Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

viking ship battle

Slaget ved Svolder samlet vikingenes makt

På slutten av 900-tallet har flere av vikingtidens mektigste familier giftet seg inn i hverandre. Blodsbåndene skaper sterke allianser, men maktbegjær og svik gjør at familieidyllen slår sprekker. Resultatet blir en blodig kamp om makten i Norden.

Angus McBride/Osprey

Himmelen over Østersjøen er svart av piler som kort etter slår ned og sprer død og ødeleggelse om bord på de norske skipene.

Fra sin plass på dekket av vikingskipet Ormen Lange dirigerer kong Olav Tryggvason sine soldater i kamp denne sensommerdagen i år 1000.

Olav og hans menn står overfor en mektig skandinavisk vikingflåte anført av hans egen svoger – danskekongen Svein Tjugeskjegg.

Størstedelen av Olavs 70 skip er alt bordet i et gigantisk bakholdsangrep som nesten kan kalles et slektsstevne.

Mot seg har han nemlig ikke bare Svein, men også svogerens svenske stesønn, kong Olof Skötkonung og Sveins norske svigersønn, Eirik Ladejarl.

Olav og hans menn kjemper djervt mot de velkjente fiendene, men til slutt når angriperne frem til kongeskipet Ormen Lange, som er stappfullt av rikdommer.

Verdiene har Olav hentet i Vendland sør for de danske øyene – på oppfordring fra sin kone Tyra, som i tillegg til å være Olavs utkårede og dronning av Norge, også er Svein Tjugeskjeggs søster.

Fra plassen bakerst på dekket oppildner Olav med høy røst sine våpenbrødre til den endelige trefningen. Slår de ikke Svein og hans allierte tilbake her, er Olavs tid som konge av Norge forbi.

Historikerne vet ikke med sikkerhet hvor i Østersjøen sjøslaget – kjent som slaget ved Svolder – fant sted.

Ifølge én teori lå Svolder vest for øya Rügen i våre dagers Tyskland, men noen forskere har villet plassere stedet lenger nord i danske farvann.

Kildene tyder dessuten på at de to flåtene var noenlunde jevnbyrdige, men dette diskuteres fremdeles blant dagens historikere.

Selv om mange detaljer om slaget ved Svolder er gått tapt, står én ting klart: Dette slaget var kulminasjonen på en innfløkt familiefeide der alle Nordens kongehus var innblandet.

En feide som én gang for alle slo fast hvem av samtidens vikingkonger som var Skandinavias virkelige hersker.

viking ship battle

Nordens konger barket sammen i et stort sjøslag i år 1000.

© Angus McBride/Osprey

Slektens ære førte til blodfeider

I vikingtiden var familien ytt­erst viktig. Før Norge, Danmark og Sverige ble samlet under sterke konger på slutten av vikingtiden, kjempet enhver viking for sin egen ætt, dvs. slekt.

I det tynt befolkede Skandinavia holdt konkurrerende familier hverandre i sjakk. Ofte fungerte familiene både som politi og dommere og tok loven i egne hender for å verne om slekt­ens ære.

Ble en viking slått i hjel av en kriger fra en annen ætt, ble det regnet som en forbrytelse mot hele offerets slekt.

Den dødes familie følte derfor at de hadde plikt til å gjengjelde ærekrenkelsen og drepe drapsmannen – såkalt blodhevn.

Klarte de ikke å få fatt i morderen, kunne et hevndrap på f.eks. hans fetter gjenopprette familiens tapte ære.

“Sjelden bautasteiner står ved vegen om sønn ikke satte for far”.
Fra edda-diktet Håvamål.

Den andre slekten var naturlig nok sjelden enig i dette.

Slik kunne hevndrapene bølge frem og tilbake i generasjoner før gemyttene falt til ro og maktbalansen ble gjenopprettet – slik det blant annet skildres i islendingesagaene.

Hvis de ikke hadde en velrenommert slekt i ryggen, risikerte vikingene både å bli sosialt utstøtt og å bli glemt av etter­tiden. Og å bli glemt etter sin død var noe av det verste som kunne ramme en viking.

Edda-diktet Håvamål (Den høyes tale, dvs. Odins tale) gir et innblikk i viking­enes behov for å bli husket: “Godt med en sønn om seint han er født, etter mann som er falt ifra; sjelden bautasteiner står ved vegen om sønn ikke satte for far.”

Det ble altså forventet at et barn ville sikre foreldrenes ettermæle ved f.eks. å hylle dem med en runestein. Omvendt smittet foreldrenes sosiale status også av på barna.

Derfor brukte ikke vikingene etternavn, men presenterte seg som barn av sin far – en tradisjon som lever i beste velgående i dagens Island.

Et eksempel er danskekongen Harald Blåtann, som kalte seg “Gormssønn” etter faren kong Gorm mens Haralds søster Gunnhild het “Gormsdatter”.

Sverd og øks avgjorde strid mellom konger

Når diplomatiet slo feil, grep vikingkongene til våpen. Flere ganger i vikingtiden barket Nordens herskere sammen på slagmarken.

Kjærlighet måtte vike for politikk

For vikingene spilte individuell kjærlighet en begrenset rolle. En sterk ekteskapelig allianse med en annen mektig slekt var langt viktigere.

En viking med flere ætter i slektstavlen identifi­serte seg nemlig alltid med den ætten som nøt størst prestisje i samfunnet.

Men viste det seg at et arrangert ekteskap slett ikke fungerte, var det relativt lett for vikingene å ta seg en ny partner.

For både menn og kvinner hadde rett til å be om skilsmisse – en skikk som sjokkerte den arabiske reisende al-Tartushi da han besøkte den store danske handelsbyen Hedeby en gang på 900-tallet.

Islandske lover bekrefter også at en kvinne kunne forlate sin mann hvis han bl.a. ikke hadde hatt sex med henne på tre år.

Vikingene hadde med andre ord ingen skrupler ved å skifte ut ektefellen hvis det kunne gi dem sosial gevinst – et faktum som avspeiles i sagaenes mange sjalusidramaer.

Men i realiteten var det slik at størstedelen av vikingene var bondefamilier som hadde nok med å passe gård og grunn.

Komplekse intriger i forbindelse med giftermål var derfor først og fremst noe samfunnets rike stormannsslekter syslet med.

Ofte var kampen om mektige ekte­feller også forbundet med overtakelse av nye landområder.

Knut den mektige av Danmark slo kollegene fra Norge og Sverige i et stort sjøslag i 1026.

© Look and Learn/Bridgeman Images & The Stapleton Collection/Bridgeman Images

Etter hvert som mekt­ige jarler i løpet av vikingtiden tilkjempet seg status som egentlige småkonger – bl.a. ved å love bøndene sine militær beskyttelse – grep ekteskapsspekulasjonene om seg.

Utover 900-tallet giftet Skandinavias kongelige seg på kryss og tvers av regioner for å skape allianser og utman­øvrere sine konkurrenter.

Da det ennå ikke fantes egentlige tronfølgelover i vikingtiden, var det i enhver konges interesse å posisjonere barna sine best mulig med tanke på tronen. Hvis ens sønn ble konge, reflekterte det nemlig positivt tilbake på en selv.

I løpet av 900-tallet ble slektsbåndene et effektivt våpen når danske, norske og etter hvert også svenske kongelige kjempet om makten i Norden.

Spesielt i Danmark, som var Skandinavias sørligste og folkerikeste maktsenter, ble giftermål brukt som politisk maktmiddel.

© Print Collector/Getty Images

Armringer, gull og våpen ga lojalitet

For vikingtidens fyrster var det helt nødvendig å skaffe seg trofaste allierte som støttet en i krig.

Gaver var et klassisk middel for å sikre seg undersåttenes lojalitet. Jo mer rundhåndet en fyrste belønnet sine støttespillere, desto mer avholdt og mektig ble han.

En vanlig gave var armringer som ifølge sagaene bl.a. ble gitt til skalder som takk for smigrende hyllestkvad.

Men armringer var langt fra den eneste formen for gave. Ifølge konge­sagaene arrangerte Norges kong Magnus den gode en fest der han strødde om seg med gaver.

Magnus gikk inn i gildeteltet og forærte vikingene sverd, skjold, klær eller gull.

Gavene varierte etter hvor fornem den enkelte gjesten var.

Gorms dynasti satt tungt på makten

Tidlig på 900-tallet kontrollerte kong Gorm den gamle Jylland. Han hersket sannsynligvis også over resten av vikingtidens Danmark, som i tillegg til nåtidens områder omfattet Skåne, Halland og Blek­inge i dagens Sverige.

Etter alt å dømme forsøkte Gorm å slutte fred med krigerske naboer ved hjelp av giftermål. Sønnen Harald Blåtann giftet seg for eksempel med datter av venderstammen obotritenes kong Mistivoj, prinsesse Tove.

Gorms datter Gunnhild ble på samme måte giftet bort til nordmannen Eirik Blodøks, som styrte Norge med hard hånd ca. 930-935.

Ifølge sagaene var Eirik Blodøks selv halvt dansk siden hans legendariske far, Harald Hårfagre, skal ha fått ham med den danske kongedatteren Ragnhild.

Noen historikere mener at det var spesielt viktig for Gorm å styrke de dansk-norske kongelige forbindelsene fordi norske og danske vikinger konkurrerte om ressursene på de britiske øyene.

Kunne Gorm ganske rolig innta plassen som nordmennenes overkonge, ville det gi dynastiet hans – med base i Jelling – militære og økonomiske fordeler.

Viken – området rundt Oslofjorden i Sørøst-Norge – hadde stått under dansk styre i generasjoner.

Både Gorm og sønnen og arvingen Harald Blåtann forsøkte tilsynelatende å spre den danske innflyt­elsen enda lenger nordover i Norge i kjølvannet av den nye alliansen med Eirik Blodøks.

“Harald konge befalte disse kumlene over Gorm sin far og over Tyra”.
Harald Blåtanns inskripsjon på den store runesteinen i Jelling.

Harald Blåtann støttet i hvert fall aktivt opp om den hardhendte svogerens krigs­tokt mot konkurrenten Håkon den gode.

Harald håpet sannsynligvis at Eirik på sin side ville danse etter den danske kongemaktens pipe nå som han fikk hjelp til å forsvare riket sitt.

Dessverre for Harald viste det seg at hjelpen langt fra var nok til å holde Eirik Blodøks på tronen.

Cirka år 935 klarte Håkon den gode å fordrive Eirik Blodøks og hans kone Gunnhild. De to slo seg ned i England, og Håkon ble konge av Norge.

Nå ulmet striden i mer enn 20 år, helt til 959, da Håkon mistet livet i kamp mot de fem Blodøks-sønnene under slaget ved Fitjar.

Etter dette overtok den ene av dem, Harald Gråfell, Norges trone, og Danmarks nye hersker, onkelen Harald Blåtann, ble overkonge.

Blåtann fikk bråk med nordmennene

Ettersom Harald Blåtann selv hadde oppfostret Harald Gråfell i Danmark, regnet han med full norsk lojalitet da nevøen satte seg på tronen.

I år 965 kunne en Harald som var tilfreds med sine intriger reise den store runesteinen i Jelling: “Harald konge befalte disse kumlene (minnesmerker, red.) over Gorm sin far og over Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og kristnet danskene.”

Men mye tyder på at Harald gledet seg for tidlig. Fra basen sin på Østlandet forsøkte Gråfell og brødrene hans snart å vinne større innflytelse i riket på bekostning av Harald, bl.a. i Trøndelag, der de sloss mot de mektige ladejarlene.

Harald Blåtann sendte derfor bud etter Harald Gråfell som pliktskyldigst seilte til Jylland for å stå skolerett. Men før han kom så langt, ble Gråfell drept i et bakholdsangrep ved innløpet til Limfjorden cirka år 970.

Forskerne vet ikke hvem som sto bak drapet, men det kom på et beleilig tidspunkt for Harald Blåtann.

Gorm og Tyra la grunnlaget for en svær familiestrid som kulminerte med slaget ved Svolder i år 1000.

© The Picture Art Collection/Imageselect

Uten Gråfell tapte resten av Haralds nevøer maktkampen i Norge, og den danskvennlige ladejarlen Håkon Jarl ble innsatt som Norges øverste leder – og Haralds nye marionett.

Fire år senere, i 974, bisto Håkon Jarl Harald Blåtann i en kamp mot den tysk-romerske keiseren Otto 2. Men kort tid etter begynte Håkon å bruse med fjærene – han var lei av sin posisjon som marionett under Harald.

Danskekongen bygget i samme peri­ode en rekke ringborger (sirkelformede festningsverker) som styrket Danmarks forsvar mot angrep utenfra, f.eks. fra Håkon.

Situasjonen var ustabil, og maktbalansen ble ytterligere forskjøvet i 986. Da beseiret Håkon Jarl de fryktede jomsvikingene – en krigergruppe som til daglig holdt til i festningen Jomsborg sør for Østersjøen.

Nå hadde nordmannen bevist at han slett ikke hadde bruk for Harald Blåtann.

Sønn kuppet makten i Danmark

Hvordan den spirende maktkampen kunne ha endt, kan historikerne bare gjette om. Harald hadde nemlig store problemer på hjemmefronten i 980-årene.

Her gjorde sønnen Svein Tjugeskjegg opprør. Ifølge sagaene fordrev Svein faren til Jomsborg, der han døde av et pileskudd.

Men før han døde rakk Harald å danne enda en allianse. Ifølge en av sagaene giftet han bort datteren Tyra, Sveins søster.

Tyras mann ble den svenske kongs­sønnen Styrbjørn Sterke, som ifølge den islandske Fortellingen om Styrbjørn Sveakjempe levde i eksil på Jomsborg.

Her samlet han menn og våpen til en konfrontasjon med onkelen, svenske­kongen Erik, som nektet å dele makten i riket med Styrbjørn.

Striden ble avgjort under slaget ved Fyrisvall midt i 980-årene, der Styrbjørn ble drept. Seieren sikret svenskekongen Erik tilnavnet Seier­sæl (den seierrike).

Styrbjørns død betydde også at Tyra med ett ble enke. Svein Tjugeskjegg hadde det likevel ikke travelt med å finne en ny mann til søsteren.

Danmarks nye konge var mer opptatt av å dra på plyndringstokter til de britiske øyene. I England gjorde Svein felles sak med en ambisiøs eventyrer, nordmannen Olav Tryggvason.

Svein Tjugeskjeggs søster skal ha blitt drept under en massakre i England i 1002, og dette ansporet Svein til å fullføre erobringen av øyriket.

© The Stapleton Collection/Bridgeman Images

Seierherren kom på Englands trone

Da Svein Tjugeskjegg beseiret kong Olav av Norge i kamp i år 1000, var han sikret herredømmet over Norden. Men danskekongen hadde ikke til hensikt å hvile på sine laurbær.

Siden det første toktet til England i 991 hadde Svein drømt om å legge øyriket i vest under seg. Men som regel slo danskekongen seg til ro med å presse lokalbefolkningen for store mengder penger – såkalt danegeld.

I 1013 gikk Sveins drøm i oppfyll­else. Han knuste all motstand og ble innsatt som konge. Svein døde året etter, men sønnen Knut sverget at han ville gjenerobre tronen. To år senere grep han makten.

Knut den mektige ble konge i både England og Danmark da broren Harald døde i 1018. Han skapte et nordsjørike som i perioder også omfattet Norge og deler av Skottland.

Vennskap endte i fiendskap

Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason var ikke i slekt, og historikerne har ikke noe klart bilde av hva som fikk de to til å innlede et samarbeid – ut over at begge var ute etter å presse engelskmennene for danegeld, beskyttelsespenger.

Ifølge Den angelsaksiske krøniken kom Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason til London med 94 skip den 8. september 994, men byen holdt stand.

De ga seg i stedet hver for seg til å herje langs kysten, der de gjorde “ubeskriv­elig skade”.

Krøniken forteller videre at engelskmennenes kong Ethelred bestemte seg for å sette vondt blod mellom de to herjende vikingene.

Kongen tilbød Olav danegeld for å slutte med plyndringene sine og reise hjem, men han inkluderte ikke Svein i avtalen. Olav takket ja.

Da nyheten kom Svein for øre, ble han rasende. Fra den dagen av næret danskekongen et brennende hat til Olav fordi han hadde sviktet ham.

Ifølge Olav Tryggvasons saga, som den islandske historikeren Snorre skrev cirka 1230, var beslutningen om å vende Svein ryggen langt fra den første bemerkelsesverdige hendelsen i nordmannens liv.

Her skal han ha blitt forrådt og drept av trellen Tormod Kark.
Mordet på Håkon Jarl etter Olav Tryggvasons inntog i Norge.

Olavs far hadde vært jarl i Sør-Norge men ble drept av konkurrenter i 963, mens Olav var liten. Moren flyktet med sønnen, men est­iske sjørøvere tok dem til fange og solgte dem som slaver da gutten var bare tre år gammel.

Seks år senere ble gutten frikjøpt av Olavs onkel, som arbeidet for viking­fyrsten i Novgorod. Olav opplevde stor suksess som kriger i Russland, men i 989 kom han i klammeri med noen av Novgorods innbyggere, og han måtte flykte fra byen.

I årene som fulgte reiste Olav rundt i Europa mens han samlet en hærskare under seg. Olav reiste vidt omkring med folkene sine – fra Vendland i nåtidens Nord-Tyskland til Irland i vest – og overalt hvor de kom, falt kvinnene som domino­brikker for Olav.

Detaljer i sagaen tyder på at kvinner flest betraktet Olav som spesielt mandig – bl.a. fordi han kunne sjonglere med hele tre sverd på én gang.

Under oppholdet hos venderne ble han gift med en prinsesse, men hun døde av sykdom etter noen år. Den norske vikingen forlot Vendland i sorg – uten å ta med seg tingene sine.

Etter dette plyndret Olav de britiske øyene i en årrekke før han vendte nesen hjemover til Norge. Planen var enkel: Olav ville bli konge.

Nordmennene valgte ny konge

Ifølge kildene kom Olav Tryggvason hjem til Norge cirka 995. Han gikk i land med hæren sin i Trønde­lag, der han utfordret ladejarlenes makt.

Håkon Jarl – som hadde alliert seg med Svein Tjugeskjegg etter Harald Blåtanns død – var upopulær blant trønderne, og de tok derfor imot Olav og hans menn med åpne armer.

Mens Olav lot seg utrope til konge på en rekke norske ting, flyktet Håkon Jarl til en gård i Gauldal. Her skal han ha blitt forrådt og drept av trellen Tormod Kark.

Håkons død skremte to av sønnene hans, Eirik og Svein. Eirik Ladejarl flyktet til Danmark og jarlenes allierte, Svein Tjugeskjegg, mens Svein Ladejarl dro til Sverige, der Erik Seiersæl hersket.

Begge steder ble brødrene godt mottatt, men Erik Seiersæl døde kort etter at Svein Jarl kom til Sverige.

Olav Tryggvason var populær blant mange i Norge da han overtok kongsmakten i landet.

© The Picture Art Collection/Imageselect

Omsvermet rik enke

Kong Erik etterlot seg sønnen Olof og enken Sigrid Storråde (den stolte). Olof – som fikk tilnavnet Skötkonung – var bare 15 år gammel, men klarte takket være sin mors diplomatiske evner å overta tronen.

Sveriges naboer øynet straks en mulighet for å få innflytelse over den unge, uerfarne kongen som ble styrt av moren sin.

Den som kunne gifte seg med enkedronning Sigrid – Sveriges rikeste og mektigste kvinne – ville ha det svenske riket i sin hule hånd.

Men Sigrid var en ambisiøs kvinne, og hun hadde ikke til hensikt å gifte seg med hvem som helst. Ifølge kongesagaene kom både en russ­isk prins og den norske småkongen Harald Grenske for å fri.

Sigrid hadde ikke noe til overs for de to beilerne. Hun serverte dem rikelige mengder mjød i en stor hall, og da de var godt påseilet, tente hun på bygningen. Begge mennene omkom.

Men de to friernes makabre skjebne skremte på ingen måte Olav Tryggvason. Norges nye konge fridde til Sigrid, men han ble blankt avvist. Enken var sikker på at nordmannen bare var interessert i henne av politiske grunner.

I stedet giftet hun seg med Svein Tjuge­skjegg, Skandinavias mektigste mann. Bryllupet sto i 997, og ekteskapet knyttet Danmark og Sverige sammen i en allianse mot Olav.

Holger Danske er en dansk sagnhelt som angivelig vil våkne til dåd og frelse folket i den ytterste nød.

© David Coleman/Imageselect

Rykte sendte konge til Det hellige land

Olav Tryggvason mistet livet under slaget ved Svolder (1000). Likevel ble kongen senere sett i live flere steder i Europa.

Slaget ved Svolder endte ifølge Olav Tryggvasons saga med at norskekongen hoppet i havet og druknet.

Olavs ry i Norden var imidlertid så godt at mange nektet å tro at den karismatiske og atletiske herskeren var død så lenge det ikke fantes noe lik.

Historier om at kongen overlevde begynte derfor å florere kort tid etter hans endelikt. Ifølge én beretning hadde Olav klart å svømme usett forbi fiendens skip og gå i land på kysten av Svolder.

En annen beretning gikk ut på at han ble plukket opp og smuglet bort om bord på et skip.

Ifølge kongesagaen Ågrip hoppet han ikke engang over bord, men forsvant i et sterkt lysglimt.

Det verserte også mange historier om kongens videre skjebne etter forsvinningsnummeret – bl.a. påsto mange at han hadde gått i kloster.

Den islandske munken Odd Snorrason skrev i ca. 1190 at Olav Tryggvason var sett flere steder sørpå etter slaget – bl.a. i Roma og i Det hellige land.

Vår tids historikere er skeptiske til beretningen og mener at det dreier seg om en avart av den klassiske “kongen i fjellet-myten”.

I denne typen fortelling faller en helt eller en konge som regel i dyp søvn under jorden og forsvinner dermed fra sitt folk.

Tilsvarende historier har f.eks. oppstått rundt den tysk-romerske keiseren Fredrik Barbarossa og Holger Danske.

Søsken kom til å hate hverandre

Etter dette fikk både Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason det travelt med å bygge ut sine maktbaser.

Godt hjulpet av sin utstråling hadde Olav klart å sikre seg støtte fra de fleste av Norges jarler og småkonger. Deretter utpekte han en rekke lensherrer som skulle styre rikets forskjellige landsdeler på hans vegne.

Olavs Norge var en trussel mot Sveins makt i Norden. Danskekongen ville befeste sin egen stilling og søkte derfor nye allianser.

Han giftet bort datteren Gyda til Eirik Ladejarl, som levde i eksil, og han fant også en mann til lillesøster Tyra.

Hun hadde ført en tilværelse som enke etter at mannen hennes, Styrbjørn, var blitt drept av Erik Seiersæl. Men nå tvang Svein Tyra inn i et ekteskap med den vendiske kongen Burislav.

I og med giftermålet kunne Tyra igjen kalle seg dronning. Men hun var langt fra tilfreds. Ja, hun var faktisk rasende.

Buri­slav var en utslitt, gammel mann – 30 år eldre enn sin nye kone – og forholdet mellom søsknene Tyra og Svein var på frysepunktet.

Svein var likeglad. Bryllupet ville sikre ham Burislavs vennskap slik at venderkongen kunne hindre Olav i å få fatt i sine etterlatte eiendeler i Vendland dersom han en dag dro tilbake etter dem.

Der var Svein forutseende: I 998 skal Olav ha seilt til Vendland for å hente sine ting. Men familieforbindelsen til Svein gjorde at Burislav avviste nordmannen, som reiste tomhendt hjem.

Det råder ulike oppfatninger om det som videre skjedde. Ifølge én utlegning bortførte Olav den ulykkelig gifte Tyra mens bl.a. Olav Tryggvasons saga sier at Tyra selv flyktet til Norge, der hun ble gift med Olav.

Resultatet ble under alle omstendig­heter at Olav og Tyra giftet seg. Svein var rasende. Først hadde Olav forrådt ham i England, og nå hadde han også røvet hans søster!

I år 1000 fikk Svein sjansen til å hevne seg på sin nye svoger. Olav Tryggvason hadde satt kursen sørover mot Vendland med en flåte på rundt 70 skip for å kreve eiendelene sine utlevert.

Dessuten ville han hente Tyras medgift fra ekteskapet med Burislav. Selv seilte kongen i det store konge­skipet Ormen Lange.

Olav var visstnok forberedt på det verste, selv om det ikke er noe som tyder på at han var klar over at Svein planla et angrep.

Stilt overfor en så mektig flåte våget ikke Burislav å gjøre motstand. Han lot Olav få alt han ba om, og kongen satte kursen hjemover.

Etter sin død ble Olav Haraldsson helgenerklært og kjent under navnet Olav den hellige.

© Album/Fine Arts Images/Imageselect

Nordens fyrster kjempet om Norge

Slaget ved Svolder kostet kong Olav Tryggvason livet og ga danskene og svenskene større innflytelse i Norge. I mange år etterpå var landet preget av ustabilitet og endeløse kriger.

  • 1015

    Etter slaget ved Svolder ble Norge delt i tre. Svein Tjuge­skjegg tok kontroll over området Viken i sør mens brødrene Eirik og Svein Jarl – med støtte fra kongene i Danmark og Sverige – delte resten av det norske riket mellom seg.

    I 1015 sendte danskenes nye konge, Knut den mektige, bud etter Eirik Ladejarl. Da tok Svein Jarl kontrollen over hele Norge – unntatt de danskkontrollerte områd­ene i Viken. Men sterke krefter arbeidet bak kuliss­ene for igjen å samle Norge under én hersker.

  • 1016

    Dette året barket Svein Jarl og undersåttene hans sammen med en hær under ledelse av tronpretendenten Olav Haraldsson utenfor kysten av Larvik.

    Kampen har siden blitt kalt slaget ved Nesjar, og selv om Svein hadde den største styrken – 3000 krigere mot Olavs 2000 – endte det med at han tapte slaget. Jarlen flyktet til Sverige etter nederlaget og døde der kort etter.

    Etter seieren tok Olav Haralds­son kontroll over det meste av Norge og gjennomførte bl.a. en tvangskristning av befolkningen.

  • 1030

    En allianse mellom ladejarlene og Knut den mektige fordrev Olav Haraldsson fra Norge i 1028. Olav flyktet til Russland, men to år senere vendte han tilbake fra eksilet – med en 3500 mann stor hær i ryggen.

    Olav marsjerte inn i Verdal nord for Trondheim. Der ble han møtt av en 7000 mann sterk bondehær ledet av menn som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund.

    Slaget på Stiklestad endte med Olav Haraldssons død, og Knut den mektiges sønn Svein overtok makten i Norge.

  • 1035

    Stormennene i Trønde­lag ble til slutt lei av å ha utenlandske herskere i Norge.

    Derfor tilkalte de Magnus den gode, Olav Haraldssons sønn som levde i eksil i Russland, og innsatte ham som norsk konge.

    Danske Svein og hans engelske mor, Ælfgifu, ble fordrevet til Danmark. I resten av vikingtiden hadde norske konger makten i Norge.

Familiestevne endte blodig

Et sted i nærheten av Rügen hadde Svein Tjugeskjeggs flåte lagt seg på lur. Med seg hadde han svenskekongen Olof Skötkonung.

Moren hans hadde egget ham til å delta i familieoppgjøret. Hun var fremdeles sint på Olav fordi han hadde fridd til henne av rent politiske årsaker.

Svein Tjugeskjeggs svigersønn Eirik Ladejarl var også med den danske flåten. Han drømte om hevn over Olav som hadde fordrevet ham og faren fra Norge og tatt makten i landet.

Ifølge Olav Tryggvasons saga oppdaget Olav bakholdet tidsnok til at han kunne rekke å flykte, men han valgte å ta opp kampen. De to flåtene støtte sammen et sted i den sørlige delen av Østersjøen.

“Det var tjukt av spyd og piler, for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter”.
Fra Olav Tryggvasons saga.

Flåtene var noenlunde jevnbyrdige i størrelse, og ifølge Olav Tryggvasons saga vendte nordmannens kamplykke først for alvor da buen til hans kongelige bueskytter Einar Tambarskjelve ble truffet av en av fiendens piler og brast.

Olav Tryggvason skal da ha spurt hva som brast så høyt, og sagaen forteller at Einar svarte: “Norge ut av hendene dine, herre konge!”

Det er usikkert om denne dramatiske scenen faktisk fant sted, men Einar fikk rett i den dystre spådommen.

Svein og hans allierte kapret Olavs skip og nådde til slutt frem til Ormen Lange. Sagaen beskriver nordmennenes desperate forsvar på kongeskipet:

“Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavs­mennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.”

Til slutt sto det klart for Olav at slaget var tapt. Men i stedet for å la en av fiend­ene sine få æren av å ha drept Norges konge, hoppet han ifølge sagaen i havet og ble aldri sett igjen.

Da nyheten nådde Tyra i Norge, skal hun ha sultet seg til døde. Den lille gutten Harald, som hun hadde fått med Olav, døde også kort etter.

kalland runestone

Flere runesteiner i Skandinavia omtaler muligens slaget ved Svolder – bl.a. en stein fra Kålland i Sverige.

© Dagjoh

Runestein minnes kampen

Slaget ved Svolder var kulminasjonen på vikingtidens kanskje største familiefeide. Med seieren kunne Svein Tjugeskjegg med full rett si at han var Nordens hersker.

Beretninger om den monumentale begivenheten spredte seg fort, og en runestein utenfor Aarhus skal ifølge visse historikere være reist etter det store oppgjøret på havet: “Gunulv og Øgot og Aslak og Rolf reiste denne steinen etter sin felle Ful. Han fant døden da konger kjempet.”

Minnet om det gigantiske sjøslaget overlevde vikingtiden og sikret alle del­takerne det som var alle vikingers drøm: Et udødelig ettermæle.

Les også:

Vikinger

Vikingtiden – en introduksjon til vikingenes verden

6 minutter
Film

Mary Pickford - den første superstjernen i Hollywood

9 minutter
Andre verdenskrig

9. april: Hitler invaderer Danmark og Norge

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul