Vikingskip var et ganske vanlig syn på de østeuropeiske elvene på 900-tallet e.Kr. Fra Østersjøen nådde vikingene via de buktende vannveiene ned til handelsstedene nord for Svartehavet.
Med seg på skipene hadde vikingene pelsverk, rav og slaver. Den levende lasten hadde de fanget på veien – under plyndringstokt mot de slaviske stammene i Østersjøområdet, som vikingene stadig var i krig med.
Varene ble solgt av de driftige vikingkjøpmennene for å få tak i det de ønsket seg mest: arabiske sølvmynter. De skinnende pengene, kalt dirhamer, ble preget i Midtøsten, og de hadde et uvanlig høyt sølvinnhold som gjorde dem til Europas mest respekterte betalingsmiddel – middelalderens svar på euroen.
«Rundt halsen har de halsringer av gull og sølv. For når mannen er eier av ti tusen dirhamer, lager han en halsring til sin hustru.» Ahmad ibn Fadlan, kalifens utsending, 922 e.Kr.
Vikingenes forkjærlighet for de arabiske myntene beskrives av øyenvitnet Ahmad ibn Fadlan, som i rollen som utsending for kalifen av Bagdad møtte vikinger ved Volga-elven i 922. Her hadde han et spesielt godt øye for vikingkvinnene:
«Rundt halsen har de halsringer av gull og sølv. For når mannen er eier av ti tusen dirhamer, lager han en halsring til sin hustru. Når han har tjue tusen dirhamer, lager han to halsringer. Og på den måten får hustruen en ny halsring for hver ti tusen dirhamer som mannen øker formuen sin med. Dermed har en av dem ofte mange halsringer rundt halsen.»
Da handelen på steppene var god og tilstrømningen av sølv til Norden var stabil, blomstret vikingsamfunnene, men da sølvstrømmen minket, kjempet vikingene internt om de begrensede ressursene. På slutten av 900-tallet e.Kr. bidro derfor akutt mangel på nytt arabisk sølv til å utløse en blodig kamp om makten i Sverige.
Da muslimske hærer på 700-tallet e.Kr. erobret et kjemperike, ble arabiske sølvmynter spredt over hele Middelhavsområdet.
Araberne spredte sølvmyntene
I 622 utvandret den arabiske profeten Muhammed fra Mekka til Medina. Begivenheten innledet den muslimske tidsregningen og ekspansjonen som brakte islam helt til Spania. Sølvmyntene fulgte med.
686: De første dirhamene preges
Kalifen Abdul Malik etablerer det første arabiske myntvesenet. De fleste dirhamer preges med et koranvers samt en dato og tilegnes kalifen.
711: Myntene når Europa
Etter å ha erobret Nord-Afrika inntar muslimene det meste av Spania og Portugal. Heretter blir dirhamer en internasjonal valuta.
762: Bagdad skaper handelsveier
Bagdad blir kalifens hovedstad. Her handler araberne med steppefolket khazarene, som bringer dirhamer til de østeuropeiske steppene. Snart strømmer sølvtørste vikinger dit.
985: Sølvmangel fører til krig
De muslimske gruvene stenges, vikingenes handel på steppene går i stå, og strømmen av nye dirhamer uteblir. Krisen fører til en borgerkrig i Sverige. Heretter må vikingene stjele sølvet i Vest-Europa.
Vikingene fikk smaken på sølv
Skandinavene hadde ikke alltid jaktet på sølv. Gode sølvgruver lå langt fra Skandinavia, og vikingenes forfedre i jernalderen brukte stort sett ikke mynter. I stedet byttet de til seg ting de manglet.
Handelen foregikk på lokale markeder, hvor bøndene kunne bytte produktene fra gårdene sine mot nye redskaper, stoffer, dyr, smykker og glass. Bytteverdien kunne imidlertid variere mye fra marked til marked, og det var vanskelig å få en bedre pris i en fjern by fordi det var tungvint å frakte dyr og korn på lengre reiser.
Med tiden oppsto det derfor behov for et felles betalingsmiddel. I handelsbyen Ribe ble det på 700-tallet e.Kr. dermed brukt sølvmynter, som var preget i England og Friesland.
«De tjener til livets opphold ved å handle med sobel, ekorn og annet pelsverk. De selger dem for sølvmynter.» Ahmad ibn Rustah, persisk geograf, 900-tallet e.Kr.
I 793 angrep en vikingflåte den nordengelske øya Lindisfarne og plyndret klosteret for rikdommer. Da vikingene året etter kom tilbake til Nord-England, tok de ifølge munken Alcuin fanger som de krevde løsepenger for.
Taktikken fungerte så bra at vikingene i de følgende tiårene hjemsøkte kystene og elvene i Vest-Europa, hvor de samlet enorme mengder sølv og gull.
Da vikinghøvdingen Ragnar i 845 angrep Paris med 120 skip, måtte frankerkongen, Karl den skallede, gi fra seg 7000 pund sølv og gull for å få vikingene til å la byen være i fred. I løpet av 800-tallet utpresset skandinavene Karls rike for minst 12 000 pund edle metaller.
Produksjonen av sølvmynter gjorde samanide-kongene steinrike, og de avdøde herskerne ble bisatt i praktfulle mausoleer.
Pengene kom fra rikt dynasti
I begynnelsen av vikingtiden kom størstedelen av sølvmyntene fra Midtøsten og Den arabiske halvøy, men med nye sølvfunn i Sentral-Asia beveget produksjonen av dirhamer seg over tid lenger mot øst.
I andre halvdel av 800-tallet e.Kr. oppdaget det muslimske samanide-dynastiet rike sølvforekomster i både Panjshir (Afghanistan) og Tasjkent (Usbekistan). Funnet førte til en stor produksjon av dirhamer (sølvmynter), som fra 890 nådde frem til vikingtidens sølvdepoter i stort antall.
Samanidene, som hersket over store deler av dagens Iran, Afghanistan og Usbekistan, omsatte myntene på markeder i byene Merv, Samarkand og Tasjkent, og derfra ble de brakt nordover av de halvnomadiske volgabulgarerne og khazarene. Disse folkeslagene brukte dirhamer til å kjøpe sobelskinn, slaver, honning, voks og rav fra vikinger som kom seilende nedover de østeuropeiske elvene.
Forskerne kaller de sentralasiatiske myntene kufiske etter deres spesielle, svært geometriske versjon av det arabiske alfabetet. Nesten alle kufiske mynter i Skandinavia er preget under en av de tre første samanide-emirene som hersket fra slutten av 800-tallet til midt på 900-tallet.
Arabiske mynter var ettertraktede
Allerede året før Ragnars angrep på Paris hadde de sølvglade vikingene seilt lenger sørover til Den iberiske halvøy. Dermed nådde de det muslimske riket al-Andalus, som lå i dagens Portugal og Sør-Spania.
Kystforsvaret til muslimene var langt bedre enn frankernes og angelsaksernes i England, og etter noen få plyndringstokter ga vikingene opp å få fotfeste i Iberia.
Gjennom sitt møte med muslimene kom imidlertid vikingene i kontakt med Europas nye supervaluta – den arabiske dirhamen.
«Alle skulle komme til Valhall med tilsvarende rikdommer som han fikk med seg på bålet, og likeså skulle han nyte godt av det han selv hadde gravd ned i jorden.» Den islandske «Ynglingesagaen» fra 1200-tallet om vikingenes nedgravde sølvskatter.
Fra Portugal i vest til Afghanistan i øst fungerte sølvmynten som betalingsmiddel i det enorme muslimske området som hadde kalifen i Bagdad som sitt åndelige overhode.
På 800-tallet ble det åpnet nye sølvgruver i Nord-Afrika og Midtøsten, og en tilsynelatende evig strøm av nye mynter kom i omløp. Og handelen mellom muslimene og steppefolket khazarene førte nå store mengder dirhamer til et område som utgjøres av dagens Ukraina og det vestlige Russland.
Ifølge en teori var det nettopp ryktet om de arabiske myntene med det høye sølvinnholdet som i første omgang lokket vikingene til å seile inn i de store russiske elvene.
Det vrimler av sølvmynter i Norden
På steppene var det spesielt slavehandelen som fikk dirhamene til å rulle. Ifølge den persiske geografen Ahmad ibn Rustah, som levde på begynnelsen av 900-tallet, fanget vikingene medlemmer av slaviske stammer som ble solgt som slaver til khazarene. Vikingene hadde også pelsverk med seg på skipene, bemerket geografen:
«De tjener til livets opphold ved å handle med sobel, ekorn og annet pelsverk. De selger dem for sølvmynter.»
Vikingene brakte fjell av dirhamer med seg hjem til Skandinavia, hvor arkeologer har gravd ut over 120 000 av de arabiske myntene fra vikingtiden.
Vikingene tok fanger under plyndringstoktene sine. Fangene ble siden solgt som slaver på steppene mot øst for store mengder sølv.
Bare på øya Gotland er det funnet rundt 80 000 arabiske dirhamer. Takket være sin sentrale beliggenhet i Østersjøen utgjorde øya et knutepunkt for reisende som kom hjem fra de russiske elvene.
I motsetning til i dag telte ikke vikingene myntene sine – de veide dem. Når en vare skulle betales, brukte de en håndholdt vekt. Et lodd ble lagt i den ene vektskålen, sølv i den andre. Hvis vekten ikke passet, klippet vikingene en bit av en av myntene.
En annen betalingsmåte var bruddsølv – avskårne biter av en sølvbarre. På markedene var det også nødvendig å teste kvaliteten på sølvet. Dette ble gjort ved å skjære et hakk i sølvet med en kniv. Hvis det føltes for hardt eller mykt, hadde sølvet blitt blandet med andre billige metaller.
Sølv kunne kjøpe gull
Gudenes gull
VERDI:
For vikingene var gull åtte ganger så mye verdt som sølv. Et gullstykke kunne altså brukes som betaling for åtte ganger så mange varer som et sølvstykke med samme vekt.
TILGJENGELIGHET:
Skandinavia hadde ingen gullgruver i vikingtiden, så det gylne metallet måtte hentes langveisfra. Vikingene skaffet seg også gull ved å smelte om smykker som forfedrene deres hadde etterlatt seg.
ANVENDELSE:
Pga. metallets kostbarhet ble det fortrinnsvis brukt til smykker. Gull var et statussymbol som viste at bæreren hadde en høy rang.
Sølv til salg
VERDI:
Verdien av rent sølv var bare en åttendedel av gullets. Svindlere prøvde imidlertid å strekke sølvet ved å blande det med bly og kobber.
TILGJENGELIGHET:
Vikingene hadde ingen sølvgruver i sine hjemland. Til gjengjeld var det sølvgruver på De britiske øyer, i Spania og i Østen. Vikingene fikk tilgang til sølvet gjennom handel og plyndring.
ANVENDELSE:
Sølv er et holdbart materiale som ikke korroderer nevneverdig, slik som kobber og jern. De muslimske myntene nøt en spesiell tillit i hele Europa fordi kalifen ikke hadde spedd ut sølvinnholdet.
Sølvmangel førte til krig
Vikingenes handel i de østeuropeiske elveområdene toppet seg på 950-tallet, men i årene som fulgte, gikk importen av sølv fra Midtøsten plutselig ned. Forskerne anslår at flere av sølvgruvene i Midtøsten nå var uttømt, og konsekvensene var betydelige.
Mange kjøpmenn begynte å smelte sølvmyntene sine og blande sølvet med andre metaller, noe som førte til en kraftig devaluering av verdien på de arabiske dirhamene.
På dette tidspunktet var vikingene for lengst blitt avhengige av dirhamer. I handelssentra som danske Hedeby og svenske Birka spilte sølv dermed en avgjørende rolle, fordi det ble brukt som betaling for det store flertallet av varene som det ble handlet med.
Mangelen på sølv utløste en krise på 960-tallet, da grupper av vikinger i desperasjon angrep og plyndret khazarene og andre mellommenn i Øst-Europa, som tradisjonelt hadde skaffet sølv fra kalifatet. Uroen spredte seg etter hvert også til vikingenes hjemland.
Sølvmynter spilte en vesentlig rolle i en strid om kongemakten i Sverige i 985 e.Kr.
Da den svenske kong Olof døde, havnet hans bror og medkonge, Erik, i kamp med nevøen Styrbjørn om makten i riket. Styrbjørn ble støttet av den danske kongen, Harald Blåtann. Ifølge historikerne fryktet mange svensker at danskekongen ville støvsuge landet deres for sølv og andre rikdommer hvis hans tronpretendent vant.
Heldigvis for svenskene seiret Erik på slagmarken i 985, men hans militære triumf kunne ikke rette opp rikets tilstand. I takt med at handelen i øst gikk i stå, stoppet strømmen av sølv og utløste en økonomisk krise i hele Norden. Vikingene holdt på pengene sine, og det førte til at for eksempel den driftige markedsplassen i Birka ble øde.
Nå ble vikingene tvunget til å vende blikket vestover for å slukke sølvtørsten, og en rekke ekspedisjoner til England og Wales fulgte. Et av toktene utviklet seg i 991 til et regulært slag. Ved Maldon øst i England seiret vikingene over angelsakserne, som ble tvunget til å punge ut med 3300 kg rent sølv.
Europeiske mynter overtok
Etter hvert som strømmen av dirhamer avtok, overtok mynter fra England og Tyskland det skandinaviske markedet. De europeiske myntene var mindre og ble derfor sjeldnere klippet over. Sakte, men sikkert beveget dermed de skandinaviske landene seg inn i en pengeøkonomi slik vi kjenner den i dag, hvor hver mynt har en påskrevet verdi.
Når så mange av vikingtidens dirhamer og andre mynter har overlevd frem til i dag, skyldes det i hovedsak de mange sølvskattene som vikingene av ukjente årsaker gravde ned i jorden. Forskerne diskuterer fortsatt om vikingene gjemte sølvet av religiøse eller praktiske årsaker – som å skjule det edle metallet for en fiende.
Svaret finnes kanskje i den islandske «Ynglingesagaen» fra 1200-tallet, som forklarer at vikingenes nedgravde skatter i virkeligheten var sølv beregnet på etterlivet:
«Odin bestemte at alle døde menn skulle brennes, og eiendelene deres skulle bæres på bålet med dem. Han sa at alle skulle komme til Valhall med tilsvarende rikdommer som han fikk med seg på bålet, og han skulle også nyte godt av det han selv hadde gravd ned i jorden.»