Tussmørket lå tungt over Paris. Kirkeklokkene ringte til gudstjeneste, og i byens gater skyndte studenter, prester og kjøpmenn seg til kveldsmesse.
På de kraftige festningsmurene rundt øya Île de la Cité speidet vaktpostene utover Seinen. Elva var hovedveien inn til byen; hvis fienden kom, ville det være denne veien. Det var tre dager etter jul, men julefreden hvilte fremdeles over Paris denne kvelden.
Med ett blandet en fryktet lyd seg med kirkeklokkenes fredelige klang: Den dype, rungende lyden fra byens store stormklokker ga gjenlyd i gatene.
Innbyggerne stimlet sammen langs elvebredden og skuet måpende mot horisonten. Elva var svart av skip og seil. Vikingene var kommet tilbake!
Første gang Paris ble angrepet av vikinger var i år 845, da den legendariske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og 5000 av mennene hans herjet.
Den gangen måtte kong Karl den skallete betale en enorm løsesum på 7000 pund sølv for å få dem vekk fra byen igjen. Ti år senere kom vikingene tilbake, men denne gangen ble de jaget ut av Paris av velforberedte franskmenn.
Men nå – i år 857 – hadde ikke vikingene til hensikt å la byen slippe. Høvding Bjørn Jernside – sønn av Ragnar Lodbrok – hadde opplevd nederlaget to år tidligere, og nå var han vendt tilbake for å få hevn. Da plyndringen endelig var slutt, var Paris en rykende ruin. Bare fire av byens mer enn 25 kirker ble skånt av vikingene.
Etter angrepet på Paris slo vikingene seg ned på øya Jeufosse i elva Seinen vest for Paris. Året etter kom det besøk til Bjørn Jernsides leir.
Gjesten var den berømte og beryktede vikinghøvdingen Hasting, som hadde en idé: Når vikingene kunne plyndre Paris – Nord-Europas største by – og ydmyke den franske kongen, hvem kunne da stanse dem, spurte Hasting.
De to vikinghøvdingene visste at det lenger sør fantes byer som var større og rikere enn Paris. Og ettersom ingen by var større, rikere og mer strålende enn Roma – Den evige stad – satte Bjørn Jernside og Hasting i 859 kursen sørover med 62 skip.
Med kurs mot Roma
Plyndringene begynte utenfor kysten av Frankrike. Da skipene nådde Spania, var de allerede godt lastet med gull, sølv, slaver og annet tyvegods.
Det meste av Spania var kontrollert av muslimske maurere fra Nord-Afrika. Tidligere plyndringstokt hadde lært vikingene at disse svartkledde og tilslørte krigerne ikke var til å spøke med.
Et angrep noen år tidligere hadde endt i et knusende nederlag for vikingene, og for en gangs skyld måtte de den gangen selv betale løsepenger for å komme unna med livet i behold. Men ikke engang frykten for de krigerske maurerne kunne slukke gulltørsten til Bjørn Jernside og Hasting.
Vikingflåten forsøkte å seile oppover Guadalquivir-elva for å plyndre det rike Sevilla, men allerede ved elvemunningen havnet de i kamp med den store mauriske flåten.
Vikingene mistet to skip med dyr last og oppdaget raskt at det var best å komme seg videre i en fart.
Vikingene seilte sørover gjennom Gibraltarstredet og inn i Middelhavet – sannsynligvis var det de første vikingene på disse breddegrader. Her fortsatte de plyndringene langs sørkysten av Spania og krysset Middelhavet til Nord-
Afrika, der de tok “blåmenn” – svarte afrikanere – til fanger.
Vikingene herjet seg deretter nordøstover langs Spanias og Frankrikes solrike kyster og kom omsider til Italia. De nærmet seg målet.
Overalt plyndret og herjet de det de kom over. Langskipene lå lavere i vannet for hver dag – stappfulle av plyndringsutbytte. Men vikingene var likevel ikke fornøyd; de ville ha det rike Roma.
Vikingskip var robuste og manøvreringsdyktige – det ga vikingene en avgjørende fordel når de dro i krig eller på plyndringstokt.
##
Hasting døpt og velsignet
Bjørn Jernside og Hasting fortsatte langs den italienske kysten, helt til et vakkert syn møtte dem: en by av skinnende hvit marmor.
Allerede på avstand kunne vikingene skimte templer, søyleganger og et amfiteater. Byen lå omkranset av grønne, frodige oaser, vinranker og oliventrær og gnistret i solen. Stemningen på skipene var høy. Endelig var de fremme ved målet: Roma!
Men da vikingene nærmet seg, virket byen mindre innbydende. Den var omgitt av svære murer og høye tårn som ble bevoktet av tungt bevæpnede soldater. Bjørn Jernside og Hasting innså at det ville være den sikre død å angripe en så godt bevoktet by.
Derfor “bestemte den blasfemiske Alstignus (Hasting), at da ingen makt kunne erobre byen, måtte den tas ved det mest motbydelige forræderi”, skriver den franske presten og kronikøren Dudo av Saint Quentin, som levde rundt år 1000.
Neste morgen nærmet en gruppe vikinger seg forsiktig de mektige murene. De ropte opp til vaktpostene at de ville snakke med byens råd.
Etter en stund ankom byens ledende skikkelser – temmelig engstelige for hva disse langhårete, pelskledde krigerne hadde i sinne.
“Vi er ikke kommet for å plyndre dere. Vi har ikke flere krefter igjen – vi er utmattet etter alle reisene våre. Vi ber dere om å slutte fred med oss.
La oss kjøpe det vi har bruk for. Høvdingen vår er svak og nedbrutt og søker frelse gjennom dåpen. Og hvis han skulle møte sin død her, ønsker han å bli begravd i denne byen.”
Delegasjonen på bymuren var lettet. Ikke bare ba de fremmede om fred; høvdingen deres ville til og med ta imot Herrens velsignelse.
Dudo av Saint Quentin, som et par hundre år senere skrev om vikingenes dristige plan, visste hvordan historien endte, og skrev bittert:
“Vannet blir hentet fra brønnens kilde og viet. Røkelsen blir tent, før dåpens hellige seremoni. Svindleren Alstignus (Hasting), den ondskapsfulle skaperen av dette sviket, bæres inn.
Forræderisk stiger han ned i fonten, som bare renser kroppen hans. Troløst har han mottatt dåpen og fordømt sin egen sjel,” skriver kronikøren.
##
Høvdingen sto opp fra de døde
Etter dåpen ble Hasting velsignet og smurt med hellig salve og olje av biskopen. Den døende krigeren smilte tappert under seremonien. Deretter falt han tilbake på båren, og med bekymrede miner bar følgesvennene ham tilbake til skipene.
I vikingenes leir stilte Hasting seg foran sine menn og ga sine ordrer: “Når natten faller på skal dere si til prestene og hertugen at jeg er død, og be inderlig om at jeg blir begravd i byen deres. Si at dere vil gi dem sverd og armbånd og alt som tilhører meg.”
Samme kveld så byens vakter på ny en delegasjon av vikinger nærme seg byporten. Også denne gangen ropte de opp til vaktpostene – nå med sorg i stemmen:
“Høvdingen vår, som dere nettopp har døpt, er død. Vi – de ulykkelige – ber om at han blir begravd i klosteret deres, og at dere tar imot de rike gavene han ga dere på dødsleiet.”
Byens råd gikk i fellen, og Hastings kropp ble båret inn i byen med pomp og prakt. Den lå på en båre omgitt av alle våpnene hans. Ved siden av gikk høvdingens trofaste menn og slo seg på brystet av fortvilelse. For å ære sin døde leder bar de sine flotteste våpen.
“En høyrøstet klaging og heftige sørgerop høres. Fjellene kaster tilbake lyden av deres bedrageriske smerte. Biskopen lar klokkene runge, slik at folk samles fra hele byen. Som av én hånd ble de ført frem mot uhyret som lå på båren,” skriver Dudo.
Flere og flere av byens innbyggere sluttet seg til sørgeopptoget. Prestene var kledd i rødt og purpur, og foran hele forsamlingen gikk korgutter med vokslys og kors.
Vikingene og romerne gikk side om side og bar den nyomvendte høvdingens båre inn i kirken, der Hastings kropp ble lagt i en kiste. I halvmørket leste biskopen sjelemesse over krigeren fra nord, og nå var tiden kommet for selve begravelsen.
Innbyggerne ble drept
Mennene til Bjørn Jernside og Hasting spredte seg rundt omkring i kirken. Plutselig smalt kistelokket i gulvet, og Hasting sprang opp. Han grep raskt fatt i sverdet sitt, som var lagt foran kisten, og det skarpe bladet lyste i gløden fra hundrevis av lys. Biskopen sto fortsatt med Bibelen i hånden da han ble gjennomboret av Hastings sverd.
Akkurat idet begravelsesseremonien kom i gang, hoppet Hasting ut av kisten og startet plyndringen.
I mellomtiden sperret vikingene alle veier ut av kirken og grep våpnene sine. De forsvarsløse romerne var sperret inne i kirken, og det var som om vikingene var forvandlet til sultne ulver i en innhegning med lam.
Prester, munker, kvinner og barn ble drept uten nåde.
Den ville horden strømmet ut av kirken og ut i byens gater. Enhver motstand ble hogd ned, mens noen av vikingene bante seg vei frem til de stengte byportene.
Portene ble åpnet, og de vikingene som ikke allerede var kommet innenfor bymurene med sørgeopptoget, stormet nå inn. De innbyggerne som forsøkte å forsvare byen sin, ble fanget mellom de to hordene med krigere – og hadde ikke en sjanse.
Enhver motstand var nå nedkjempet, og byen var i vikingenes hender.
I triumf befalte Hasting innbyggerne å falle på kne og hylle ham som Romas hersker. Mens vikingene triumferende sto rundt høvdingen sin, våget en av byens borgere å heve stemmen. Denne byen var ikke Roma, men byen Luna.
I iveren etter å erobre verdens mektigste by hadde vikingene gått i land for langt mot nord.
Hasting var rødglødende av raseri.
Rasende brølte han at Luna skulle straffes for dette. Han befalte at byen skulle plyndres for alt av verdi og deretter settes i brann. Byens innbyggere skulle føres bort som slaver, og de det ikke var plass til på skipene, skulle slaktes på stedet som hunder.
Lunas innbyggere ble nådeløst hogd ned av vikingene, som gikk amok i blodrus.
Forsvarsløse kvinner, barn og munker – ingen slapp unna den ville hordens raseri.
##
Maurerne ventet på vikingene
Etter plyndringen av Luna seilte Bjørn Jernside og Hasting ifølge enkelte overleveringer videre sørøstover – kanskje helt til Alexandria i Egypt.
Omsider bestemte de to vikinghøvdingene – etter å ha herjet Middelhavet i et par år – seg for å vende skipene hjemover. Men prøvelsene var ikke over. Maurerne hadde nemlig ikke glemt vikingenes plyndringer langs kystene av Spania og Nord-Afrika. Ved Gibraltarstredet lå den muslimske flåten klar og ventet på å angripe vikingene.
Vikingene var utmattet etter tre års sammenhengende plyndringstokt, og skipene deres var tungt lastet med bytte. Dermed ble seilasen gjennom det smale Gibraltarstredet en ren massakre.
Da vikingflåten endelig kom ut i Atlanterhavet, var det bare 20 av skipene som hadde overlevd maurernes angrep. For å få opp igjen kampmoralen hos mennene sine og få fylt laste-rommene på nytt, beordret Bjørn Jernside og Hasting en plyndring av Navarra-regionen i den kristne delen av Spania.
Deretter dro vikingene opp i landet, erobret Pamplona og krevde en enorm løsesum for å løslate byens fyrste.
I 862 – tre år etter at de hadde forlatt øya Jeufosse – så vikingene omsider munningen av den franske elva Loire. Da de reiste, regnet Bjørn Jernside og Hasting Frankrike som fiendeland. Men nå, etter tre års strabaser og farlige eventyr under Middelhavets stekende sol, føltes det som å vende hjem.
Mennene fra Norden var kjent for mot og kampstyrke. Vikingene var derfor ettertraktede leiesoldater og arbeidet blant annet som livvakter for den bysantinske keiseren.