Slaget ved Svolder samlet vikingenes makt

Slektens ære førte til blodfeider

I vikingtiden var familien ytt­erst viktig. Før Norge, Danmark og Sverige ble samlet under sterke konger på slutten av vikingtiden, kjempet enhver viking for sin egen ætt, dvs. slekt.

I det tynt befolkede Skandinavia holdt konkurrerende familier hverandre i sjakk. Ofte fungerte familiene både som politi og dommere og tok loven i egne hender for å verne om slekt­ens ære.

Ble en viking slått i hjel av en kriger fra en annen ætt, ble det regnet som en forbrytelse mot hele offerets slekt.

Den dødes familie følte derfor at de hadde plikt til å gjengjelde ærekrenkelsen og drepe drapsmannen – såkalt blodhevn.

Klarte de ikke å få fatt i morderen, kunne et hevndrap på f.eks. hans fetter gjenopprette familiens tapte ære.

Den andre slekten var naturlig nok sjelden enig i dette.

Slik kunne hevndrapene bølge frem og tilbake i generasjoner før gemyttene falt til ro og maktbalansen ble gjenopprettet – slik det blant annet skildres i islendingesagaene.

Hvis de ikke hadde en velrenommert slekt i ryggen, risikerte vikingene både å bli sosialt utstøtt og å bli glemt av etter­tiden. Og å bli glemt etter sin død var noe av det verste som kunne ramme en viking.

Edda-diktet Håvamål (Den høyes tale, dvs. Odins tale) gir et innblikk i viking­enes behov for å bli husket: “Godt med en sønn om seint han er født, etter mann som er falt ifra; sjelden bautasteiner står ved vegen om sønn ikke satte for far.”

Det ble altså forventet at et barn ville sikre foreldrenes ettermæle ved f.eks. å hylle dem med en runestein. Omvendt smittet foreldrenes sosiale status også av på barna.

Derfor brukte ikke vikingene etternavn, men presenterte seg som barn av sin far – en tradisjon som lever i beste velgående i dagens Island.

Et eksempel er danskekongen Harald Blåtann, som kalte seg “Gormssønn” etter faren kong Gorm mens Haralds søster Gunnhild het “Gormsdatter”.

Kjærlighet måtte vike for politikk

For vikingene spilte individuell kjærlighet en begrenset rolle. En sterk ekteskapelig allianse med en annen mektig slekt var langt viktigere.

En viking med flere ætter i slektstavlen identifi­serte seg nemlig alltid med den ætten som nøt størst prestisje i samfunnet.

Men viste det seg at et arrangert ekteskap slett ikke fungerte, var det relativt lett for vikingene å ta seg en ny partner.

For både menn og kvinner hadde rett til å be om skilsmisse – en skikk som sjokkerte den arabiske reisende al-Tartushi da han besøkte den store danske handelsbyen Hedeby en gang på 900-tallet.

Islandske lover bekrefter også at en kvinne kunne forlate sin mann hvis han bl.a. ikke hadde hatt sex med henne på tre år.

Vikingene hadde med andre ord ingen skrupler ved å skifte ut ektefellen hvis det kunne gi dem sosial gevinst – et faktum som avspeiles i sagaenes mange sjalusidramaer.

Men i realiteten var det slik at størstedelen av vikingene var bondefamilier som hadde nok med å passe gård og grunn.

Komplekse intriger i forbindelse med giftermål var derfor først og fremst noe samfunnets rike stormannsslekter syslet med.

Ofte var kampen om mektige ekte­feller også forbundet med overtakelse av nye landområder.

Etter hvert som mekt­ige jarler i løpet av vikingtiden tilkjempet seg status som egentlige småkonger – bl.a. ved å love bøndene sine militær beskyttelse – grep ekteskapsspekulasjonene om seg.

Utover 900-tallet giftet Skandinavias kongelige seg på kryss og tvers av regioner for å skape allianser og utman­øvrere sine konkurrenter.

Da det ennå ikke fantes egentlige tronfølgelover i vikingtiden, var det i enhver konges interesse å posisjonere barna sine best mulig med tanke på tronen. Hvis ens sønn ble konge, reflekterte det nemlig positivt tilbake på en selv.

I løpet av 900-tallet ble slektsbåndene et effektivt våpen når danske, norske og etter hvert også svenske kongelige kjempet om makten i Norden.

Spesielt i Danmark, som var Skandinavias sørligste og folkerikeste maktsenter, ble giftermål brukt som politisk maktmiddel.

Gorms dynasti satt tungt på makten

Tidlig på 900-tallet kontrollerte kong Gorm den gamle Jylland. Han hersket sannsynligvis også over resten av vikingtidens Danmark, som i tillegg til nåtidens områder omfattet Skåne, Halland og Blek­inge i dagens Sverige.

Etter alt å dømme forsøkte Gorm å slutte fred med krigerske naboer ved hjelp av giftermål. Sønnen Harald Blåtann giftet seg for eksempel med datter av venderstammen obotritenes kong Mistivoj, prinsesse Tove.

Gorms datter Gunnhild ble på samme måte giftet bort til nordmannen Eirik Blodøks, som styrte Norge med hard hånd ca. 930-935.

Ifølge sagaene var Eirik Blodøks selv halvt dansk siden hans legendariske far, Harald Hårfagre, skal ha fått ham med den danske kongedatteren Ragnhild.

Noen historikere mener at det var spesielt viktig for Gorm å styrke de dansk-norske kongelige forbindelsene fordi norske og danske vikinger konkurrerte om ressursene på de britiske øyene.

Kunne Gorm ganske rolig innta plassen som nordmennenes overkonge, ville det gi dynastiet hans – med base i Jelling – militære og økonomiske fordeler.

Viken – området rundt Oslofjorden i Sørøst-Norge – hadde stått under dansk styre i generasjoner.

Både Gorm og sønnen og arvingen Harald Blåtann forsøkte tilsynelatende å spre den danske innflyt­elsen enda lenger nordover i Norge i kjølvannet av den nye alliansen med Eirik Blodøks.

Harald Blåtann støttet i hvert fall aktivt opp om den hardhendte svogerens krigs­tokt mot konkurrenten Håkon den gode.

Harald håpet sannsynligvis at Eirik på sin side ville danse etter den danske kongemaktens pipe nå som han fikk hjelp til å forsvare riket sitt.

Dessverre for Harald viste det seg at hjelpen langt fra var nok til å holde Eirik Blodøks på tronen.

Cirka år 935 klarte Håkon den gode å fordrive Eirik Blodøks og hans kone Gunnhild. De to slo seg ned i England, og Håkon ble konge av Norge.

Nå ulmet striden i mer enn 20 år, helt til 959, da Håkon mistet livet i kamp mot de fem Blodøks-sønnene under slaget ved Fitjar.

Etter dette overtok den ene av dem, Harald Gråfell, Norges trone, og Danmarks nye hersker, onkelen Harald Blåtann, ble overkonge.

Blåtann fikk bråk med nordmennene

Ettersom Harald Blåtann selv hadde oppfostret Harald Gråfell i Danmark, regnet han med full norsk lojalitet da nevøen satte seg på tronen.

I år 965 kunne en Harald som var tilfreds med sine intriger reise den store runesteinen i Jelling: “Harald konge befalte disse kumlene (minnesmerker, red.) over Gorm sin far og over Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og kristnet danskene.”

Men mye tyder på at Harald gledet seg for tidlig. Fra basen sin på Østlandet forsøkte Gråfell og brødrene hans snart å vinne større innflytelse i riket på bekostning av Harald, bl.a. i Trøndelag, der de sloss mot de mektige ladejarlene.

Harald Blåtann sendte derfor bud etter Harald Gråfell som pliktskyldigst seilte til Jylland for å stå skolerett. Men før han kom så langt, ble Gråfell drept i et bakholdsangrep ved innløpet til Limfjorden cirka år 970.

Forskerne vet ikke hvem som sto bak drapet, men det kom på et beleilig tidspunkt for Harald Blåtann.

Uten Gråfell tapte resten av Haralds nevøer maktkampen i Norge, og den danskvennlige ladejarlen Håkon Jarl ble innsatt som Norges øverste leder – og Haralds nye marionett.

Fire år senere, i 974, bisto Håkon Jarl Harald Blåtann i en kamp mot den tysk-romerske keiseren Otto 2. Men kort tid etter begynte Håkon å bruse med fjærene – han var lei av sin posisjon som marionett under Harald.

Danskekongen bygget i samme peri­ode en rekke ringborger (sirkelformede festningsverker) som styrket Danmarks forsvar mot angrep utenfra, f.eks. fra Håkon.

Situasjonen var ustabil, og maktbalansen ble ytterligere forskjøvet i 986. Da beseiret Håkon Jarl de fryktede jomsvikingene – en krigergruppe som til daglig holdt til i festningen Jomsborg sør for Østersjøen.

Nå hadde nordmannen bevist at han slett ikke hadde bruk for Harald Blåtann.

Sønn kuppet makten i Danmark

Hvordan den spirende maktkampen kunne ha endt, kan historikerne bare gjette om. Harald hadde nemlig store problemer på hjemmefronten i 980-årene.

Her gjorde sønnen Svein Tjugeskjegg opprør. Ifølge sagaene fordrev Svein faren til Jomsborg, der han døde av et pileskudd.

Men før han døde rakk Harald å danne enda en allianse. Ifølge en av sagaene giftet han bort datteren Tyra, Sveins søster.

Tyras mann ble den svenske kongs­sønnen Styrbjørn Sterke, som ifølge den islandske Fortellingen om Styrbjørn Sveakjempe levde i eksil på Jomsborg.

Her samlet han menn og våpen til en konfrontasjon med onkelen, svenske­kongen Erik, som nektet å dele makten i riket med Styrbjørn.

Striden ble avgjort under slaget ved Fyrisvall midt i 980-årene, der Styrbjørn ble drept. Seieren sikret svenskekongen Erik tilnavnet Seier­sæl (den seierrike).

Styrbjørns død betydde også at Tyra med ett ble enke. Svein Tjugeskjegg hadde det likevel ikke travelt med å finne en ny mann til søsteren.

Danmarks nye konge var mer opptatt av å dra på plyndringstokter til de britiske øyene. I England gjorde Svein felles sak med en ambisiøs eventyrer, nordmannen Olav Tryggvason.

Vennskap endte i fiendskap

Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason var ikke i slekt, og historikerne har ikke noe klart bilde av hva som fikk de to til å innlede et samarbeid – ut over at begge var ute etter å presse engelskmennene for danegeld, beskyttelsespenger.

Ifølge Den angelsaksiske krøniken kom Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason til London med 94 skip den 8. september 994, men byen holdt stand.

De ga seg i stedet hver for seg til å herje langs kysten, der de gjorde “ubeskriv­elig skade”.

Krøniken forteller videre at engelskmennenes kong Ethelred bestemte seg for å sette vondt blod mellom de to herjende vikingene.

Kongen tilbød Olav danegeld for å slutte med plyndringene sine og reise hjem, men han inkluderte ikke Svein i avtalen. Olav takket ja.

Da nyheten kom Svein for øre, ble han rasende. Fra den dagen av næret danskekongen et brennende hat til Olav fordi han hadde sviktet ham.

Ifølge Olav Tryggvasons saga, som den islandske historikeren Snorre skrev cirka 1230, var beslutningen om å vende Svein ryggen langt fra den første bemerkelsesverdige hendelsen i nordmannens liv.

Olavs far hadde vært jarl i Sør-Norge men ble drept av konkurrenter i 963, mens Olav var liten. Moren flyktet med sønnen, men est­iske sjørøvere tok dem til fange og solgte dem som slaver da gutten var bare tre år gammel.

Seks år senere ble gutten frikjøpt av Olavs onkel, som arbeidet for viking­fyrsten i Novgorod. Olav opplevde stor suksess som kriger i Russland, men i 989 kom han i klammeri med noen av Novgorods innbyggere, og han måtte flykte fra byen.

I årene som fulgte reiste Olav rundt i Europa mens han samlet en hærskare under seg. Olav reiste vidt omkring med folkene sine – fra Vendland i nåtidens Nord-Tyskland til Irland i vest – og overalt hvor de kom, falt kvinnene som domino­brikker for Olav.

Detaljer i sagaen tyder på at kvinner flest betraktet Olav som spesielt mandig – bl.a. fordi han kunne sjonglere med hele tre sverd på én gang.

Under oppholdet hos venderne ble han gift med en prinsesse, men hun døde av sykdom etter noen år. Den norske vikingen forlot Vendland i sorg – uten å ta med seg tingene sine.

Etter dette plyndret Olav de britiske øyene i en årrekke før han vendte nesen hjemover til Norge. Planen var enkel: Olav ville bli konge.

Nordmennene valgte ny konge

Ifølge kildene kom Olav Tryggvason hjem til Norge cirka 995. Han gikk i land med hæren sin i Trønde­lag, der han utfordret ladejarlenes makt.

Håkon Jarl – som hadde alliert seg med Svein Tjugeskjegg etter Harald Blåtanns død – var upopulær blant trønderne, og de tok derfor imot Olav og hans menn med åpne armer.

Mens Olav lot seg utrope til konge på en rekke norske ting, flyktet Håkon Jarl til en gård i Gauldal. Her skal han ha blitt forrådt og drept av trellen Tormod Kark.

Håkons død skremte to av sønnene hans, Eirik og Svein. Eirik Ladejarl flyktet til Danmark og jarlenes allierte, Svein Tjugeskjegg, mens Svein Ladejarl dro til Sverige, der Erik Seiersæl hersket.

Begge steder ble brødrene godt mottatt, men Erik Seiersæl døde kort etter at Svein Jarl kom til Sverige.

Omsvermet rik enke

Kong Erik etterlot seg sønnen Olof og enken Sigrid Storråde (den stolte). Olof – som fikk tilnavnet Skötkonung – var bare 15 år gammel, men klarte takket være sin mors diplomatiske evner å overta tronen.

Sveriges naboer øynet straks en mulighet for å få innflytelse over den unge, uerfarne kongen som ble styrt av moren sin.

Den som kunne gifte seg med enkedronning Sigrid – Sveriges rikeste og mektigste kvinne – ville ha det svenske riket i sin hule hånd.

Men Sigrid var en ambisiøs kvinne, og hun hadde ikke til hensikt å gifte seg med hvem som helst. Ifølge kongesagaene kom både en russ­isk prins og den norske småkongen Harald Grenske for å fri.

Sigrid hadde ikke noe til overs for de to beilerne. Hun serverte dem rikelige mengder mjød i en stor hall, og da de var godt påseilet, tente hun på bygningen. Begge mennene omkom.

Men de to friernes makabre skjebne skremte på ingen måte Olav Tryggvason. Norges nye konge fridde til Sigrid, men han ble blankt avvist. Enken var sikker på at nordmannen bare var interessert i henne av politiske grunner.

I stedet giftet hun seg med Svein Tjuge­skjegg, Skandinavias mektigste mann. Bryllupet sto i 997, og ekteskapet knyttet Danmark og Sverige sammen i en allianse mot Olav.

Søsken kom til å hate hverandre

Etter dette fikk både Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason det travelt med å bygge ut sine maktbaser.

Godt hjulpet av sin utstråling hadde Olav klart å sikre seg støtte fra de fleste av Norges jarler og småkonger. Deretter utpekte han en rekke lensherrer som skulle styre rikets forskjellige landsdeler på hans vegne.

Olavs Norge var en trussel mot Sveins makt i Norden. Danskekongen ville befeste sin egen stilling og søkte derfor nye allianser.

Han giftet bort datteren Gyda til Eirik Ladejarl, som levde i eksil, og han fant også en mann til lillesøster Tyra.

Hun hadde ført en tilværelse som enke etter at mannen hennes, Styrbjørn, var blitt drept av Erik Seiersæl. Men nå tvang Svein Tyra inn i et ekteskap med den vendiske kongen Burislav.

I og med giftermålet kunne Tyra igjen kalle seg dronning. Men hun var langt fra tilfreds. Ja, hun var faktisk rasende.

Buri­slav var en utslitt, gammel mann – 30 år eldre enn sin nye kone – og forholdet mellom søsknene Tyra og Svein var på frysepunktet.

Svein var likeglad. Bryllupet ville sikre ham Burislavs vennskap slik at venderkongen kunne hindre Olav i å få fatt i sine etterlatte eiendeler i Vendland dersom han en dag dro tilbake etter dem.

Der var Svein forutseende: I 998 skal Olav ha seilt til Vendland for å hente sine ting. Men familieforbindelsen til Svein gjorde at Burislav avviste nordmannen, som reiste tomhendt hjem.

Det råder ulike oppfatninger om det som videre skjedde. Ifølge én utlegning bortførte Olav den ulykkelig gifte Tyra mens bl.a. Olav Tryggvasons saga sier at Tyra selv flyktet til Norge, der hun ble gift med Olav.

Resultatet ble under alle omstendig­heter at Olav og Tyra giftet seg. Svein var rasende. Først hadde Olav forrådt ham i England, og nå hadde han også røvet hans søster!

I år 1000 fikk Svein sjansen til å hevne seg på sin nye svoger. Olav Tryggvason hadde satt kursen sørover mot Vendland med en flåte på rundt 70 skip for å kreve eiendelene sine utlevert.

Dessuten ville han hente Tyras medgift fra ekteskapet med Burislav. Selv seilte kongen i det store konge­skipet Ormen Lange.

Olav var visstnok forberedt på det verste, selv om det ikke er noe som tyder på at han var klar over at Svein planla et angrep.

Stilt overfor en så mektig flåte våget ikke Burislav å gjøre motstand. Han lot Olav få alt han ba om, og kongen satte kursen hjemover.

Familiestevne endte blodig

Et sted i nærheten av Rügen hadde Svein Tjugeskjeggs flåte lagt seg på lur. Med seg hadde han svenskekongen Olof Skötkonung.

Moren hans hadde egget ham til å delta i familieoppgjøret. Hun var fremdeles sint på Olav fordi han hadde fridd til henne av rent politiske årsaker.

Svein Tjugeskjeggs svigersønn Eirik Ladejarl var også med den danske flåten. Han drømte om hevn over Olav som hadde fordrevet ham og faren fra Norge og tatt makten i landet.

Ifølge Olav Tryggvasons saga oppdaget Olav bakholdet tidsnok til at han kunne rekke å flykte, men han valgte å ta opp kampen. De to flåtene støtte sammen et sted i den sørlige delen av Østersjøen.

Flåtene var noenlunde jevnbyrdige i størrelse, og ifølge Olav Tryggvasons saga vendte nordmannens kamplykke først for alvor da buen til hans kongelige bueskytter Einar Tambarskjelve ble truffet av en av fiendens piler og brast.

Olav Tryggvason skal da ha spurt hva som brast så høyt, og sagaen forteller at Einar svarte: “Norge ut av hendene dine, herre konge!”

Det er usikkert om denne dramatiske scenen faktisk fant sted, men Einar fikk rett i den dystre spådommen.

Svein og hans allierte kapret Olavs skip og nådde til slutt frem til Ormen Lange. Sagaen beskriver nordmennenes desperate forsvar på kongeskipet:

“Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavs­mennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.”

Til slutt sto det klart for Olav at slaget var tapt. Men i stedet for å la en av fiend­ene sine få æren av å ha drept Norges konge, hoppet han ifølge sagaen i havet og ble aldri sett igjen.

Da nyheten nådde Tyra i Norge, skal hun ha sultet seg til døde. Den lille gutten Harald, som hun hadde fått med Olav, døde også kort etter.

Runestein minnes kampen

Slaget ved Svolder var kulminasjonen på vikingtidens kanskje største familiefeide. Med seieren kunne Svein Tjugeskjegg med full rett si at han var Nordens hersker.

Beretninger om den monumentale begivenheten spredte seg fort, og en runestein utenfor Aarhus skal ifølge visse historikere være reist etter det store oppgjøret på havet: “Gunulv og Øgot og Aslak og Rolf reiste denne steinen etter sin felle Ful. Han fant døden da konger kjempet.”

Minnet om det gigantiske sjøslaget overlevde vikingtiden og sikret alle del­takerne det som var alle vikingers drøm: Et udødelig ettermæle.