Munken Alcuin fra York var sjokkert. Den fromme mannen hadde ellers sett mangt og mye og gikk for å være en lærd kristen, men beretningene om de fryktelige vikingangrepene på klosteret i Lindisfarne rystet ham likevel.
Indignert satte munken seg ned og foreviget angrepet for ettertiden:
«Aldri før er De britiske øyer blitt utsatt for noe så skrekkelig som det vi nå opplever fra en hedensk rase», skrev Alcuin til sin herre, Karl den store av Frankrike, og fortsatte: «Heller aldri hadde vi trodd at et angrep av en slik art kunne komme fra sjøsiden. St. Cuthbert-kirken, det helligste sted på De britiske øyer, er gitt som bytte for hedningene».
Angrepet munken Alcuin beskrev, fant sted 8. juni 793. Denne dagen gled nordboernes smidige langskip inn til kysten utenfor Lindisfarne i det nordøstlige England.
Her landsatte de krigere som overgikk alt det europeerne hittil hadde sett når det kom til kampdyktighet og -glød. Vikingene kom feiende som en orkan og ranet til seg klosterets sølvskatter, slaktet ned munkene og ødela bygningene før de forsvant over havet igjen.
Angrepet var ikke det første på De britiske øyer.
Folk langs kysten hadde tidligere opplevd sporadiske herjinger, men plyndringen av Lindisfarne regnes som vikingenes første større krigstokt på øyriket.
Klosterbrenningen innledet et hundre år langt skrekkregime der vikinger herjet, plyndret, bortførte og drepte over hele Europa.
Hele den europeiske kristenheten var truet av de blonde barbarkrigerne, og i en periode så det ut som om kirken selv skulle bukke under for svermen fra nord.
Barn fikk krigstrening
Vikingenes suksess med å undertvinge alle som sto i veien for deres jakt på gods og gull, var ikke noen tilfeldighet. Krigskunst og krigermentalitet var en fast del av vikingenes hverdag gjennom hele livet.
På 700-tallet var Skandinavia tynt befolket. Menneskene levde i små stammesamfunn, der hele tilværelsen dreide seg om slekten og familien.
Ble vikingens nærmeste angrepet av rivaliserende familier eller nabostammer, sto han klar til å forsvare slekten med alle midler.
Og bøndene som utgjorde ryggraden i vikingsamfunnet, hadde rett til å bære våpen og plikt til å bruke det. For som den senere krønikeskriveren Saxo Grammaticus slår fast, var det «mer ærefullt å slåss enn å bedrive munnhuggeri».
Derfor visste guttebarn at de bare kunne bli menn gjennom krig. Ifølge eddadiktet « Rigstula» lærte barna en rekke teknikker og ferdigheter som kunne hjelpe i kamp. Diktet forteller om gutten Jarl som lærte å svinge skjold, sette strenger på buen, skjefte piler, skyte med spyd, ri hester og hisse hunder.
Navnet Jarl tyder på at barnet har vært av høvdingslekt, men trolig har også de fleste barn av bondeslekt lekt krigsleker.
Historikere mener at selv helt små gutter på tre år har svunget tresverd og kastet trespyd. Spydspissen har imidlertid vært dekket av et stykke lær slik at barna ikke skulle skade seg selv eller andre.
Så snart guttene ble litt større, kunne de være heldige å få et ordentlig våpen av jern, smidd i barnestørrelse.
Arkeologer har funnet flere slike våpen, blant annet et lite sverd og en øks i en barnegrav i Norge. Foruten lek med våpen var bryting en av de mest populære lekene, og dette var noe barna drev på med året rundt.
Om sommeren rullet gutter og unge menn rundt på gresset, og om vinteren forlystet de seg med å «avholde julebryting», som leken ble kalt ved denne høytiden.
Brytekampene var perfekte til å øve inn hurtighet og overraskelsesteknikker, og de mange timene med trening kom senere til nytte i nærkamper, der krigerne noen ganger kastet sverdene og brøt med fienden.
Brytingen hadde også et sosialiserende formål, for vikingen lærte også å holde seg til kampreglene og innordne seg vikingkrigernes disiplin.
Vikingene måtte for eksempel love at de ikke skulle skade hverandre med vilje under leken. Disse reglene ble tatt svært alvorlig og håndhevet med hard hånd. De som ikke overholdt reglene, begikk nid og ble da gjerne kalt niddinger – et av vikingtidens verste skjellsord.
Krigstaktikk og snøballkamp
Når det snødde om vinteren, bygde barna voller og festninger som de brukte som kampplasser.
Snøballkampene var ikke bare underholdende, de var også effektiv trening i beleiringsteknikker og til å øve på steinkast, som ofte var det et vikingslag begynte med.
Det viktigste av alt var at den oppvoksende vikingen skulle lære om krigersamfunnets æresbegrep.
Nordboerne var overbevist om at en rekke gudinner – såkalte norner – spant livets tråder, og at ethvert menneskes liv var forutbestemt. Ingen mann kunne derfor endre sin skjebne, og bare den heltemodige krigeren ville komme til Valhall. En viking måtte derfor slåss som en mann og dø som en mann hvis gudene ønsket det:
«I ethvert slag vil en av to ting skje – enten vil du falle, eller så vil du overleve. Vær derfor modig, for alt er bestemt på forhånd. Ingenting kan drepe en mann hvis ikke hans tid er kommet, og ingen kan redde den som er dømt til å dø», formaner en bonde i Sverres saga sin sønn, mens de sammen går ned mot langskipet som venter ved kysten.
Og på samme måte som at døden i kamp var det mest ærefulle en viking kunne oppnå, var også evnen til plyndring høyt respektert. I motsetning til simple tyverier, som ble regnet for å være feige handlinger.
Slik tenkte også vikingkrigeren Egil Skallagrimsson.
Ifølge sagaene var Egil i ferd med å plyndre en bondegård da gårdeierne plutselig kom hjem. Egil og hans menn ble bundet og stengt inne i et rom. I løpet av natten greide plyndringsmennene å komme seg løs og stikke av mot skipene med bondens verdisaker i hendene.
Men på vei mot stranden fikk Egil plutselig et anfall av dårlig samvittighet, eller etterpåklokskap:
«Denne reisen er en katastrofe og er ikke en kriger verdig.
Vi har stjålet mannens penger uten at han vet det. En slik en skam kan vi ikke la falle over oss».
Egil og hans folk snudde på hælene og la i vei tilbake til gården, der de satte fyr på bygningene. Da den skrekkslagne familien kom stormende ut av det brennende huset, ble de brutalt hogd ned. Deretter, forteller sagaen, kunne Egil og hans følge returnere til skipet med både rovet og æren i behold.
Fra plyndring til profesjonell hær
Vikingenes flatbunnede skip kunne seile svært nær kysten.
Vikingenes fysiske trening og ikke minst deres innstilling gjorde dem til frykt- og kompromissløse krigere. Etter plyndringen av Lindisfarne fulgte angrep på andre byer og klostre, og prosedyren var den samme hver eneste gang.
Stille og lynraskt snek de store flatbunnede langskipene seg tett opp mot kysten.
Her hoppet krigerne i land, og før beboerne rakk å stable på beina et forsvar, hadde vikingene overfalt og overmannet dem, rasket med seg byttet – ofte de store sølvskattene som klostrene gjemte – og stukket av igjen.
På vei mot nye byer med nye skatter. Dette gjentok seg hele sommerhalvåret helt til vikingene dro tilbake over havet på høsten, i tide til å passe hjem og avlinger.
Med tiden ble vikingangrepene mer profesjonelle og velorganiserte.
I stedet for tilfeldige plyndringer dannet lokale stormenn og ambisiøse konger nå regulære hærer som kunne angripe større og bedre utrustede fiender. Sannsynligvis har samlingen av hærene foregått gjennom et slags tidlig leidangsvesen, der de forskjellige gårdene var forpliktet til å stille med et forhåndsbestemt antall krigere og skip.
Med de mer profesjonelle hærene fulgte også bedre disiplin.
I kamper mot sterkere fiender var vikingenes taktikk som regel nøye planlagt.
Slaget ble innledet med steinkast der vikingene kunne se fienden litt an og forberede seg til nærkamp.
Deretter angrep vikingene med sverd, spyd og økser snart den ene og snart den andre gruppen av motstandernes flanker. De små nålestikkangrepene skulle forskyve fiendens linjer og utmatte de mindre trente bondesoldatene som vikingene ofte møtte.
Når motstanderne var svekket, stormet vikinghæren mot fiendens linjer i kileformasjon.
Høvdingen løp forrest med sin livvakt like i nærheten. Denne muren av menn hamret inn i fiendens linjer, mens nye krigere kom tromlende bakfra, oppløste motstandernes formasjoner og banet veien for nærkamper. Høvdingen var som regel den mest drevne krigeren og slo systematisk ned alle som kom innenfor rekkevidde.
Under kampen ble høvdingen beskyttet av livgarden sin, som oftest tolv av klanens dyktigste og mest betrodde krigere. Nærkampene var rene utmattelseskrigen, og her ble krigerens utholdenhet og kampmoral avgjørende. De veltrente vikingene kom derfor som oftest ut av det som seierherrer.
I slag mellom to vikinghærer prøvde partene ofte å avgjøre slaget raskt ved å se seg ut fiendens høvding, storme mot ham og forhåpentlig slå ham i hjel med et av de første slagene og dermed få motstandernes hær til å gå i oppløsning.
Frankrike merker vikingenes styrke
Etter hvert som vikingene ble sterkere, lot de De britiske øyer ligge for en stund. I stedet rettet de blikket mot et enda bedre bytte, det mektige frankiske riket på den andre siden av Den engelske kanal. Her i det fruktbare og rike landet hadde kong Karl den store hersket, men etter den mektige krigerkongens død ble Frankerriket svekket av intern splid. Det ga vikingene lett spill. Nordboerne skylte inn over strendene, opp elvene og innover landet.
I 841 seilte vikingene for første gang opp Seinen, der de plyndret Rouen og angrep klosteret Jumièges. Året etter vendte de tilbake for å avkreve danegjeld, beskyttelsespenger fra byene langs elvene. De som nektet ble plyndret. De neste tjue årene kunne ingen langs elvene i det vestfrankiske riket føle seg trygge for vikingene. Frankerriket, Europas mektigste nasjon og kristenhetens høyborg i nord, var drevet på defensiven.
Etter seirene i Frankrike rettet vikingene blikket mot de store byene i England.
I år 867 angrep en «hedensk hærskare» under ledelse av Ivar Beinlaus storbyen York.
I kraft av sin kampvilje, sitt intellekt og sin store styrke ble han regnet som en av vikingtidens dyktigste krigere, og en formidabel hærfører. Med sine styrker inntok han York og erobret siden en stor del av Nordøst-England.
I mer enn hundre år var Danelagen, navnet på området der norsk og dansk lov gjaldt, styrt av skiftende vikingkonger.
Inntok Italia med list
Med tiden ble vikingene mer og mer ambisiøse.
For Bjørn Ragnarsson, en dansk høvdingsønn som hadde plyndret kysten av dagens Vest-Frankrike, holdt det ikke med Nord-Europa.
På den andre siden av Frankerriket, ved Middelhavet, lå byer og havner som var enda rikere enn de stedene vikingene hittil hadde kjent til. Derfor samlet Bjørn 632 skip og satte kursen mot Middelhavet og det mektige Roma med en hær på mer enn 6000 mann.
På ferden plyndret og herjet han og fylte skipene sine med gull, sølv og slaver som skulle bys frem for salg på markedene i Skandinavia. Etter et år vendte flåten hjem – uten å ha nådd Roma riktig nok – men likevel til stor hyllest.
Ragnarssons tokt skulle bli det siste store toktet i Middelhavet, og på slutten av 800-tallet greide også frankerne å demme opp for den nordiske trusselen.
I stedet vendte vikingene langsomt krigerkulturen ryggen, og en ny type nordboere begynte å seile mot de fremmede kystene. Denne gangen var de ikke kledd i brynje og med økser, men bevæpnet med handelsvarer og sølv.