På sensommeren år 1000 leder den svenske vikingkongen Olof Skötkonung en flåte på 15 langskip sørover langs Sveriges kyst. I dansk farvann slutter den unge herskeren seg til en flåte under Svein Tjugeskjeggs kommando. Han er Danmarks konge og gift med Olofs mor. Flåten forsterkes ytterligere av norske Eirik Jarl, som også har seilt sørover med sine menn.
Et sted i Østersjøen, som sagaene omtaler som Svolder, legger de tre skandinavene seg i bakhold og venter på Olav Tryggvason, som er Norges konge og også Olof Skötkonungs verste rival. Den svenske kongen er lei av å spille andrefiolin på den skandinaviske halvøya, og han har derfor tatt med seg sine beste krigere og bueskyttere for å tilføre nordmannen et sviende nederlag.
«‘Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund!’ og slo henne i ansiktet med hansken som han holdt i hånden.» Fra Olav Tryggvasons saga: Den norske herskeren ydmyker moren til Sveriges konge, Olof Skötkonung.
Historikerne har aldri funnet ut hvor slaget ved Svolder sto, men en utbredt teori peker på at Svolder må være identisk med øya Rügen nord for Tyskland. Ifølge en beretning fra den islandske historikeren Snorre på 1200-tallet endte det berømte sjøslaget med at norske Olav Tryggvason hoppet i havet og forsvant.
Takket være Olof Skötkonungs handlekraft hadde Sverige nå for alvor trådt inn på scenen som en militærmakt i Norden – og kongen hadde bare så vidt begynt.
Ung mann overtar tronen
Da Olof kom til verden rundt år 980, eksisterte ikke Sverige som et samlet rike. Nord for Mälaren regjerte Olofs far, kong Erik, i hovedstaden Uppsala over folkeslaget svearne i Midt-Sverige (Svealand).
Mellom svearne og det danske Skåne levde de nært beslektede gøtene i nærheten av innsjøene Vänern og Vättern (Götaland). Det er uvisst hvor stor innflytelse Erik hadde over gøtene. Områder langt fra Uppsala hadde ofte en lokal jarl som ikke brydde seg så mye om hva kongen mente.
Ifølge en teori var Olofs mor opprinnelig en prinsesse fra de slaviske landene sør for Østersjøen. Snorre hevder imidlertid i verket Heimskringla («Verdens krets») at Olofs mor var den velstående kvinnen Sigrid, som kom fra Götaland.
Uavhengig av morens avstamning vet historikere at Uppsala ble angrepet da Olof var liten. Vikingen Styrbjørn – som var kong Eriks nevø – ønsket å få del i kongemakten, og striden endte i et kraftig oppgjør.
Olofs far sikret seg makten over Sverige ved å beseire nevøen Styrbjørn på slagmarken.
Farens arv var vanskelig å leve opp til
Erik Segersäll fikk tilnavnet sitt ved å beseire sin egen nevø i et av vikingtidens største slag. Deretter hadde han full kontroll over riket.
Tradisjonelt begynner den svenske kongeslekten med Erik Segersäll, da han er den første kongen som er nevnt i flere uavhengige kilder. Erik ble født omkring år 945, og han ble omkring 970 konge over svearne – ifølge islandske sagaer sammen med sin bror, Olof.
Etter brorens død få år senere samlet Erik all makt hos seg selv. Men maktovertakelsen gjorde Olofs sønn, Styrbjørn, sint fordi han mente at han hadde rett til halvparten av riket. På Fyrisvallsletten ved Uppsala angrep derfor nevøen på 980-tallet kong Erik med en stor hær. Erik seiret og kalte seg deretter «Segersäll» – den seierrike.
Til tross for tilnavnet hans er det uvisst hvor mye land Erik faktisk kontrollerte utover svearnes område ved Mälaren. I alle fall var Erik Segersäll en så kjent skikkelse at han på 1000-tallet ble omtalt av den tyske krønikeskriveren Adam av Bremen. Flere samtidshistorikere antar at Segersäll ligger begravd i en av haugene i Gamla Uppsala.
På en slette nær hovedstaden fant det avgjørende slaget sted på midten av 980-tallet. Ifølge sagaene endte den tre dager lange kampen med totalseier for Olofs far, som da kalte seg Erik Segersäll (seierrik).
Ifølge flere forskere refererer en runestein i Skåne til slaget, som ellers bare er kjent fra sagaene. På steinen står det:
«Han flyktet ikke ved Uppsala.»
Seieren sementerte Eriks makt, og han hersket over svearne til han døde av sykdom vinteren 994–995. Tinget i Uppsala pekte da på Olof som konge. En gammel teori går ut på at Olof fikk tilnavnet «Skötkonung» fordi han var født med keisersnitt – ordet sköte betyr livmor på svensk.
Imidlertid avvises denne teorien av de fleste forskere i dag. En alternativ forklaring er at kallenavnet er knyttet til skatteinnkreving.
Moren brente frierne sine
Etter Eriks død ble Olofs mor, ifølge «Olav Tryggvasons saga», heftig beilet til av friere som ville ha fingrene i rikdommen hennes:
«Sigrid var da enke og hadde mange store gårder i Sverige.»
To av beilerne var norske småkonger, og ifølge sagaen ble Olofs mor så fornærmet over deres lave status at hun satte fyr på bygningen der de overnattet:
«Om natten lot dronning Sigrid dem overfalle med både ild og våpen. De brente hallen og de mennene som var der inne, og de som kom seg ut, ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun gjøre småkonger lei av å fare fra andre land for å beile til henne. Siden ble hun kalt Sigrid Storråde.»
Sverige har hatt flere mektige konger
Gustav 1. Vasa (regjerte i 1523–1560): Danskene led nederlag
Etter at hans far var blitt henrettet under det stockholmske blodbadet i 1520, ledet Gustav oppstanden mot den danske kong Kristian 2. Gustav erobret Stockholm og gjorde Sverige til en protestantisk stat etter tysk forbilde.
Gustav 2. Adolf (regjerte i 1611–1632): Sverige ble en stormakt
Kongen begrenset adelens makt og effektiviserte staten, utdannelsessystemet og militæret. Under trettiårskrigen ble han Europas førende protestantiske leder, og han vant flere slag i Tyskland – kronet med erobringen av München.
Karl 12. (regjerte i 1697–1718): Konge hersket fra sadelen
Som konge viet Karl sitt liv til krigen. Han beseiret danskene og polakkene, men led i 1709 nederlag mot russerne ved Poltava. Etter dette levde han i landflyktighet i Det osmanske riket i flere år, før han vendte hjem til Sverige.
Etter mordbrannen prøvde den norske kongen, Olav Tryggvason, å fri til Sigrid. Men ifølge sagaen mistet den kristne nordmannen interessen da han oppdaget at Olofs mor fortsatt trodde på de nordiske gudene:
«Da ble kong Olav fælt harm og sa brått: ‘Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund!’ og slo henne i ansiktet med hansken som han holdt i hånden.»
I raseri over nordmannens oppførsel giftet Olofs mor seg med den danske vikingkongen Svein Tjugeskjegg. Nå dannet det seg en allianse mellom danene og svearne – med norske Olav Tryggvason som den felles fienden.
«Da slo folkene på våpnene og laget en veldig larm. Kongen reiste seg og talte; han sa at han i alt ville gjøre som bøndene ønsket.» Fra Olav den helliges saga: Olof Skötkonung var klok nok til ikke å gå imot folkets vilje.
Den unge Olof Skötkonung var etter alt å dømme fornøyd med alliansen. Han så frem til – med Svein Tjugeskjeggs hjelp – å hevne morens ydmykelse. Og forhåpentlig kunne han i samme omgang vinne posisjonen som den mektigste kongen på den skandinaviske halvøy.
I år 1000 seilte derfor Olof til Svolder sammen med sin danske stefar og nordmannen Eirik Jarl, som strebet etter kongemakten i Norge. Under sjøslaget beseiret de Olav Tryggvason, og kildene forteller at Olof da skjerpet kontrollen over riket i Sverige.
Mynter og tro bandt landet sammen
Til tross for morens religion valgte Olof i tiden rundt seieren ved Svolder å motta den kristne dåpen, og etterpå gikk han i gang med å omvende befolkningen. Kildene til disse viktige begivenhetene i Sveriges historie er imidlertid uklare og motstridende.
Loven «Äldre Västgötalagen» fra rundt år 1250 hevder at Olof ble døpt av den engelske biskop Sigfrid i en hellig kilde i Vestgötaland, mens erkebiskop Bruno av Querfurt i et brev fra 1008 hevder å ha sendt misjonærer «over havet for å bringe evangeliet til suigi-ene», og at hans utsendinger skulle ha «døpt selve kongen over suigi-ene».
Ifølge noen forskere refererer ordet suigi til svenskene.
Den tyske geistlige Adam av Bremen (ca. 1040–1081) omtaler ikke Olofs egen dåp – men han nevner at kongens hustru, to sønner og folket lot seg omvende til kristendommen.
Trosskiftet bekreftes uansett av at Olof Skötkonung fikk utstedt Sveriges første mynter etter engelsk forbilde i byen Sigtuna. Myntene er dekorert med Olofs navn og kristne symboler – for eksempel kors.
Arkeologene har funnet mynter fra Olofs tid. De er prydet med monarkens portrett.
Funn av Olofs mynter i gøtenes områder ved Vättern gjør det også sannsynlig at han på 1000-tallet hadde samlet riket og hersket over både svear og gøter.
Ifølge Adam av Bremen ble både øst- og vestgøtene kristnet av biskop Turgot, som på Olof Skötkonungs tid hadde blitt ansatt i byen Skara, som ligger mellom innsjøene Vänern og Vättern.
Olofs vellykkede styrking av riket brakte ham imidlertid på kollisjonskurs med en annen norsk konge – Olav 2. Haraldsson (senere kjent som Olav den hellige). Ifølge de norske kongesagaene var Olav sønn til en av de to frierne som svenskekongens mor hadde brent inne.
Allerede før Olav ble norsk konge i 1015, hadde han derfor ifølge sagaene vært på et hevntokt ved Mälaren i Svealand, hvor han herjet og brente bosetninger. For å stoppe overfallene vendte Olof Skötkonung oppmerksomheten mot Norge samme år.
Olof aksepterte kristendommen og lot seg døpe. Med dette innvarslet han begynnelsen på middelalderen i Sverige.
Kongen tordnet på tinget
For å markere seg overfor Olav i den norske kongebyen Trondheim sendte Olof Skötkonung ifølge sagaene to skatteoppkrevere ut i byens omland. Da en av svenskekongens menn forsøkte å presse penger fra nordmennene, lot Olav ham imidlertid henges.
Etter dette sendte Olav skatteoppkrevere til det svenskkontrollerte Jämtland, mens den norske kongen selv reiste sørover til Bohuslän, hvor han drepte en svensk jarl. For å unngå en lignende skjebne inngikk Ragnvald Jarl, som var Olof Skotkönungs mann i Vestgötaland, en fredsavtale med den norske kongen.
Jarlens pakt med nordmennene gjorde Olof Skötkonung rasende, og han innkalte Ragnvald til møte på tinget i Uppsala.
Forskerne er usikre på hvem som ligger begravd i gravhaugene ved Gamla Uppsala, men haugene kan spores helt tilbake til 400–500-tallet e.Kr.
Her nektet Olof ifølge «Olav den helliges saga» å omtale den norske kongen ved navn – han kalte ham bare «den digre mannen»:
«Han (svenskekongen,red.) svarte sint om forliket og rettet harde ord mot jarlen – at denne var så dristig at han hadde avtalt fred og fritt leide med den digre mannen og gjort seg venn med ham. Han kalte ham skyldig i landsforræderi.»
Ifølge sagaen holdt jarlens venn, lovsigemannen Torgny, så en tale der han oppfordret bondehæren som vokter tinget, til å styrte den uforsonlige Olof Skötkonung:
«Da slo folket på våpnene og laget en veldig larm. Kongen reiste seg og talte; han sa at han i alt ville gjøre som bøndene ønsket.»
Fred skapte fremgang
Etter kuppforsøket sluttet Olof fred med sin norske nabo – og ifølge sagaen møttes de to kongene til og med til terningspill på øya Hisingen nord for dagens Göteborg. Ragnvald jarl, som uten å spørre hadde ført Olofs datter Astrid sammen med den norske kongen, ble imidlertid som straff forvist til den svenske vikingbosetningen ved Ladogasjøen i dagens Russland.
Nå, når de ytre konfliktene hadde falt til ro, kunne svenskekongen konsentrere seg om å styrke rikets økonomi og spre kristendommen til de tyntbefolkede områdene hvor svenskene fortsatt holdt trofast fast på troen på Odin, Tor og Frøya. Da Olof døde omkring år 1022, etterlot han sin sønn Anund et forent Sverige med kirker og blomstrende handelsbyer, som var på vei inn i middelalderen.