Normannerne skapte frykt i Europa

Dødsfelle slo feil

I 911 hadde en vikingflåte seilt oppover elva Eure fra Den engelske kanal. De rovlystne krigerne herjet områdene på begge sider, og 150 kilometer inne i landet beleiret de byen Chartres.

Vikingene ble anført av en erfaren høvding. De islandske sagaene kaller ham Gange-Rolv, sønn av Ragnvald Mørejarl, mens andre middelalder­kilder omtaler ham som dansk.

Blant kristne het vikingen Rollo, og var en hyppig uvelkommen gjest langs franske elver. Han hadde plyndret byen Rouen og vært med i den hedenske hæren som i 885 nesten erobret Paris.

I 911 satte franskmennene derfor alle krefter inn for å bli kvitt plageånden.

Mens Rollo var opptatt av å beleire Chartres, samlet franske stormenn styrkene sine og marsjerte mot byen. Vikingene rakk ikke å komme seg unna før den kristne hæren gikk til angrep, og da solen gikk ned etter en blodig dag, var de omringet på en bakketopp.

Seierssikre valgte franskmennene å utsette massakren på Rollos menn til daggry. Vikingene skulle få tilbringe en våkenatt på bakken mens de ventet på den uunngåelige døden.

Rollo hadde imidlertid ikke tenkt å bli noe offerlam. I ly av mørket samlet han sine menn rundt seg og rykket frem mot fiendens leirbål.

Hornblåsere førte an i stormløpet, og gjallende signaler blandet seg med vikingenes kamprop da de kastet seg frem. Rollos menn stoppet ikke opp for å kjempe mot de overrumplede franskmennene, men styrtet i stedet ned til elva Eure.

Her lå vikingenes skip trukket opp på bredden, og krigerne fikk dem på vannet med øvde grep. Rollo hadde unnsluppet døden og kunne ubekymret fortsette oppover elva.

Høvding skulle kjøpes med jord

Franskmennene hadde verken klart å utslette Rollos vikinger eller drive dem tilbake mot havet. I situasjoner som denne, der våpenmakt slo feil, kjøpte franskmennene seg vanligvis fred.

Historikere anslår at i vikingtiden gikk omtrent en femtedel av alle franske gull- og sølvmynter til bestikkelse av skandinaver på plyndringstokt. Men i 911 var rikets skattkammer tomt.

Kong Karl den enfoldige kom på en annen løsning. Den var listig, men også risikabel: Han ville gi Rollo kysten rundt Rouen hvis vikinghøvdingen lot seg døpe, sverget troskap og sørget for at ingen andre vikinger trengte seg oppover elvene i hans område.

Tilbudet var for godt til at Rollo kunne avslå. Ifølge overleveringen var han imidlertid lite begeistret for den delen av eds­avleggelsen der han måtte kysse sin nye herres fot. Vikingen overlot oppgaven til en av sine menn – en høy kriger som løftet Karls fot opp til leppene slik at kongen vippet bakover.

Deretter bosatte vikingene seg ved Rouen, der Rollo tok det kristne navnet Robert og lojalt hindret vikinger i å seile oppover den store elva Seine. Han giftet seg med datteren til en fransk greve, og mennene hans slo seg også til ro med lokale kvinner.

Av møtet mellom de to kulturene oppsto normannerne, som hundre år senere skulle bryte ut fra sine nordfranske hjem og erobre en plass i historiebøkene med vågemot og komplett mangel på skrupler.

Normannerne hadde mange kvinner

Rollo og krigerne hans var ennå i ferd med å venne seg til skikkene i Frankrike da den gamle høvdingens liv nærmet seg slutten i 932. Tanken på snart å skulle videre til det hinsidige, fikk den tidligere hedningen til å tilgodese både sin gamle og sin nye tro. Kirken fikk 100 pund gull i gave, mens 100 krigsfanger ble gitt som offergave til Odin.

Etter at den første generasjonen vikinger var borte, ble etterkommerne deres snart franske – i det minste på overflaten. Vikingene hadde aldri utgjort mer enn en minoritet i sitt nye land, og senere innvandring fra Skandinavia endret ikke balansen noe særlig. Derfor fins det få nordiske stedsnavn i Normandie – som franske naboer døpte det avståtte landområdet – sammenlignet med for eksempel området Danelag rundt York i det nordøstlige England.

Folk i resten av Frankrike så lenge på normannerne med stor mistro. De kunne når som helst gjenoppta forfedrenes vaner, mente de. Særlig paven og den katolske kirken holdt nidkjært øye med hva de avdankede hedningene foretok seg. Til tross for overgangen til kristendommen fortsatte normannerne nemlig å ha et avslappet syn på hellige ubrytelige bånd.

Når prestene protesterte mot normanniske adelsmenns elskerinner, var svaret at de bare fulgte forfedrenes skikk med å ta seg «koner hjemmefra». Likevel fikk Rollos arvinger etter hvert bygd opp et godt forhold til kirken, ikke minst takket være donasjoner til bygging av kirker og klostre.

De gjorde seg også nyttige for kongemakten, og som belønning vokste territoriet deres seg langt større enn det opprinnelige lenet rundt Rouen. Høvdingene begynte å kalle seg hertuger, og de gjorde provinsen sin til den sterkeste og best organiserte i Frankrike.

Erobrertrang lå i blodet

Rollos vesle rike overlevde og vokste, selv om det hadde fiender på alle kanter. Andre vikinger hjemsøkte kysten, og grensene var truet av naboer som ikke likte de skandinaviske bosetterne. Flere franske konger forsøkte også å trekke tilbake gaven Karl den enfoldige hadde gitt Rollo.

Dyktige herskere og en svært slagkraftig hær gjorde Normandie i stand til å motstå alle fiender. Mens vikingforfedrene hadde kjempet til fots med skjold, sverd og øks, ble pansrede ryttere eliten i den normanniske hæren. Krig- erne utviste så store evner i salen at de ble ettertraktet som leiesoldater.

Tidlig på 1000-tallet kunne unge normannere derfor strømme ut i Europa, der de solgte sine kampferdigheter til høystbydende. Uredde og med brennende ambisjoner dro mange til Sør-Italia, der konflikt mellom bysantinere, arabere og longobardiske fyrster sikret fast arbeid. Her ankom normannere som leiesoldater, men de ble snart en selvstendig og overlegen fjerdepart i det kompliserte spillet.

I likhet med sine forfedre i Normandie snappet de unge krigerne opp biter av lokal kultur, og de tok lokale kvinner som koner og elskerinner. Resultatet ble en ny blandingskultur som fikk Sør-Italia til å blomstre.

Avtrykket normannerne etterlot seg i Middelhavet, har likevel bleknet i historiebøkene sammenlignet med det store militære eventyret som fulgte: erobringen av det mektige riket England.

Hertug diktet opp arvekrav

Spirene til normannernes invasjon ble sådd i 1035, da Rollos tippoldebarn Robert overrasket alle ved å overlate hertugdømmet til en åtte år gammel gutt. Hertugen hadde bestemt seg for å dra til Jerusalem med håp om å oppnå Guds tilgivelse for sine mange synder.

Normandies nye herre het Vilhelm, og var resultatet av en affære mellom Robert og en garverdatter fra beskjedne kår. Han ble derfor kalt «Bastard», til han senere gjorde seg fortjent til det mer respektable tilnavnet «Erobreren».

Vilhelms slekt hadde opprettet en nær forbindelse til det engelske kongehuset. Alliansen hadde begynt med et kongelig ekteskap, og ble styrket i 1013, da kong Ethelred måtte flykte fra vikinger og søkte asyl i Normandie. Danskekongen Svein Tjugeskjegg hadde erobret England med en mektig hær.

Ethelred hadde barna sine med seg, og de vokste opp ved det normanniske hertughoffet. En av dem het Edvard og var rundt 38 år gammel da han i 1042 kunne overta farens tapte engelske trone som igjen var blitt ledig.

Edvard hadde ingen sterk karakter, og årene i landflyktighet åpnet for at normannerne kunne påvirke ham.

En hel skare av ambisiøse adelsmenn dro med den kommende kongen til England. Her fikk de mektige embeter, til tross for lokale protester.

Vilhelm Bastard ble hjemme og regjerte hertugdømmet sitt, men han fulgte nysgjerrig med på forholdene på den andre siden av Den engelske kanal. Edvard forble nemlig barnløs, og Normandies hersker øynet nok tidlig en mulighet for at han selv kunne vinne tronen. Vilhelm bearbeidet systematisk Englands konge, helt til målet lot til å være nådd.

Historikerne er enige om at Vilhelm på et tidspunkt i 1050-årene fikk en eller annen form for tilsagn om at han ville arve Edvards trone. Ifølge Bayeux­teppet ble budskapet avlevert av en engelsk jarl ved navn Harald Godvinsson – men den delen av historien kan være normannisk historieforfalskning.

Da Edvard omsider lå for døden i januar 1066, var det nemlig Harald han pekte på som sin etter­følger. I Normandie fylte nyheten om tronskiftet Vilhelm Bastard med iskaldt raseri, og han sverget å hevne seg på «eds­bryteren» Harald. Byer og lensherrer fikk beskjed om å bygge skip som kunne frakte en hær til England.

Riddere vant over vikinger

Etter et halvt års grundige forberedelser kunne hertug Vilhelm samle sin mektige flåte ved Den engelske kanal. Skip-ene var bygd på samme måte som forfedrenes langskip. 27. september blåste det opp en gunstig sønnavind, og armadaen på nesten 700 skip kunne stå til sjøs. Neste morgen gikk 7500 mann i land uten å møte motstand.

Den nykronede Harald hadde like før hastet til Nord-England for å slåss mot Harald Hardrådes vikinghær. De to styrkene tørnet sammen ved Stamford Bridge, der engelskmennene beseiret det som ble den siste store vikinginvasjonen. Men i mellomtiden hadde normannerne fått fotfeste i Sør-England.

Harald Godvinsson vendte tilbake med en sammenrasket hær på 6000-7000 mann som han stilte opp til slag på en ås nær byen Hastings. Vilhelm tok imot utfordringen, og 14. oktober begynte kampen som skulle avgjøre et kongerikes fremtid.

Engelskmennene kjempet på samme måte som vikingene hadde gjort i århundrer. Krigere til fots dannet en tett mur av skjold og svingte store bredøkser som de hadde lært å bruke av skandinavene.

De normanniske motstanderne deres hadde derimot lagt forfedrenes taktikk bak seg. Vilhelms viktigste våpen var ridderne, som kjempet med lanse og sverd fra hesteryggen.

I slagets første fase lot skjoldmuren til å være for sterk til at normannerne kunne bryte gjennom. Angrep etter angrep brøt sammen mot de engelske krigernes slagorden på bakketoppen, og normannernes bueskyttere klarte ikke å lage hull i rekken med pilene sine.

Men utmattelse og en engelsk tåpelighet snudde bildet. Noen av Haralds krigere innledet et angrep på eget initiativ, og dermed fikk Vilhelms ryttere det hullet de trengte. Før engelskmennene rakk å gjenopprette slagformasjonen, var hester og menn inne blant dem. Normannerne hogde løs rundt seg og beviste sin over­legenhet over krigere til fots, når først forvirr­ingen var satt inn.

Kampen nærmet seg allerede en avgjørelse da Harald ble felt av en pil, og restene av hæren hans la på flukt.

Normannerne kjente ikke til nåde

Første juledag 1066 ble Vilhelm kronet i London. I likhet med sin slektning Rollo i 911 sverget han å følge sitt nye lands skikker. Normannerne hadde lært at tilpasning ofte er korteste vei til makten.

Englands lover endret seg ikke over natten, men makt og jord skiftet hender. 20 år etter normannernes invasjon hadde de stort sett fortrengt den tidligere adelen, og vanlige bønder fikk også hard medfart. Historikere har anslått at omtrent hver femte engelskmann døde i årene etter invasjonen – enten for normanneres våpen, eller fordi jorden deres ble beslaglagt og de sultet i hjel.

Skogsområder ble tømt for folk og gjort til kongelige jaktrevir, mens hele kvartaler i byer som Winchester og Cambridge ble jevnet med jorden slik at Vilhelm skulle få plass til å bygge store borger av stein. Den nye kongen plyndret undersåttene så grundig at han fremdeles står på listen over tidenes fem rikeste personer. Da han døde i 1087, var han så tjukk at kistelokket ikke gikk igjen.

Fra England bredte normannernes makt seg videre til Wales, Skottland og Irland. Og i Middelhavet dro søritalienske normannere på korstog for å vinne seg en bit av Det hellige land. Overalt der normannerne trengte frem, feide de enhver motstand til side med sine overlegne evner med våpen. Etterpå tok de for seg av krigsbyttet og viste ingen nåde mot sine fiender.

Store steinborger kneiser ennå som monumenter over middelalderens største krigerfolk, men kulturen deres er stort sett borte. Fra Rollo la vikinglivet bak seg i 911 til normannere inntok

Irland 200 år senere, var normannerne mestere i å assimilere seg i lokal kultur. Det var ikke noe savn å oppgi forfedrenes språk, skikker og klesdrakt. Ridderne gikk gjerne i ett med befolkningen de slo seg ned blant.