1. Loke var Åsgards urokråke
Loke var Tors følgesvenn og Odins blodsbror, men utenom det er han et mysterium. Han levde blant gudene, men var sjelden deres venn.
Den islandske forfatteren Snorre Sturlason skrev på 1200-tallet ned verket Den yngre edda, som gir en innføring i norrøn mytologi.
Her skildres Loke som «kvikk og vakker å se på, men med en ondsinnet og svært omskiftelig natur».
Sammen med Den eldre edda (ukjent forfatter) er Snorres verk vår viktigste kilde til vikingenes forestillinger om den mystiske guddommen.
Avbildninger av Loke er funnet på steiner fra vikingtiden nær byer i Danmark (Snaptun) og England (Gainford og Kirkby Stephen), som viser at han var en viktig figur i vikingenes verden.
Ifølge mytene var Loke sønn av jotnen Fårbaute og hans kone Nål.
Loke ble gift med gudinnen Sigyn, og de fikk sønnene Vale og Narve. Sine mest uhyrlige avkom – Fenrisulven, Midgardsormen og dødsgudinnen Hel – fikk Loke imidlertid med jotunkvinnen Angerboda.
Til tross for sin jotunavstamning levde Loke blant gudene i Åsgard – kanskje fordi han hadde blandet blod med Odin, gudenes konge.
I fortellingene fremstår Loke som slu og selvopptatt. Han får stadig gudene i vanskeligheter, som han siden selv løser for å redde sitt eget skinn.
Mange forskere ser derfor på ham som en såkalt trickster – en oppvigler som lurer andre og skaper forandring ved å bryte samfunnets regler.
Loke bryter for eksempel både vikingenes normer og naturens lover ved å skifte kjønn og forvandle seg til forskjellige dyr.
Dermed skaper han en konstant uro i gudenes verden som driver mytene fremover og gjør dem til spennende fortellinger.
2. Loke var lynets sønn
På samme måte som at Tor representerte torden, kan hans følgesvenn Loke også ha hatt en forbindelse til naturelementene.
Jotnene ble nemlig ofte sett på som representanter for nettopp naturens krefter, og et islandsk ordspråk knytter også Loke til lynglimtene på himmelen: «Loke og Tor går lenge, uværet slutter».
Ettersom Lokes foreldre het Fårbaute («den som slår hardt») og Nål (som i nåleskog), har visse historikere forestilt seg at Loke ble skapt gjennom et lynnedslag – for i Nordens nåleskoger har ikke lyn-avsvidde nåletrær vært et uvanlig syn.
Ifølge vikingenes mytologi avhang alt av at guder og jotner holdt hverandre i sjakk. Med én fot i begge leirer var det ofte Loke som både forstyrret og gjenopprettet maktbalansen.
For vikingene var Loke kanskje et symbol på den naturlige balansen mellom uregjerlige jotner og ordensskapende guder.
4. Loke endte under jorden som Lucifer
I en av vikingenes mest kjente myter lokker Loke den blinde guden Hod til å drepe Balder, den mest elskede av alle nordiske guder.
Drapet utføres med en pil av misteltein – den eneste tingen i verden som ikke har avlagt ed på å skåne Balder.
Ettersom de norrøne mytene ble nedskrevet av kristne etter slutten på vikingtiden, er det vanskelig å avgjøre hvor stor den nye troens påvirkning har vært.
Forskere har fortolket den gode Balder som Jesus og Loke som Lucifer, fristeren som bringer det onde inn i verden.
Da gudene siden fanger Loke og binder ham fast i en hule, havner han under jorden – akkurat som den kristne djevelen.
På Island er ordet lokadaun, Lokes lukt, blitt brukt om stanken av underjordisk svovel – blant annet ved varme kilder – som forbindes med kristendommens helvete.
På en stein fra 700-tallets England avbildes også en bundet skikkelse med horn, som forskere har tolket som både Loke og Lucifer.
5. Lørdag var Lokes dag
Ukens nest siste dag var spesiell, fordi den som den eneste av vikingenes dager ikke ble oppkalt etter en guddom.
Men enkelte historikere har siden begynnelsen av 1800-tallet påstått at lørdagen opprinnelig het Lokadagr (Lokes dag).
Det norrøne ordet laugardagr (badedag) kom nemlig muligens først sammen med kristendommen – som krevde at folk tok et bad dagen før de skulle til gudstjeneste.
Hvis vikingene kalte opp en dag etter Loke, må han ha vært viktigere i deres verdensbilde enn forskerne hittil har antatt.
6. Loke var en edderkopp
Når vikingene var på reise, lyttet de til trubadurer og historiefortellere fra mange forskjellige kulturer.
Ifølge etnologen Anna Birgitta Rooth har de overleverte mytene om Loke blitt påvirket av en rekke fremmede fortellinger.
Ved å skrelle bort alle «fremmedelementene» kom Rooth i 1961 frem til en oppsiktsvekkende konklusjon: Loke hadde opprinnelig vært en edderkopp i vikingenes mytologi!
Påstanden støttes av Lokes rolle som en bråkmaker, da fortellinger om nett-spinnende edderkopper som lager trøbbel er kjent fra blant annet Vest-Afrika og Amerika.
Teorien støttes ytterligere opp av navnet Locke, som Loke het i folkeviser fra 1500-tallet.
Ordet var på middelaldersvensk nemlig en betegnelse for en edderkopp.
8. Ingen ofret til Loke
«Der er ingenting som tyder på at Loke noensinne ble tilbedt», skrev den engelske filologen Turville-Petre – en av flere forskere som mener at jotnen Loke først fikk sin guddommelige status etter vikingtiden.
I motsetning til gudenavn som Tor (Torshov) , Ull (Ullensvang) og Frøya (Frøyland) opptrer Loke nemlig ikke i et eneste stednavn.
Arkeologer har heller ikke funnet Loke-figurer eller andre fysiske rester av en kult for den gåtefulle skikkelsen.
Etter at eddaene på 1200-tallet introduserte Loke som gud, begynte han imidlertid å dukke opp i folketroen og folkediktningen.
«Father, Son, and Holy Ghost, Nail the devil to this post. With this mell I thrice do knock, One for God, And one for Wod, And one for Lok». Robert M. Keanley, engelsk sogneprest, 1898
I middelalderens islandske heksekunst var det dermed en egen amulett kalt en kaupaloki (kjøpe-Loke).
Den kunne folk bære på kroppen for å lykkes i handelslivet. I en færøysk folkevise opptrer han dessuten som en gud bøndene kan påkalle, sammen med Odin og Høne, og navnet hans fins også i et engelsk trylleformular fra 1800-tallet.
Opplysningene forteller likevel ingenting konkret om hvilken funksjon vikingene selv tilla Loke.
Trylleformular kurerte sykdom
I boken Folkore (1898) forteller den britiske presten Robert M. Keanley om et trylleformular som ble brukt til å helbrede syke, sengeliggende mennesker i 1800-tallets Lincolnshire.
Ved sengens fotende hang en hammer over tre hestesko. En kvinne tok den og slo på hver hestesko mens hun sa: ”Father, Son, and Holy Ghost, Nail the devil to this post. With this mell I thrice do knock, One for God, And one for Wod, And one for Lok.”
10. Loke var vikingenes tryllekunstner
I et gammelt færøysk folkesagn nedskrevet i boken Færøyske kvad (1822) forvandler Loke seg på skift til all verdens forskjellige dyr. Hans mål er å finne ut hvilken art som har det verste livet.
Også i vikingtiden var Loke en beryktet hamskifter som på et sekund kunne endre ikke bare skikkelse, men også kjønn. Ifølge eddaene forvandlet Loke seg ved flere anledninger.
Han transformerte seg blant annet om til tjenestepike, hoppe, flue, loppe, laks, sel og til og med en gammel kone.
I ett tilfelle tryller han dessuten en annen karakter – gudinnen Idunn med de magiske eplene, som holdt
gudene unge – om til en nøtt.
Tryllingen knytter Loke til vikingtidens magi, seid. Seidkunsten, som både kunne være godartet og ondartet, ble typisk utøvd av volver – omreisende trollkvinner.
Når først volven gikk i transe, trodde vikingene på at hun kunne reise mellom forskjellige verdener samt motta råd og varsler fra ånder.
I likhet med Loke ble volvene møtt med både ærefrykt og forakt hos vanlige folk.
Hans funksjon kan derfor ha vært å representere og forklare vikingenes blandede følelser overfor seidmagi, som kunne være enten hjelpsom eller farlig – akkurat som Loke selv.