Seilene i horisonten vekker frykt blant de engelske kystboerne. De ser langskipene, vikingenes slanke angrepsfartøyer, og vet at de kommer med mordere, plyndrere og slavejegere.
Fiskerne ved East Anglia-kysten kjenner godt til de blodtørstige skandinavene. Hver sommer i flere tiår har skandinavenes skip lagt til her, og besøkene deres har gang på gang etterlatt nedbrente hus og hauger av lik som de ulykkelige overlevende måtte begrave.
Likevel sperrer utkikkspostene deres øynene opp da de får øye på vikingenes skip i år 865. I motsetning til tidligere kommer det flere langbåter denne gangen. Hele horisonten er full av seil og master. Den største vikingflåten som noen gang er sett, er på vei mot East Anglia-kysten. Lite vet befolkningen på vestsiden av Nordsjøen at skandinavene har tenkt å bli værende denne gangen.
Uønskede gjester i East Anglia
Vikingenes tusentallige invasjonshær blir ledet av dansken Ivar Beinlause og hans to brødre Ubba og Halvdan. De har valgt landgangsstedet med omhu. «Dette året kom en stor hedensk hær til England», noterte urolige munker i Den angelsaksiske krønike. «Og de slo seg ned i East Anglia for vinteren».
England består av fire selvstendige riker på 800-tallet. Av disse er East Anglia det minste og svakeste. Den lokale kongen gir opp å gjøre motstand da langskipene glir opp på stranden, for antall kampkledde krigere som hopper i land er svimlende. I stedet ønsker Edmund de fremmede velkommen som gjester. Han tilbyr dem penger og husly hvis de bare lar være å plyndre hans East Anglia.
Beskyttelsespenger har vist seg som eneste utvei for en svak kristen konge som vil avverge vikingenes herjinger. Denne typen bestikkelse får snart sitt eget navn – «danegjeld». De oppskremte innbyggerne i East Anglia må finne seg i de fremmedes selskap hele vinteren. Men de slipper rimelig greit fra det, for vikingene har – ifølge de islandske sagaene – langt viktigere saker å ta opp med angelsakserne. Ivar, Ubba og Halvdan har kommet for å hevne drapet på deres far, Ragnar Lodbrok.
Denne myteomspunne vikingen var ifølge fortellingene på tokt i Nord-England da han ble overrasket av fienden. Kong Ella av riket Northumbria tok ham til fange, og vikingen led en pinefull død i et hull fullt av giftslanger.
I året 865 er motivet for vikingenes angrep på England trolig mer enn bare ønsket om hevn – også behovet for nytt land spiller inn. Skandinavia har opplevd en befolkningseksplosjon, samtidig med at de lokale kongene konsentrerer makten sin. For de frihetselskende vikingene er dette altså tiden for å søke mot nytt land.
Ragnar Lodbrok skal hevnes
Den kristne kalenderen har for lengst gått over til 866 da Ivar Beinlause gir ordre om oppbrudd fra East Anglia. I vinterens løp har han samlet etterretninger om Northumbria, og alt ser lovende ut.
Kongedømmet mot nord er svekket, og kong Ella ligger i borgerkrig med stormannen Osbert, som gjør krav på tronen. Ivar Beinlause kan vinne en lett seier hvis han handler raskt. Nettopp det er han forberedt på, for gjennom vinteren har han samlet en stor flokk hester i East Anglia.
Hæren rir raskt nordover, og før noen aner uråd, har vikingene tilbakelagt 300 km på de gamle romerske veiene og nærmer seg York – Northumbrias største by. Herfra kan vikingene kontrollere Nord-England og har samtidig lett adgang til Nordsjøen via elva Ouse.
York ligger åpen for en dristig fiende. Byens svekkede forsvarsverk er fra romernes tid, men innbyggerne regner med at deres kristne tro vil være et sterkt vern mot de gudløse angriperne.
De tar feil. Ingen guddommelig kraft stopper Ivar Beinlause da han når frem med sin rytterhær 1. november 866 – allehelgensdag. Yorks befolkning er samlet i katedralen der de kristne minnes avdøde frender og slektninger. Ingen av dem hører vikingenes fremrykning. Derfor kan de skandinaviske krigerne storme inn over byens forsømte forsvarsverk stort sett uten å møte motstand.
Raskt sikrer vikingene seg kontroll over York, men på det tidspunktet har kong Ella allerede stukket av.
Vikingene gjennomhullet Edmund av East Anglia – senere ble han helgenkåret.
Kongen lider en grusom død
Ella overtaler sin erkefiende Osbert til å inngå en våpenhvile. Hvis de slår sine styrker sammen, kan de ta York tilbake og drive hedningene ut av Northumbria.
Palmesøndag 23. mars 867 rykker den forente kristne hæren frem. Ella og Osbert oppildner troppene til kamp og garanterer at Gud vil hjelpe dem på denne hellige dagen.
Angriperne trenger gjennom Yorks forfalne forsvarsverk, men bak vollene venter vikingene med skjold, økser og sverd. Skandinavene er i undertall, men de er dyktigere og mer erfarne krigere enn angelsakserne.
«Hedningene forsvarte seg med raseri, hogde dem i stykker og drev dem ut av byen», skrev Asser, som var munk i Wales under vikinginvasjonen.
Da dagen er omme, er Yorks gater fylt med lik. Ella og Osbert er blant de døde. Ifølge sagaene blir Ella henrettet like grusomt som Ragnar Lodbrok ble.
Mens kongen fortsatt er i live, skjærer vikingene alle ribbeina hans fri fra ryggraden – og så drar de Ellas lunger ut gjennom de to åpne hullene.
Beinlause slår an med slesk tale
Etter dette blodbadet innsetter Ivar Beinlause en harmløs angelsakser på Northumbrias trone. Han er bare en marionett som skal holde befolkningen i ro, mens vikingene tar for seg av jord og rikdommer.
«Hæren fylte alle steder med blodsutgytelser og sorg. De la klostre og kirker øde med ild og sverd. Når de forlot et sted, sto intet igjen bortsett fra takløse murer», skrev krønikeskriveren Simeon av Durham om vikingene.
York omdøpes til Jorvik, og mange skandinaver bosetter seg der. Men ikke Ivar – han vil ha mer hevn, og snart er vikinghæren på marsj igjen. Vikingenes høvding har blikket rettet sørover, der kongeriket Mercia byr på nye muligheter for plyndring og erobring. Da høsten begynner i 868, setter Ivar Beinlause og hans hær kurs mot Nottingham. Byen faller lett, men kristne hærer er på vei for å sparke vikingene ut igjen.
Mercias kong Burgred har samlet alle sine tropper, og en hær fra naboriket Wessex har møtt opp for å hjelpe. Ivar barrikaderer seg i Nottingham, som ligger høyt over elva Trent, men han vil unngå å bli utsatt for en lang og risikabel beleiring. Derfor viser den barske vikingen seg fra sin mest diplomatiske side.
«Han brukte slesk tale, og som en slu rev vant han freden», noterte historikeren Henrik av Huntingdon. Ivar Beinlause snakker seg til fritt leide ut av Nottingham, og mens hæren hans forlater byen, senker freden seg over Mercia.
De uønskede gjestene returnerer
Vikingene avlegger i stedet sine gamle verter i East Anglia et besøk. Før Ivar invaderer, gir han sitt offer mulighet for å underkaste seg – igjen. Kong Edmund skal anerkjenne vikingenes høvding som sin overmann, avsverge kristendommen og hylle de norrøne gudene. Svaret er et blankt avslag.
«En kristen konge har ikke så stor kjærlighet til sitt liv at han vil overgi seg til en hedensk gud», konstaterer Edmund verdig. Ivar er forberedt på den kristne kongens nei, og vikingene strømmer straks over grensen. «Kong Edmund kjempet mot dem, men danene vant en stor seier og felte ham», fortalte munkene bak Den angelsaksiske krønike.
Andre kilder forteller at vikingene tar Edmund i live. 20. november 869 blir kongen banket opp, bundet til et tre og skutt med piler. Til slutt ser han ut som et pinnsvin. De gir seg først når de har kappet hodet av ham.
Vikingene vil ha mer land
Ivar Beinlause har fått det han kom for – hevn, jord og kontrollen over Øst-England. Men Ivar ønsker seg mer land og allierer seg med vikingen Olav, som hersker i Irland. De to vil erobre området mellom sine besittelser: Kongedømmet Strathclyde nordvest på De britiske øyer. Vikingene angriper flere ganger fra land- og sjøsiden, og da Ivar avskjærer forsyninger av matvarer til områdets viktigste forsvarsverk, må de utsultede forsvarerne gi opp.
Igjen tar vikingene en konge i live: kong Artgal. Ivar og Olav krever løsepenger og får et uvanlig tilbud. Konstantin, som er konge i Skottland, tilbyr seg å betale – men bare hvis vikingene tar livet av Artgal. Konstantins plan er å få datteren sin gift med Artgals sønn slik at Konstantin får en vasall på tronen i Strathclyde. Den planen er Ivar og Olav med på, for dermed har de fått plassert en vennligsinnet konge på tronen i det erobrede området.
Ute i Europa møtte vikingene hester som var langt større enn de nordiske.
Wessex kjempet for livet
Ivar Beinlauses liv, som var så brutalt, ender ganske fredelig i 871. Han blir plutselig syk i Irland, der han har slått seg ned, og dør etter kort tid.
Tilbake i England sitter Ivars brødre Halvdan og Ubba. Deres oppdrag er å slå klørne i Englands siste to kongedømmer, Wessex og Mercia. Vinteren 870 trenger de ned til elva Thames. Men de stadige vikingangrepene har ført til et sterkt samhold blant de engelske småstatene. Ved Englefield lider viking- ene sitt første nederlag før de makter å slå tilbake.
Vikingenes felttog fører dem til Uffington. Kampene varer en lang dag i 871, frem til vikingene må trekke seg. I leiren sin i Reading gjør de opp status. De har mistet mange militære ledere og enda flere krigere. De er slått – men ikke beseiret selv om de har møtt store motstandere i Alfred og Ethelred, Wessex’ kongelige brødre, som tidligere har latt vikinghæren trekke seg tilbake til York. I de neste månedene bølger kampene frem og tilbake.
Våren 871 dør kong Ethelred, og mens Alfred har det travelt med å arrangere brorens begravelse, vinner vikinghæren et par store slag. Men vinteren nærmer seg, og diplomatiet kommer i gang. Alfred kjøper seg tid ved å betale vikingene til å trekke seg tilbake til London, som er hovedbyen i Mercia. Wessex er nå det eneste som er igjen av de fire engelske kongedømmene.
Kong Alfred må bo i en sump
Lodbrok-sønnene Halvdan og Gorm kan ikke slippe tanken om å erobre Wessex. I 875 tar de en skjebnesvanger beslutning: De deler vikinghæren mellom seg. Gorm slår seg ned i Jorvik, mens Halvdan drar til Dublin og dreper den sittende kongen for å overta tronen.
Gorm vil også slåss. I 876 angriper han Wessex med hæren sin, og overraskelsestaktikken virker. Vikingene trenger langt inn i riket og slår seg ned på en øy i en liten sørengelsk fjord, som er et godt utgangspunkt for å blokkere havna i byen Poole. Samtidig er plasseringen et vern mot angrep fra Alfred. Igjen lokker Alfred med danegjeld for å få vikingene til å forsvinne, og Gorm sverger på en ring viet til Tor at han vil forlate Wessex.
Vikingen har sverget falskt, viser det seg. I stedet for å forsvinne trenger han om natten lenger inn i landet og slår seg ned i byen Exeter, mens han venter på forsterkninger fra Skandinavia.
Uheldigvis blir flåten ødelagt i en storm, og det som lå an til å bli en lett seier, ender nå med at vikingene blir beleiret. Etter vinteren lar vikingene seg igjen betale for å forlate Wessex – og denne gangen holder de løftet.
Men freden blir kortvarig. Før det har gått et år, misbruker vikingene en kristen høytid til å overrumple Wessex igjen. På helligtrekongersdag 6. januar 878 trenger vikingene helt inn i festningen i Chippenham, der Alfred feirer jul. Med nød og neppe klarer kongen av Wessex å komme seg unna sammen med livvakten og noen få menn. De søker tilflukt i en sump i Somerset i det sørøstligste England, og de neste månedene fungerer Alfred som undergrunnsleder.
Knelende må den nylig døpte vikinghøvdingen Gorm underkaste seg Alfred den store.
Avgjørelsens time kommer
Gorm har innsett at kampen må avgjøres. Han sender bud etter Ubba, som skal beleire et stort fort. Men før vikingene rekker å avskjære alle forbindelsesveier, går Wessex’ hær til motangrep. Ubbas hær slaktes ned, og 840 menn dør på slagmarken – blant dem Ubba.
Alfred vet at vikingene ikke er langt unna. Det endelige oppgjøret står for tur. Han samler en hær ved Edington, og et voldsomt slag begynner. Alfreds hær består av menn fra hele England, og vikingene er sjanseløse. Mange dør, mens resten blir presset tilbake til et område ved Chippenham. Angelsakserne legger området øde, og vikingene er uten forsyninger. Etter to uker må de gi opp.
«Hedningene var lamslått av sult, kulde og frykt, og de tigget om fred», triumferte munken Asser.
I seieren viser Alfred storsinn. Hvis vikingene går over til kristendommen, vil han skåne dem. Gorm sier ja og tar det kristne navnet Adalstein.
Alfred lar ham dra tilbake til East Anglia, der han blir konge – men underlagt Wessex-kongens makt.
Tolv redselsfulle år i engelsk historie er over. I ettertiden vil redningsmannen bli kjent som Alfred den store – den eneste engelske kongen med dette gjeve tilnavnet.