På fest hos vikingene

Juleølet har for lengst gjort vikingene langs benkene høyrøstede denne midtvinterdagen rundt år 950, da Håkon den gode – Norges kristne konge – motvillig inntar høysetet.

Trøndelags stolte krigere og storbønder har trosset snø og kulde for å «drikke jól» – feire jul – i Håkons hall i bygda Mære nord for Trondheim.

Blodet fra kveg og hester er ofret til gudene, og de mange festkledde vikingene ved langbordene mesker seg nå med mat, mjød, øl og lystige historier.

Men da den mektige stormannen Sigurd jarl rekker Håkon et drikkehorn, blir det med ett musestille i den store hallen som er opplyst av fakler. Vil kongen skåle for Odin, eller vil han svikte folkets tradisjoner til fordel for sin kristne gud?

Da den unge kongen nekter å drikke, går det et brøl gjennom hallen. Flere av de gamle krigerne truer med å jage Håkon på dør hvis han ikke innretter seg og fes­ter som forventet. Med et raskt vink gir Håkon sin personlige hird tegn til å holde seg i ro.

Salens reaksjon har fått kongen til å innse at han må gå på kompromiss med sin egen tro. Mens Sigurd jarl prøver å dempe gemyttene, setter kongen derfor tennene i leveren fra en hest som er ofret til de gamle gudene.

Handlingen betyr at han – i likhet med de andre festdeltakerne – har etterlevd tradisjonen om å spise av de ofrede dyrene.

Etter leverspisingen blir stemningen atter munter i hallen. Hele natten er kongen med på å drikke minneskålene som bøndene sender rundt til ære for sine døde forfedre.

Håkons halvhjertede deltagelse i vikingenes julefeiring omtales i «Håkon den godes saga» – skrevet av islendingen Snorre Sturlason på 1200-tallet.

Som andre kristne historikere bidro han til bildet av vikingene som en gruppe festløver som bare drakk seg sørpefulle og havnet i slåsskamp.

Men historikerne mener at vikingenes fester var et komplekst sosialt og politisk arrangement.

Fyll temmet krigerne

Rundt år 1070 reiste krønikeskriveren Adam av Bremen til Danmark for å styrke kristendommen og slutte vennskap med landets konge – Svend Estridsen. Besøket var et kultursjokk.

I sine notater skrev Adam forbløffet om vikingenes fester: «Som barbarenes religiøse skikk tilsier, vartet de hverandre opp åtte dager i strekk uten å spare på noe».

Mens festlighetene pågikk la vikingene sverd og øks til side og henga seg til alkoholpåvirket diplomati. Gildesalen var et frirom der hevntanker og private bekymringer generelt måtte vike for felles rus.

Forretningsavtaler ble inngått, mens gamle følgesvenner skålte for å bekrefte og fornye båndene seg imellom. Som Adam erfarte under oppholdet, hadde ikke vikingene noe imot å holde gilde i en uke eller mer hvis bare anledningen til det var viktig nok.

Så glade var vikingene i fester at det også kunne bidra til å skape fred. «Islendingenes saga» beskriver hvordan bonden Gissur innbød to stridende slekter til det samme gildet.

I sin velkomsttale oppfordret Gissur partene til å ta pause fra blodhevnen og inngå våpenhvile.

På festens andre dag var konflikten angivelig helt glemt, og «alle grep til drikkehornene» og «skålte hele dagen lang med hverandre».

Folk skålte for de døde

Vikingene feiret ikke bare båndene mellom mennesker, men også forbindelsen til de høyere makter.

Foruten viktige begivenheter som for eksempel bryllup, begravelser og kroninger var de faste blotfestene (offerfester) en anledning til å spise og drikke i lystig lag. Ved å blote til gudene trodde vikingene på at de sikret velstand og seiere på slagmarken.

Historikerne har begrenset kjennskap til vikingenes ofringsdager, men sannsynligvis har det vært fire årlige blot-tidspunkter: vintersolverv, vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn.

Dessuten blotet folk for å snu lykken i krisetider – for eksempel i forbindelse med sykdom eller militære nederlag. Et blot ble normalt etterfulgt av et blotgilde.

Den arabiske reisende at-Tartuschi, som besøkte vikingene i Hedeby omkring 965, beskrev feiringen av vintersolverv: «De holder en fest der alle kommer for å ære guden og for å spise og drikke. Den som slakter et offerdyr, setter opp påler ved døren til gårdsplassen og trer dyret på. Det er for at folk skal vite at han ofrer til sin guds ære».

Mye tyder på at vikingene kalte vinterfesten for jól. Ifølge visse kilder falt julefeiringen sammen med vintersolverv (21./22. desember), mens «Håkon den godes saga» for eksempel plasserer jul ved midtvinter (19./21. januar).

Da det norrøne jól er et ord i flertall, har det muligens betegnet en rekke feiringer i perioden mellom disse datoene – vikingenes julemåned.

Når vikingene «drakk jul», som de kalte det, feiret de etter alt å dømme både sine forfedre, menneskets og jordens fruktbarhet samt at lyset kom tilbake etter vinteren.

«Håkon den godes saga» beskriver de norske bøndenes blot. Først fikk alle skjenket øl, før utvalgte hester og kveg ble avlivet og blodet deres samlet i kar.

Vegger og gudealtre ble overmalt med blodet, og folk stenket til og med hverandre med det. Deretter ble offerdyrenes kjøtt kokt i gryter over åpen ild.

En viktig begivenhet under festmåltidet var når verten sendte forskjellige begere rundt slik at folk kunne skåle. Odins beger ble drukket for den regjerende kongens makt, Njords og Frøyas begere for fremgang og fred i det kommende året og Brages beger for den som holdt gildet.

Til slutt ble det tømt en rekke mindre begere for avdøde slektninger.

Uventede gjester ga status

All skålingen hadde sin pris, for øl var dyrt i vikingtiden. Prislister fra 1200-tallets Island og Norge viser at fire fat øl kostet den samme mengde sølv som en melkeku – noe som svarte til boten for å ta livet av to treller.

De høye prisene betydde at bare rike storbønder og fyrster hadde råd til å invitere på gilder av mange dagers varighet, der det skulle kjøpes ekstra øl.

Vertene brukte festene til å vise sin rikdom og øke statusen i samfunnet. Invitasjonene var muntlige – og sannsynligvis har vikingene brukt vandrende, ridende eller seilende budbringere.

I tillegg til de varslede gildene måtte en rik viking være forberedt på spontan festivitas når det kom uventet besøk.

I de tynt befolkede nordiske landskapene var det sjeldent å få besøk, og en uventet gjest var som regel en kjærkommen anledning til å holde gjestebud – en fest der vertsfolket spiste og drakk sammen med den besøkende.

Noen ganger kunne samfunnets forventning om gjestfrihet skape problemer for verten.

Her er reglene for en vikingfest:

I en scene fra «Egilssoga» er den islandske skalden Egil, hans menn og noen av den norske kongens soldater på vei til regionen Värmland, der de skal kreve inn skatt på kongens vegne.

Underveis søker de husly hos den rike bonden Armod, som ikke er begeistret for å få besøk. Han serverer derfor selskapet skyr for å bli raskt kvitt dem igjen. Da hans datter forteller Egil at hennes far har masse øl og mat på lager, blir bonden likevel nødt til å dekke bordene for ikke å tape ansikt.

Armod skifter da taktikk for å ydmyke de uvelkomne gjestene: Han er plutselig vennlig og skjenker mennene så mye øl at de blir døddrukne.

Vikingene anså nemlig øl for å være en storslått gave, og det var skamfullt ikke å drikke til siste slurk – også selv om det var forventet av en kriger at han opptrådte med selvbeherskelse og ikke drakk over evne.

Egils menn går rett i Armods felle. De drikker til de segner, mens skalden blir sittende og drikke opp slantene av ølet deres.

Egil svarer imidlertid passende igjen på vertens provokasjon. Han vakler over gulvet, tar et fast grep rundt Armods skuldre og kaster opp i ansiktet på ham så han får spy i både nese og munn.

Alle krigere ville feste med Odin

Av alle gjestebud var guden Odins evige fest i Valhall det beste. Av samme årsak drømte enhver kriger om å falle ærefullt i kamp.

Vikingene forestilte seg nemlig at menn som hadde falt i strid, einherjer, ble båret fra slagmarken av valkyriene, Odins vakre tjenestepiker, som fraktet dem til Valhall. Her ble de vakt til live igjen – og så var gildet i gang.

I Odins hall kunne vikingkrigerne spise kjøtt og drikke mjød til de segnet om for kvelden, og om dagen kunne de kjempe med våpen utenfor. Alle døde og sårede ble nemlig gjenopplivet eller helbredet slik at de igjen kunne feste når dagen gikk mot hell.

Virkelighetens gilder var ikke like imponerende. De ble som regel holdt i et langhus, som i motsetning til Valhall ikke hadde plass til uendelig mange gjester.

Hallen var som regel 30 meter lang. Arkeologer har imidlertid funnet rester etter en enorm hall på hele 83 meter i Borg i Lofoten, som må ha tilhørt en svært rik og mektig hersker.

Uansett størrelsen var de fleste haller innredet noenlunde likt.

Langs veggen gikk en forhøyning som fungerte som sovebenker. Møblene var enkle – de fleste folk satt på trebenker ved langbord, og i midten av lokalet var det oftest et ildsted der kvinnene tilberedte mat.

På grunn av ilden var veggene nesten alltid mørke, men konger, jarler og andre rikmenn utsmykket dem med veggtepper. Mindre velstående bønder hadde ofte husdyr i den ene enden av lokalet der de hadde fester.

Bordplanen kunne lede til blodhevn

Når gjestene ankom, ble de trolig ønsket velkommen av verten selv, og skildringer i sagaene tyder på at bordene først ble dekket når alle hadde satt seg.

Bordplanen var et sosialt puslespill der vertsfamilien måtte ta hensyn til den enkelte persons status, kjønn og alder.

Den mest mektige personen – ofte verten selv – fikk det såkalte høysetet, mens plassen overfor, kalt motsetet, ble regnet som den nest beste plassen. Øvrige gjester satt på trebenker – og jo nærmere høysetet en person satt, desto høyere status hadde vedkommende.

Flere sagaer forteller at kjønnene var adskilt under bryllupsfester. Her fylte mennene benkene, mens kvinnene satt på forhøyningen langs veggen. I andre sammenhenger er det uvisst hvor menn og kvinner har sittet i forhold til hverandre.

Når stemningen ble mer løssluppen, var det imidlertid vanlig å danne «drikkepar». Her satt menn og kvinner sammen og drakk av samme horn eller beger, og det var gjerne en ypperlig anledning til å flørte.

Hos konger og jarler kunne gjestene være så heldige å få puter og tepper å sitte på.

Men som oftest måtte gildedeltakerne klare seg med en tynn dyrehud hvis ikke de satt direkte på trebenkene.

Var gjester plassert feil, kunne det gi problemer. I «Ljósvetninga saga» blir høvding Gudmund Eyjolfson satt i høysetet på gården Tjørnæs.

Det faller ikke i god jord hos den selvhøytidelige høvdingen Ofeig, som pleier å sitte der. Han truer med å drepe Gudmund hvis han ikke setter seg et annet sted – og den iltre Ofeig får sin vilje.

På den annen side blir storbonden Flose i «Njåls saga» fornærmet over å bli tildelt høysetet. Han mener at verten prøver å gjøre narr av statusen hans: «Jeg er verken konge eller jarl, så det er ingen grunn til å sette et høysete under meg, og det er ingen grunn til å gjøre narr av meg».

En annen scene i «Njåls saga» gjengir hvordan kvinnen Hallgerd blir tvunget til å oppgi sitteplassen til en annen kvinne.

Hallgerd glemmer ikke ydmykelsen. Hevntørsten hennes kaster hele lokalområdet ut i et kaos som ender med en rekke uskyldige menns død.

Rikmenn serverte hauger av kjøtt

Når først plassene var fordelt, vasket deltakerne hendene i små kar. Deretter ble maten og drikkevarene båret inn. Bare rike verter hadde råd til å servere så mye kjøtt folk orket å spise, og mange steder har hovedretten trolig bestått av enten suppe, grøt eller skyr.

Vikingene brukte ikke gafler, men spiste med fingrene og en kniv. Suppe ble drukket direkte av skåler. For å lette spisingen var kjøttet enten skåret opp på forhånd eller laget til pølser som vikingene kalte «kjeleormer».

Kjøkkenavfall fra vikingtiden viser at folk som regel spiste tamdyr som gris, storfe, sau, hest og kylling. Bare ved spesielle anledninger sto ville dyr som hjort eller hare på menyen. Fisk var også populært – særlig
var vikingene glad i laks.

Kjøttrettene ble supplert med blant annet brød, grønnsaker, egg og ost. Også kaker og søte fruktdesserter hørte med.

Maten ble tilberedt i god tid før gildet i en egen bygning på gården – eldhuset.

Oftest var det kvinner og treller som sto for matlagingen, men det hendte at mennene sto ved kjøttgrytene.

Vikingene drakk øl og mjød av horn

Øl spilte en avgjørende rolle under vikingenes fester. Til forskjell fra middelalderens skandinaver, som fikk øl daglig, drakk vikingene i mange områder bare vann og melk til hverdags.

Arkeologiske funn av trespann med plass til 15 liter øl viser at folk ikke sparte på drikkevarene når det var innkalt til gjestebud.

Her nøt vikingene gjerne den honningbaserte mjøden, lettølet mungát og det sterke ølet bjórr. Ølet hadde ganske ofte smak av porse, som i vikingtiden ble brukt i stedet for humle.

I starten av vikingtiden var inntaket av øl særlig knyttet til blot og andre religiøse ritualer der drikkeskåler eller -horn ble sendt rundt mellom deltakerne.

Senere ble individuelle begere og horn vanlige, og ifølge sagaene var enkelte vikinger så glad i drikkehornet sitt at de ga det navn.

De rikeste flottet seg også ved å drikke av fine begere av glass. Som oftest ble disse brukt til dyr frukt- og druevin som stammet fra tokt til sørligere himmelstrøk.

Mens vikingene drakk, hadde skalder og historiefortellere sjansen til å briljere.

Til kongelige gilder ble gjestene noen ganger underholdt av akrobater og sjonglører. Andre ganger var det gjeste­ne selv som sørget for underholdningen, for eksempel ved at de begynte å slåss når de ble skikkelig fulle.

Som regel gjorde øl, mjød og vin folk høystemte. Det kunne ende med at festdeltakere avla løfter som fikk konsekvenser for fremtiden.

I «Olav Tryggvasons saga» fortelles det for eksempel hvordan danskekongen Svein Tjugeskjegg i 987 skålte for sin døde far, Harald Blåtann:

«På den første dagen reiste kong Svein seg fra høysetet og drakk en minneskål for sin far og lovet høyt at før fire vintre var gått, ville han ta med hæren sin til England» – et mål den danske vikingkongen oppfylte da han i 991 dro over Nordsjøen på plyndringstokt.

Når festen var over, forlot gjestene hallen. Deltakerne red, gikk eller rodde nå hjem til sine egne gårder.

Mange vikinger har sannsynligvis vært i voldsom bakrus, og kanskje erindret noen av dem visdomsdiktet «Håvamål» (Den høyes tale), som angivelig var skrevet av Odin selv: «Inkje so godt / som godt dei segjer / er øl for manna-ætt / Di meir du drikk / di mindre vit / mun du i hausen hava».