På begynnelsen av 1000-tallet virket vikingenes herredømme over De britiske øyer urokkelig.
I 1016 la den danske vikingkongen Knut den mektige under seg hele England og slo sammen sine engelske besittelser med de danske og norske for å skape et mektig nordisk imperium.
Men nordboernes regjeringstid i England ble kortvarig, for riket begynte å slå sprekker allerede kort tid etter Knus død i 1035.
[Knuts] (https://historienet.no/sivilisasjoner/vikinger/knut-den-mektige-nordens-storste-viking) to sønner kastet seg ut i en bitter strid om den ledige tronen, men da begge sønnene døde unge, endte kongemakten i stedet hos den engelske Edvard Bekjenneren.
Selv om nordboerne mistet tronen, mistet de ikke lysten på kongemakt.
En av de mest ambisiøse var den norske kong Harald Hardråde, som i 1066 ledet rundt 300 langskip og 10 000 krigere til den engelske kysten for å gjøre krav på tronen etter Edvard Bekjennerens død.
Selv om vikingene til å begynne med hadde suksess, møtte de hard motstand i slaget ved Stamford Bridge, der en engelsk hær slo tilbake invasjonen og drepte Harald.
Dette ble slutten på vikingenes makt i England.
Nordboerne gjør et siste forsøk
Etter nederlaget ble vikingenes innflytelse på De britiske øyer betydelig redusert, men rundt to århundrer senere gjorde nordboerne et siste forsøk på å få fotfeste på De britiske øyer da den norske kong Håkon 4. Håkonsson angrep vestkysten av Skottland.
Ved byen Largs tørnet nordmennene og skottene sammen på slagmarken. Ingen av partene seiret, og mens Håkon planla et nytt angrep i vinterkvarteret på Orknøyene, døde han av sykdom.
Etter kongens død avbrøt nordmennene invasjonen av Skottland - og dermed var nordboernes dominans over De britiske øyer slutt en gang for alle.