Kongen av norden

På bunnen av de tidlige vikingsamfunnene sto trellene, som skulle arbeide for de frie bøndene. Over bøndene sto stormennene, også kalt jarler, som eide store eiendommer og mye jord. Avkas­tningen ga dem mulighet for å utruste hærer som kunne brukes til å erobre enda større landområder.

Bøndene ble ofte pålagt å inngå i jarlens hær, men som regel var dette en ordning som passet bøndene bra. Til gjengjeld for dette ga stormennene dem nemlig beskyttelse mot omstreifende tyver og angripende fiender.

Ifølge historikerne stammet vikingtidens konger sannsynligvis fra denne overklassen, men tittelen som konge gikk ikke nødvendigvis i arv fra far til sønn.

Når en konge døde og en ny skulle velges, var arvtakeren som regel en mannlig slektning. Kandidaten ble imidlertid ikke valgt bare på grunn av sin avstamning – det avgjørende var hans ferdigheter.

Alt tyder på at de stormennene som ble valgt til konger, var fysisk imponerende. Blant annet ble det sagt om danske Knut den mektige at han var «svært stor av vekst og hadde mange krefter», mens norske Håkon den gode var «større, sterkere og vakrere enn alle andre».

Olav den helliges saga hyller også hovedpersonens evner når det kommer til blant annet idrett, kastevåpen og håndverk. Videre står det at «Han ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde».

Bortsett fra fysisk styrke hevdet kongsemner fra tidlig vikingtid ofte at de nedstammet fra guder i norrøn mytologi.

I dag er flere av disse kongene bare kjent fra sagaene, men historikerne regner med at noen kan ha hatt et historisk opphav.

Eksempelvis er det mulig at den danske kongen Ragnar Lodbrok – som nevnes av den danske krønikeskriveren Saxo (1100-tallet) og er hovedperson i den islandske Ragnar Lodbroks saga – bygger på en historisk person som levde på 800-­tallet. Ragnars slekt hevdet å nedstamme fra visdomsguden Odin.

Ambisjoner førte til mordbrann

Muligens var de første kongene altså driftige jarler som ble akseptert av andre stormenn og bønder som overherrer for avgrensede områder. De kunne skape ro og orden slik at befolkningen i stedet kunne bruke kreftene på landbruk.

Et eksempel på vikingtidens mange småkonger fins muligens i den fynske byen Glavendrup, der det er funnet en runestein fra rundt år 900. Forskerne er uenige om hvordan inskripsjonen på steinen skal tolkes, men en mulig lesning er at den er reist til minne om en konge ved navn Alle, som regjerte over et folk kalt sølvene.

Mens kong Alle sannsynligvis hersket over et lite område, klarte andre småkonger å utvide sitt rike.

Ifølge Ynglingesagaen inviterte svenske kong Ingjald i Uppsala rundt år 650 seks kolleger til gilde i sin nybygde hall. Idet festdeltakerne drakk en religiøs skål for dikterguden Brage, sverget Ingjald på at han ville fordoble sin «makt i alle verdenshjørner».

Deretter forlot han hallen og satte fyr på den. Alle konkurrentene hans ble fortært av flammene, og det var nå en smal sak for kong Ingjald å overta deres riker og «kreve inn skatt».

Selv om alle de små kongedømmene etter hvert ble samlet til henholdsvis Danmark, Norge og Sverige, betydde ikke det at makten fra nå av var samlet i én person. Et rike var avhengig av en sterk konge til å holde det sammen. I ustabile perioder var det derfor vanlig at riket ble splittet opp mellom flere konger.

Enkelte historikere mener derfor at Danmark kan ha vært et samlet rike lenge før Harald Blåtann på den såkalte Jelling­steinen fra rundt år 965 hevdet at han hadde «[vunnet] seg alt Danmark og Norge».

For eksempel tyder forsvarsvollen Dannevirke fra 400- eller 500-tallet langs rikets sørlige grense på at det allerede på dette tidspunktet fantes en sterk sentralmakt i området. I Norge var bildet det samme. Etter at Harald Hårfagre ifølge sagaene samlet riket på slutten av 800-­tallet, hevdet småkonger i Trøndelag og Oppland fortsatt sin selvstendighet flere ganger.

De svenske kildene er mer uklare, men Sverige synes lenge å ha vært et lappe-teppe av mindre riker. Småkonger i Värmland aksepterte for eksempel ikke alltid herskeren i det tradisjonelle kongssetet Upp­sala som sitt overhode.

Alder var et pluss

Historikerne vet ikke akkurat hvordan det gikk for seg når vikingene skulle velge en ny konge. Trolig var alle mannlige slektninger i den avdøde herskerens slekt potensielle kongsemner.

Når en konge døde, betydde det derfor at såvel sønner som brødre og onkler alle kunne gjøre krav på tronen. Ektefødte sønner sto imidlertid foran barna den avdøde hadde fått med sine friller.

Kongsemnet måtte også ha nådd myndighetsalder. I vikingtiden var denne antageligvis tolv år – tidspunktet da en gutt kunne utstyres med våpen og delta i krigstrening. Var det flere om beinet, tilfalt riket ofte den eldste kandidaten – sannsynligvis fordi han hadde mest livserfaring.

Dersom to kongsemner var like gamle og like kvalifisert, kunne det ende med en blodig feide mellom dem. For å unngå at en arvestrid skulle svekke riket, kunne kongen utpeke sin tronfølger mens han selv ennå var i live.
En annen mulighet var å dele makten.

Kong Magnus den gode valgte for eksempel å gjøre sin onkel på farssiden, Harald Hardråde, til medkonge, forteller islendingen Snorre Sturlason i sagasamlingen Heimskringla fra 1200-tallet.

Hund vant over trell i valgkamp

Ettersom stormennene lettere enn bøndene kunne velte en konge med militær makt, har de sannsynligvis hatt stor innflytelse på valget av konge. I forbindelse med tiltredelsen sørget norske kong Olav Tryggvason (ca. år 995) for å gi stormennene rikelige gaver, samtidig med at han lot seg utrope til konge på flere av Norges tingsteder.

I mange deler av landet nøt de frie bøndene så stor respekt at de også hadde noe de skulle ha sagt. Da Håkon den gode ble valgt cirka år 933, var de norske bøndene dermed motstandere av hans kristendom og hilset ham ifølge Håkon den godes saga velkommen med ordene:

«Men dersom du setter så mye inn på denne saken (kristendommen, red.) at du vil bruke vold og makt mot oss, da er vi bønder blitt enige om at vi vil skille oss fra deg alle sammen og ta en annen høvding som vil hjelpe oss til å få ha vår tro i fred».

Den klare talen fikk Håkon til å vakle, så han ga opp å tvangskristne bøndene.

Taperne i kampen om kongemakten valgte ofte å dra på tokt i utlandet. Her kunne de plyndre i årevis mens de opparbeidet seg et visst renommé, skaffet seg venner og erfaringer – og samlet en formue som kunne brukes når det bød seg en ny sjanse til å gripe makten.

Kongenes strid var sjelden noe som angikk vanlige folk i vikingtiden. De fleste befant seg langt fra maktens sentrum og kjempet bare for å overleve. Hvor absurd maktspillet kunne arte seg, fremgår av Håkon den godes saga, der kong Øystein av Opplandene flere ganger herjer i Trøndelag.

Den første gangen innsatte Øystein sin sønn som lydkonge i Trondheim, men de lokale bøndene tok livet av sin nye hersker. Da krigerne hans igjen angrep området, tvang kongen bøndene til å velge hvem de ville ha som konge: trellen hans Tore Fakse eller kongens hund Saur.

Bøndene valgte hunden, som fikk et høysete og et halsbånd av sølv og gull.

«De lot seide tre manns vett inn i hunden og så gjødde han to ord og talte det tredje», ifølge Håkon den godes saga.

Uheldigvis fikk ikke bøndene særlig glede av sin snakkende hund. Kort tid etter innsettelsen døde den nye kongen i en kamp mot ulver.

Ofringer skulle sikre velstand

I Uppsala levde det ifølge Ynglingesagaen i forhistorisk tid en mytisk svensk vikingkonge ved navn Domalde. Etter at folk i flere år hadde sultet på grunn av sviktende avlinger, og ofringer av okser ikke hadde hjulpet, ble kongen selv ofret til gudene.

Da vendte de gode tidene tilbake. Den drepte, Domalde, hadde ikke oppfylt sin mest grunnleggende funksjon som vikingfyrste – å være en hamingjumaðr (lykkemann) som sto på god fot med de gamle gudene og brakte sitt folk velstand og fred. Å levere disse to godene var alfa og omega for en vikingkonge.

Et eksempel på en suksessfull lykkemann kjennes fra Saxo. Ifølge den danske krønikeskriveren var forholdene under den mytiske danekongen Frode Fredegod så fredsommelige at det var mulig å legge fra seg en gullring på landeveien uten at den ble stjålet.

Sagahistorier som den om Domaldes liv og død tyder på at en av vikingkongens aller viktigste oppgaver var å sørge for at offer-ritualene – blotene – gikk riktig for seg slik at gudenes velvilje ble oppnådd og folket var sikret gode avlinger og rikelige bytter.

En annen oppgave som hvilte på kongen var å beskytte riket militært. Han skulle samle menn til hæren, lede dem i kamp og belønne dem raust og rundhåndet. I tillegg var han ansvarlig for byggingen av grensevoller, borger, hærveier og alarmsystem av høytliggende signalbål som i krigstid kunne fyres opp og advare om fiendtlige angrep.

Kongen måtte også være en god diplomat. Han mottok fiender såvel som frender til gjestebud der de løste problemer og inngikk allianser under inntak av rikelige mengder øl, mjød og vin.

De danske kongene Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg inngikk sågar giftermål med slaviske prinsesser, noe som sikret dem et godt forhold til folkeslagene langs østersjøkysten.

Kongen fartet land og strand

Jo større riket ble, desto vanskeligere ble det for kongene å hevde sin makt. Fyrstene ble derfor avhengige av stormenn som kunne fungere som deres sterke lokale representanter.

Det var imidlertid alltid en fare for at en stormann selv fikk ambisjoner om å regjere. Kongen levde derfor et travelt liv der han nærmest konstant var på farten. Han dro rundt mellom kongsgårdene sine med rådgivere og andre viktige personer for å ha møter med lokale stormenn og sikre seg ny eller fortsatt støtte fra disse.

Noen ganger kunne reisen ta flere dager. Blant annet varte seilasen fra Danmark til besittelsene i England gjerne tre-seks døgn avhengig av vær og vind på overfarten.

Nå og da ble det avholdt stormøter der rikets mektige menn var kalt sammen. Her ble store krigstokt planlagt, og kongen kjøpte sine jarlers fortsatte lojalitet med gaver som gullringer, eiendommer, prektige klær, skip og våpen.

Gavene skulle få stormennene til å sverge kongen troskap, noe som fungerte som et perfekt regjeringsverktøy. Ifølge vikingenes æresbegrep var edsbrytere å regne som det verste avskum – ingen kunne ha tillit til en mann som hadde brutt sin ed.

Harald Hårfagre skal ha vært spesielt god til å holde sine stormenn blide og fornøyde. Etter hvert som han underla seg Norge, innsatte kongen jarler i områdene han hadde sikret seg. Han lot jarlene beholde en tredjedel av skattene som de inndrev på hans vegne, mot at de hver bidro med 60 krigere til hæren hans.

Skatteinntektene gjorde jarlene rikere og mer mektige enn de hadde vært som småkonger. Mange av dem støttet derfor gladelig Harald.

Kongen var imidlertid klar over at lojaliteten deres bare var sikret så lenge han hadde energi til å reise rundt i riket og dele ut gaver. Som 80-åring overlot den aldrende Harald derfor makten til sønnen Eirik, senere kjent som Blodøks.

Opprør truet alltid makthaveren

Livet som vikingkonge var heseblesende og fullt av farer. Foruten alle reisene, seremoniene og forhandlingene visste kongen også at regjeringstiden hans kunne ende brått. I 985 måtte svenske Erik Seiersæl eksempelvis utkjempe et tre dager langt slag mot nevøen Styrbjørn, som prøvde å vippe ham av tronen.

Oppgjøret hadde en tragisk bakgrunn. Rundt ti år før hadde Styrbjørns far, Olof, som var Eriks bror og medkonge, falt død om under en middag i Uppsala. Ryktene svirret om at Erik hadde forgiftet ham.
Da Erik kort tid etter valgte å gjøre sin ufødte sønn til svensk tronarving – på bekostning av Styrbjørns krav – var kimen til en krig lagt.

På tross av at posisjonen som vikingkonge kunne være direkte farlig, må den likevel betegnes som ytterst attraktiv. Foruten retten til å kreve inn skatter, besatt kongen en rekke eiendommer, skoger og jaktområder.

Når han trøtt og utkjørt ankom kongsgården etter en lang reisedag, kunne han nyte et luksusliv der han ble oppvartet med den beste maten og drikken, mens skaldene hans sto for smiger og underholdning.

Vikingkongene manglet heller aldri kvinner. Ifølge Heimskringla hadde særlig Håkon jarl – som tross tittelen i praksis fungerte som Norges konge i årene 970-995 – et ganske betraktelig forbruk av kvinner:

«Det gikk så vidt at han [jarlen] lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to og så sendte han dem hjem. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender», forteller Heimskringlas forfatter, Snorre Sturlason, i Olav Tryggvasons saga.

England var kronen på verket

Heldigvis for Håkon jarl – og alle andre vikingfyrster med fiender – hadde de en personlig livvakt til å beskytte seg. Den såkalte hirden skulle bevokte de kongelige dag og natt. Hirdmennene satt med til bords og dro med på reisene. Til gjengjeld for sin troskap belønnet kongen dem med rike gaver og krigsbytte fra plyndringstoktene.

Utsikt til krigsbytte hadde også Svein Tjugeskjeggs hirdmenn etter at han i 987 sverget på å seile til England. Kongen utførte flere plyndringstokt i årene etter, og omsider, i 1013, ble Svein utropt til konge av England – det endelige beviset på hans triumf som hersker.

Riket nådde sin største utstrekning under hans sønn Knut den mektige, som hersket over England og det meste av Norden – det såkalte Nordsjøimperiet.

Men Knuts sønner kunne ikke bære arven, og med hans død i 1035 var de store vikingkongenes tid forbi. De nordiske landene ble en del av det kristne Europa, og toktene ebbet ut. Norden tok steget inn i middelalderen.