Under en kullsvart himmel stormer jotunhæren ut på sletten Vigrid. Mens ildjotnen Surt lyser opp mørket med sitt flammesverd, kaster jotner fra alle verdenshjørner seg inn i ragnarok – den endelige kampen mot gudene.
Sammen med en skare fra dødsriket Hel angriper jotnene Odins hær av guder og gjenoppståtte vikingkrigere.
“De tok Yme og anbrakte ham midt i det gapende tomrommet, og de skapte jorden av ham og havet og sjøene av hans blod”. Snorre Sturlason om verdens skapelse ifølge vikingenes mytologi.
Surt feller guden Frøy, mens Odin og Tor havner i dødelige tvekamper med henholdsvis Fenrisulven og Midgardsormen. Striden er altødeleggende.
Vikingenes forestilling om ragnarok – det avgjørende slaget mellom jotner og guder – fremgår bl.a. av diktet “Volvens spådom”, som ble nedskrevet rundt 1270. Men selv om guder og jotner var dødsfiender, betraktet vikingene slett ikke jotnene som onde vesener som måtte utryddes.
Verden blir skapt av Yme
Før kristningen av Norden visste vikingene at guder som Tor, Odin og Frøya hadde avgjørende innflytelse på deres hverdag. Men alle visste også at verden var skapt av en jotun.
Ifølge “Den yngre edda”, en samling eldre myter nedfelt av den islandske historikeren Snorre Sturlason rundt år 1220, oppsto urjotnen Yme i tomrommet Ginnungagap. Ikke lenge etter ble Yme stamfar til en rekke nye jotner som på magisk vis sprang ut fra hans armhuler og føtter.
Urjotnen fikk næring i form av melk fra kua Audhumbla, som slikket et vesen kalt Bure fri fra en saltstein. Bure fikk sønnen Bor, og sammen med jotunkvinnen Bestla fikk Bor de tre gudene Odin, Vile og Ve.
1) Yggdrasil, 2) Åsgard, 3) Midgard, 4) Verdenshavet, 5) Utgard.
Ingen vet med sikkerhet hvordan vikingene forestilte seg at universet så ut.
Universet var oppdelt
Mens guder og mennesker levde nær verdens sentrum, holdt jotnene seg til de øde utkant-områdene. Ifølge historikeren Snorre Sturlason trodde vikingene at universet besto av en rekke forskjellige verdener.
I «Den yngre Edda» beskriver Snorre Sturlason (rundt år 1220) hvordan Odin kastet den grufulle gudinnen Hel, datter av Loke og jotunkvinnen Angerboda, ned i det underjordiske riket av samme navn, hvor hun fikk makten «over ni hjem» (hjem eller verdener).
Ingen kilder inneholder imidlertid en eksakt liste over disse ni verdenene, og forskere anslår at vikingenes forestilling om universets utforming varierte fra region til region. De fleste vikinger trodde nok at gudene holdt til i verdenen Åsgard, som menneskene ifølge eddaen kunne nå via regnbuebroen Bifrost.
Ifølge en utbredt tolkning av mytologien lå verdenstreet Yggdrasil midt i universet. Rundt Yggdrasil lå Åsgard, som var omgitt av menneskenes verden, Midgard. Ytterst lå jotnenes verden – Utgard. Ifølge noen myter lå Utgard på den andre siden av verdenshavet, der Midgardsormen snodde seg.
Andre myter plasserte jotnene i fjerne fjell, på isolerte øyer eller under jorden.
Gudene satte imidlertid ikke pris på sitt jotne-opphav og endte ifølge eddaen med å slå i hjel Yme:
«De tok Yme og anbrakte ham midt i det gapende tomrommet, og de skapte jorden av ham og havet og sjøene av hans blod. Jorden ble laget av kjøttet og fjellene av knoklene».
Myten om Yme viser at jotnene ble ansett som livsviktige vesener som hadde oppstått før gudene. Samtidig var de to gruppene så nært knyttet sammen at selveste Odin – gudenes konge – hadde en jotun til mor. Verken guder eller jotner kunne eksistere uten den andre parten, og grensen mellom dem var flytende – eksempelvis bodde Loke blant gudene selv om han var av jotunslekt.
Tross samkvemmet ble jotner og guder ansett som separate slekter som var låst fast i en evig konflikt som begynte med drapet på Yme.
Runestein avslører stor appetitt
På begynnelsen av 800-tallet e.Kr. ble en stein med Skandinavias lengste runeinnskrift reist nær den svenske innsjøen Vättern. Den gåtefulle teksten som fortsatt gir forskerne søvnløse netter inneholder det gammelsvenske ordet iatun - jotun. Ordet inngår som en del av spørsmålet: "Hvem kunne knuse en jotne?"
Ifølge språkforskere er iatun beslektet med «å ete», og ordets opprinnelige betydning kan ha vært «grov-eter».
Forestillingen om jotner som grov-etere finnes også i eddaens fortelling om Tor og Lokes reise til Utgardsloke. Her taper Loke en ete-konkurranse mot ildjotnen Lue, som fortærer både mat og spisetrau like raskt som et bål.
En runestein funnet nordvest for Ystad forestiller ifølge forskerne en jotun som rider på en ulv med huggormer som tøyler.
I motsetning til de nordiske gudene er de merkverdige jotnenes funksjon i vikingtiden fortsatt omdiskutert. Forskere har tolket jotnene som alt fra urfolk og kjøttetende demoner til levninger fra en tidligere religion.
I dag ser noen eksperter jotnene som representanter for den ville naturen – i motsetning til gudene, som sto for sivilisasjon og kultur. I likhet med naturen var jotnene verken onde eller gode, de var bare der.
Og noen ganger måtte gudene luke ut blant jotnene – som en jeger som skyter rovvilt for å holde bestanden nede. Særlig Tor fikk sjansen til å tynne ut bestanden av jotner, og tordenguden fikk ca. 40 kallenavn med betydningen "jotundreper".
Kultsted finnes i Sverige
Gudenes motstandere var imidlertid langt fra passive vesener som ventet på å bli truffet av Tors hammer, Mjølner. Mytene skildrer mange velorganiserte og driftige jotner som rett og slett levde utenfor den kultiverte verden og derfor ble oppfattet som fremmedelementer av mennesker og guder.
Jotnen Trym bodde for eksempel på en gård med hester og hunder. «Trymskvadet» beretter at han en gang klarte å stjele Mjølner mens Tor lå og sov. Tordenguden fikk bare hammeren tilbake ved å kle seg ut som gudinnen Frøya, som Trym drømte om å gifte seg med.
En annen aktiv jotun var Skade, datter av Tjatse, som ble drept av gudene som hevn for å ha bortført gudinnen Idun. Ifølge mytene reiste Skade hele veien til Åsgard, gudenes rike, for å hevne sin far.
I et forsøk på å dempe hennes raseri, stilte de mannlige gudene seg opp bak et forheng og ga Skade lov til å velge en make blant dem.
“Ved munningen skal elven stanses!” Guden Tor, etter at han har kastet en stein inn i skrevet på en tissende jotunkvinne.
Jotunkvinnen pekte på de peneste føttene, som hun håpet tilhørte den vakre guden Balder. Føttene viste seg å tilhøre havguden Njord.
Selv om ekteskapet med Njord ble kortvarig, tyder stedsnavn på at jotunkvinnen oppnådde samme status som en gudinne. Den svenske bosetningen Skadevi betyr trolig «Skades helligsted», noe som ifølge forskerne sannsynliggjør at hun, til tross for sin status som jotun, hadde sin egen kult.
Et lykkeligere ekteskap mellom guder og jotner er beskrevet i eddadiktet «Skírnismál». Ifølge diktet satte fruktbarhetsguden Frøy seg en dag på Odins trone, Lidskjalv, hvorfra han «så ut over alle verdener. Han så mot jotnenes verden og fikk øye på en vakker ung kvinne da hun gikk fra sin fars hall til et lite hus”.
Frøy ble så forelsket i den vakre Gerd at han ikke ga seg før jotunkvinnen gikk med på å gifte seg med ham.
Gudene ser ned på jotnene
Ekteskap mellom guder og jotner hørte imidlertid til sjeldenhetene. Som regel forteller mytene om mannlige guder som har uforpliktende forhold til jotunkvinner - og om mannlige jotner som uten hell prøver å bortføre gudinner.
Denne ubalansen i forholdet skyldes ifølge forskerne at jotnene ble ansett for å tilhøre en lavere sosial klasse enn gudene. Slik gjenspeilte mytologien vikingenes samfunn, der det også var uvanlig at en jarl – som ofte hadde trellkvinner som elskerinner – tok en fattig bondedatter til kone.
Gudene hadde mektige fiender
Kjempe-orm bodde i havet
Midgardsormen var, som sine søsken Hel og Fenrisulven, Lokes avkom med jotunkvinnen Angerboda. Flere runesteiner viser Tors kamp mot den mektige sjøormen som lå i havet rundt jorden.
Ørn skapte vinden
Hræsvelg lignet en stor ørn. Ifølge “Den eldre Edda” bodde jotnen ved verdens ende, der han skapte vinden ved å slå med vingene sine. Hræsvelg betyr “Liksluker”.
Avhugget hode ga råd
Mime var en vis jotun. Ifølge en myte ble han halshugget under en krig mellom de to gudeslektene vanene og æsene. Etterpå holdt Odin på magisk vis liv i hodet, som han ofte rådspurte.
Jotun drakk øl med gudene
Æge var gift med havgudinnen Ran, som samlet opp druknede i nettet sitt. I diktet “Loketretten” ødelegger Loke en fest i den ølglade Æges hall ved å beskylde de gjestende gudene for hor.
Flammesverd drepte gud
Surt kom fra ildverdenen Muspelheim, som lå langt mot sør. Under ragnarok skulle han lede muspelfolket i krig mot gudene, og med sitt flammesverd drepe guden Frøy og sette verden i flammer.
Oppfatningen av jotnene som underlegne i forhold til gudene bekreftes av Snorre Sturlason, som i verket «Skáldskaparmál» hevder at det var en fornærmelse å kalle noen for en jotuns navn.
Enkelte ganger lyktes det dog nesten jotnene å sette de hovmodige gudene på plass: Da Tor ifølge en myte skulle krysse en bekk på vei til jotnen Geirrøds hall, ble han bokstavelig talt pisset på: En jotunkvinne latet vannet lengre opp i dalen, så både tordenguden og Loke holdt på å drukne. Bare med et velrettet steinkast mellom jotunkvinnens bein reddet Tor livet, mens han tappert utbrøt:
"Ved munningen skal elven stanses!"
Odin stjeler dikterisk mjød
Til tross for sin lave sosiale status, var jotnene eldgamle naturvesener som ifølge mytologien besatte en enestående visdom. Flere av vikingenes dikt skildrer således hvordan Odin oppsøker vise jotner for å samle kunnskap – for eksempel hos den overkloke jotnen Mime, hvis hode lå under verdenstreet Yggdrasil.
En av Odins ekspedisjoner hadde imidlertid en helt spesiell betydning for skaldene. På en reise røvet gudekongen nemlig den såkalte skaldemjøden fra jotnen Suttung. Ifølge myten voktet Suttungs datter Gunnlod over den inspirerende mjøden under fjellet Nitberg.
Jotnene i den norrøne mytologien representerer ifølge Finn Gemynthe et minne om neandertalerne.
Jotnene stammet fra neandertalerne
I de nordiske mytene møtes guder og jotner til både krig og sex. Det kan minne om de første Homo sapiens’ møte med neandertalerne, som ifølge en teori har gitt inspirasjon til jotnene.
Siden 1700-tallet har noen forskere ment at troen på jotner er et overlevert minne om et nordisk urfolk. I boken «Jætternes Saga» fra 2020 lanserer den danske forfatteren Finn Gemynthe en oppdatert versjon av teorien: Jotnene representerer den utdødde menneskearten neandertalerne.
DNA-analyser har vist at 2 prosent av den europeiske arvemassen stammer fra neandertalerne. Fortellinger om gudenes affærer med jotner kan derfor gjenspeile istidens sammenstøt mellom Homo sapiens og neandertalere, mener Gemynthe. I boken sin fremhever han et sammenfall mellom jotner og neandertalere:
«Ordet jotun kommer fra det germanske etuna og betyr grov-eter. Neandertalernes kaloribehov var omtrent det dobbelte av vårt! ”
Han finner også en referanse til istiden i en landskapsbeskrivelse i filologen Martin Larsens oversettelse av “Volvens spådom”: “Elv går østfra/gjennom isdaler”.
Gemynthe medgir at det er usikkert om en historie kan overleve muntlig i 38 000 år – men argumenterer samtidig for at det ikke er utenkelig.
For å få tilgang til de tre karene som mjøden lå i, jobbet Odin for Suttungs bror Bauge, som til gjengjeld hjalp ham med å bore et hull inn i fjellet.
Deretter forvandlet Odin seg til en slange, krøp gjennom hullet og tryllet seg om til en vakker, ung mann. Jotunkvinnen sov med guden i tre netter og ga ham som takk lov til å drikke en slurk av hvert kar.
Odin drakk all diktermjøden og fløy bort fra Nitberg iført ørneham. På den måten erobret gudene diktekunsten fra de ville jotnene.
Jotun holdt til på Læsø
Selv om forskerne vet en del om jotnene, er deres eksakte rolle vanskelig å fastslå. Vikingene omtalte også jotnene som turser – et ord som fortsatt finnes på dansk og norsk i begrepet «tusmørke/tussmørke», tidsrommet like etter solnedgang, da tursene ifølge folketroen dukket opp.
Hvor jotnene piplet frem i skumringen, er imidlertid mindre klart, for vikingene var langt fra enige om hvor jotnene bodde.
I kildene myrder Tor en drøss med jotner – men hans mange ofre var ofte helt uskyldige.
Noen mente at de holdt til under jorden, andre at de bodde i øde områder mot nordøst. Atter andre plasserte jotnene på utilgjengelige øyer – for eksempel trodde folk at havjotnen Æge holdt til på den danske øya Læsø.
Felles for jotnene var at de bodde i utkanten av den siviliserte verden, som menneskene ikke hadde kontroll over. Lenge etter at Tor og Frøya var erstattet av Jesus og Maria, levde jotnene derfor videre. De ble til troll og andre uhyggelige skyggevesener som holdt til i grenselandet mellom dyrket mark og villmarken. Og trollene dukket først opp i tussmørket når sollyset svant.