Det finnes mange teorier om hvor ordet vikinger stammer fra.
Noen forskere mener at det i begynnelsen ble brukt om sjøfolk fra landskapet Viken – området rundt Oslofjorden.
Andre har foreslått at betegnelsen er i slekt med ordet vik og således beskriver folk “som la til skipene sine i vikene.”
Den eldste kjente bruken av uttrykket finnes i det angelsaksiske diktet Widsith fra 600-tallet og har altså blitt brukt lenge før det vi i dag kaller vikingtiden, som strakte seg fra slutten av 700-tallet til midten av 1000-tallet.
Mange historikere regner plyndringen av klosteret Lindisfarne i England i år 793 som begynnelsen på vikingtiden, og etter hvert som de nordiske krigerne herjet, plyndret og drepte i landene som lå rundt Nordsjøen, fikk viking betydningen sjørøver.
Men det var langt fra enighet om hva den herjende flokken skulle kalles.
Irene kalte dem også “de mørke og vakre fremmede,” hos gallerne ble de kalt “sjømennesker,” og angelsakserne i England skar alle over én kam med uttrykket “daner.”
Det er likevel sikkert at skandinavene begynte å bruke betegnelsen viking om seg selv.
I Sverige finnes det for eksempel en runestein dedikert til “Tóki Viking” og en annen som minnes Björn som ble drept mens han var “i viking.”