Knut den mektige: Nordens største viking

Men før flukten har Knut tatt seg tid til å lemleste hver eneste av de unge mennene som akkurat nå faller om på stranden. De tilhører Englands adelige familier, og Knut tok dem som gisler for å sikre seg fedrenes støtte i kampen om Englands trone. Men fedrene sviktet Knut, og sønnene måtte betale prisen.

Selv om mesteparten av Knuts hær er utslettet, er han ikke slått. England skal snart få se Knut Sveinsson igjen – mannen alle engelskmenn og vikinger en dag skal kalle Knut den mektige, vikingtidens mektigste konge.

Knut seilte med Svein Tjugeskjegg

Mens skipet seiler mot Danmark, kan Knut tenke tilbake på året som har gått, da han sammen med sin far Svein Tjugeskjegg dro i spissen for invasjonen av England.

I mer enn 200 år hadde engelskmennene vært vant til sommerhalvårets plyndringstokt, men denne gangen kom ikke Svein Tjugeskjeggs hær for å plyndre, men for å erobre.

I Nord-England innledet hans unge sønn Knut et forhold til Alfiva etter invasjonen. Hun var datter av en lokal stormann, og alliansen ga vikingene ryggen fri til å angripe Sør-England. Svein Tjugeskjeggs vikinger kastet seg snart over denne delen.

Engelskmennenes kong Ethelred den rådville hadde ikke annet valg enn å flykte til Normandie, mens Svein sikret seg støtte blant landets splittede adel til å innta tronen.

Men bare en måned etter kroningen døde Svein Tjugeskjegg plutselig av sykdom, og vikinghæren manglet desperat en lederskikkelse. For å bli konge måtte en viking både ha kongelig blod i årene og nyte aktelse blant de mange vikinghøvdingene.

Knut var med på toktet og oppfylte begge kriterier, så til tross for sine bare 18 år valgte vikingene ham derfor til konge, selv om Knuts bror Harald både var eldre og allerede styrte Danmark i farens fravær.

Ifølge fortellinger nedskrevet i den islandske Knytlingasagaen var Knut et opplagt valg til den gjeve tittelen: «Knut var svært stor av vekst og veldig sterk. En staut mann å se til, bortsett fra at nesen hans var tynn og krokete. Han var av lys lød med vakkert hår og brede skuldre».

Engelskmennene kunne imidlertid ikke brydd seg mindre om Knuts flotte fremtoning. Valget av den unge jyplingen fikk opprøret til å bryte ut, og den landflyktige kong Ethelred vendte hjem fra Normandie i spissen for en stor hær.

Da vikinghøvdingen Torkjell Høge samtidig lot seg bestikke med sølv til å støtte engelskmennene, skiftet mer enn 2000 vikinger side i kampen, og Knut måtte i hast legge på flukt.

Knut mister også Danmark

Etter flukten fra England seiler Knut hjem til Roskilde i Danmark, der hans bror Harald tar imot ham med åpne armer. Harald har imidlertid ikke tenkt å dele makten over Danmark, selv om hæren har utropt lillebroren til sin konge.

Da Knut foreslår at de to brødrene skal være samkonger i Danmark og erobre England i fellesskap, avviser Harald derfor tilbudet. Han forklarer at situasjonen er såre enkel: Knut har mistet arven – England – mens han selv har beholdt Danmark.

Og Harald har ikke til hensikt å gi fra seg sin del av arven, Danmark skal ikke deles i to. Harald lover til gjengjeld å stille hele sin flåte og så mange menn han kan samle til rådighet for broren, slik at Knut kan erobre tilbake England året etter.

I 1015 krysser Knut derfor igjen Nordsjøen. Denne gangen står han alene i spissen for en enorm vikinghær bestående av danske, svenske og norske krigere. Danskene er med fordi kongen deres har befalt det, nordmenn og svensker deltar fordi Knut har lovet dem sølv.

Torkjell Høge, som året før forrådte Knut, har i mellomtiden angret på avtalen med engelskmennene, og stiller nå også sine vikinger til rådighet for invasjonshæren.

Den unge kongen er klok nok til å slå en strek over at Torkjell forrådte ham og valgte å bli engelsk leiesoldat. Torkjells 40 vikingskip fulle av erfarne krigere har økt Knuts invasjonshærs styrke betydelig.

List svekker Englands forsvar

Knut går i land ved Sandwich, der ingen har glemt den unge mannen som skar neser og ører av gislene sine. De overgir seg raskt. Herfra beveger hæren seg inn i landet og plyndrer Sør-England, der den mobile kjempehæren av tungt bevæpnede vikinger har lett spill.

Med en taktisk genistrek har Knut dessuten svekket engelskmennenes styrker betydelig ved å lokke deres viktigste hærleder, den norske vikinghøvdingen Olav Haraldsson, ut av landet. Men Olav – senere kjent som «den hellige» – har også ambisjoner om å bli konge av hele Norge. Knut har arvet en del av Norge, og den arven er han villig til å ofre i spillet om England.

Knut har satt sin svoger Eirik Håkonsson til å regjere sine norske besittelser, men inngår en hestehandel med Olav. Den går ut på at Knut tømmer Norge for krigere ved å kreve at svogeren medvirker under invasjonen av England.

Da vil det være en enkel sak for Olav Haraldsson å erobre Norge når han seiler mot nordøst mens Knut angriper England og underlegger seg by etter by.

Denne maktdemonstrasjonen får en av Englands største jordeiere, stormannen Eadric Streona, til å skifte side og slutte seg til vikingene. Streona hersker over det meste av Midt-England og skal vise seg å bli en sterk alliert.

På hester de har ranet til seg i sør rir Knuts hær og Streonas menn mot nord vinteren 1015 og plyndrer Nordvest-England. De har ennå ikke møtt den engelske hæren som skjuler seg bak tykke murer i byer som London og Nottingham.

Først i 1016 – da kong Ethelred etter en tids sykdom dør – går England til motangrep.

England får ny konge

Etter Ethelreds død overtar sønnen Edmund Jernside tronen og kommandoen over engelskmennenes hær. Han er hissigere enn faren og går straks til angrep. I to slag mot Knuts vikinger leder han de engelske styrkene med stø hånd.

Både ved Penselwood og Sherston ender kamphandlingene uavgjort. Det gir stormannen Eadric Streona tilbake troen på engelsk seier, og han sverger derfor troskap til Edmund Jernside igjen.

Da de to hærene møtes til det avgjørende slaget ved Ashingdon i oktober 1016, er oddsene derfor imot Knut.

Han har 12 000 vikinger bak seg, men til sammen rår Edmund Jernside og Eadric Streona over enda flere menn.

Knut plasserer taktisk klokt hæren på toppen av en høyde slik at engelskmennene må angripe oppover.

For å skjerpe mennenes mot stiller han seg bredbeint og mektig i sentrum av skjoldmuren under sin hvite fane med en svart ravn på.

Vikinghæren er tungt bevæpnet med tveeggede sverd og økser, mens engelskmennene er en mer broket skare av alt fra adelige krigere i brynje til bønder med spyd eller korte daggerter.

Da de to hærene braker sammen, forvandles bakketoppen til et blodig kaos. Her er ikke plass til edle dueller, i stedet hugges, stikkes og skubbes det.

Da slaget nærmer seg kulminasjonen, får Eadric Streona plutselig kalde føtter og gir, til alles store overraskelse, krigerne ordre om å trekke seg tilbake og forlate slagmarken.

«Jeg kjenner danskenes styrke», roper han til mennene mens han flykter. Uten Streonas menn er Edmund Jernsides engelske hær svekket, og Knut vinner en knusende seier.

Knut forhandler tross seier

Like etter møtes Edmund Jernside og Knut for å forhandle om fred. Edmund er ikke knekt ennå og truer med å samle en ny hær og fortsette kampene. Knut ønsker å befeste maktposisjonen og vinne tid.

Etter halvannet år i England krever hans norske og svenske leiesoldater å få se noen av de mange sølvmyntene de er lovet, og Edmund har vist seg å være en særdeles farlig motstander på slagmarken.

Under fredsforhandlingene avtaler den nå 20 år gamle Knut og 27-årige Edmund at engelskmannen skal være konge av det sørlige England, mens Knut krones i nord. De to kongene avtaler dessuten at de skal arve hverandres riker når en av dem dør.

Og det er akkurat det Edmund gjør bare en måned etter fredsslutningen. Hellet har enda en gang smilt til Knut, som nå kan kalle seg konge av hele England – et av Europas rikeste land.

Her er alt en viking drømmer om: god landbruksjord, store skoger, elver fulle av fisk og rike sølvgruver. Som flere konger i England før ham slår Knut seg ned i Winchester og gjør byen til hovedstad i sitt nye rike.

Bryllup er en genistrek

Knut vet at han blir nødt til å løse opp invasjonshæren og sende mesteparten av den hjem. Ingen kan betale så mange krigere i årevis. Men han har en stor oppgave foran seg. Han skal sikre grepet om makten i et omfattende rike der størstedelen av befolkningen ser ham som en fremmed erobrer.

I 1017 tar Knut sitt livs kanskje klokeste valg da han gifter seg med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun er ti år eldre enn Knut og har kanskje mistet sin ungdommelige glød, men det tar hun igjen med sin politiske teft og sine gode forbindelser til Englands adel.

Emma er dessuten søster til Rikard 2. av Normandie og kan dermed skjerme Knuts rike mot angrep fra de krigerske normannerne. Og så er hun en handlekraftig kvinne som i den forutgående krigen dyktig ledet Londons forsvar under Knuts beleiring.

For å sikre slekten krever Emma til gjengjeld for alliansen at Knut gjør deres førstefødte sønn til sin tronarving. Knut har allerede to sønner og er gift med Alfiva, adelskvinnen fra Nord-England, men for en nykronet konge bøyer kirken gjerne skilsmissereglene.

Knut gir imidlertid ikke helt opp forbindelsen med Alfiva, en konges favoritt på tronen er ikke nødvendigvis også hans favoritt i sengen. Til gjengjeld sitter Emma ved Knuts side i statsrådet og er hans viktigste rådgiver.

For å sikre maktbasen én gang for alle gjør Knut nå opp regnskap med noen av de mektige adelsmennene som han mener å ikke kunne stole på. En av dem er den uberegnelige stormannen Eadric Streona.

Streona møter opp på slottet i Winchester med håp om å motta en belønning for å ha gitt Knut seieren ved Ashingdon og for å ha medvirket under de vellykkede forhandlingene mellom Knut og Edmund.

Men kong Knut er «mørk i hu», fremgår det av Gesta Cnutonis Regis, som er dronning Emmas krønike om sin unge ektemann. Knut ser på Eadric Streona og utbryter:

«Vil du, som har bedratt din Herre med svik, kunne være tro mot meg? Jeg skal betale deg lønna du har fortjent, men slik at svikefullheten ikke skal behage deg i fremtiden».

Knut kaller deretter på sin svoger, den norske jarlen Eirik Håkonsson og ber ham betale Streona som fortjent. Eirik hogger så hodet av stormannen.

Vikinger betales med tonsvis af sølv

Omsider er Knud klar til at betale sine vikinger, som med våben har placeret ham på Englands trone. Og det er naturligvis englænderne, der må punge ud. Prisen lyder på 82.500 pund sølv – den største sum, England nogensinde har betalt sine krigeriske naboer i såkaldt danegæld.

Lejesoldaterne sejler hjem til Skandinavien. Hos sig beholder Knud kun 40 vikingeskibe og 2.000 krigere som sin personlige livgarde, men takket være giftemålet med dronning Emma holder de engelske adelsmænd sig i ro.

I 1019 vender Knut tilbake til Danmark for første gang på fire år. Han har mottatt beskjed om at hans bror Harald er død året før, og etter triumfen i England tør ingen å utfordre Knuts krav på den danske tronen.

Knut er nå konge av både England og Danmark, men har enda større ambisjoner. Hele Norden skal innlemmes i hans imperium som vil gjøre Nordsjøen til et innhav i et mektig rike, større enn noe vikingene noen sinne har sett.

Olav den hellige overlister Knut

I 1025 kommer hans norske rival Olav Haraldsson imidlertid Knut i forkjøpet og angriper Sjælland. Samtidig overfaller Olavs allierte, den svenske kongen, Skåne, som er Danmarks østgrense. Knut må i hast samle en hær og seile til Danmark.

Det avgjørende slaget om Norden finner sted i slutten av 1026 ved utløpet av elva Helgeå i Østersjøen. Olav Haraldsson bygger en demning som holder vannet tilbake, og da Knuts flåte nærmer seg, utløser Olavs menn en flodbølge ved å slå hull på demningen.

Det bryter ut totalt kaos, og Knut er nær ved å tape slaget før han får kontroll over situasjonen og snur det truende nederlaget til seier.

«Her knekket kong Knut sveafolket og holdt landet mot to konger», sang skaldene etter seieren.

I 1028 er tiden endelig inne for erobringen av hele Norge, som Knut invaderer med 50 vikingskip og solid støtte fra norske stormenn, som er misfornøyd med Olav den helliges tvangskristning av landet.

Knut er selv kristen, men pragmatisk anlagt. For ham er imperiebyggingen viktigst, religion får komme i andre rekke. Stormennenes støtte sikrer Knut makten over Norge.

Med list, politisk kløkt, våpenmakt og hauger av sølv har Knut den mektige bygd seg opp et nordsjøimperium som overgår alle andre berømte vikingers i både størrelse og rikdom. Han regjerer over det frem til sin død i 1035.