Jomsvikingene var Østersjøens leiesoldater

Sagaene forteller om et mystisk brorskap av elitekrigere, leiesoldater som fikk kongene i Nord-Europa til å skjelve av frykt. Men ennå har ingen funnet tilholdsstedet deres.

Sagaene forteller om et mystisk brorskap av elitekrigere, leiesoldater som fikk kongene i Nord-Europa til å skjelve av frykt. Men ennå har ingen funnet tilholdsstedet deres.

Nikolay Zubkov & Rex/AlloverWayne Southwell/Mikkel Juul Jensen/HISTORIE

«Hver sommer dro de ut i krig i forskjellige land, styrket sitt rykte og ble betraktet som de beste krigerne», heter det i en fortelling som er overlevert fra vikingtiden.

Ifølge sagaene tilbød jomsvikingene nemlig sine tjenester som leiesoldater til de kongene og stormennene som kunne betale med gull, sølv eller løfter om krigsbytte.

De fryktløse krigerne fikk fra rundt år 980 til 1017 Nord-Europas konger til å skjelve etter tur. Streng militær disiplin, eksepsjonelt heltemot og en sterk brorskapsfølelse preget jomsvikingene, mens de på skift kjempet for danske, engelske og norske konger.

Historikerne uenige om Jomsborg

Jomsvikingene holdt etter sigende til i befestningen Jomsborg nær munningen av elva Oder i våre dagers nordvestlige Polen. Men blant moderne historikere og arkeologer er borgen sterkt omdiskutert.

Skeptikerne mener at Jomsborg må være fri fantasi, eller i det minste sterkt overdrevet i sagaene. De argumenterer med mangelen på arkeologiske funn som bekrefter eksistensen av en stor vikingborg nær Oder-elvas utløp.

Men arkeologiske funn har avslørt at det fantes en vikingbebyggelse i området. Den kan dateres til perioden da jomsvikingene ifølge sagaene holdt til ved Oder.

OVERBLIKK – Slik kan Jomsborg ha sett ut:

Men bebyggelsen var ikke av en størrelse som på noen måte kan sammenlignes med beskrivelsen av det mektige Jomsborg.

Den skal blant annet ha hatt en havn som var så stor at den kunne ta 300 langskip på én gang, og skip på vei inn og ut måtte gjennom en jernport som kunne heves og senkes. Historikere som mener at sagaenes beretning er sann, påpeker at det er for tidlig å gi opp jakten på borgen.

Kjent fra to sagaer

Mens dagens forskere strides om hvorvidt jomsvikingene og Jomsborg eksisterte, er de gamle kildene mer opptatt av å fastslå hvem som opprettet korpset av beinharde leiesoldater, og hvem som grunnla Jomsborg.

Jomsvikingene er omtalt i de islandske sagene, som er innbyrdes uenige: I Jomsvikingenes saga heter det at vikingen Palnatoke – etter å ha drept Harald Blåtann – dro til vendernes land, der den lokale kongen ga ham området Jom, mot at Palnatoke lovet å ikke plyndre kongens rike.

Her bygde Palnatoke «en stor og sterk sjøborg, som siden ble kalt Jomsborg».

Ifølge en annen kilde, Knytlingesagaen, nedskrevet på midten av 1250-tallet, skal Harald Blåtann rundt år 980 ha stasjonert ut en gruppe vikinger i området ved munningen av elva Oder.

Sannsynligvis skulle jomsvikingene pleie forholdet til Haralds svigerfar – venderkongen Mistivoj: «Der fikk han reist Jomsborg og utstyrt den med en betydelig garnison som han ga betaling og lover. De underla ham landet; om sommeren var de på krigstokt, men om vinteren var de hjemme. Jomsvikinger ble de kalt».

Mulig runestein for jomsvikinger

Historikere som lener seg til Knytlingesagaen, peker på en runestein fra Sjörup (nær Ystad) i Sverige som bevis på jomsvikingenes eksistens. Steinen er reist til minne om en mann kalt Asbjørn, som døde ca. 984 da han «ikke flyktet ved Uppsala».

En annen runestein bærer en lignende inskripsjon som også antyder et slag ved Uppsala. Samtidig antyder inskripsjonen på Sjörup-steinen at den Asbjørn som steinen er reist for, var del av et brorskap. For noen historikere er disse to sammenfallene kraftige indikasjoner på at et brorskap av fryktløse vikinger som ikke vek tilbake for fienden, kjempet ved Uppsala.

Svein Tjugeskjegg hyret jomsvikingene til å kjempe for seg ved Svolder i år 999.

© Bridgeman

Jomsvikingene kjempet for gud og hvermann

984

Harald Blåtann hyrer Styrbjørn Sterkes jomsvikinger til å erobre Sverige.

986

Etter press fra Svein Tjugeskjegg leder Sigvalde jarl jomsvikingene i et angrep på Norge.

999

Jomsvikingene kjemper side om side med Svein Tjugeskjegg i slaget ved Svolder.

1009

Svein Tjugeskjegg hyrer jomsvikingene til å angripe England og kong Ethelred.

1013

Jomsvikingene skifter side og kjemper for kong Ethelred mot Svein Tjugeskjegg.

1015

Nok en gang bytter jomsvikingene side og kjemper nå for Knut den mektige.

Og da sagaene nettopp fremhever slaget ved Uppsala, mener mange historikere at de to runesteinene står til minne om to jomsvikinger. Jomsvikingenes første leder, Styrbjørn Sterke, falt ifølge noen kilder også ved Uppsala, og det har fått historikere til å foreslå at den omtalte Asbjørn kanskje i virkeligheten er en omskrivning av navnet Styrbjørn.

Ikke alle kunne bli jomsviking

Ifølge sagaene valfartet eventyrlystne vikinger fra hele Norden til Jomsborg, for styrken hadde ikke sverget troskap overfor en bestemt konge, selv om de fleste jomsvikingene trolig var danske. Opptakskravene var harde.

Skip etter skip med håpefulle aspiranter skal ha anløpt Jomsborg, men over halvparten av besetningene ble sendt bort etter styrkeprøver og tvekamp.

Jomsvikingene forlangte ifølge sagaene å få se bøddelen i øynene.

© C. Krohg/Heimskringla

Jomsvikingenes 11 bud

Ifølge sagaene ble bare de modigste, sterkeste og mest disiplinerte vikingene tatt opp i jomsvikingenes brorskap. Deretter skulle de overholde gruppens strenge regler.

Ifølge de gamle skriftene måtte tolv år gamle Vagn Åkesson lede sitt fullt bemannede langskip i et slag mot en herdet jomsviking, før brorskapet motvillig lot ham få opptak i flokken.

Vagn Åkesson var angivelig så sterk og brutal at gruppen lempet på reglene slik at de kunne innlemme unggutten, som var kommet seilende fra Bornholm. Jomsvikingenes regler fastsatte ellers en minimumsalder på 18 år.

En jomsviking holder sitt ord

Besto en aspirant prøvene og ble opptatt, var han forpliktet av en streng krigerkodeks. Han skulle være fryktløs, tro mot sitt ord og sine krigsbrødre.

Med våren kom krigstoktene. De ble lagt ut på anbud og gikk til den nordeuropeiske kongen som betalte best. Med en god porsjon list klarte imidlertid danskekongen Svein Tjugeskjegg å utnytte krigernes strenge kodeks til sin egen fordel.

Ved å sammenligne Jomsvikingenes saga med andre historiske kilder har historikerne i grove trekk kunnet danne seg et bilde av Sveins bedrag: Rundt år 986 var jomsvikingene under ledelse av Sigvalde jarl sultne på et seierrikt plyndringstokt. Men først måtte Sigvalde til Sjælland med 60 langskip for å delta i farens begravelse.

Her holdt leiesvennene også gravøl med Svein Tjugeskjegg, som serverte sterk mjød for gjestene sine i de største drikkehornene han kunne oppdrive.

Danske kong Svein Tjugeskjegg lokket ved et drikkegilde jomsvikingene til å love at de ville angripe Norge. Slik fikk han ryggen fri til sine egne erobringstokt.

© Fotolibra

Målet var å skjenke jomsvikingene så fulle at de begynte å skryte av hvor sterke de var.

Svein Tjugeskjegg var lysten på å erobre England og ville gjerne unngå at de norske vikingene kom ham i forkjøpet – eller i verste fall allierte seg med den engelske kongen. Altså måtte han sørge for at jomsvikingene gikk til angrep mot Norge.

Ved slike festligheter er det vanlig at «mennene har avgitt løfter til morskap og til ry», sa kongen ifølge sagaen, og lovet at han ville erobre England før året var omme.

Sigvalde, som ikke ville stå tilbake for den danske kongen, svarte igjen med et like selvsikkert løfte: «Før tre vintrer er gått skal jeg herje Norge og jage Håkon jarl ut av sitt rike». De andre jomsvikingene lovet å følge Sigvalde – og Tjugeskjegg må unektelig ha gnidd seg i hendene.

Neste morgen ble den bakfulle Sigvalde minnet på løftet sitt. I stedet for å trekke i land, dro han mot Norge sammen med sine menn, for en jomsviking holder sitt ord. Jomsvikingenes saga forteller at Håkon Jarl lokket Sigvaldes flåte i et bakhold i fjorden ved bygda Hjørungavåg på sunnmørskysten.

De tilfangetatte jomsvikingene ble stilt overfor Håkon jarls bøddel. De så ham kaldt i øynene mens han med stødige hogg skilte de tre første vikingenes hoder fra kroppen.

Før han svingte øksen, spurte bøddelen hver gang hvordan jomsvikingen forholdt seg til døden. Sekunder før sitt endelikt sa én: «Jeg minnes ikke lovene vi jomsvikinger har, om jeg tenker vondt om det eller kvir meg for banen min».

Sagaen er en tvilsom kilde

©

Bjørn Bandlien

  • Forfatter og førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

«Jomsvikingenes saga» er omdiskutert. Kan vi stole på det den forteller oss om Jomsborg?

Sagaen ble skrevet ned rundt år 1200, over to hundre år etter jomsvikingenes tid og fins dessuten i flere versjoner. Den er en tvilsom kilde til for eksempel hovedpersonenes karaktertrekk og samtaler som ble holdt.

Mye er farget av hvilke spørsmål sagaskriverne og deres publikum var opptatt av i høymiddelalderen.

Hva tilsier at jomsvikingene har eksistert og holdt til på Jomsborg i Østersjøen?

Stedet som i sagaen blir kalt Jomsborg, har gjerne blitt identifisert med den polske byen Wolin. Det er ikke usannsynlig at skandinaviske krigere oppholdt seg i dette området. Båndene mellom Skandinavia og slavisk-talende folk langs den polske østersjøkysten var nokså tette gjennom både gjennom handel og politiske allianser.

Olav Tryggvasons dronning Tyra kom herfra, og det fins argumenter for at Svolder kan ha vært i nærheten av Wolin. En konsentrasjon av skandinaviske funn i et område ved det gamle Wolin i nyere tid kan godt vise seg å være det tapte Jomsborg.

Leiesvennene herjer England

Tross nederlaget unnslapp en del jomsvikinger med livet i behold og kom seg hjem til Jomsborg – blant dem lederen Sigvalde og Torkjell Høge samt jyplingen Vagn Åkesson, som giftet seg og forsvant ut av historien.

I 1009 var jomsvikingene med Svein Tjugeskjegg i England, der de herjet og plyndret før de gikk over til engelskmennenes side.

Nå trodde den engelske kong Ethelred at han hadde kjøpt seg et effektivt sjøforsvar mot invaderende vikingstyrker, men han tok feil.

Da Svein Tjugeskjeggs sønn Knut den mektige invaderte Nord-England med en stor flåte i 1015, lot jomsvikingenes leder Torkjell Høge danskene gå i land uten å yte motstand.

Deretter kjempet jomsvikingene skulder ved skulder med Knut, som i 1016 endelig kunne kalle seg konge av England. Deretter er det slutt på beretningene om de myteomspunne jomsvikingene – sannsynligvis fordi elitevikingene smeltet sammen med Knuts livvakt.

Jomsborg gikk angivelig under rundt år 1043, da den ble ødelagt av Norges kong Magnus den gode: «Han drepte mange mennesker, brente og ødela byen og bygdene rundt, og skapte det verste kaoset», forteller sagaen.

© Shutterstock

Historikerne er uenige: Fantes jomsvikingene?

Beretningene om vikingenes elitekrigere fra Jomsborg har fascinert historikere og arkeologer i århundrer. Men ekspertene strides om hvorvidt Jomsborg og de heroiske krigerne virkelig eksisterte eller bare er resultatet av en middelalderkronikørs frie fantasi.