Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

På fest hos vikingene

Gilder var noe av det gjeveste vikingene kunne delta på. Under de ukelange festene ble konflikter løst og nye avtaler inngått i en felles rus. Men om verten slurvet med bordplasseringen, eller en gjest glemte å tømme drikkehornet, kunne festen utarte.

Per O. Jørgensen/Histori

Juleølet har for lengst gjort vikingene langs benkene høyrøstede denne midtvinterdagen rundt år 950, da Håkon den gode – Norges kristne konge – motvillig inntar høysetet.

Trøndelags stolte krigere og storbønder har trosset snø og kulde for å «drikke jól» – feire jul – i Håkons hall i bygda Mære nord for Trondheim.

Blodet fra kveg og hester er ofret til gudene, og de mange festkledde vikingene ved langbordene mesker seg nå med mat, mjød, øl og lystige historier.

Men da den mektige stormannen Sigurd jarl rekker Håkon et drikkehorn, blir det med ett musestille i den store hallen som er opplyst av fakler. Vil kongen skåle for Odin, eller vil han svikte folkets tradisjoner til fordel for sin kristne gud?

Da den unge kongen nekter å drikke, går det et brøl gjennom hallen. Flere av de gamle krigerne truer med å jage Håkon på dør hvis han ikke innretter seg og fes­ter som forventet. Med et raskt vink gir Håkon sin personlige hird tegn til å holde seg i ro.

Salens reaksjon har fått kongen til å innse at han må gå på kompromiss med sin egen tro. Mens Sigurd jarl prøver å dempe gemyttene, setter kongen derfor tennene i leveren fra en hest som er ofret til de gamle gudene.

Handlingen betyr at han – i likhet med de andre festdeltakerne – har etterlevd tradisjonen om å spise av de ofrede dyrene.

© Shutterstock

Festene fulgte årets gang

  • Vintersolverv, 21./22. desember:

    Årets korteste dag. Her drakk (dvs. feiret) vikingene jól (jul). Den neste måneden ble av vikingene kalt «julemåneden».

  • Vårjevndøgn, 21. mars:

    Natt og dag varer begge tolv timer. Trolig har vikingene på dette tidspunktet holdt en fest for å feire vårens fruktbarhet.

  • Sommersolverv, 21./22. juni:

    Årets lengste dag. Ifølge enkelte historikere ble midsommerfesten først avholdt i august – forut for høsttiden, når kornet skulle i hus.

  • Høstjevndøgn, 22. september:

    Natt og dag varer igjen 12 timer. Noen forskere mener at vikingene avholdt et blot (offerfest), der de takket gudene for årets høst.

Etter leverspisingen blir stemningen atter munter i hallen. Hele natten er kongen med på å drikke minneskålene som bøndene sender rundt til ære for sine døde forfedre.

Håkons halvhjertede deltagelse i vikingenes julefeiring omtales i «Håkon den godes saga» – skrevet av islendingen Snorre Sturlason på 1200-tallet.

Som andre kristne historikere bidro han til bildet av vikingene som en gruppe festløver som bare drakk seg sørpefulle og havnet i slåsskamp.

Men historikerne mener at vikingenes fester var et komplekst sosialt og politisk arrangement.

Fyll temmet krigerne

Rundt år 1070 reiste krønikeskriveren Adam av Bremen til Danmark for å styrke kristendommen og slutte vennskap med landets konge – Svend Estridsen. Besøket var et kultursjokk.

I sine notater skrev Adam forbløffet om vikingenes fester: «Som barbarenes religiøse skikk tilsier, vartet de hverandre opp åtte dager i strekk uten å spare på noe».

Mens festlighetene pågikk la vikingene sverd og øks til side og henga seg til alkoholpåvirket diplomati. Gildesalen var et frirom der hevntanker og private bekymringer generelt måtte vike for felles rus.

Forretningsavtaler ble inngått, mens gamle følgesvenner skålte for å bekrefte og fornye båndene seg imellom. Som Adam erfarte under oppholdet, hadde ikke vikingene noe imot å holde gilde i en uke eller mer hvis bare anledningen til det var viktig nok.

Så glade var vikingene i fester at det også kunne bidra til å skape fred. «Islendingenes saga» beskriver hvordan bonden Gissur innbød to stridende slekter til det samme gildet.

«Som barbarenes skikk tilsier, oppvartet de hverandre overdådig åtte dager i strekk».
Adam av Bremen, krønikeskriver, ca. 1075

I sin velkomsttale oppfordret Gissur partene til å ta pause fra blodhevnen og inngå våpenhvile.

På festens andre dag var konflikten angivelig helt glemt, og «alle grep til drikkehornene» og «skålte hele dagen lang med hverandre».

Folk skålte for de døde

Vikingene feiret ikke bare båndene mellom mennesker, men også forbindelsen til de høyere makter.

Foruten viktige begivenheter som for eksempel bryllup, begravelser og kroninger var de faste blotfestene (offerfester) en anledning til å spise og drikke i lystig lag. Ved å blote til gudene trodde vikingene på at de sikret velstand og seiere på slagmarken.

Historikerne har begrenset kjennskap til vikingenes ofringsdager, men sannsynligvis har det vært fire årlige blot-tidspunkter: vintersolverv, vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn.

Dessuten blotet folk for å snu lykken i krisetider – for eksempel i forbindelse med sykdom eller militære nederlag. Et blot ble normalt etterfulgt av et blotgilde.

Den arabiske reisende at-Tartuschi, som besøkte vikingene i Hedeby omkring 965, beskrev feiringen av vintersolverv: «De holder en fest der alle kommer for å ære guden og for å spise og drikke. Den som slakter et offerdyr, setter opp påler ved døren til gårdsplassen og trer dyret på. Det er for at folk skal vite at han ofrer til sin guds ære».

Mye tyder på at vikingene kalte vinterfesten for jól. Ifølge visse kilder falt julefeiringen sammen med vintersolverv (21./22. desember), mens «Håkon den godes saga» for eksempel plasserer jul ved midtvinter (19./21. januar).

Da det norrøne jól er et ord i flertall, har det muligens betegnet en rekke feiringer i perioden mellom disse datoene – vikingenes julemåned.

Når vikingene «drakk jul», som de kalte det, feiret de etter alt å dømme både sine forfedre, menneskets og jordens fruktbarhet samt at lyset kom tilbake etter vinteren.

Svinekjøtt var populær festmat hos vikingene.

© Shutterstock

Et vikinggilde krevde lang forberedelse

Før gildesalen kunne fylles med gjester, var det mye som skulle forberedes. Verten måtte først og fremst sørge for at benker og bord var i orden, eller få snekret noen nye.

  • Dyr fra gården skulle slaktes før en fest. Skjedde det i god tid, ble kjøttet tørket eller saltet for å øke holdbarheten. Når gildet nærmet seg, ble kjøttet bløtlagt i vann og kokt i leirgryter eller grillet over åpne flammer.

    Kvinnene fikk i oppgave å sanke grønnsaker, frukt og nøtter til måltidet, mens mennene skulle fange fisk som for eksempel laks og ørret. Kyr og geiter skulle også melkes i god tid slik at melken kunne modnes til ost og skyr.

  • Ølbryggingen kunne ta flere måneder. Ølet ble brygget i store, åpne kar, der vikingene tilsatte pors og tranebær som krydder. Honning fra bikuber ble brukt til å lage mjød.

  • Ved spesielle fester, for eksempel et bryllup, måtte vertene finne det rette tidspunktet. Vertsfamilien skulle også bestemme hvem de ville invitere, samt hvor folk skulle sitte.

    I vikingenes verden kunne feil i bordplanen føre til blodige feider. Invitasjoner ble trolig sendt ut muntlig, fordi de færreste kunne lese. Budbringere leverte beskjeden til alle som bodde langt unna.

«Håkon den godes saga» beskriver de norske bøndenes blot. Først fikk alle skjenket øl, før utvalgte hester og kveg ble avlivet og blodet deres samlet i kar.

Vegger og gudealtre ble overmalt med blodet, og folk stenket til og med hverandre med det. Deretter ble offerdyrenes kjøtt kokt i gryter over åpen ild.

En viktig begivenhet under festmåltidet var når verten sendte forskjellige begere rundt slik at folk kunne skåle. Odins beger ble drukket for den regjerende kongens makt, Njords og Frøyas begere for fremgang og fred i det kommende året og Brages beger for den som holdt gildet.

Til slutt ble det tømt en rekke mindre begere for avdøde slektninger.

Uventede gjester ga status

All skålingen hadde sin pris, for øl var dyrt i vikingtiden. Prislister fra 1200-tallets Island og Norge viser at fire fat øl kostet den samme mengde sølv som en melkeku – noe som svarte til boten for å ta livet av to treller.

De høye prisene betydde at bare rike storbønder og fyrster hadde råd til å invitere på gilder av mange dagers varighet, der det skulle kjøpes ekstra øl.

Vertene brukte festene til å vise sin rikdom og øke statusen i samfunnet. Invitasjonene var muntlige – og sannsynligvis har vikingene brukt vandrende, ridende eller seilende budbringere.

I tillegg til de varslede gildene måtte en rik viking være forberedt på spontan festivitas når det kom uventet besøk.

I de tynt befolkede nordiske landskapene var det sjeldent å få besøk, og en uventet gjest var som regel en kjærkommen anledning til å holde gjestebud – en fest der vertsfolket spiste og drakk sammen med den besøkende.

Noen ganger kunne samfunnets forventning om gjestfrihet skape problemer for verten.

Her er reglene for en vikingfest:

Bare de viktigste gjestene fikk en stol

Når vikingene satte seg til bords under et gilde, var det langt fra tilfeldig hvor de enkelte deltakerne plasserte seg. Plassene ved bordet avspeilte gjestenes sosiale status.

Per O. Jørgensen/Historie

Hjørnet

Det var ikke uvanlig at en gammel kvinne eller mann satt i hjørnet av en sal og observerte selskapet.

Per O. Jørgensen/Historie

Gulvet

Sosialt utstøtte personer ble henvist til jordgulvet. Her fikk de selskap av barn og hunder.

Per O. Jørgensen/Historie

Lavbenken

Disse plassene var tiltenkt menn som sto nederst i det sosiale hierarkiet. Ifølge «Soga om fljotsdølane» kunne høyt verdsatte treller være heldige å få en plass her.

Per O. Jørgensen/Historie

Høybenken

Plassene på den samme siden av bordet som høysetet, var ettertraktet. Her satt storbønder og andre samfunnstopper. Jo nærmere en person satt høysetet, desto høyere status hadde vedkommende.

Per O. Jørgensen/Historie

Verten

Hallens eier satt normalt i høysetet men måtte gi fra seg plassen hvis en av gjestene hans hadde høyere status enn ham selv.

Per O. Jørgensen/Historie

Høysetet

Her satt den mest fornemme deltakeren – for eksempel en jarl eller en konge. Avstanden mellom denne plassen og de andre gjestene markerte statusen deres.

Per O. Jørgensen/Historie

Motsetet

Stolen overfor høysetet var den nest fineste plassen. På Island overtok motsetet høysetets funksjon ettersom øya ikke hadde noen adel, og det tradisjonelle høysetet derfor ble avskaffet.

Per O. Jørgensen/Historie

Kvinner

Ved bryllupsfester satt kvinner og menn hver for seg. Men under andre fester mener forskerne at kjønnene satt sammen og dannet såkalte drikkepar.

Per O. Jørgensen/Historie

I en scene fra «Egilssoga» er den islandske skalden Egil, hans menn og noen av den norske kongens soldater på vei til regionen Värmland, der de skal kreve inn skatt på kongens vegne.

Underveis søker de husly hos den rike bonden Armod, som ikke er begeistret for å få besøk. Han serverer derfor selskapet skyr for å bli raskt kvitt dem igjen. Da hans datter forteller Egil at hennes far har masse øl og mat på lager, blir bonden likevel nødt til å dekke bordene for ikke å tape ansikt.

Armod skifter da taktikk for å ydmyke de uvelkomne gjestene: Han er plutselig vennlig og skjenker mennene så mye øl at de blir døddrukne.

Vikingene anså nemlig øl for å være en storslått gave, og det var skamfullt ikke å drikke til siste slurk – også selv om det var forventet av en kriger at han opptrådte med selvbeherskelse og ikke drakk over evne.

Egils menn går rett i Armods felle. De drikker til de segner, mens skalden blir sittende og drikke opp slantene av ølet deres.

Egil svarer imidlertid passende igjen på vertens provokasjon. Han vakler over gulvet, tar et fast grep rundt Armods skuldre og kaster opp i ansiktet på ham så han får spy i både nese og munn.

Alle krigere ville feste med Odin

Av alle gjestebud var guden Odins evige fest i Valhall det beste. Av samme årsak drømte enhver kriger om å falle ærefullt i kamp.

Vikingene forestilte seg nemlig at menn som hadde falt i strid, einherjer, ble båret fra slagmarken av valkyriene, Odins vakre tjenestepiker, som fraktet dem til Valhall. Her ble de vakt til live igjen – og så var gildet i gang.

I Odins hall kunne vikingkrigerne spise kjøtt og drikke mjød til de segnet om for kvelden, og om dagen kunne de kjempe med våpen utenfor. Alle døde og sårede ble nemlig gjenopplivet eller helbredet slik at de igjen kunne feste når dagen gikk mot hell.

Virkelighetens gilder var ikke like imponerende. De ble som regel holdt i et langhus, som i motsetning til Valhall ikke hadde plass til uendelig mange gjester.

Hallen var som regel 30 meter lang. Arkeologer har imidlertid funnet rester etter en enorm hall på hele 83 meter i Borg i Lofoten, som må ha tilhørt en svært rik og mektig hersker.

Uansett størrelsen var de fleste haller innredet noenlunde likt.

Fulle vikinger kastet bein og skitnet hverandre til

Langs veggen gikk en forhøyning som fungerte som sovebenker. Møblene var enkle – de fleste folk satt på trebenker ved langbord, og i midten av lokalet var det oftest et ildsted der kvinnene tilberedte mat.

På grunn av ilden var veggene nesten alltid mørke, men konger, jarler og andre rikmenn utsmykket dem med veggtepper. Mindre velstående bønder hadde ofte husdyr i den ene enden av lokalet der de hadde fester.

Bordplanen kunne lede til blodhevn

Når gjestene ankom, ble de trolig ønsket velkommen av verten selv, og skildringer i sagaene tyder på at bordene først ble dekket når alle hadde satt seg.

Bordplanen var et sosialt puslespill der vertsfamilien måtte ta hensyn til den enkelte persons status, kjønn og alder.

Den mest mektige personen – ofte verten selv – fikk det såkalte høysetet, mens plassen overfor, kalt motsetet, ble regnet som den nest beste plassen. Øvrige gjester satt på trebenker – og jo nærmere høysetet en person satt, desto høyere status hadde vedkommende.

Flere sagaer forteller at kjønnene var adskilt under bryllupsfester. Her fylte mennene benkene, mens kvinnene satt på forhøyningen langs veggen. I andre sammenhenger er det uvisst hvor menn og kvinner har sittet i forhold til hverandre.

Når stemningen ble mer løssluppen, var det imidlertid vanlig å danne «drikkepar». Her satt menn og kvinner sammen og drakk av samme horn eller beger, og det var gjerne en ypperlig anledning til å flørte.

Hos konger og jarler kunne gjestene være så heldige å få puter og tepper å sitte på.

Men som oftest måtte gildedeltakerne klare seg med en tynn dyrehud hvis ikke de satt direkte på trebenkene.

Var gjester plassert feil, kunne det gi problemer. I «Ljósvetninga saga» blir høvding Gudmund Eyjolfson satt i høysetet på gården Tjørnæs.

Det faller ikke i god jord hos den selvhøytidelige høvdingen Ofeig, som pleier å sitte der. Han truer med å drepe Gudmund hvis han ikke setter seg et annet sted – og den iltre Ofeig får sin vilje.

Fornærmelser som falt på en fest, kunne utarte til blodfeider mellom slekter.

© Getty Images

På den annen side blir storbonden Flose i «Njåls saga» fornærmet over å bli tildelt høysetet. Han mener at verten prøver å gjøre narr av statusen hans: «Jeg er verken konge eller jarl, så det er ingen grunn til å sette et høysete under meg, og det er ingen grunn til å gjøre narr av meg».

En annen scene i «Njåls saga» gjengir hvordan kvinnen Hallgerd blir tvunget til å oppgi sitteplassen til en annen kvinne.

Hallgerd glemmer ikke ydmykelsen. Hevntørsten hennes kaster hele lokalområdet ut i et kaos som ender med en rekke uskyldige menns død.

Rikmenn serverte hauger av kjøtt

Når først plassene var fordelt, vasket deltakerne hendene i små kar. Deretter ble maten og drikkevarene båret inn. Bare rike verter hadde råd til å servere så mye kjøtt folk orket å spise, og mange steder har hovedretten trolig bestått av enten suppe, grøt eller skyr.

Vikingene brukte ikke gafler, men spiste med fingrene og en kniv. Suppe ble drukket direkte av skåler. For å lette spisingen var kjøttet enten skåret opp på forhånd eller laget til pølser som vikingene kalte «kjeleormer».

Kjøkkenavfall fra vikingtiden viser at folk som regel spiste tamdyr som gris, storfe, sau, hest og kylling. Bare ved spesielle anledninger sto ville dyr som hjort eller hare på menyen. Fisk var også populært – særlig
var vikingene glad i laks.

Kjøttrettene ble supplert med blant annet brød, grønnsaker, egg og ost. Også kaker og søte fruktdesserter hørte med.

© Per O. Jørgensen/Histori

Kvinnene elsket silke

Til daglig gikk vikingene i klær som beskyttet mot kulden og ga bevegelsesfrihet til å gjøre arbeid på gården eller vikingskipet. Men når tiden var kommet til fest, trakk alle i sin flotteste skrud.

Vikingkvinnene gikk med kjole og underkjole hver dag. Til fester har de rikeste sannsynligvis hatt råd til kjoler av silke – sågar med påsydd pels fra mår eller rev samt pyntesting av gulltråd.

I tillegg til de fine kjolene bar kvinnene ofte forkle, slep og kappe som var dekorert med fine kantbånd.

Til fest satte kvinnene også opp håret i avanserte frisyrer og pyntet seg med ringer av gull, bronse og rav.

Mange tok på seg halskjeder med fargede glassperler, men øreringer brukte ikke kvinnene.

Til gjengjeld fremhevet de gjerne sine «attributter» med bryst-skåler som skulle fange mennenes oppmerksomhet.

Håret var satt opp i en elegant knute – eventuelt med fletter.
Perler av glass prydet kvinnenes halskjeder.
Skåler av for eksempel bronse skulle fremheve brystene.
Gulltråder og fin silke fra Bysants ble båret av overklassens kvinner for å hevde seg over sine mer ordinære medsøstre.
Kappe og slep, fortrinnsvis av lin og ull, ble båret på ryggen.

Maten ble tilberedt i god tid før gildet i en egen bygning på gården – eldhuset.

Oftest var det kvinner og treller som sto for matlagingen, men det hendte at mennene sto ved kjøttgrytene.

Vikingene drakk øl og mjød av horn

Øl spilte en avgjørende rolle under vikingenes fester. Til forskjell fra middelalderens skandinaver, som fikk øl daglig, drakk vikingene i mange områder bare vann og melk til hverdags.

Arkeologiske funn av trespann med plass til 15 liter øl viser at folk ikke sparte på drikkevarene når det var innkalt til gjestebud.

Her nøt vikingene gjerne den honningbaserte mjøden, lettølet mungát og det sterke ølet bjórr. Ølet hadde ganske ofte smak av porse, som i vikingtiden ble brukt i stedet for humle.

I starten av vikingtiden var inntaket av øl særlig knyttet til blot og andre religiøse ritualer der drikkeskåler eller -horn ble sendt rundt mellom deltakerne.

Senere ble individuelle begere og horn vanlige, og ifølge sagaene var enkelte vikinger så glad i drikkehornet sitt at de ga det navn.

De rikeste flottet seg også ved å drikke av fine begere av glass. Som oftest ble disse brukt til dyr frukt- og druevin som stammet fra tokt til sørligere himmelstrøk.

© Per O. Jørgensen/Historie

Mannen brukte timer på skjegget

Før vikingen gikk på fest, tok han på sine fineste hoser, ullkjortel og belte.

Antrekket kunne suppleres med en kappe eller et skinn slengt over skulderen. Noen toppet det hele med en pelslue. Klær i blått og rødt var særlig ettertraktet fordi fargene ble forbundet med adelighet.

På føttene hadde vikingen strømper av fin ull og skinnstøvler.

Vikingmannen var gjerne så forfengelig at han tok seg god tid til å stusse det velpleide fullskjegget før festlighetene.

Mens vikingene drakk, hadde skalder og historiefortellere sjansen til å briljere.

Til kongelige gilder ble gjestene noen ganger underholdt av akrobater og sjonglører. Andre ganger var det gjeste­ne selv som sørget for underholdningen, for eksempel ved at de begynte å slåss når de ble skikkelig fulle.

Som regel gjorde øl, mjød og vin folk høystemte. Det kunne ende med at festdeltakere avla løfter som fikk konsekvenser for fremtiden.

I «Olav Tryggvasons saga» fortelles det for eksempel hvordan danskekongen Svein Tjugeskjegg i 987 skålte for sin døde far, Harald Blåtann:

«På den første dagen reiste kong Svein seg fra høysetet og drakk en minneskål for sin far og lovet høyt at før fire vintre var gått, ville han ta med hæren sin til England» – et mål den danske vikingkongen oppfylte da han i 991 dro over Nordsjøen på plyndringstokt.

Når festen var over, forlot gjestene hallen. Deltakerne red, gikk eller rodde nå hjem til sine egne gårder.

Mange vikinger har sannsynligvis vært i voldsom bakrus, og kanskje erindret noen av dem visdomsdiktet «Håvamål» (Den høyes tale), som angivelig var skrevet av Odin selv: «Inkje so godt / som godt dei segjer / er øl for manna-ætt / Di meir du drikk / di mindre vit / mun du i hausen hava».

Les også:

Vikinger

Veien til Valhall

3 minutter
Vikinger

15 nordiske guder: Odin måtte dele på de falne krigerne

17 minutter
Vikinger

Vikingene satset alt på vei til Valhall

19 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul