Ifølge vikingtroen satt Odin på sin trone i Valhall.
Odin hadde nok å ta seg til
I vikingenes mytologi var Odin gudenes konge. De nordiske mytene beskriver ham som allvitende, og vikingene regnet Odin for å være en av de største krigerne – også blant de andre gudene.
I Den yngre Edda – en samling fortellinger skrevet av den islandske forfatteren Snorre Sturlason – skildres det hvordan Odin under ragnarok vil føre an på sin åttebente hest Sleipne i gudenes siste krig mot jotnene:
“Forrest rir Odin med gullhjelm og en prektig brynje og spydet som heter Gungne (det ristende, red.)”.
Vikingene anså med andre ord Odin for å ha høyest status blant gudene i Åsgard.
Men krig var langt fra det eneste guden var god til.
“Odin får jarlene som faller mens Tor får trellenes blot” Eddadikt om fordelingen av døde vikinger mellom de to gudene.
Han var også en utmerket skald, han kunne betvinge naturens elementer og var en god hamskifter og trollmann. Dessuten var han far til flere andre nordiske guder, blant andre Balder og Tor.
De mange sidene ved Odins guddom gjorde at nær sagt alle vikinger hadde grunn til å påkalle ham.
Men selv om vikingene respekterte Odin, var han ikke den mest populære av gudene – skal man tro en linje fra eddadiktet Hårdbardskvadet:
“Odin får jarlene som faller mens Tor får trellenes blot.”
Ordene forteller – og dette støttes av moderne forskning – at Odin var gud for vikingtidens overklasse – stormenn, jarler og konger.
Den jevne vikingbondens yndlingsgud var Tor.
HISTORIE har gransket de gamle nordiske skriftene for å se om de bekrefter denne utlegningen av Odins rolle.
Vikingene trodde at Odins valkyrjer fraktet døde krigere fra slagmarken til Valhall.
Krigsgud: Offergaver skulle gi seier
Flesteparten av Odins cirka 200 kjente tilnavn er knyttet til kamp og krig – for eksempel Valfader, “de falnes far”.
Antall navn forteller at vikingene primært betraktet ham som en krigsgud.
Før en kamp var det vanlig at hærføreren red frem og kastet et spyd – Odins våpen – inn over fiendens rekker mens han ropte: “La Odin eie dere alle!”
Slik ble slagets falne på forhånd viet til Odin og fiendens hær utpekt som en offergave.
Før en kamp var det også normal praksis å blote (ofre) til Odin. Men et offer var ingen garanti for seier. Guden var kjent for å være lunefull, og Odin kunne finne på å skifte side i siste øyeblikk.
KONKLUSJON
Odin valgte side og ble dyrket som krigsgud, mest av den militære eliten.
Dødsgud: Hengte dyr og mennesker i trær til gudens ære
I diktet Balders drømmer vekker Odin en død spåkvinne (volve) til live for å spørre henne ut om fremtiden. Scenen viser en nær forbindelse mellom guden og døden.
Noen forskere mener at Odin var dødsgud før han ble krigsgud. I slutten av vikingtiden var Odin kjent som Hángatýr (de hengtes gud).
Ifølge munken Adam av Bremen (ca. 1040-1081) ofret vikingene i Uppsala mennesker og dyr til guden ved å henge dem fra trær.
Odins to ravner (Hugin og Munin) og hans to ulver (Gere og Freke) forbinder ham også med døden. For vikingene var ravner og ulver kjent som dyr som åt lik på slagmarken.
KONKLUSJON
Som dødsgud skjelner ikke Odin mellom høy og lav. Det finnes historier om både konger og slaver som ble ofret til ham.
Visdomsgud: Prisen for visdom var et øye
Vikingenes tillit til Odin skyldtes ryktene om hans visdom. Men gudekongen hadde betalt en høy pris for sin kløkt.
I diktningen skildres Odin som en gud som alltid er på jakt etter kunnskap.
Guden var så besatt av kunnskap at han ofret det ene øyet for å få lov til å drikke av jotnen Mimes brønn.
Vannet her var magisk, og det ga Odin en guddommelig visdom. Da vanene (gudeslekt) senere halshogg Mime, fortsatte Odin ifølge diktet Voluspå (Volvens spådom) å spørre Mimes vise hode til råds.
Odins begjær etter å vite alt fremgår også av hans trone, Lidskjalv (medlidenhetsstolen). Derfra kunne han speide ut over hele verden.
Guden sendte dessuten sine to ravner Hugin (Tanken) og Munin (Erindringen) ut hver dag ved daggry for å hente inn nyheter om verdens tilstand.
Forskerne vet ikke om Odin rent faktisk ble tilbedt som en visdomsgud. Men kildene knytter Odins visdom til seid, vikingtidens magi som normalt bare ble utøvd av spåkvinner som ble kalt volver.
I diktet Loketretten erter Loke Odin med hans seid. Den ble oppfattet som umandig.
KONKLUSJON
Odins innsikt var trolig til størst nytte for eliten – og for volvene.
Vindgud: Vinden forlangte offer
Noen forskere mener at Odin også ble tilbedt som en vind- og stormgud.
Et eksempel på hans forbindelse med vinden finnes i Gautreks saga, der et vikingskip blåser ut av kurs på Hordalandskysten.
For å få bedre bør trekker mennene lodd om hvem av dem som skal ofres. Valget faller på kongen, Vikar.
Kort før løkken strammes om kongens hals utbryter mannen som skal henge ham: “Nå gir jeg deg til Odin!”
Men mange forskere er skeptiske til tolkningen av Odin som noen egentlig vindgud.
KONKLUSJON
En vindgud for alle: Til sjøs var vikingene prisgitt værets luner, og det jevne folk var i flertall.
Det sies at to dverger drepte Kvase for å brygge skaldemjød.
Skaldekunstens gud: Gudenes konge stjal magisk mjød
Ifølge vikingene oppbevarte jotnen Suttung en aldeles vidunderlig mjød i fjellet Nitberg.
Drikken besto av honning og blodet fra Kvase – verdens klokeste skapning – og hver den som drakk av den ble gitt poetiske evner.
Odin klarte å trenge inn i Nitberg med list, og der drakk han all mjøden. Han flyktet deretter fra fjellet i skikkelse av en ørn.
Men på vei hjem til Åsgard med den verdifulle lasten i magen mistet Odin noe av mjøden i form av fugleskitt.
Ifølge myten er denne skitten opphavet til all verdens dårlige diktere.
Ideen om Odin som skaldekunstens far var så utbredt at noen forskere mener det å fremsi dikt ble betraktet som et offer til guden.
KONKLUSJON
Skaldene kom ofte fra rike familier, for andre var faget veien ut av fattigdommen.
For å lære runekunsten skal Odin ha hengt ni netter i et tre, gjennomboret av et spyd.
Guden for runemagi: Ord kunne helbrede
Diktet Håvamål (Den høyes tale) beskriver oppfinnelsen av runene: “Odin skar runer/da ingen var til.”
På gammelnordisk var ordet rune i slekt med rún – hemmelighet. Det tyder på at bare spesielt innviede behersket den magien som kunne utøves med runer.
I Egils saga helbreder den islandske stormannen Egil en jente som har blitt forhekset av runemagi.
Han utfører oppgaven ved å riste en besvergelse på en trestav som han gjemmer under jentas hodepute.
KONKLUSJON
Runemagi var knyttet til overklassen, men den kunne også utøves av andre.
Symbolet med de tre låste trekantene fins bl.a. på runesteiner.
Berserkens gud: Krigere og diktere ble satt i transe
Navnet Odin stammer fra det gammelnordiske ordet óðr, som kan bety både “raseri” og “ekstase”.
Forskerne mener derfor at Odin representerte den transelignende tilstanden som skalder og krigere kunne komme i: Skaldene når inspirasjonen grep dem, og krigerne når de gikk berserk på slagmarken.
På 1000-tallet beskrev munken Adam av Bremen Odin som “den rasende, en krigshisser som gir menn styrke når de står overfor sine fiender”.
En annen kobling mellom Odin og ekstasen finnes i de arkeologiske funnene fra vikingtiden, blant annet en sengestolpe fra skipsgraven i Oseberghaugen og to bildesteiner fra Gotland som er utsmykket med en valknute.
Dette symbolet består av tre sammenlåste trekanter som har blitt tolket som Odins evne til å løse og binde folk.
Når Odin bandt menn på slagmarken, ble de lammet av frykt, men når han løste dem, opplevde de et hemningsløst raseri.
KONKLUSJON
Uavgjort: Odins transe kunne ramme alle – krigere, skalder og volver.
Bare et menneske: Odin kom gående fra byen Troja
Etter vikingtiden oppsto det en teori om at Odin bare hadde vært et menneske som ble tilbedt som en gud.
I diktsamlingen Den yngre Edda fra 1200-tallet hevder islandske Snorre at Odin var fra Troja i dagens Tyrkia og ganske enkelt hadde innbilt de lokale menneskene at han var en gud.
Den danske krønikeskriveren Saxo var stort sett enig: I verket Gesta danorum fra 1208 påsto han at gudenes hjem, Åsgard, lå i Lilleasia. Derfor var Odin bare en jordisk konge.
I dag mener historikere at de to kristne forfatterne forvrengte bildet av Odin med vilje.
Formålet kan ha vært å få de nordiske landenes siste tilhengere av åsatroen til å gå over til kristendommen.
Kildene antyder nemlig på ingen måte at vikingene selv betraktet Odin som et vanlig menneske.
Konklusjonen: Samfunnstoppene stolte på Odin
Brorparten av arkeologiske funn og skriftlige kilder knytter Odin til vikingenes elite.
Noen av de tidligste avbildningene av guden – som en kriger fulgt av ravner – er kjent fra fornemme gullsmykker laget i merovingertiden (kort før vikingtiden, 600-700-tallet).
Bare rike mennesker kan ha eid dem.
Blant vikingene var Odin allment respektert. Det fremgår blant annet av ukedagen onsdag, som heter “Odins dag” på flere germanske språk.
Men en analyse av nordiske stedsnavn tyder på at Tor var den mest avholdte av de to: Langt flere steder i Norden er oppkalt etter Tor.
Det finnes også mange eksempler på vikinger som ble navngitt etter tordenguden, mens historikerne bare kjenner til få som heter Odinkar – og samtlige er av fornem ætt.
På Island, der det ikke fantes konger, bekrefter sagaene at Tor ble dyrket i langt høyere grad enn Odin.
På samme måte som vikingenes konger og jarler hadde en annen livsførsel enn folk flest, gjorde de fleste trekkene ved æsenes konge – f.eks. hans visdom, magi og mystikk – ham til en fjern og opphøyet figur for gjennomsnittsvikingen.
Kildene vitner altså om at Odin var den herskende klassens gud i vikingtiden.
