Odin hadde nok å ta seg til
I vikingenes mytologi var Odin gudenes konge. De nordiske mytene beskriver ham som allvitende, og vikingene regnet Odin for å være en av de største krigerne – også blant de andre gudene.
I Den yngre Edda – en samling fortellinger skrevet av den islandske forfatteren Snorre Sturlason – skildres det hvordan Odin under ragnarok vil føre an på sin åttebente hest Sleipne i gudenes siste krig mot jotnene:
“Forrest rir Odin med gullhjelm og en prektig brynje og spydet som heter Gungne (det ristende, red.)”.
Vikingene anså med andre ord Odin for å ha høyest status blant gudene i Åsgard.
Men krig var langt fra det eneste guden var god til.
“Odin får jarlene som faller mens Tor får trellenes blot” Eddadikt om fordelingen av døde vikinger mellom de to gudene.
Han var også en utmerket skald, han kunne betvinge naturens elementer og var en god hamskifter og trollmann. Dessuten var han far til flere andre nordiske guder, blant andre Balder og Tor.
De mange sidene ved Odins guddom gjorde at nær sagt alle vikinger hadde grunn til å påkalle ham.
Men selv om vikingene respekterte Odin, var han ikke den mest populære av gudene – skal man tro en linje fra eddadiktet Hårdbardskvadet:
“Odin får jarlene som faller mens Tor får trellenes blot.”
Ordene forteller – og dette støttes av moderne forskning – at Odin var gud for vikingtidens overklasse – stormenn, jarler og konger.
Den jevne vikingbondens yndlingsgud var Tor.
HISTORIE har gransket de gamle nordiske skriftene for å se om de bekrefter denne utlegningen av Odins rolle.
Krigsgud: Offergaver skulle gi seier
Flesteparten av Odins cirka 200 kjente tilnavn er knyttet til kamp og krig – for eksempel Valfader, “de falnes far”.
Antall navn forteller at vikingene primært betraktet ham som en krigsgud.
Før en kamp var det vanlig at hærføreren red frem og kastet et spyd – Odins våpen – inn over fiendens rekker mens han ropte: “La Odin eie dere alle!”
Slik ble slagets falne på forhånd viet til Odin og fiendens hær utpekt som en offergave.
Før en kamp var det også normal praksis å blote (ofre) til Odin. Men et offer var ingen garanti for seier. Guden var kjent for å være lunefull, og Odin kunne finne på å skifte side i siste øyeblikk.
KONKLUSJON
Odin valgte side og ble dyrket som krigsgud, mest av den militære eliten.
Visdomsgud: Prisen for visdom var et øye
Vikingenes tillit til Odin skyldtes ryktene om hans visdom. Men gudekongen hadde betalt en høy pris for sin kløkt.
I diktningen skildres Odin som en gud som alltid er på jakt etter kunnskap.
Guden var så besatt av kunnskap at han ofret det ene øyet for å få lov til å drikke av jotnen Mimes brønn.
Vannet her var magisk, og det ga Odin en guddommelig visdom. Da vanene (gudeslekt) senere halshogg Mime, fortsatte Odin ifølge diktet Voluspå (Volvens spådom) å spørre Mimes vise hode til råds.
Odins begjær etter å vite alt fremgår også av hans trone, Lidskjalv (medlidenhetsstolen). Derfra kunne han speide ut over hele verden.
Guden sendte dessuten sine to ravner Hugin (Tanken) og Munin (Erindringen) ut hver dag ved daggry for å hente inn nyheter om verdens tilstand.
Forskerne vet ikke om Odin rent faktisk ble tilbedt som en visdomsgud. Men kildene knytter Odins visdom til seid, vikingtidens magi som normalt bare ble utøvd av spåkvinner som ble kalt volver.
I diktet Loketretten erter Loke Odin med hans seid. Den ble oppfattet som umandig.
KONKLUSJON
Odins innsikt var trolig til størst nytte for eliten – og for volvene.
Guden for runemagi: Ord kunne helbrede
Diktet Håvamål (Den høyes tale) beskriver oppfinnelsen av runene: “Odin skar runer/da ingen var til.”
På gammelnordisk var ordet rune i slekt med rún – hemmelighet. Det tyder på at bare spesielt innviede behersket den magien som kunne utøves med runer.
I Egils saga helbreder den islandske stormannen Egil en jente som har blitt forhekset av runemagi.
Han utfører oppgaven ved å riste en besvergelse på en trestav som han gjemmer under jentas hodepute.
KONKLUSJON
Runemagi var knyttet til overklassen, men den kunne også utøves av andre.
Konklusjonen: Samfunnstoppene stolte på Odin
Brorparten av arkeologiske funn og skriftlige kilder knytter Odin til vikingenes elite.
Noen av de tidligste avbildningene av guden – som en kriger fulgt av ravner – er kjent fra fornemme gullsmykker laget i merovingertiden (kort før vikingtiden, 600-700-tallet).
Bare rike mennesker kan ha eid dem.
Blant vikingene var Odin allment respektert. Det fremgår blant annet av ukedagen onsdag, som heter “Odins dag” på flere germanske språk.
Men en analyse av nordiske stedsnavn tyder på at Tor var den mest avholdte av de to: Langt flere steder i Norden er oppkalt etter Tor.
Det finnes også mange eksempler på vikinger som ble navngitt etter tordenguden, mens historikerne bare kjenner til få som heter Odinkar – og samtlige er av fornem ætt.
På Island, der det ikke fantes konger, bekrefter sagaene at Tor ble dyrket i langt høyere grad enn Odin.
På samme måte som vikingenes konger og jarler hadde en annen livsførsel enn folk flest, gjorde de fleste trekkene ved æsenes konge – f.eks. hans visdom, magi og mystikk – ham til en fjern og opphøyet figur for gjennomsnittsvikingen.
Kildene vitner altså om at Odin var den herskende klassens gud i vikingtiden.