Ingen kunne huske et så vondt år som år 792. Det ene illevarslende tegnet etter det andre hadde vist seg i form av virvelvinder og voldsomt tordenvær.
Og ikke lenge etter hadde hungersnøden rammet kongeriket Northumbria nordøst i England. Men munkene i klosteret på øya Lindisfarne følte seg trygge. De ba, levde ydmykt og viet sine liv til Gud.
Men da klosterets munker kom ut av kapittelsalen etter morgenbønnen 8. januar 793, så de to skip med dragehoder på vei mot stranden nedenfor klosteret.
Da skipene kom inn på grunt vann, hoppet 100 tungt bevæpnede menn med en barbarisk fremtoning ut av skipene og kom stormende opp mot de redselsslagne munkene.
Flere munker falt på kne og ba innstendig til Gud. Resten løp inn i klosterkirken.
Gjennom kirkens vinduer kunne de høre sine klosterbrødres bønner bli avløst av hjerteskjærende skrik. Munkene falt på kne foran alteret og ba for sine liv.
Vikinger plyndrer klosteret
Bønnene var nytteløse. Kirkedøren ble sparket opp, og i løpet av få minutter hadde resten av de forsvarsløse munkene blitt hogd ned.
Tungt lesset med klosterets hellige gull- og sølvgjenstander forlot vikingene stedet.