Munkene på klosteret Lindisfarne hadde knapt avsluttet morgenbønnen en januardag i år 793 da de fikk øye på to skip med dragehoder.
Like etter la skipene til ved kysten av den lille engelske øya, og en horde bevæpnede menn for mot klosteret, hvor de vettskremte munkene forsøkte å gjemme seg.
All motstand var forgjeves. Munkene ble slaktet og klosteret brent ned til grunnen før angriperne – vikinger fra Danmark – stakk til sjøs igjen med sølv og gull.
«Hedningene vanhelliget Guds helligdom, sølte helgenenes blod på alteret, la vårt håps hus i ruiner», skrev en prest.
Munkene vendte raskt tilbake
Angrepet på Lindisfarne i år 793 var det første dokumenterte vikingangrep på et engelsk kloster, og i århundrene etterpå la nordboerne et utall klostre i ruiner.
Til nå har historikere ment at vikingenes ødeleggelser var så voldsomme at de engelske klostrene vanligvis ble forlatt for alltid, men en ny studie fra University of Reading viser at ødeleggelsene ikke var så destruktive.
Forskerne har undersøkt lokale arkiver og arkeologiske funn ved en lang rekke klostre – blant annet dyreknokler og mynter – og kan se at munkene vendte raskt tilbake etter vikingangrep, og at klosterlivet så fortsatte sin gang.
«Denne studien maler et mer komplekst bilde av klostrenes opplevelser under de blodige tidene. De var mer motstandsdyktige enn bildet av det passive offeret som er fremstilt i populære historiske fortellinger om vikingenes plyndringer», sier arkeolog Gabor Thomas fra University of Reading.