Historikere har lenge visst at vikingene drev utstrakt handel med araberne og var spesielt glade i arabiske sølvmynter, dirhams.
En ny studie utført av den franske forskeren og arkeologen Manar Hammad fra Sorbonne-universitetet i Paris viser imidlertid hvor utrolig mange sølvmynter det dreier seg om.
Hammad har kommet frem til at de skandinaviske museene har til sammen nesten 500 000 middelalderske dirhamer, mer enn noe annet sted i verden, inkludert de muslimske landene der myntene opprinnelig ble preget.
Arkeologen ble selv "forbløffet" over oppdagelsen av hvor mange dirhamer som fantes i Skandinavia, og har undersøkt hvorfor nordboerne var så interessert i myntene.
Skinn og slaver ble byttet mot sølv
Sølvmyntene stammer fra skatter som ble gravd ned i vikingtiden mellom 770-1050, men som senere ble glemt, trolig ofte fordi eierne døde. De fleste ble først gjenoppdaget på 1800-tallet, da nye, større ploger gjorde det mulig for bøndene å grave dypere i jorden og dermed fant de gamle skattene.
Dirham-mynter er funnet i det meste av Skandinavia, men det er særlig langs svenskekysten at man har funnet store mengder. Bare på Gotland, som var et viktig handelssentrum for vikingene, er det funnet mer enn 350 nedgravde skatter fylt med dirhams.
I tillegg til Skandinavia finnes det også mange eksempler på at vikingene gravde ned dirhams i Nord-Tyskland, Baltikum og dagens Russland. Myntene ble først og fremst preget i Midtøsten, men også så langt unna som i Sentral-Asia og Marokko.
Kart over funn av dirhamskatter som antas å være relatert til vikingene. Firkantene nederst viser gruvene sølvet ble utvunnet fra, og pilene viser handelsrutene til og fra Nord-Europa.
Når vikingene kunne samle så mange dirhams, skyldes det at myntene var en del av et betydelig handelsnettverk som ble etablert mellom Skandinavia og Midtøsten allerede på slutten av 700-tallet. Nordboerne eksporterte skinn og slaver og tok med seg dirhamene tilbake.
De muslimske sølvmyntene ble ansett som de beste i verden fordi kalifen i Abbasidekalifatet, som styrte Bagdad, var kjent for ikke å blande sølv med andre metaller og dermed senke verdien. Myntene var et allment anerkjent betalingsmiddel som kunne brukes i store deler av Europa.
Spillingsskatten fra Gotland er det største skattefunnet fra vikingtiden. Skatten inneholder mer enn 14 000 dirhams, men også tallrike sølvarmbånd.
Ingen elsket sølv som vikingene
Hammad understreker at vikingene hadde et spesielt sterkt forhold til sølv.
I den islamske verden ble det også brukt gullmynter, kalt dinarer, og kobbermynter, kalt fals, men nordboerne inkluderte dem sjelden i skattene sine. Vikingene anså gull for gudenes metall, men dette var primært forbeholdt den øverste eliten. For den vanlige vikingen var sølv det altoverskyggende drømme-metallet.
"Ingen andre europeiske folk hadde den samme lidenskapen for sølv, og i ingen andre regioner ble det samlet på dirham med samme intensitet", fastslår Hammad i sin studie.
Forskeren påpeker at sølvmyntene gikk fra bare å ha en økonomisk verdi, slik tilfellet var i den arabiske verden, til å ha tydelige kulturelle elementer.
Nordboerne kom tilbake fra lange reiser gjennom Øst-Europa og Midtøsten med store mengder sølvmynter for å vise sin rikdom og makt. På et tidspunkt ble myntene gravd ned i bakken for senere bruk - kanskje for å finansiere fremtidige ekspedisjoner.
Da vikingtiden tar slutt på 1000-tallet og Skandinavia går over til et mer klassisk føydalsamfunn, avtar interessen for arabisk sølv og handel med Midtøsten. Ifølge Hammad ses dette også tydelig i de muslimske kalifatene, som begynner å utvinne mindre sølv fra gruvene sine etter at den enorme etterspørselen fra vikingene forsvinner.