Til sommeren plyndrer vi England!

Håkon jarl er advart og ligger klar med sin egen flåte. Ifølge «Jomsvikingenes saga», skrevet av den islandske historikeren Snorre Sturlasson på 1200-tallet, hadde Håkon samlet hele 300 skip i vågen.

Men jomsvikingene lot seg ikke skremme: «De la hele sin styrke i slagorden med det samme. På den andre siden så jarlene – Håkon og hans sønner – hvordan jomsvikingene var kommet. De lot fortøyningene gå og fastla hvem hver enkelt av dem skulle møte i kamp».

De to flåtene er eksempler på vikingtidens militære organisasjonsform – det såkalte leidangsvesenet.

Vikingene organiserte krigstokt

Verken jomsvikingenes høvding, Sigvald, eller Håkon jarl disponerte skip de kunne samle til en egne flåter. Skipene var en del av en avtale som herskerne hadde inngått med stormennene og frie bønder i området de hersket over:

Til gjengjeld for en rikelig belønning skulle innbyggerne stille med skip og krigere når herskeren kalte til leidang (krigstokt).

«I den sene vikingtidens skriftlige kilder ble begrepet lið brukt om en gruppe mennesker som deltar i militære operasjoner og er underlagt en persons kommando, mens begrepet leiðangr (leidang) oftest refererer til selve krigsflåten», forklarer Morten Ravn, museumsinspektør på Vikingeskibsmuseet i Roskilde.

«Hva begrepet leidang sto for i vikingtiden, er uklart. Kanskje var det en militærtjeneste eller en blanding av en slik tjeneste og en skatt», tilføyer han.

Morten Ravn påpeker at det muligens ikke bare var kongen som kunne kalle til leidang. Sannsynligvis har stormennene også kunnet samle mindre krigsflåter.

I takt med at noen stormenn greide å underlegge seg naboland og med tiden samlet et kongerike, fikk de i hvert fall rådighet over betraktelige leidangsflåter, noe som kjennetegner den sene vikingtiden. Samtidige engelske og franske kilder forteller nemlig om viking­flåter på «hundrevis av skip».

Sjøslaget mellom Sigvald og Håkon er forholdsvis godt beskrevet – ikke bare av Snorre Sturlason, men også av den islandske skalden Tind Hallkjellsson. Skalden var angivelig med på Håkons side og forteller at nordmennenes flåte av sammenkalte skip seiret til slutt:

«Leidangen ryddet danenes skip», kvad Tind Hallkjellsson i sin hyllest til Håkon. Ordene er den eldste kjente beskrivelsen av leidang i skriftlige kilder.

Utover studier av de skriftlige kildene undersøker forskerne også vikingskipsvrak som er funnet, for å lære mer om leidangsflåtene, forteller Morten Ravn: «Ut fra skipsfunnene kan vi se at vikingtidens krigsflåter besto av forskjellige fartøytyper – langskip og lasteskip. Noen flåter besto av flere hundre skip, andre av en håndfull».

Selv om det mangler noen brikker i det historiske puslespillet, viser Hallkjellssons kvad at det på 900-tallet fantes et leidangsvesen i Skandinavia. Men utbredt var det muligens ikke. Ifølge de norske kongesagaene var det først rundt år 950 – under kong Håkon den gode – at en offisiell leidangstjeneste ble innført.

Flåter dro på gavejakt

En ting forskerne kan si med sikkerhet er at en leidangsflåte krevde be­set­ninger. Mennene forventet at jarlen eller kongen ga dem gull og andre gaver til gjengjeld for å delta i et tokt. Gjorde ikke herskeren det, risikerte han å miste sine be­set­ninger til en rausere konkurrent.

En vesentlig del av skattene – stjålet fra for eksempel franske klostre og engelske byer – holdt kongen for seg selv. Han trengte hauger av gull og smykker når han møtte sine jarler i hjemlandet og skulle sikre seg deres lojalitet.

«Gavegivning var limet som holdt den militære organisasjonen sammen. Omdømmet som giveren sikret seg i kraft av å vise gavmildhet, kan betegnes som en symbolsk eller sosial kapital som var viktig for å skape og opprettholde solidaritets- og troskapsbånd», forklarer Morten Ravn.

Bønder tok en åre med i krig

Slaget ved Hjørungavåg på Mørekysten er langt ifra det eneste eksempelet på store leidangs­flåter i vikingtiden.

I 1013 samlet danekongen Svein Tjugeskjegg en mektig flåte for å erobre England. En navnløs munk i et nordfransk kloster beskrev 30 år senere forberedelsene til invasjonen:

«Med støtte fra sitt krigsråd, og full av tillit til hærens lojalitet, beordret kongen en stor flåte klargjort. Den danske militsen fra ethvert område skulle ha beskjed om å mønstre væpnet på den fastsatte dagen for å høre hans (Svein Tjugeskjeggs, red.) kongelige vilje».

Å avvise innkallingen hadde konsekvenser, kommenterte munken: «Enhver våpenfør mann i landet hadde valget mellom å pådra seg kongens vrede eller skynde seg ut i hans tjeneste».

Munkens beskrivelse passer på senere beskrivelser av leidangen i skandinaviske lovtekster. Tradisjonelt hadde danske, norske og svenske bønder nemlig en for­plik­tel­se til å utruste og bemanne leidangsskipene.

Etter alt å dømme var de tre skandinaviske kongedømmene delt inn i en form for distrikter der hver enkelt skulle levere et langskip til kongens leidang.

Distriktene var delt i underområder som hver skulle stille med én mann og én åre til leidangsflåten.

«Slik kom en skipsbesetning til å bestå av et bredt utsnitt av befolkningen. Man kan forestille seg at det tette samlivet på skipene smidde bånd mellom mennene som varte lenge etter et tokt og sikret sammenhengskraft i vikingsamfunnene», sier Morten Ravn.

Han antar også at det på visse tokt var kvinner med på skipene – nemlig på et tokt som Svein Tjugeskjeggs, der målet var å kolonisere det erobrede landet.

Om kvinnene også kom i kamp, er tvilsomt, men alle menn om bord var forventet å kunne ro og kjempe – med egne våpen som de selv måtte sørge for å skaffe. Ifølge en norsk lov fra 1200-tallet skulle hver mann i leidangen også ha med «mat til to måneder».

Signalbål kalte sammen flåten

Ifølge de norske kongesagaene var vinteren den eneste tiden på året der det ikke ble kalt til leidang. Med enkelte unntak fant de fleste samlinger av flåten sted om våren og sommeren, da været var best egnet til seilas.

Sannsynligvis hadde de fleste gårdene på forhånd avtalt hvem som skulle sendes av gårde, forklarer Morten Ravn: «Det var jo problematisk for en gård dersom den ble tømt for unge menn i landbrukssesongen slik at det ikke var noen til å ta det tunge arbeidet på jordene og forsvare gården mot plyndrere».

Ofte var det vanskelig for kongens sendebud å nå rundt i riket med innkallingen til et leidangstokt før samlingstidspunktet. En løsning på dette problemet omtales i «Håkon den godes saga».

Sagaen beskriver hvordan nordmenn rundt år 950 benyttet et vars­lings­sy­stem med bauner (signalbål) for å kalle leidangsflåten sammen: «Det ble reist bauner på høye fjell slik de kunne ses fra den ene til den neste. Det sies at på sju dager kom hærvarslingen fra den sørligste baunen til den nordligste tingkrets i Helgeland».

Avstanden mellom Sør-Norge og Helgelandskysten i nord er over hundre mil, så kongen kunne trek­ke på skip fra et enormt område. Men selv om vikingene ved hjelp av rullestokker raskt kunne få langskipene sine på vannet, tok det lang tid før hele flåten var samlet.

Arkeologer har flere steder, blant annet i den danske Roskilde-fjorden, funnet stolper som har sikret en vik mot angrep – såkalte seilsperringer. Bak disse kunne en flåte samles forut for et tokt.

Kongen seilte på det største skipet

Alle skriftlige kilder tyder på at herskerens skip var plassert sentralt i flåten. «Vikingenes sjøslag minnet om slagene de utkjempet på land – mann mot mann med sverd eller øks; derfor skulle skipene kunne tjores sammen slik at dekkene ga fast grunn under krigernes føtter», forklarer Morten Ravn.

Arkeologiske funn i blant annet Roskilde viser at et mellomstort langskip hadde en besetning på ca. 30 mann. Disse fartøyene var sannsynligvis de vanligste i leidangsflåtene, men det fantes også større skip der det var plass til mer enn 80 menn.

Som regel var kongens skip større enn de andre. Da Harald Hardråde av Norge slo danske Svein Estridsen i slaget ved Nissan i 1062, seilte han angivelig på et langskip med 70 årer.

Skipet må ha vært på størrelse med det 30 meter lange vraket Skuldelev 2, som ble hevet fra Roskilde-fjorden i 1962 og siden rekonstruert som Havhingsten fra Glendalough.

Vikingene levde av landet

Historikerne vet ikke mye om hvordan langvarige tokt med en leidangsflåte ble planlagt og koordinert. På det berømte Bayeux-teppet, som gjengir Vilhelm Erobrerens invasjon av England i 1066, ses en mann som sleper et villsvin ned til skipene.

Illustrasjonen skal muligens vise at større flåter hadde forsyningslinjer til skipene ute ved kysten. Slik kunne vikingene «leve av landet» – altså plyndre steder for mat underveis.

«For å gjøre det lettere å samle inn både mat og rikdommer på et tokt, kunne store krigsflåter dele seg opp i en rekke mindre enheter. Jeg vil tro at stormennene i de situasjonene seilte med skipene hver enkelt hadde med seg», forklarer Morten Ravn.

Hvis vikingene valgte ikke å overvintre i for eksempel England når de var ferdige med som­mer­halv­årets tokt, vendte de hjem med byttet om høsten.

De fleste hadde fa­mi­lier som ventet hjemme på gårdene, og skipene skulle trekkes på land før vinterens kulde for alvor satte inn og fjordene frøs til.

I de lange vinterkveldene rundt ildstedet kunne de hjemvendte fortelle om alt de hadde vært med på – og vise frem gavene kongen hadde gitt dem som takk. Så skulle våpen kvesses, seil lappes og nye reip produseres slik at alt var klart når kongen og hans stormenn igjen kalte leidangsflåten sammen.