Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Til sommeren plyndrer vi England!

Når vikingtidens konger og stormenn ville på tokt, innkalte de den såkalte leidangsflåten. Riket var inndelt i distrikter som skulle stille med ett skip hver. Mannskapet om bord var lokale bønder, og de måtte ha med både egne våpen og årer til å ro med.

Henry Payne/Imageselect

En vindstille sommerdag i 986 ror danske jomsvikinger hundre kampklare langskip nordover mot Hjørungavåg på Sunnmøre.

Sola blinker i høvding Sigvalds blanke hjelm der han står i stavnen på sitt store drageskip. Jomsvikingenes leder speider mot kysten etter tegn på fienden – stormannen Håkon Ladejarl, som hersker over Vestlandet og Trøndelag.

Bakgrunnen for Sigvalds tokt i de fremmede farvannene er et drikkelag noen måneder før, der han i fylla lovet danenes konge, Svein Tjugeskjegg, at han ville dra på krigstokt mot Håkon og slå kloa i besittelsene hans.

De krigsvante jomsvikingene som normalt holder til i krigerkolonien Jomsborg sør i Østersjøen, er kamplystne som aldri før. De gleder seg til å gjennomføre overraskelsesangrepet, men da skipene runder neset og glir inn i Hjørungavåg, får de seg en overraskelse.

Håkon jarl er advart og ligger klar med sin egen flåte. Ifølge «Jomsvikingenes saga», skrevet av den islandske historikeren Snorre Sturlasson på 1200-tallet, hadde Håkon samlet hele 300 skip i vågen.

Men jomsvikingene lot seg ikke skremme: «De la hele sin styrke i slagorden med det samme. På den andre siden så jarlene – Håkon og hans sønner – hvordan jomsvikingene var kommet. De lot fortøyningene gå og fastla hvem hver enkelt av dem skulle møte i kamp».

De to flåtene er eksempler på vikingtidens militære organisasjonsform – det såkalte leidangsvesenet.

Vikingene organiserte krigstokt

Verken jomsvikingenes høvding, Sigvald, eller Håkon jarl disponerte skip de kunne samle til en egne flåter. Skipene var en del av en avtale som herskerne hadde inngått med stormennene og frie bønder i området de hersket over:

Til gjengjeld for en rikelig belønning skulle innbyggerne stille med skip og krigere når herskeren kalte til leidang (krigstokt).

«Hva begrepet leidang sto for i vikingtiden, er uklart. Kanskje var det en militærtjeneste eller en blanding av en slik tjeneste og en skatt.»
Morten Ravn, Vikingeskibsmuseet

«I den sene vikingtidens skriftlige kilder ble begrepet lið brukt om en gruppe mennesker som deltar i militære operasjoner og er underlagt en persons kommando, mens begrepet leiðangr (leidang) oftest refererer til selve krigsflåten», forklarer Morten Ravn, museumsinspektør på Vikingeskibsmuseet i Roskilde.

«Hva begrepet leidang sto for i vikingtiden, er uklart. Kanskje var det en militærtjeneste eller en blanding av en slik tjeneste og en skatt», tilføyer han.

Morten Ravn påpeker at det muligens ikke bare var kongen som kunne kalle til leidang. Sannsynligvis har stormennene også kunnet samle mindre krigsflåter.

I takt med at noen stormenn greide å underlegge seg naboland og med tiden samlet et kongerike, fikk de i hvert fall rådighet over betraktelige leidangsflåter, noe som kjennetegner den sene vikingtiden. Samtidige engelske og franske kilder forteller nemlig om viking­flåter på «hundrevis av skip».

Vikingtidens konger kunne kalle sammen krigsflåter på flere hundre skip.

© Henry Payne/Imageselect

Sjøslaget mellom Sigvald og Håkon er forholdsvis godt beskrevet – ikke bare av Snorre Sturlason, men også av den islandske skalden Tind Hallkjellsson. Skalden var angivelig med på Håkons side og forteller at nordmennenes flåte av sammenkalte skip seiret til slutt:

«Leidangen ryddet danenes skip», kvad Tind Hallkjellsson i sin hyllest til Håkon. Ordene er den eldste kjente beskrivelsen av leidang i skriftlige kilder.

Utover studier av de skriftlige kildene undersøker forskerne også vikingskipsvrak som er funnet, for å lære mer om leidangsflåtene, forteller Morten Ravn: «Ut fra skipsfunnene kan vi se at vikingtidens krigsflåter besto av forskjellige fartøytyper – langskip og lasteskip. Noen flåter besto av flere hundre skip, andre av en håndfull».

Selv om det mangler noen brikker i det historiske puslespillet, viser Hallkjellssons kvad at det på 900-tallet fantes et leidangsvesen i Skandinavia. Men utbredt var det muligens ikke. Ifølge de norske kongesagaene var det først rundt år 950 – under kong Håkon den gode – at en offisiell leidangstjeneste ble innført.

Flåter dro på gavejakt

En ting forskerne kan si med sikkerhet er at en leidangsflåte krevde be­set­ninger. Mennene forventet at jarlen eller kongen ga dem gull og andre gaver til gjengjeld for å delta i et tokt. Gjorde ikke herskeren det, risikerte han å miste sine be­set­ninger til en rausere konkurrent.

En vesentlig del av skattene – stjålet fra for eksempel franske klostre og engelske byer – holdt kongen for seg selv. Han trengte hauger av gull og smykker når han møtte sine jarler i hjemlandet og skulle sikre seg deres lojalitet.

Alle menn om bord var forventet å kunne ro og kjempe – med egne våpen som de selv måtte sørge for å skaffe.

«Gavegivning var limet som holdt den militære organisasjonen sammen. Omdømmet som giveren sikret seg i kraft av å vise gavmildhet, kan betegnes som en symbolsk eller sosial kapital som var viktig for å skape og opprettholde solidaritets- og troskapsbånd», forklarer Morten Ravn.

Bønder tok en åre med i krig

Slaget ved Hjørungavåg på Mørekysten er langt ifra det eneste eksempelet på store leidangs­flåter i vikingtiden.

I 1013 samlet danekongen Svein Tjugeskjegg en mektig flåte for å erobre England. En navnløs munk i et nordfransk kloster beskrev 30 år senere forberedelsene til invasjonen:

«Med støtte fra sitt krigsråd, og full av tillit til hærens lojalitet, beordret kongen en stor flåte klargjort. Den danske militsen fra ethvert område skulle ha beskjed om å mønstre væpnet på den fastsatte dagen for å høre hans (Svein Tjugeskjeggs, red.) kongelige vilje».

Å avvise innkallingen hadde konsekvenser, kommenterte munken: «Enhver våpenfør mann i landet hadde valget mellom å pådra seg kongens vrede eller skynde seg ut i hans tjeneste».

Munkens beskrivelse passer på senere beskrivelser av leidangen i skandinaviske lovtekster. Tradisjonelt hadde danske, norske og svenske bønder nemlig en for­plik­tel­se til å utruste og bemanne leidangsskipene.

Etter alt å dømme var de tre skandinaviske kongedømmene delt inn i en form for distrikter der hver enkelt skulle levere et langskip til kongens leidang.

Alfred den store (871-899) dannet festningsbyer for å motstå vikingenes angrep.

© Odejea

Befestede byer skulle stoppe vikingene

For å forsvare seg mot vikingene måtte angel­sakserne i England gjennomføre en militærreform.

Da anglerne, sakserne og jydene på 400- og 500-tallet slo seg ned i England, hadde de med et militærsystem som minnet om vikingenes leidang – fyrden.

Fyrden var en landbasert forsvarshær som skulle sikre ro og orden i det lokale shire (herred) og beskytte innbyggerne mot fiendtlige angrep. Alle frie og våpenføre menn kunne innkalles til tjeneste, for en fyrd-hær besto sannsynligvis av både garvede fotsoldater og bønder som måtte ha med egne våpen og egen proviant.

Da vikingene begynte å herje England, fikk de angelsaksiske hærførerne et problem: Fyrden kunne sjelden samles raskt nok til å imøtegå vikingenes lynangrep. Derfor gjennomførte Wessex’ kong Alfred den store i siste halvdel av 800-tallet en stor reform av sitt rikes forsvar.

For det første opprettet han en stående rytterhær som raskt kunne rykke ut. For det andre etablerte han festningsbyer, kalt burhs, i det sørlige England, der rikets innbyggere kunne samles og motstå fiendens beleiringer.

Angelsaksernes forsvar i tall

  • Alfreds 33 festningsbyer var omkranset av en steinmur eller en jordvoll med en dyp grøft rundt.

  • Bemanningen på befestningene varierte fra 150 til 2400 mann. De lokale jordeierne var ansvarlige for å brødfø og utruste forsvarerne.

  • For å bemanne alle festningsbyer krevde det 27 000 soldater, rundt en fjerdedel av alle frie menn i Wessex.

Distriktene var delt i underområder som hver skulle stille med én mann og én åre til leidangsflåten.

«Slik kom en skipsbesetning til å bestå av et bredt utsnitt av befolkningen. Man kan forestille seg at det tette samlivet på skipene smidde bånd mellom mennene som varte lenge etter et tokt og sikret sammenhengskraft i vikingsamfunnene», sier Morten Ravn.

Han antar også at det på visse tokt var kvinner med på skipene – nemlig på et tokt som Svein Tjugeskjeggs, der målet var å kolonisere det erobrede landet.

Om kvinnene også kom i kamp, er tvilsomt, men alle menn om bord var forventet å kunne ro og kjempe – med egne våpen som de selv måtte sørge for å skaffe. Ifølge en norsk lov fra 1200-tallet skulle hver mann i leidangen også ha med «mat til to måneder».

Signalbål kalte sammen flåten

Ifølge de norske kongesagaene var vinteren den eneste tiden på året der det ikke ble kalt til leidang. Med enkelte unntak fant de fleste samlinger av flåten sted om våren og sommeren, da været var best egnet til seilas.

Sannsynligvis hadde de fleste gårdene på forhånd avtalt hvem som skulle sendes av gårde, forklarer Morten Ravn: «Det var jo problematisk for en gård dersom den ble tømt for unge menn i landbrukssesongen slik at det ikke var noen til å ta det tunge arbeidet på jordene og forsvare gården mot plyndrere».

Ofte var det vanskelig for kongens sendebud å nå rundt i riket med innkallingen til et leidangstokt før samlingstidspunktet. En løsning på dette problemet omtales i «Håkon den godes saga».

Sagaen beskriver hvordan nordmenn rundt år 950 benyttet et vars­lings­sy­stem med bauner (signalbål) for å kalle leidangsflåten sammen: «Det ble reist bauner på høye fjell slik de kunne ses fra den ene til den neste. Det sies at på sju dager kom hærvarslingen fra den sørligste baunen til den nordligste tingkrets i Helgeland».

Takket være flatbunnede skip kunne vikingene seile helt inn til kysten og plyndre.

© Bridgeman Images

Avstanden mellom Sør-Norge og Helgelandskysten i nord er over hundre mil, så kongen kunne trek­ke på skip fra et enormt område. Men selv om vikingene ved hjelp av rullestokker raskt kunne få langskipene sine på vannet, tok det lang tid før hele flåten var samlet.

Arkeologer har flere steder, blant annet i den danske Roskilde-fjorden, funnet stolper som har sikret en vik mot angrep – såkalte seilsperringer. Bak disse kunne en flåte samles forut for et tokt.

Kongen seilte på det største skipet

Alle skriftlige kilder tyder på at herskerens skip var plassert sentralt i flåten. «Vikingenes sjøslag minnet om slagene de utkjempet på land – mann mot mann med sverd eller øks; derfor skulle skipene kunne tjores sammen slik at dekkene ga fast grunn under krigernes føtter», forklarer Morten Ravn.

«For å gjøre det lettere å samle inn både mat og rikdommer på et tokt, kunne store krigsflåter dele seg opp i en rekke mindre enheter.»
Morten Ravn, Vikingeskibsmuseet

Arkeologiske funn i blant annet Roskilde viser at et mellomstort langskip hadde en besetning på ca. 30 mann. Disse fartøyene var sannsynligvis de vanligste i leidangsflåtene, men det fantes også større skip der det var plass til mer enn 80 menn.

Som regel var kongens skip større enn de andre. Da Harald Hardråde av Norge slo danske Svein Estridsen i slaget ved Nissan i 1062, seilte han angivelig på et langskip med 70 årer.

Skipet må ha vært på størrelse med det 30 meter lange vraket Skuldelev 2, som ble hevet fra Roskilde-fjorden i 1962 og siden rekonstruert som Havhingsten fra Glendalough.

Vikingene levde av landet

Historikerne vet ikke mye om hvordan langvarige tokt med en leidangsflåte ble planlagt og koordinert. På det berømte Bayeux-teppet, som gjengir Vilhelm Erobrerens invasjon av England i 1066, ses en mann som sleper et villsvin ned til skipene.

Illustrasjonen skal muligens vise at større flåter hadde forsyningslinjer til skipene ute ved kysten. Slik kunne vikingene «leve av landet» – altså plyndre steder for mat underveis.

«For å gjøre det lettere å samle inn både mat og rikdommer på et tokt, kunne store krigsflåter dele seg opp i en rekke mindre enheter. Jeg vil tro at stormennene i de situasjonene seilte med skipene hver enkelt hadde med seg», forklarer Morten Ravn.

Hvis vikingene valgte ikke å overvintre i for eksempel England når de var ferdige med som­mer­halv­årets tokt, vendte de hjem med byttet om høsten.

De fleste hadde fa­mi­lier som ventet hjemme på gårdene, og skipene skulle trekkes på land før vinterens kulde for alvor satte inn og fjordene frøs til.

I de lange vinterkveldene rundt ildstedet kunne de hjemvendte fortelle om alt de hadde vært med på – og vise frem gavene kongen hadde gitt dem som takk. Så skulle våpen kvesses, seil lappes og nye reip produseres slik at alt var klart når kongen og hans stormenn igjen kalte leidangsflåten sammen.

Nordens konger brukte i middelalderen penger fra leidangsskatten til å betale ridderhærer.

© Shutterstock

Leidang ble avløst av en skatt

I vikingtiden skulle kongens undersåtter stille med menn og skip, men i middelalderen ble leidangsplikten omgjort til en avgift.

I et brev til biskopen av Lund skrev danske Knut 4. i 1085: «Hvis noen forsømmer leidangen, skal han med hensyn til det betale til kongen». Med de ordene slo Knut fast at leidang kunne betraktes som en form for skatt som skulle betales til kongen.

Det året hadde Knut innkalt den danske leidangsflåten til plyndringstokt mot England. Men et opprør i Slesvig tvang kongen til å forlate flåten, som lå i Limfjorden.

Da han omsider vendte tilbake, hadde de utålmodige krigerne seilt hjem igjen. Ifølge den danske krønike­skriveren Sven Aggesen fra 1200-tallet, ble Knut så rasende at han påla hver skipper en bot på 24 mark og roerne en bot på 3 mark. En mark svarte omtrent til én tønne øl.

Begivenhetene i 1085 ble starten på en tid der leidangstjenesten ble erstattet av en skatt som bøndene skulle betale til kongen. Ifølge den norske Frostatingsloven fra 1100-tallet kunne bøter gis til undersåtter som ikke leverte nok tømmer, seil og tauverk til leidangsflåten.

Utviklingen skyldtes at krigskunsten nå stilte nye krav til utstyret. Blant annet var det blitt nødvendig med nye og større krigsskip.

De kunne ikke bygges av bøndene slik langskipene kunne. Men kongene trengte fortsatt hærer, og derfor ble den såkalte leidangsskatten innført i Danmark, Sverige og Norge, der alle jordbrukere nå skulle betale en avgift til
kongemakten.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul