Heltekonge skjulte seg i myr

Kong Alfred ser frem mot en rolig jul da vikingene plutselig krysser grensen og truer freden i det siste angelsaksiske riket. Kongen må legge på flukt gjennom vinternatten mot en usikker fremtid.

Kong Alfred ser frem mot en rolig jul da vikingene plutselig krysser grensen og truer freden i det siste angelsaksiske riket. Kongen må legge på flukt gjennom vinternatten mot en usikker fremtid.

Getty Images & Scanpix/Heritage & Krystian Krystkowiak

Vikingenes stormangrep på kongen av Wessex' borg Chippenham kom helt uventet. Det skjedde i januar år 878 da de kristne angelsakserne var opptatt av den store festen som markerte julens 12. og siste dag.

Den 29 år gamle kong Alfred selv satt ved høybordet med stekt pattegris, villfugl og kanner fylt med øl foran seg, da lyden av raske skritt og rop utenfor trengte seg på. En andpusten vakt kom farende inn i salen og ropte av full hals: «Hedningene angriper!»

Overraskelsen var komplett. Før kongens folk rakk å bemanne vollene, var vikingene inne i Chippenham og hogde ned hver eneste angelsakser på sin vei.

Motstand var nytteløst, og kongen hadde bare én mulighet hvis han ville unngå å falle i hendene på de ville hedningene – komme seg fortest mulig unna.

© Scanpix/AKG-Images

Hedningene gikk i land

Mens 865 var på hell, skrev munkene i årboken Den angelsaksiske krønike: «Dette året kom en stor hedensk hær til England og slo leir for vinteren i East Anglia».

Vikingene var kjent for å plyndre, men denne gangen kom de ikke etter gull og slaver. Jord var deres bytte, for de hadde tenkt seg å bli. I et lyn­angrep inntok den 5000 mann store hæren i 866 det første av de fire angelsaksiske rikene, Northumbria.

East Anglia led samme skjebne i 869, mens Mercias konge fikk lov til å kjøpe seg til fred. Den varte til 873, da han gikk tom for penger og vikingene fordrev ham.

Det angelsaksiske Englands overlevelse avhang nå av Wessex i sør.

Alfred la kongeverdigheten bak seg og forsvant sammen med sin kone og deres to små barn over vollen og ut i mørket på motsatt side av stedet der vikingene hadde trengt inn. Til å beskytte seg mot sult, kulde og forfølgere hadde de bare en håndfull tepper, litt mat og noen få krigere.

På få øyeblikk var Alfreds verden sunket i grus. Da han satte seg til bords i Chippenham, ble han ennå regnet som det angelsaksiske Englands frelser.

Nå var han bare en simpel flyktning uten et rike og med utsikt til en rask død hvis fiendene fikk tak i ham.

Wessex sto alene

Før ydmykelsen i Chippenham var et faktum, hadde Alfred kjempet mot vikingene i nesten ti år. Bare i 870-71 tørnet Wessex-hæren sammen med de invaderende nordboerne ni ganger, og den unge angelsakseren var selv med på flere av slagmarkene.

Først som hærfører for sin eldre bror Ethelred, og etter kongens død deltok han i kamp som rikets nye hersker. Krigslykken var ikke på Alfreds side, men motstanden var hard nok til at vikingene gikk med på å ta imot betaling for å forlate Wessex.

Allerede vinteren 875 var vikingene imidlertid tilbake igjen. Under høvdingen Guthrum trengte de inn i Wessex og marsjerte sørover mens de plyndret.

Da Alfred fulgte etter med en overlegen styrke, søkte Guthrum ly i byen Wareham. Her var vollene for sterke til at kongen torde å angripe. Vikingene kunne heller ikke sultes ut, for de fikk forsyninger av en flåte som lå utenfor kysten. Igjen måtte Alfred betale for å få fred.

Mot en stor sum sølvpenger sverget Guthrum å forlate Wessex, og fredsavtalen ble beseglet med utveksling av gisler. Men han viste seg snart å være falsk og hensynsløs.

I 876 drepte han de angelsaksiske gislene og brøt ut av Wareham med kurs vestover. Målet var byen Exeter, der festningsverkene var enda sterkere.

Da Alfreds hær nådde frem, satt vikingene trygt i byen, og historien så ut til å gjenta seg selv. Men så grep været inn til angelsaksernes fordel. En voldsom storm sendte Guthrums flåte på 120 skip og 3500 mann til bunns, og dermed var forsyningslinjen hans skåret over.

Vikingenes høvding måtte be om fred, og denne gangen ble den inngått på Alfreds betingelser. Blant vikingene valgte han ut så betydningsfulle menn som gisler at selv den forræderske høvdingen neppe ville våget å bryte freden igjen.

Guthrum og resten av hans menn vandret slukøret tilbake nordover til Mercia, og Wessex var endelig sikret mot de blodtørstige hedningenes angrep. Trodde Alfred.

Bittert forbannet kongen av Wessex sin godtroenhet da han måtte flykte gjennom den mørke januarnatten i 878 – bort fra Guthrums menn, som plyndret og voldtok i Chippenham.

Alfred gjemte seg i villniset

Mens Alfred og hans lille følge la i vei, planla han å samle hæren og drive vikingene ut av Wessex igjen. Men speiderne hans vendte tilbake med beskjed om at fiendens ryttere allerede hadde trengt dypt inn i riket.

Her patruljerte de veiene på leting etter den forsvunne kongen. Det var umulig å sende bud rundt til rikets stormenn, og Alfred måtte i stedet finne et sikkert sted å skjule seg før forfølgerne kom på sporet av ham. Valget falt på den ufremkommelige provinsen Somerset mot vest.

© Bridgeman & Shutterstock

Glemte brødet

I Somersets sump fikk kongen ly hos en fattig kone. Hun kjente ham ikke og ba ham passe brødet ved ilden. Men den triste Alfred glemte snart oppgaven og fikk kjeft av sin undersått.

© Bridgeman & Shutterstock

Spilte for fienden

Da kongen hadde fått motet tilbake, dro han til Chippenham for å spionere på fienden. Forkledd som musikant spilte han for selveste vikingenes høvding, Guthrum.

© Bridgeman & Shutterstock

Oversatte bøker

Etter sin store seier over vikingene fordypet kongen seg i de hellige skriftene, som alltid hadde ligget hans hjerte nær. Alfred oversatte selv pavens ord til angelsaksernes språk.

I angelsaksernes sagn og viser var våtmark og dype skoger fæle steder der bare landeveisrøvere, forrædere og vanskapninger holdt til. Nå ble de også hjem for en konge uten rike.

Trette og forhutlede nådde Alfreds følge frem til Somerset etter flere dagers flukt. Der smøg de seg frem mellom trærne på våte stier, helt til de nådde de vidstrakte sumpmarkene.

Med tett tåke og stinkende myrvann på alle kanter var de i sikkerhet for vikingene. Men fremtidsutsiktene var dystre.

Vikingene kunne bevege seg fritt i Wessex, der kun få gjorde motstand. Hedningene la ting til rette for å bosette seg, og flere angelsaksiske oldermenn, som styrte rikets landsdeler, valgte å underkaste seg.

Imens søkte Guthrums ryttere etter Wessex' konge, for når han var ryddet av veien, ville riket være helt i vikingenes makt.

For Alfred virket det håpløst å kjempe. Han hadde bare noen få menn å stille opp med mot Guthrums rundt 3000 mann sterke vikinghær.

Og de hadde sin fulle hyre med å skaffe mat til flyktningene, for befolkningen i området var fattig og kunne ikke avse mye av det knappe vinterforrådet sitt. Sult ble en del av hverdagen i Alfreds leir, det samme ble kulde og vått tøy.

Kongen var nedtrykt og rådløs der han satt i myra. Flere i følget mente at han burde flykte til Frankrike. Den utveien hadde Mercias kong Burgred valgt da vikingene inntok hans rike i 873.

Men Alfred fikk snart motet tilbake. Han ga ordre om at det skulle bygges en leir på øya Athelney i Somersets sumpmark. Herfra skulle krigere dra ut og nedkjempe vikingene. Ifølge gamle legender hadde helgenen St. Cuthbert i et drømmesyn befalt Alfred å gjøre motstand.

Det er mer sannsynlig at han tok imot råd fra den lokale stormannen Ethelnoth, som på denne tiden sluttet seg til kongen.

Wessex reiste seg

Krigerne begynte å strømme til Athelney, og Alfreds voksende styrke gikk i gang med å overfalle Guthrums patruljer. Da våren kom, ble det klart at deler av Wessex ennå var utenfor vikingenes kontroll.

Den hedenske hæren var ikke stor nok til å sikre seg hele riket, og flere landsdeler ble stadig styrt av angelsaksiske aldermenn. Disse mottok snart sendebud fra Athelney med en påminnelse om hvem deres rettmessige konge var.

Etter påske hadde Alfred sikret seg støtte fra nok stormenn. Han ga dem ordre om å samle sine menn og bringe dem til Egberts stein sør for Chippenham, der Guthrum befant seg.

I de første dagene av mai møtte 3000-4000 mann fra hele Wessex opp. Alfred samlet folkene til en hær og sendte dem på marsj ut for å møte nordboerne i åpen kamp.

Fra Chippenham kom Guthrum fienden i møte. Med hæren sin rykket han frem til Ethandun, som angelsakserne ville passere.

Linjen skulle holdes

I morgengryet brøt angelsakserne opp fra leiren og gikk frem mot høydedraget der Guthrum ventet.

Alfred steg av hesten og stilte seg i forreste rekke. Denne formet en flere hundre meter lang mur av skjold. Bak ham sluttet flere rekker opp slik at krigerne dannet et bredt belte.

På bakkeskråningen gjorde vikingene det samme, og de to kompakte skjoldmurene rykket frem mot hverandre.

Slag på 800-tallet ble utkjempet etter en fast formel. De ble utkjempet uten finesser mellom to hærer av krigere oppstilt skjold ved skjold.

Vinneren var den siden som holdt sin linje intakt, for hvis motstanderen slo hull i skjold­muren, risikerte hæren å bli splittet i to deler og beseiret hver for seg.
Før hærene røk sammen, prøvde de å bringe uorden i motstanderens rekker. På 40 skritts avstand ble svermer av kastespyd sendt av sted.

Spissene deres boret seg fast i krigernes treskjold slik at de ble tunge og uhåndterlige. Men kastet de skjoldet fra seg, ga de avkall på den eneste beskyttelsen de hadde utenom hjelmen, for de færreste hadde råd til en ringbrynje.

På 20 skritts avstand sprang berserker frem fra vikingenes skjoldmur. Nakne, bare med ulve- og bjørneskinn hengende over hodene og ryggene sine, stormet de hylende frem og kastet seg mot skjoldmuren mens de svingte både økser og sverd. De skulle skape uorden i motstandernes oppstilling, men ved Ethandun gikk det ikke slik.

Endelig braste skjoldmurene sammen med et høyt brak. Krigerne i forreste rekke stemte føttene i bakken, mens folk bakover i rekkene presset på for full kraft. Deretter var kampen en eneste lang styrkeprøve.

Slaget raste hele formiddagen og utover ettermiddagen uten å nærme seg en avgjørelse. Et voksende antall sårede og døde på bakken gjorde det vanskelig for de kjempende å holde balansen.

Tretthet var etter hvert den farligste motstanderen, for ingen av sidene hadde flere friske menn som de kunne sende frem. Men så begynte de to linjene plutselig å bevege seg.

Vikingenes skjoldmur vaklet litt, og da angelsakserne merket svakheten, fikk de fornyede krefter. Under presset brøt Guthrums oppstilling helt sammen, og slagmarken ble et virvar av småkamper. De første vikingene begynte å stikke av, og snart var hele hæren på vill flukt.

Angelsakserne tok ingen fanger, og alle sårede vikinger ble stukket ned uten nåde. Guthrum selv slapp unna og kom seg i midlertidig sikkerhet i Chippenham, men han etterlot mange av sine krigere på slagmarken ved Ethandun.

Alfred sendte krigere etter vikinghøvdingen, og de la seg i en ring rundt borgen slik at han ikke kunne flykte. Etter to ukers beleiring overga Guthrum seg.

Hvit: Wessex. Mørkegrønn: Erobret av vikingene. Lysegrønn: Avstått til Wessex etter slaget ved Ethandun.

© Shutterstock

Vikinghøvdingen ble døpt

Som betingelse for fred krevde Alfred at fienden ga opp sin hedenske tro. Iført hvit drakt ble Guthrum ført inn i en kirke der en prest dyppet hodet hans tre ganger i vannet i døpefonten. Høvdingen fikk det angelsaksiske navnet Ethelstan og Alfred selv som gudfar.

Guthrum hadde tidligere brutt løfter uten å nøle, men denne gangen holdt han sitt ord. Nederlaget ved Ethandun hadde ødelagt krigslysten, og Alfred fikk halv­parten av Mercia, mens vikingen selv trakk seg tilbake til East Anglia, der han falt til ro som konge.

For Alfred var ikke krigene over. Men Wessex ble aldri truet på sin overlevelse igjen som i 878. Kongen etablerte en permanent hær, forsterket byenes voller og bygde en flåte, mens han drømte om å jage vikingene ut av hele England og samle landet til ett rike.

Målet var langt fra nådd da Alfred døde i 899, men hans sønn og sønnesønner fortsatte Alfreds verk og fullførte det ved å tvinge vikingene i Wessex, Mercia, East Anglia og North­umbria til underkastelse.

Hele England var nå underlagt wessexkongene, og for første gang var landet samlet i ett kongerike.

Wessex' flåte gjorde Den engelske kanal utrygg for vikingene.

© National Maritime Museum

Alfred bygde sine egne vikingskip

Andre kristne konger oppførte festninger for å bremse vikingene. Men Alfred bygde en flåte for å kunne møte dem på havet.

Havet var vikingenes hjemmebane, og hvert år fikk kysten av de britiske øyer besøk av langskip etter langskip på jakt etter rikdommer og jord. De store flåtene var usårlige mot de få skipene Alfred rådde over.

Men langskip som seilte alene eller i små grupper, ble noen ganger møtt av Wessex' lille flåte. I 882 skrev munkene i Den angelsaksiske krøniken:

«I det år sto Alfred ut på havet og kjempet mot fire danske skipsbesetninger og erobret to av skipene, og mennene i dem ble hogd ned. Og de andre to skips­besetningene overga seg til ham».

Suksessen sådde en tanke i Alfred om at han burde bygge seg en ordentlig flåte og føre krigen mot vikingene ut på havet. I 897 stod Wessex' nye flåte til sjøs med skip som var lengre, høyere og hadde større besetninger enn vikingenes fartøyer.

Det ga angelsakserne en klar fordel i kamper på havet. Den utnyttet de samme år mot seks viking-skip som herjet sørvestkysten av Wessex. Ni av Alfreds skip gikk til angrep, og etter en blodig kamp slapp bare ett av nord-boernes fartøyer unna.