Leiv Eiriksson gjorde vikingene til amerikanere

Da Leiv Eiriksson slo seg ned på kysten av Nord-Amerika, ble det begynnelsen på et ekte handelseventyr for vikingene. 500 år før Columbus gikk i land lenger sør på kontinentet, tjente de stort på å eksportere skinn og horn fra «enhjørninger» til europeiske fyrstehus.

Yale University Press, Istock & Magnolia Pictures

Sommeren var snart på hell da Torvald Eiriksson var på vei hjemover. Skipet forflyttet seg jevnt nordover langs den amerikanske østkysten.

Vinland, som vikingene kalte den grønne kysten, gled langsomt forbi, og mennene visste at når landskapet lenger mot nord skiftet til bergskrenter med dype skoger bak, da var det på tide å legge ut på havet – over til Grønland, der de var kommet fra.

Torvald og mannskapet på rundt 30 mann hadde tilbrakt denne og den foregående sommeren med å utforske området rundt Leivsbuene, en liten vikingboplass som lå ved kysten.

Det hadde vært to gode somre, og den milde vinteren mellom hadde ikke budt på de samme vanskelighetene som klimaet hjemme i bygdene på vestkysten av Grønland. Torvald var glad og fornøyd.

Han trakk ut tiden, selv om han var klar over at det gjaldt å komme seg over havet før høststormene satte inn med isnende vind fra nordøst. Da skipet passerte en bukt på kysten, bestemte han seg for å gå i land. Bare et siste, kort besøk før hjemreisen startet for alvor.

Inne i bukten var noen små båter trukket opp på stranden. De lå med bunnen i været, og ved siden av dem lå åtte menn. Torvald så at det var sovende «skrælinger».

Navnet betydde ville eller fremmede – vikingene brukte blant annet ordet om inuittbefolkningen på Grønland. Men disse skrælingene var annerledes. Torvald Eiriksson og mennene hans hadde tidligere møtt fem av dem nede ved Leivsbuene, og han og folkene hans hadde drept dem på stedet.

Torvald bestemte seg for å gjøre kort prosess med disse skrælingene også, og vikingene angrep straks de sovende mennene.

Sju av dem ble raskt hogd ned, men den åttende greide å slippe unna, få kanoen på vannet og padle i rasende fart mot en stor boplass vikingene kunne se innerst i bukten.

Torvald Eiriksson hadde fremdeles ikke hastverk. Sammen med mennene sine gikk han opp på et høydedrag, der han snakket om å bygge en permanent vikingkoloni på stedet. Da dukket det opp mange båter med bevæpnede menn. De kastet seg over vikingene.

«Jeg synes fremdeles at dette er et så vakkert land at jeg vil bosette meg her, og jeg ønsker ikke å skape flere fiender med denne kampen», utbrøt Torvald. Han beordret folkene sine til å kjempe defensivt. Ikke desto mindre ble flere indianere og et par vikinger drept.

Da angriperne trakk seg tilbake, var Torvald Eiriksson blitt dødelig såret av en pil i armhulen. Senere på dagen oppfylte vikingene Torvalds ønske om å bli begravd på stedet, og så satte mannskapet kursen hjem til Grønland.

Vikingenes fartøyer var uhyre sjødyktige, det har flere moderne rekonstruksjoner vist­. Men livet om bord i åpen båt var barskt.

© Getty Images

Sagaene forteller historien

Beretningen om Torvalds møte med skrælingene stammer fra den av islendingesagaene som kalles Grønlendinga saga.

Tekstene inneholder ifølge viking- og sagaforskere en kjerne av historisk sannhet, men er også en kulørt, ufullstendig versjon av historien. Likevel er sagaene en uvurderlig kilde til kunnskap om vikingenes utforskning av Nord-Amerika.

Grønlendinga saga beskriver seks forskjellige reiser, der Torvald Eirikssons fatale møte med den amerikanske urbefolkningen inntraff på det tredje toktet. Torvald Eiriksson var trolig på reise i årene 1002 og 1003.

Kom ut av kurs – oppdaget Amerika

Vikingenes første møte med Nord-Amerika var egentlig en tilfeldighet. Sent på høsten i 986 vendte Bjarni Herjólfsson hjem til den etablerte kolonien på Island med skipet fullt av varer fra Norge.

Som alltid ville han først besøke sin far, men oppdaget at faren samme sommer var reist til Grønland for å slutte seg til Eirik Raude. De første vikingene hadde reist dit åtte år tidligere, og nå var den sørligste delen av den grønlandske vestkysten tidens store vekstområde.

Etter en kort rådslagning med mannskapet sitt bestemte Bjarni seg for å reise videre fra Island til Grønland. Men verken han eller noen andre om bord hadde tatt denne turen før, og da de midtveis kom inn i tett tåke og ikke lenger kunne navigere etter solen, kom de ut av kurs.

De har sannsynligvis seilt rundt i tåken i et par uker, og da det igjen ble klarvær, oppdaget de at de var kommet altfor langt mot sør. De hadde altså seilt sør for Grønland, og befant seg nå ved en ukjent kyst med store skoger.

Bjarni gjorde bare et kort opphold. Ifølge sagaen gikk han ikke engang i land, men da han omsider kom frem til Grønland, ble oppdagelsen hans øyeblikkelig en sensasjon.

Flere bebreidet ham for ikke å ha utforsket det nye landet grundigere, for dersom historien om de store skogene var sann, kunne dette være løsningen på et av Grønlands-kolonienes store problemer: mangelen på trevirke.

Alt tømmer måtte fraktes fra Norge, via Skottland, Færøyene og Island, en lang og farlig reise. Det nye landet måtte ligge ganske nær, for Bjarni hadde foretatt overfarten på fire dager.

«Landet med de store steinplatene»

Den første europeeren som satte foten på amerikansk jord, ble Leiv Eiriksson. Leiv fikk overtalt Bjarni til å selge ham skipet sitt, og dro så – omtrent 14 år etter Bjarnis ankomst – ut med et mannskap på 35 vikinger fra de grønlandske koloniene. Han fulgte Bjarni Herjólfssons beskrivelse av ruten.

Leiv kom snart til et land som han kalte Helluland. Navnet betyr «Landet med de store steinplatene», en beskrivelse som stemmer med kysten av dagens Baffin Island. Herfra seilte han sørover til kysten med de store skogene som Bjarni hadde sett.

Den kalte han Markland, «Skoglandet». Området har blitt identifisert som det sørlige Labrador og Newfoundland. Leiv gikk fremdeles ikke i land. Han ville lenger mot sør, til varmere strøk av det nye landet, og dem fant han etter enda noen dagers seilas.

En vårdag i år 1000 nådde han en kyst med store enger og skog. Her gikk han i land, og bestemte seg for å kalle stedet for Vinland.

«Det er lavt og skogkledd, med mange sanddyner», fortalte han senere.

På et nes ved en vik reiste Leiv en samling såkalte buer. Det var de reisende vikingenes midlertidige innkvartering; små hytter med torv- eller steinvegger med et tak av greiner og torv. Leiv kjente byggemetoden fra Island.

Han kalte sin nye boplass «Leifsbúdir», Leivsbuene. Navnet anga at bosetningen var midlertidig, men Leiv og hans folk ble imidlertid på stedet vinteren over, og reiste først hjem til Grønland om våren. Da hadde han med seg en skipslast med tømmer, og det fortelles at han også hadde noe om bord som kunne minne om vinranker.

Det siste er muligens ønsketenkning. For ordet vín (uttalt med lang i) betydde ganske riktig vindrue, mens vin (uttalt med kort i) på vikingenes språk betydde store, vidstrakte enger, og det kan like godt ha vært disse Leiv har hatt i tankene.

På vei hjem til Grønland den våren skal Leiv Eiriksson ha reddet 15 andre vikinger, etter at skipet deres var gått på grunn på et rev. Ifølge sagaen skal det ha vært denne redningsoperasjonen som ga ham tilnavnet «den hepne», som betyr den heldige, eller den som har lykken med seg.

Vikingenes ankomst til Amerika førte til voldelige­ sammenstøt med kontinentets opprinnelige innbyggere.

© National Geograhic

Grønlands forrådskammer

De seks reisene som Grønlendinga saga nevner, fant sannsynligvis sted på slutten av 900-tallet og de første tiårene av 1000-tallet.

I tillegg til de reisene saga-ene nevner, har mange andre skip sannsynligvis vært på farten, for allerede i disse årene var det nemlig stor utferdstrang i de grønlandske koloniene.

Trass utferdstrangen, så må tilværelsen på Grønland ha vært god. Så god var den, at arkeologene har funnet ut at Grønlands-vikingene ble gjennomsnittlig to centimeter høyere enn de som ble værende hjemme i Skandinavia.

De gode forholdene gjorde Grønland til rene magneten, og alt i første halvdel av det 11. århundre var befolkningen oppe i rundt 5000. Den enorme øya hadde naturligvis massevis av plass til enda flere. Men 5000 munner som skulle mettes var den øvre grensen for hvor mange det grønlandske landbruket kunne brødfø.

Vikingene hadde derfor to alternativer. De kunne hente ekstra forsyninger i Skandinavia og Europa, noe de også gjorde når de reiste dit for å selge varene sine. Men reisen var både lang og farefull. Den andre muligheten var å hente nødvendige forsyninger i Vinland.

Ny bosetning var derfor målet da Torfinn Karlsevne dro på tokt tidlig på 1000-tallet. Han hadde giftet seg med Gudrid, enke etter Leiv Eirikssons yngre bror Torvald.

På grunn av slektsforholdet fikk han lov til å låne Torvalds gamle skip, og han fikk også lov til å overvintre i Leivsbuene. Men han måtte samtidig avlegge et høytidelig løfte om ikke å gjøre krav på å eie noe som helst – så nært var ikke familiebåndet!

Med på reisen sin, som var den femte i sagalitteraturen, hadde Karlsevne med seg 160 mann, fem kvinner, husdyr og utstyr til å opparbeide åkre ved Leivsbuene.

Det gjorde han, og av hensyn til vikingenes egen sikkerhet bygde han en palisade rundt boplassen, som av strategiske årsaker lå ytterst på et nes i stedet for inne i bukten. Lokale indianere kom nysgjerrig nærmere.

En av dem ble drept ved det første møtet, men da de senere møtte frem bevæpnet og mannsterke, brølte Karlsevnes store tyr, og da ga indianerne forskrekket opp enhver tanke om krig. Så heter det seg i alle fall i sagaene.

Tross startvanskene fikk vikingene snart i gang en blomstrende handel. Indianerne byttet til seg vevde ullstoffer og melkeprodukter, og da Karlsevne etter en overvintring i Leivsbuene dro fra Vinland, hadde han skipet tungt lastet med nordamerikanske skinn og pelsverk som ingen hadde sett maken til i Europa.

Han fortsatte direkte til Norge, der han kunne selge de eksotiske varene for en formue.

År senere, da Karlsevne var død som en holden mann på Island, reiste enken Gudrid til Roma, der hun fortalte paven hele historien. Alt da fikk altså Vatikanet beskjed om at vikingene hadde oppdaget et ukjent land.

Vikingenes servicestasjon

Gudrid kunne berette om barske reiser. Selv om vikingenes skip var tidens beste, gikk mange uten tvil tapt underveis over havet. Mennene satt tett sammen, og den lave rekken i den åpne båten ga dårlig beskyttelse mot elementene.

Alle var dyvåte av kaldt havvann, og det sto en isnende blest inn over skipet. Fordi alt om bord var av tre, var det risikabelt å tilberede varm mat, og bare det å sørge for friskt drikkevann til overfarten var en utfordring.

Det hendte ikke sjelden at en mann mistet balansen og falt overbord mens han gjorde sitt fornødne ut over rekka. En eneste brå sjø kunne utløse en katastrofe for hele skipet.

Farvannet mellom Island og Grønland, som i dag heter Danmarkstredet, har alltid vært fryktet, også blant vikingenes beste sjøfarere. Derfor virket ikke turen til Vinland for avskrekkende når folkene først hadde nådd Grønland.

Men sjøveien videre vestover bød også på utfordringer. Funn gjort i L’Anse aux Meadows viser at skip som kom dit, har hatt behov for reparasjoner.

Stedet er foreløpig den eneste vikingboplassen som er lokalisert i Nord-Amerika. Selv om det ikke er snakk om en by eller borg, gir stedet et godt innblikk i vikingenes reiser.

Mens boplasser som Leivsbuene trolig aldri ble av varig karakter, var L’Anse aux Meadows en permanent bosetning. Stedet kunne gi husly til 200 mennesker, og utgravningene viser at den var i bruk fra år 1000 og omtrent 25 år frem.

Forskerne regner med at boplassen både ga midlertidig husly og fungerte som servicestasjon for vikingskip. Her kunne skip på reise legge til og få utbedret skader. Verftet på stedet var utstyrt med både smie og tømrerverksted.

Vikingene hadde også mulighet for overvintring under sovesallignende forhold dersom et skip ikke kunne komme seg over havet før vinterstormene satte inn.

Men L’Anse aux Meadows ble aldri betraktet som et hjem, mener forskerne, som trekker denne konklusjonen fordi de ikke har gjort et eneste skjelettfunn på stedet.

Det er ikke sannsynlig at vikinger kunne komme og gå på et sted i 25 år uten et eneste dødsfall. Og etter vikingtradisjonen ble ikke en avdød begravd underveis, men i stedet ble liket tatt med hjem.

De skogrike områdene i Nord-Amerika var et skattkammer for vikingene på Grønland, der tømmer var mangelvare.

© National Geographic

Vikingene ble hvalfangere

Sporene etter vikingene er funnet andre steder i Nord-Amerika. Små grupper vikinger bygde boplasser helt innerst i Hudson Bay i arktisk Canada, og de mest hardføre av dem slo seg ned på Ellesmere Island, den nordligste av Canadas øyer.

Stedet er en såkalt arktisk ørken. Den årlige nedbørsmengden er under fem millimeter – mindre enn i Sahara – og snøen som faller, fyker raskt bort med den skarpe vinden.

Bortsett fra de store isbreene er landskapet derfor snøfritt, og gjennom midnattssolens sommer gir en lav vegetasjon føde til et rikt dyreliv. Vikingene oppdaget at Ellesmere Island var et bedre jaktrevir enn Grønland, og at de kunne plukke bær for å supplere og variere kosten.

På grunn av varme havstrømmer er sørkysten av øya isfri året rundt, og havet inneholder usedvanlig store mengder fisk, noe som tiltrekker hval. Vikingene ble fiskere i stor stil, og etter hvert som de fikk lært seg teknikken, ble de også hvalfangere.

Vikingene hadde ikke utstyr til å gå etter den store blåhvalen, og grønlandshvalen var også utenfor rekkevidde. Men hvithvalen var en mulighet. De er mindre – vel fem meter – og de går nær kysten, der de lever av småfisk.

Hvithvalen ble heller ikke skremt av vikingenes små båter, som kunne komme helt nær dyret før fangstmennene slo til.

Vikingene kjente ikke til harpunen, men brukte vanlige spyd, og det var derfor viktig å kunne komme helt til målet.

Hvithvalen hadde også en annen egenskap som gjorde den velegnet som mål: Den sank ikke etter at døden var inntrådt, men ble liggende og flyte på vannet. Dermed var det relativt enkelt å få buksert den til partering inne på land.

Vikingene bygde så godt isolerte hus at de var i stand til å overvintre i det som i dag er Canada. Rekonstruksjonen ligger i L'anse aux Meadows.

© Polfoto/Corbis

Enhjørninghorn fra Arktis

Hvalolje ble en stor handelsvare for vikingene, snart supplert av en annen slags vare: hornet fra narhvalen. Den arten var vanskelig å fange.

De var mer sky, og levde lenger ute. Dermed måtte den døde hvalen bukseres lenger for å nå land. De beste besetningene torde å partere hvalen på åpent hav, men arbeidet var farlig fordi en så tung vekt på siden av skipet økte faren for kantring i det kalde vannet.

Men arbeidet var verdt risikoen, for i tillegg til hvalens tranolje og spekk var hornet svært ettertraktet i Europa.

Vikingene skapte mote blant tidens fyrster, som alle ønsket å eie et«enhjørninghorn». Vikingene lot kundene tro på sagndyrets horn, for det var gode penger i handelen. «Man kan kjøpe en halv by for verdien av et helt enhjørninghorn», het det i Europa på slutten av vikingtiden.

Forskerne vet ikke om vikingene overvintret på Ellesmere Island. Avstanden over stredet til grønlandskysten er bare 35 kilometer, og derfra kunne de seile videre ned til koloniene lenger sør.

Men selv denne reisen var farefull, så vikingene kan ha foretrukket å legge seg opp nok mat til å bli boende på Ellesmere Island gjennom vinteren.

Genetiske spor av vikingene

Til tross for bestrebelsene på å få det beste ut av det barske nordamerikanske kontinentet, forsvant vikingbosetningene etter hvert. Forskerne leter stadig etter forklaringen, men peker på flere forhold som spilte inn.

Vikingene mistet gradvis kontakten med sine opprinnelige hjemland. De så i stigende grad danske makthavere og skiftende norske konger som griske utbyttere, som ikke gjorde annet enn å kreve inn skatter.

Samtidig røk den kjeden av mellomstasjoner i Nord-Atlanteren som var forutsetningen for kolonialiseringsprosjektet. På 1300-tallet ebbet den regelmessige kontakten mellom Norge og Grønland ut, og på 1400-tallet forsvant de siste restene av vikingenes kolonier på Grønland.

Det er uvisst om noen av vikingene på Grønland rakk å bosette seg permanent i Vinland. Men genetisk materiale ser ut til å ha overlevd.

For da de europeiske nybyggerne kom til Nord-Amerika et par århundrer senere, døde indianerne i stort antall av tuberkulosen europeerne brakte med seg. Sykdommen var naturligvis også livsfarlig for europeerne, men ikke sammenlignet med indianernes dødsrate.

De eneste som slapp unna de smittsomme sykdommene var Narragansett-indianerne. De var åpenbart like immune som de nyankomne.

Moderne vitenskap har påvist at stammen, som lever i det nordøstligste USA, bærer europeiske gener.

Les også:

Vikinger

Vikingene tok med cannabis til Nord-Amerika

2 minutter
Vikinger

Vikingtiden – en introduksjon til vikingenes verden

6 minutter
Vikinger

Hvilket språk snakket vikingene?

2 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!