for å få has på den fredløse bonden, som nå hadde begynt å skyte på dem med piler.

“Lad os tage tovene og binde om remenderne (en del av taket, red) – og så fæstne de andre tovender til sten. Så kan vi bruge en bjælke som vinde og trække taget af huset”, foreslo en av dem.

Planen lyktes, og da taket var tatt av langhuset, ble det mye vanskeligere for Gunnar å forsvare seg.

Etter å ha såret åtte menn og drept to, døde den envise islendingen som hadde nektet å forlate Island og sitt elskede langhus.

Langhuset dør ut i middelalderen

I år 1000, noen år etter Gunnars død, ble Island kristnet. Vikingtiden nærmet seg slutten – og det samme gjorde langhusene.

Skandinavia endret seg fra et virvar av høvdingdømmer til stater styrt av sterke konger, og folk glemte kunsten å bygge lange, stolpebærende hus.

Byene ble gradvis større, og hus i bindingsverk og senere stein ble oppført. De tok mindre plass og var mer praktiske. Tidlig i middelalderen var 3000 år med byggeskikk en saga blott.

Les også:

Vikinger

Utgravning rokker ved ekspertenes kunnskap om Island

2 minutter
Vikinger

Så langt sørøver reiste vikingene

2 minutter
Vikinger

Pass deg, det er vikinger på supermarkedet!

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul