Poetisk viking diktet seg ut av dødsstraff

Dikterkunsten var en gave fra Odin

Skalden Egil Skallagrímsson ble født på gården Borg vest på Island rundt år 904. Faren, Skallagrím, hadde flyktet dit fra Norge fordi han hadde nektet å akseptere Harald Hårfagre som konge.

Ifølge den islandske sagaberetningen Egil Skallagrímssons saga – også kalt Egilssoga – hadde Egil arvet ikke bare farens morske utseende men også hans kampvilje og evnen til å improvisere kvad når noe gikk innpå ham.

Egil var et vidunderbarn som allerede som tre-åring kunne fremsi lange og innviklede strofer.

Sagaen forteller hvordan den vesle pjokken laget sitt første kvad i raseri over at han ikke fikk være med på fest. Egil snek seg inn i gildesalen, der han reiste seg og ropte til verten:

«Du glade giver av gaver til vennene har ei hørt tre-åring herligere kvede!»

Hyllesten sikret Egil sin første skaldelønn – tre sneglehus og et andeegg.

Vikingene mente at skaldekunsten var en gave som bare var de færreste forunt. Ifølge en myte fikk skaldene sine evner ved å drikke av skaldemjøden – en magisk drikk som Odin hadde stjålet fra jottnen Suttung.

Ikledd ørneham fløy Odin bort med magen full av den kostbare mjøden som han gulpet opp og skjenket til de andre gudene – og til skaldene.

Beretningen skulle vise at evnen til å dikte kom fra Odin selv. Hvis en skald diktet dårlig, ble det sagt at han hadde drukket av fugleklattene som guden slapp på sin flukt fra Suttung.

Dyktige diktere tjente godt

Skaldekunsten var utbredt blant både høy og lav i vikingenes Skandinavia. De fleste med tid og talent til å dikte kom imidlertid fra samfunnets øverste lag.

Sagaene forteller om flere konger, høvdinger og driftige storbønder som prøvde seg som amatørdiktere.

De få som ble profesjonelle, hadde som Egil et usedvanlig talent og viljen til å stå på for å bli bedre. Skaldene var ofte motivert av rikdommen og berømmelsen som ventet dem hos mektige herskere.

De betalte nemlig gjerne rundhåndet for svulstige hyllestkvad som kunne sikre ettermælet deres.

Ved kongens hoff resiterte skaldene etter hukommelsen uten bruk av melodi eller instrumenter. Med mindre det var gjester å underholde på kongsgården, utgjorde fyrsten, hans familie og hirden det eneste publikummet.

Selv om dyktige skalder som Egil hadde lært å risse runer, var det ikke vanlig å skrive ned kvadene. Skaldene diktet i hodet, og de beste kvadene ble husket og overlevert til neste generasjon i den snevre kretsen av diktere.

Først etter vikingtiden ble kvadene foreviget i skrift – med latinske bokstaver.

Island produserte skalder til Europa

I likhet med Egil var de fleste aspirerende skalder unge, islandske menn. Ettersom det norrøne språket minnet om andre germanske språk – som gammeltysk og gammelengelsk – kunne islandske diktere bruke sitt eget språk til å underholde fyrster i hele Nord-Europa.

Når en skald var på utkikk etter en jobb, hadde han som regel forberedt et kvad om kongen han ville arbeide for.

Mektige herskere hadde gjerne flere skalder i arbeid, så søkeren måtte ofte kjempe for å gjøre seg bemerket.

Eksempelvis nektet Olav Haraldsson, senere den hellige, i 1015 å lytte til islendingen

Sigvats hyllestkvad. Som en ekte diva ignorerte Sigvat avvisningen og fremførte diktet sitt for kongen likevel.

Det gjorde han lurt i, for Olav endte med å belønne ham med en stor, tung gullring og fast ansettelse.

For Egil var det imidlertid ikke rikdom og flyktig ros fra en konge som drev ham. Den unge islendingen hadde bare lyst til å dikte. Han var i tillegg drevet av en sterk rettferdighetssans.

Når han følte seg dårlig behandlet, var det naturlig å hevne seg med både ord og våpen.

Som sjuåring plantet Egil for eksempel en øks i hodet på en gutt som hadde mobbet ham under et ballspill.

Egils mor, Bera, bemerket tørt at hennes sønn måtte være laget av ekte vikingmateriale.

Etterpå diktet Egil diktet dette kvadet:

«Mor mi det mælte

at ein meg skulle kjøpe

farkost og årane fagre,

fara bort med vikingar,

oppreist stå i stamnen,

styre knarren dyre,

halde så til hamnar,

hogga ein etter annan».

Spådommen gikk i oppfyllelse da Egil var rundt 20 år gammel. Da fikk han overtalt broren Torolv til å bli med over havet til stedet i dagens Sogn og Fjordane der slekta kom fra og som faren i sin tid hadde flyktet fra.

I Norge hadde Harald Hårfagres sønn Eirik Blodøks overtatt tronen. Den nye kongen sto på god fot med Torolv, og var derfor villig til å glemme de to familienes gamle feider.

Torolv og Egil besøkte først to av farens gamle venner på Vestlandet – Bjørn Hauld og Tore Roaldsson herse.

Begge brødrene fikk et godt øye til Bjørns datter Åsgerd, men skalden klarte for en gangs skyld ikke å ordlegge seg. Det var derfor Torolv som ba Bjørn om datterens hånd. Brødrene ble så boende hos Tore, og Egil ble nær venn med hans sønn Arinbjørn.

Få dager før bryllupet skulle stå i 923, ble Egil syk og måtte stå over festlighetene, som skulle finne sted hjemme på gården til Bjørn Hauld.

Det betydde at han i stedet fikk muligheten til å møte det norske kongeparet.

Egil drepte kongens menn

Mens Torolv og Åsgerd ble gift, ble den nå kvikkere Egil med Tores skatteoppkrever ut til Atløy i Sunnfjord, der Eirik Blodøks' venn Bård hadde sin kongsgård.

Plutselig dukket kongen og hans dronning, Gunnhild, opp i hallen der Egil satt og surmulte over at han ennå ikke hadde fått tilbud om øl.

Synet av de kongelige gjestene fikk imidlertid fart på vertskapet. Bårds menn var ikke sene om å rulle frem ølfatene, og selv om Egil også fikk et drikkehorn, kunne han ikke dy seg for å fremsi en nidvise der han hånet vertens dobbeltmoral.

De sterke ordene ble for mye for Bård, som sammen med dronningen dryppet gift i Egils neste ølhorn.

Men den årvåkne skalden la merke til forsøket på å forgifte ham. Han kvad derfor enda en nidvise, kastet hornet fra seg og trakk sverdet. Før Bård rakk å reagere, stakk Egil ham ned og la på sprang det han var god for.

I ly av natten svømte den flyktende skalden over til en holme der gårdens sauer var på beite. Da ni hirdmenn gikk i land for å pågripe ham, klarte Egil å snike seg forbi dem og drepe tre menn som passet på båten.

Deretter rodde skalden helt tilbake til Tore, der han ventet på Torolv og Åsgerd.

Da de kom tilbake, lyttet Torolv til sin bror og bestemte at det var best å la Åsgerd være alene en stund. Han og Egil dro utenlands og ble der frem til kongens raseri hadde lagt seg.

Torolv falt i krig mot skottene

Etter et års omflakkende krigerliv i Baltikum og Sverige, der Egil på rim beilet til en vakker jarledatter, fant skalden i 924 omsider en velgjører – den engelske kong Adalstein.

England var på randen av borgerkrig, og kongen søkte utenlandsk hjelp til å få bukt med rebelske høvdinger – og med de invaderende skottene. Den ut­for­dringen var noe for de islandske brødrene og de 360 mann de hadde med seg.

Ifølge sagaen ble brødrene satt i spissen for en stor hærstyrke som marsjerte mot Northumberland. Her slo de tilbake truende skotter som var på vei sørover mot England, ledet av kong Olav Raude.

De to hærstyrkene tørnet ifølge sagaen sammen på den såkalte Vinheien i 925. Det voldsomme slaget endte med at skottene ble jaget på flukt – og kostet den skotske kongen og Torolv livet. Nå trådte Egil i karakter som en skald som kunne mer enn å håne og spotte.

Etter å ha begravd sin bror i en skog, underholdt han sine trette soldater med minnekvad om Torolv og de andre falne – også fienden kong Olav.

Deretter oppsøkte Egil kong Adalstein i hallen hans, der skalden taust satte seg og stirret på kongen.

Først da Adalstein tok en gullring av armen og rakte den over ildstedet med sverdet sitt, våknet islendingen til og kvad:

«Kongen gav meg gullring,

gåva let han klinge,

hengde ho om handa

der hauken brukar sitje».

Kongen fikk nå slept inn to kister fulle av sølvpenger til Egil som erstatning for Torolv. Egil kom da i godt humør og diktet en hyllest til kongen.

På tross av den gode lønna, samt Adalsteins oppfordring om å bli og arbeide som hans personlige skald, valgte islendingen om våren å utfordre skjebnen. Han forberedte en reise til Norge for å møte Torolvs enke – hans frykt for Blodøks var mindre enn begjæret etter Åsgerd.

Skaldene foreviget store slag

Som sagaen forteller kunne skaldene mer enn å underholde. De markerte viktige livsbegivenheter, og de hadde en fremtredende rolle i krigstid.

Forut for slaget ved Stiklestad i 1030 styrket skalden Tormod Kolbrunarskald således kampgnisten blant Olav Haraldssons krigere ved å fortelle om sagnhelten Rolf Krake.

Skaldene fungerte også som krigs­reportere som husket alle detaljer i et slag og senere kunne fortelle om den heltemodige innsatsen deres part hadde vist.

Enkelte skalder ble så uunnværlige propagandister at herren deres skjenket dem store rikdommer og beføyelser som lå langt utenfor selve diktergjerningen. For eksempel endte skalden Sigvat med å arbeide som internasjonal diplomat for Olav Haraldsson.

Ettersom maktbalansen i Nord-Europa hele tiden endret seg, var mange skalders liv preget av uro og hyppige reiser etter nye arbeidsgivere.

Det gjaldt særlig en «frilanser» som Egil Skallagrímsson. I stedet for å følge en vanlig karriere som fast ansatt hirdskald fartet han rundt – plyndret, kjempet og mottok skaldelønn der muligheten bød seg.

Arvestrid førte til drap

Straks etter avskjeden med Adalstein seilte Egil av gårde for å besøke enken Åsgerd, som til hans store glede hadde født en datter etter den avdøde Torolv.

Datteren betydde nemlig at Egil som Torolvs bror kunne arve Åsgerds slektsgård når hennes gamle far, Bjørn Huld, en dag døde.

Egil ba om Åsgerds hånd, noe Bjørn godtok for gammelt vennskaps skyld – selv om skalden var en omstridt person i Norge. Etter bryllupet seilte Egil i 926 med Åsgerd og niesen til gården sin på Island.

Åtte år senere døde Bjørn Huld, men arven fikk ikke Egil. Gården i Norge hadde i stedet gått til Ønund – gift med Åsgerds halvsøster og medlem av Eirik Blodøks' indre krets.

Skalden ble rasende og seilte mot Norge der et nytt sammenstøt med det stridige kongeparet ventet.

Vel ankommet reiste Egil i 934 en arvestrid mot Ønund på Gulating ved Bergen. Blodøks og Gunnhild dukket overraskende opp for å støtte Ønund, og dronningen fikk pisket opp en så voldsom motstand mot Egil at tinget måtte lukkes, og skalden la på flukt.

På Herdla tok Egil hevn ved å overraske kongens sønn og drepe ham. Etter den ugjerningen erklærte Blodøks Egil for fredløs i hele sitt norske rike – og skalden seilte hjem til Island.

Kvad skulle redde Egils liv

Kort etter at Egil seilte mot Island erfarte Blodøks at hans bror Håkon var på vei hjem til Norge. Håkon var blitt oppfostret hos Adalstein i England, og nå krevde han det norske riket. Blodøks innså at Håkons hær var langt sterkere enn hans egen.

Han tok derfor Gunnhild og sine folk – blant dem Egils gamle venn Arinbjørn – med seg på flukten over Nordsjøen til England. Her slo han seg ned som hersker i vikingbyen York.

Hjemme på Island var Egil ifølge sagaen urolig, for han hadde hørt at den trolldomskyndige Gunnhild hadde kastet en forbannelse mot ham.

Den skulle drive Egil i dronningens armer slik at hun kunne hevne seg på ham. Etter to vintre på gården i Borg hadde Egil i 936 blitt så rastløs at han seilte mot England for å besøke sin gamle venn kong Adalstein.

Utenfor Northumberland løp langskipet hans imidlertid inn i en storm, så Egil gikk på grunn ved elva Humber.

Fra lokale bønder hørte han at Eirik Blodøks regjerte området, og Egil tok en modig beslutning:

Han kunne ikke lenger flykte som en kujon. I stedet ville han møte sin fiende og se hva som skjedde – om det så skulle koste ham livet.

Egil fikk greie på at hans gamle venn Arinbjørn bodde i York, og med ansiktet skjult under en stor hatt gikk han på besøk.

Arinbjørn oppfordret Egil til å be om nåde hos Blodøks, for kongen ville ikke oppnå noen ære av å drepe en fiende som oppsøkte ham ubevæpnet.

I kongens store hall ydmyket den stolte skalden seg. Han krøp bort til Blodøks og klamret seg til kneet hans. Dronning Gunnhild ba sin mann om å henrette skalden, men kongen lyttet til Arinbjørn, som talte Egils sak.

Det sømmet seg ikke for en mann å drepe en våpenløs fiende som hadde overgitt seg av egen fri vilje, argumenterte Arinbjørn.

Og ettersom det hadde blitt seint, bestemte Blodøks seg for å la hevnen vente.

Hele natten oppholdt Egil seg i et av Arinbjørns mange rom mens han ventet på morgengryet og dommen. Selv om han ikke var her som fange, ville det være umandig og skamfullt å stikke av.

Endelig, på det avtalte tidspunktet, troppet Arinbjørn og Egil opp hos kongen. Før Gunhild fikk sagt et ord, hadde skalden stilt seg opp foran sin fiende. Egil lovpriste ham med ord som var så sterke og formfullendte at kongen bare kunne bevare sin verdighet ved å gi skalden friheten.

Egil hadde diktet seg ut av dødens grep.

Lettet seilte Egil tilbake til Island og Åsgerd. Her levde skalden et langt liv og ble en viktig stemme i islandsk politikk. Skalden trakk sitt siste sukk i år 995 – 90 år gammel, rik og berømt.