Muslimer ble vikingenes overmenn

Frankerriket var springbrett

Emirens desperasjon over vikingenes angrep ble utløst da en stor gruppe skandinaver i 844 forlot sine vante jaktmarker og plukket ut Iberia (dagens Spania og Portugal) som mål for et angrep. Siden det innledende vikingtoktet mot klosteret på den engelske øya Lindisfarne i 793 – som regnes som starten på vikingtiden – hadde spesielt de danske og norske vikingene ellers konsentrert seg om å plyndre De britiske øyene og Frankerriket.

Begge områder bugnet av kirker og klostre med fristende skatter. Områdene lå dessuten så tett på Skandinavia at vikingene kunne seile ut og hjem igjen på én sesong.

På begynnelsen av 800-tallet var den frankiske kysten et rent slaraffenland for seilende vikinger, som forlenget plyndringssesongen ved å begynne å overvintre ved munningen av elver som Loire og Garonne på sørvestkysten av dagens Frankrike. Med de nye vinterbasene kom Den iberiske halvøya innenfor rekkevidde av vikingene.

De første som rundet den bretonske halvøya i et større plyndringstokt, var sannsynligvis en gruppe vikinger fra Vestfold i Norge, som ifølge krønikeskriveren Ermentarius angrep den frankiske byen Nantes i 843. Deretter seilte vikingene videre mot sør og inn i elven Garonne, hvor de året etter plyndret Toulouse i det sørlige Frankrike.

Kristne krøniker forteller at en del av flåten deretter satte kursen mot Nord-Spania.

Ifølge muslimske kilder dukket rundt 80 langskip opp utenfor Den iberiske halvøya. Siden 800-tallets vikingskip vanligvis seilte i mindre grupper, anslår forskere at flere høvdinger sommeren 844 forlot Frankerriket med hver sin lille styrke og først senere forente sine respektive flåter.

Etter å ha forlatt det sørlige Frankrike i juli seilte vikingene langs den lunefulle Biscayabukten og ankom den forrevne spanske nordkysten rundt den 1. august.

Dermed truet vikingene den asturiske kongen Ramiro 1. Han regjerte i årene 842–850 som den mektigste kongen på kysten, som også omfattet det kristne riket Galicia. I de tynt befolkede kystområdene var det bare noen få havnebyer fra romertiden som fortsatt var bebodd, blant dem Gijón i Asturias – et populært stoppested for handelsskip som hadde overlevd møtet med Biscaya.

Det var trolig innbyggerne i Gijón som opplevde det første vikingangrepet på Den iberiske halvøya. Ettertidens krønikeskrivere forsøkte å nedtone det ydmykende overfallet ved å fremstille lokalbefolkningen som helter i sine fargerike gjenfortellinger. For eksempel hevder en asturisk krønike fra 900-tallet at krigsherren don Teudo Rico fordrev vikingene idet han "med sin egen stridskølle drepte vikinghøvdingen".

Nyere historieforskning kan imidlertid ikke bekrefte fortellingen om høvdingdrapet, og vikingene forsvant da heller ikke med det samme. De tok seg god tid i Nord-Spania, hvor de oppholdt seg i 15-20 dager og utvilsomt var en forferdelig plage for befolkningen.

Under vikingenes neste store angrep, ved det store Herkulestårnet nær havnebyen A Coruña i Galicia, ble de imidlertid raskt jaget tilbake til skipene sine da en kristen hær sto klar til å møte dem.

Selv om den kristne kongen Ramiro ikke selv deltok i kampene, hadde de asturiske krønikeskriverne på 900-tallet ingen kvaler med å gi ham æren for suksessen:

“Vikingene, et hedensk og ekstremt grusomt folkeferd tidligere ukjent for oss, ankom vårt område med sine sjøstyrker. Ramiro samlet en stor hær og kjempet mot dem ved Herkules-tårnet. Der ødela han mange vikingbander og brente skipene deres med ild."

De asturiske krønikeskriverne overdrev trolig seieren, for mye tyder på at en noenlunde intakt vikingflåte kom seg unna A Coruña. Den la nordkysten bak seg og begynte å styre sørover, langs våre dagers Portugal. Snart hadde vikingene forlatt det kristne Vest-Europa og seilte nå inn i en helt annen verden.

Vikingene terroriserte Lisboa

Historikerne formoder at vikingene under sine plyndringstokt mot de kristne landene hadde hørt lokkende rykter om et velstående muslimsk rike lenger sør. I så fall har de kristne fortalt vikingene en skrøne for å sende dem ned mot sine egne fiender. Og med rikdommen var det så som så. I motsetning til det velstående Frankerriket hadde Den iberiske halvøya på 800-tallet svært få skatter som kunne friste en begjærlig viking.

De muslimske maurernes invasjon i 711 hadde ført til at Den iberiske halvøya ble delt mellom de kristne rikene i nord og det muslimske Al-Andalus på resten av halvøya. Emiren, kongene og lokale krigsherrer var fremdeles opptatt med å sikre sine territorier og konsolidere sin makt – ingen hadde ennå samlet seg noen rikdom av betydning. De prangende templene og sterke festningene som halvøya senere ble kjent for, var ikke engang påbegynt da vikingene dukket opp.

Vikingenes primære plyndringsmål var derfor trolig mennesker – dvs. slaver som kunne selges, eller gisler som fortvilte slektninger kunne kjøpe fri for dyre løsepenger. Den iberiske halvøya var kanskje fattig, men den besatte en viktig fordel for vikingene.

Den evinnelige konflikten mellom muslimer og kristne betydde nemlig at begge parters militære ressurser var utnyttet til bristepunktet – noe som vikingene beleilig kunne utnytte til å plyndre løs.

Hver sommer sendte maurernes emir Abd al-Rahman 2 en styrke fra hovedstaden Córdoba for å presse de kristne lenger mot nord. I tillegg slet emiren med opprørere som den mektige Banu Qasi-klanen i nordøst, som lenge nektet å anerkjenne emiratet. Det er ingen indikasjoner på at Abd al-Rahman var forberedt på et angrep fra vikinger som, etter maurernes mening, måtte komme fra et sted utenfor den kjente verden.

Den marokkanske historikeren Ibn Idhari, som levde på 1300-tallet, men benyttet seg av eldre kilder, beskrev redselen som muslimene følte ved synet av langskipene med sine firkantede, røde ullseil som minnet om gigantiske fugler:

“Majus (hedningene,red.) ankom i rundt 80 skip. De fylte havet med mørkerøde fugler, på samme måte som de fylte menneskenes hjerter med frykt og beven.”

I begynnelsen av september 844 seilte vikingflåten inn mot Lisboa, som på arabisk ble kalt al-Ushbuna og var en blomstrende handelsby omgitt av et frodig omland med appelsintrær. Ifølge den mauriske historikeren Ahmad al-Razi inntok vikingene byen uten skrupler, som var den en "inngangsport til det som for dem lignet jaktmarker".

Vikingene ble i Lisboa i 13 dager. Tre ganger slo de lokale muslimene tilbake i et forsøk på å gjenerobre byen. Mens vikingene holdt den i et jerngrep og terroriserte innbyggerne, klarte den muslimske stattholderen i all hemmelighet å sende en budbringer med et brev til emiren i Córdoba for å advare om en forestående invasjon.

Før emiren kunne sende tropper til Lisboa, hadde vikingene imidlertid plyndret alt av verdi. De la ut fra land og stevnet sørover mot det neste byttet.

Snart fant de den mektige elven Guadalquivir i dagens sørvestlige Spania, der fristende mauriske landsbyer lå tett og ubeskyttet under solen.

Ifølge historikeren Isa al-Razi etablerte vikingene en base på øya Isla Menor, og allerede neste morgen angrep de byen Coria på vestbredden av elven med fem skip:

"De herjet straks området og drepte dem som bodde her …"

Etter to dager på Isla Menor hadde vikingene blitt selvsikre nok til å seile opp Guadalquivir for å ramme maurerne der det gjorde mest vondt – i storbyen Sevilla.

Blodbad i moskeen

For vikingene var Sevilla en enda større gullgruve enn Lisboa, og den livlige byen med flere tusen innbyggere ble i Al-Andalus bare overgått av hovedstaden Córdoba lenger opp i elven.

Noen år før langskipenes ankomst sto Sevillas imponerende hovedmoské ferdig. Det ble sagt at emir Abd al-Rahman 2 i et drømmesyn hadde sett profeten Muhammad innhyllet i et likklede i moskeens bønnenisje. Hans rådgivere tolket drømmen som et varsel om en nært forestående invasjon av vantro.

Drømmen gikk i oppfyllelse den 2. oktober 844, da vikingflåten ifølge Ahmad al-Razi kom til syne på elven:

“Skip etter skip med majus – må Gud forbanne dem! – dukket opp foran Sevilla og herjet byen i syv dager; mennene ble drept og barn og kvinner tatt til fange.”

Alle kilder beretter at angrepet kom bardus på byens innbyggere. De første ankomne langskipene sendte et regn av piler inn over den ubeskyttede byen, der skrekkslagne kvinner, menn og barn pilte i alle retninger. Så snart de første vikingene hadde hoppet i land, gikk de til angrep på sivilbefolkningen.

Menn som satte seg til motverge, ble hugget ned mens grupper av vikinger løp gjennom byens gater for å fange flyktende kvinner og barn. De ble bundet og tatt med ned på skipene som gisler.

Dører ble sparket inn og hjem endevendt, og det var knekkende likegyldig for vikingene om innbyggerne var muslimer, jøder eller kristne – "selv ikke lastedyrene ble skånet", skrev den egyptiske historikeren Al-Nuwayri.

I all panikken lyktes det ikke maurerne å stable et ordentlig forsvar på beina, og byens guvernør flyktet ifølge Isa al-Razi til landsbyen Carmona øst for Sevilla.

Etter en ukes brutal plyndring trakk vikingene seg tilbake til sin base på Isla Menor med skipene fulle av slaver og plyndringsgods.

Men vikingene var ikke ferdige ennå – noen dager senere kom de tilbake. Byen virket forlatt, gatene var helt øde. De listige skandinavene oppdaget imidlertid snart at en del innbyggere hadde gjemt seg i byens store moské. Hjemmefra kjente vikingene til en effektiv metode for å håndtere en fiende som hadde barrikadert seg inne i for eksempel et langhus – de skulle brennes inne.

Vikingenes beste bueskyttere satte derfor fyr på pilene sine og skjøt dem inn i moskeens tretak. Men det skulle vise seg at en muslimsk stormoské var langt vanskeligere å antenne enn et skandinavisk trehus.

De spredte flammene på moskétaket døde ut uten å gjøre større skade, men vikingene ga seg ikke. I stedet trengte de inn i en av moskeens fløyer, der de satte fyr på en stor haug av treverk og stråmatter.

Moskeen brant ikke ned, men de ubevæpnede muslimene som hadde barrikadert seg i dens indre, prøvde likevel å flykte – muligens fordi røyk hadde fylt lokalet og tvunget dem ut. Hvorom allting er ble muslimene drept av de morderiske vikingene så snart porten ble åpnet.

I mange år etter udåden ble den blodstenkede moskeen kalt "Martyrenes moské".

Sevilla var nå fullstendig kontrollert av vikinger som med byen som base herjet langs Guadalquivir helt opp til byen Constantina nordvest for Córdoba. I landsbyene langs elven var det bare noen få som våget å gå til motangrep på de morderiske piratene – ifølge historikeren al-Qutiya var folk i hele det vestlige Al-Andalus som lammet.

I hovedstaden Córdoba var Abd al-Rahman 2 rasende over moskéangrepet i Sevilla, og speiderne hans kunne rapportere at grupper av herjende barbarer rykket stadig nærmere.

Emiren beordret sine ministre til å stable et forsvar på beina, men på grunn av de ville ryktene om vikingenes brutalitet var det meget vanskelig å finne frivillige som hadde lyst til å utfordre skandinavene.

Emirens førsteminister måtte derfor sende budbringere ut til alle guvernørene i riket for å be dem om å "sende en oppfordring om hjelp til alle muslimer som kunne kjempe mot slike uventede tyranner, da de befant seg i en situasjon uten sidestykke".

Snart ankom muslimske krigere fra fjern og nær emirens nyopprettede militærleir utenfor Sevilla.

Snedig felle ble vikingenes endelikt

De over tusen muslimske krigerne kom fra hele riket og omfattet alt fra nordafrikanske leiesoldater til egensindige klanfolk fra det nordligste Al-Andalus, som var vant til å kjempe mot de kristne.

Som de siste tilsluttet også medlemmene av den opprørske Banu Qasi-klanen seg hæren. Dermed hadde det lykkes emiren å få støtte fra selv sine mest innette motstandere, og han var klar til å møte vikingene.

Angivelig klarte emirens kommandanter – blant dem en høytstående evnukk ved navn Nasr (arabisk for seier) – å lokke vikingene ut av Sevilla ved å sende små hæravdelinger veldig nær byen.

I rent overmot ga vikingene seg til å forfølge de muslimske krigerne, som ifølge kildene enkelte ganger lyktes i å lokke grupper av vikinger i bakhold og ta livet av dem.

Ifølge Isa al-Razi ble vikingene mer og mer irritert over de mauriske provokatørene. Siden de allerede var i ferd med å forlate Sevilla, hoppet flesteparten til slutt opp i langskipene og seilte av sted for å få en slutt på bakholdene og finne nye steder å plyndre.

På denne måten ble et større antall vikinger den 11. november 844 lokket til Talyata, som lå noen kilometer sør for Sevilla. Her gikk de fra borde for å utslette det de forestilte seg var en svak fiende. Men kommandant Nasr hadde samlet de fleste av maurernes tropper, og da vikingene først oppdaget den store muslimske rytterhæren, var det for sent.

Vikingene var tallmessig underlegne og sto overfor en velutrustet fiende. Dagens forskere anslår at maksimalt 1000 vikinger kan ha deltatt i slaget ved Talyata, og ifølge muslimske skrifter mistet minst 500 av dem livet på slagmarken.

Nasr beslagla en rekke langskip og antente etter sigende 30 skip med ildkuler slynget fra katapulter. Muslimene gikk så grundig til verks at en gruppe unnsluppede vikinger fire dager senere ble slaktet ned i Tejada nær munningen av Guadalquivir-elven, i det kildene beskriver som "et blodbad".

De siste vikingene flyktet nå fra Sevilla med slaver om bord i skipene sine. De ble forfulgt av maurerne, som lyktes i å tilintetgjøre ytterligere to langskip.

I Sevilla hengte den mauriske hæren 400 tilfangetatte vikinger i byens palmer. Vikingenes anfører og 200 av de edleste krigerne ble ifølge kilder halshugget, og emir Abd al-Rahman 2 lot de avskårne hodene sende som trofeer til lederne av emirens vasallstater i Nord-Afrika. Hodene skulle demonstrere emirens makt og sementere hans overhøyhet overfor vasallene.

Seieren ble feiret i hele riket

Nyheten om seieren ble spredt med budbringere til alle hjørner av Al-Andalus. Det ble arrangert offentlige feiringer av bl.a. evnukken Nasr, som en dikter hyllet med lovsang:

"Når ditt sverds stemme høres i landet / skjelver selv de mest klippefaste fjell / spør bjørnene og gribbene om Talyata!"

Den store vikingflåten som hadde dukket opp utenfor kysten av Nord-Spania, var tilintetgjort bare 42 dager etter innseilingen i Sevilla. Enkelte langskip med overlevende vikinger slapp dog ut på åpent hav, og kildene beretter at de fortsatte til Portugal der de i en periode plyndret landsbyene langs kysten.

Den nordafrikanske historikeren Ibn Idhari skrev om vikingenes videre skjebne: «De som slapp unna blodbadet, seilte bort. De dro til Niebla og deretter til Lisboa, og ingen hørte mer fra dem.”

Det er uvisst om toktets siste vikinger nådde tilbake til sin vinterbase ved Garonne-elven i Frankerriket og derfra videre hjem til Skandinavia.

Aldri før hadde en vikingekspedisjon opplevd et så sviende nederlag, og de overlevende har knapt hatt det travelt med å fortelle om sine ydmykende opplevelser da de kom hjem.

Men et enkelt nederlag var ikke nok til å holde vikingene borte. Seilruten til en eventyrlig ny verden hadde blitt åpnet, og noen år senere satte den neste flokken av dødsforaktende skandinaver kursen mot Al-Andalus – der muslimene ventet med spisse sabler.