Arkeologer gjorde i 2018 et forbløffende funn i den nordlige delen av Estland. Ikke langt fra kysten, i et område kjent i oldtiden som Rävala, lå en gravplass med restene av omkring hundre sverd fra vikingenes tid.
Aldri før hadde arkeologene funnet så mange vikingsverd i Estland. Våpnene stammer fra midten av 900-tallet og er av den såkalte type H, som var vikingtidens mest utbredte.
I første omgang antok arkeologene at sverdene var minnesmerker for vikinger som mistet livet på vei til Estland fra Skandinavia. Men det bildet endret seg da arkeologene året etter fant enda en gravplass få meter fra den første.
Her dukket det opp smykker, blant annet en særmerket brosje som typisk ble båret av krigere fra det sørvestlige Finland og nordvestlige Estland. Smykkene stammet fra nøyaktig samme periode som sverdene fra året før.
«Det nye funnet gir oss god grunn til å tro at restene av sverdene vi fant i fjor, var ledd i begravelsesritualer for å minnes lokale vikingkrigere fra Rävala – ikke vikinger fra Sverige eller Danmark som mistet livet på ruten mot øst», uttalte arkeologen Mauri Kiudsoo fra universitetet i Tallinn i 2019.
I 2018 fant arkeologer restene av rundt hundre vikingsverd som viste seg å tilhøre estiske vikinger. Blant fragmentene var deler av utsmykkede sverdskaft.
Men nyheten om lokale vikinger i Estland fikk ikke mye oppmerksomhet i mediene utenfor det vesle landet. Tanken om ikke-skandinaviske vikinger var tilsynelatende for absurd, for ifølge den estiske vikingtidseksperten Marika Mägi er bildet av vikingen som en kriger fra Norge, Danmark eller Sverige så fastlåst et «faktum» at det er nesten umulig å trenge gjennom med andre budskap.
Mägi mener nemlig at de såkalte baltisk-finske folkeslagene i store deler av Baltikum og i det sørlige Finland også var vikinger.
Problemet er bare at verden virker fullstendig likeglad.
Baltikum var veien mot øst
Marika Mägi vet hva hun snakker om. Som seniorforsker i middelalderarkeologi ved universitetet i Tallinn har hun i mer enn tretti år forsket på Baltikums og Finlands glemte vikingtid.
I 2018 ga hun ut en bok om vikingtiden i det baltiske området: In Austrvegr: The Role of the Eastern Baltic in Viking Age Communication Across the Baltic Sea. Bokens emne var inntil for få år siden stort sett uutforsket.
De fleste kjenner fortellingen om vikingene som dro mot vest og erobret England, beleiret Paris og bosatte seg på Island og Grønland. Mindre kjent er vikingenes tilstedeværelse i øst – i Estland og deler av Latvia og Finland.
Vikingenes viktigste handelsruter (røde streker) førte gjennom østersjøfinnenes områder i Baltikum.
Vikingkulturen bredte seg langt mot øst
Skandinavias vikinger brukte Baltikum og Finland som transittland når de dro mot øst og sør for å handle. Det skapte en felles kultur mellom Skandinavia og samfunnene ved den østlige østersjøkysten.
Årtier før vikingene innledet toktene sine mot vest, seilte særlig svenske vikinger mot øst for å handle og plyndre. Handelsrutene mot øst og sør gikk via elvene i dagens Russland.
Alle rutene i østersjøhandelen førte gjennom kystregionene i det sørlige Finland, Estland og halvparten av Latvia, der de såkalte østersjøfinnene holdt til.
De var knyttet sammen både etnisk og språklig, mens balterne lenger sør i dagens Litauen og deler av Latvia snakket et helt annet språk.
I løpet av gjennomreisen kom skandinavene i tett kontakt med østersjøfinnene, som kopierte vikingenes levevis og våpen. Ifølge den estiske arkeologen Marika Mägi kan fenomenet beskrives som en «delt kultursfære» eller «kolonialisme uten kolonier». Men kulturutvekslingen gikk kanskje begge veier:
«Vi går automatisk ut fra at de skandinaviske vikingene spredte sin kultur til de baltiske landene. Men kanskje gikk kulturutvekslingen også den andre veien?»
I vikingtiden var disse områdene befolket av to etniske grupper: Balterne befolket Litauen og halvparten av Latvia, mens de såkalte baltiske finnene – også kalt østersjøfinnene – levde i Estland, halvparten av Latvia og Finland, som alle ligger ut mot Østersjøen.
Kystene her var viktige anløpssteder for de skandinaviske vikingene når de skulle ned gjennom Russland for å handle varer fra for eksempel kalifatet i Bagdad eller Konstantinopel.
Hvis været var for dårlig til å seile videre, gjorde vikingene holdt ved den finske og baltiske kysten. Her kunne de oppholde seg i ukevis, til værforholdene var bedre, forklarer Marika Mägi.
«Når man ser på kartene over de russiske elvene, så fører alle de største seilrutene gjennom Baltikum – særlig Estland og Latvia – og Finskebukta», påpeker Mägi og stiller et innlysende spørsmål:
«Hvorfor er det at disse regionene sjelden nevnes i forbindelse med vikingtiden?»
Hun mener at mange av de begivenhetene som ifølge de gamle sagaene foregikk i Russland, i virkeligheten fant sted i Baltikum og Finland.
Marika Mägi har forsket på vikingtiden i Baltikum i over tretti år og håper på et oppgjør med myten om vikingen som rent skandinavisk.
DNA har gitt nytt syn på vikingen
Der er da også god grunn til å se nærmere på Baltikum for å få en dypere forståelse av vikingtiden.
I tillegg til de nyeste funnene av sverd og smykker i Estland gravde arkeologer i 2008 og 2010 ut to klinkbygde skip av skandinavisk opprinnelse på Estlands største øy, Saaremaa (Ösel).
I skipene lå skjelettene av 41 vikinger som hadde falt i kamp – muligvis mot andre vikinger. Analyser viste at de ble drept omkring år 750. Det er derfor ikke tvil om at de skandinaviske vikingene helt fra begynnelsen av la veien forbi de baltiske landene og Finland.
På den estiske øya Saaremaa fant arkeologene i 2008 og 2010 to vikingskip og 41 drepte krigere. Funnet viser at skandinavene fantes i regionen så tidlig som omkring år 750.
Dette er beskrevet blant annet i de norrøne sagaene, som nevner skandinavenes tokt til Finland og Austrvegr – det norrøne navnet på landene øst for Østersjøen.
Men funnene av lokale smykker og særpregede utsmykninger på våpnene beviser ifølge Marika Mägi at den skandinaviske vikingkulturen bredte seg til østersjøfinnene, som etter alt å dømme dro på tokt og dermed også var vikinger.
«Vi må slutte å se på vikingene som en særegen skandinavisk etnisitet.» Arkeolog Marika Mägi
I de islandske sagaene omtales da også esterne som «vikingr frá Estland», og i den såkalte Livlandske krønike fra 1200-tallet fortelles det at innbyggerne på den estiske øya Saaremaa ikke fryktet noen, siden de hadde skip som «de undertvinger de omgivende lande med ved å plyndre både kristne og hedninger».
«Vi må slutte å se på vikingene som en særegen skandinavisk etnisitet. Viking var ikke noe man var, men noe man gjorde», forklarer Marika Mägi.
«Man dro i ’viking’. Vikinger var en særegen blanding av krigere, sjørøvere og handelsmenn. Dette leveviset preget kulturen ikke bare i Skandinavia, men altså også i varierende grad i Finland, Estland og Latvia fra omkring år 800», påpeker hun.
At vikinger ikke var bundet opp til en spesifikk skandinavisk etnisitet, men mer må ses som en profesjon og et levevis, ble også slått fast i 2020.
Her offentliggjorde internasjonale forskere med den danske DNA-forskeren Eske Willerslev i spissen en omfattende DNA-kartlegging av flere hundre skjeletter fra vikinggraver rundt omkring i Europa.
Undersøkelsen viste at vikingene langt ifra var et homogent og etnisk avgrenset folk. De var snarere en sammensatt gruppe av mange etnisiteter.
Den banebrytende DNA-forskningen er enda et bevis for at vikingen ikke utelukkende var en blåøyd kriger med røtter i Skandinavia.
Nasjonalromantikken skapte bildet av den barske skandinaviske vikingen med fjær på hjelmen.
Nasjonalromantikken stjal vikingen
Tanken om den rent skandinaviske vikingen stammer fra 1800-tallets nasjonalromantiske bevegelse. Her klarte man å etablere vikingene som skandinaviske, mens de østersjøfinske vikingene ble glemt.
Årsaken til at vikingene i dag utelukkende regnes som skandinaver, finner man i nasjonalromantikken.
Den skylte inn over Europa på 1800-tallet, og kunstnere og intellektuelle gikk på jakt i de enkelte folkeslagenes tidlige historie for å finne akkurat de karaktertrekkene man mente hadde formet nasjonens helt særegne ånd.
I Skandinavia grep mange til vikingen, som hadde utforsket verden med langskipet og undertvunget seg noen av Europas sterkeste folkeslag.
«For å skape en styrke i befolkningen konstruerte man vikingtiden som en historisk periode og vikingen som et begrep som uløselig ble knyttet sammen med det sterke skandinaviske folket», forklarer historikeren Kasper H. Andersen, som er ekspert på vikingenes etnisitet og identitet.
Uheldigvis for Baltikums befolkning var de på samme tid underlagt det russiske tsarriket, og da de endelig ble uavhengige over hundre år senere, var øyeblikket borte: Vikingen hadde blitt skandinavisk.
Estiske vikinger ignoreres
Ifølge Marika Mägi er det på høy tid at forskerne begynner å interessere seg mer for østersjøfinnenes rolle i vikingtiden.
Den holdningen deler Kasper H. Andersen, som er historiker ved Moesgaard Museum i Århus og ekspert på vikingenes etnisitet og identitet.
«Vikingen er ikke noe vi har patent på i Norden, og derfor ligger det også en åpning for esterne og finnene til å ta opp vikingtiden i sin historie. Sett fra mitt perspektiv er de i hvert fall fullt berettiget til også å kalle seg vikinger», sier han.
Men hvis vikingtiden for alvor skal finne sin plass i de finske og baltiske historiebøkene, krever det at flere forsker på emnet, erkjenner Marika Mägi.
«De fleste arkeologer i Estland er mer interessert i tiden etter vikingtiden. Det er først da vi for alvor begynner å få artefakter i gravene våre, noe som innebærer at det også er mer materiale å analysere», forklarer hun.
«Det er ikke sånn at kollegene mine i Skandinavia, England og Frankrike benekter vikingenes eksistens i Øst-Europa – de er bare ikke særlig interessert i å høre om det.» Arkeolog Marika Mägi.
Et annet problem er å få samlet all forskningen og gjort den tilgjengelig for alle. Det arbeidet har Marika Mägi begynt på. Hun har fått finansiering til å lage en digital katalog over alle funnene som er gjort på den estiske øya Saaremaa.
«Jeg vet ikke om jeg kommer til å se et gjennombrudd i min levetid, men grunnlaget for å fortelle de baltiske landenes historie i vikingtiden er i hvert fall i ferd med å bli lagt», sier hun.
Mägi erkjenner likevel at det blir et kjempestort arbeid å nyansere bildet av vikingene.
«Det er ikke sånn at kollegene mine i Skandinavia, England og Frankrike benekter vikingenes eksistens i Øst-Europa – de er bare ikke særlig interessert i å høre om det.»
Forsker: Kritikken er berettiget
Kasper H. Andersen ved Moesgaard Museum forstår Marika Mägis frustrasjon og gir henne rett i kritikken.
«Det er ingen tvil om at skandinavene – og verden generelt – har ignorert finnene og balterne i spørsmålet om vikingene. Det bildet de fleste har av vikingen, springer ut av 1800-tallets forherligelse av de danske, norske og svenske vikingenes bedrifter. Og det bildet er vanskelig å rokke ved», sier han.
Likevel vil institusjonen hans, Moesgaard Museum, gjøre et forsøk. I 2022 åpner det danske museet en ny utstilling med tittelen «Rus: Vikinger i øst».
«Utstillingen går i dybden av det vi vet om vikingtiden i Estland og det sørlige Finland samt dagens Russland og Ukraina og helt ned til arabiske og bysantinske områder. Så vi gjør i hvert fall vårt for å gi vikingenes rolle i Øst-Europa mer oppmerksomhet», sier han.