Vikingene fikk jobb hos keiseren

Barske vikinger utgjorde i århundrer den bysantinske keiserens livgarde. Med sine langskaftede økser beskyttet de ham mot kuppmakere og slaktet ned rikets fiender på slagmarken. Som belønning for disse tjenestene levde de i sus og dus i Konstantinopel.

Barske vikinger utgjorde i århundrer den bysantinske keiserens livgarde. Med sine langskaftede økser beskyttet de ham mot kuppmakere og slaktet ned rikets fiender på slagmarken. Som belønning for disse tjenestene levde de i sus og dus i Konstantinopel.

Dennis Wong

I grålysningen den 13. april 989 setter keiser Basileios 2. sine tropper i bevegelse. Herskeren i det bysantinske riket har i nattens mulm og mørke fraktet en hær over Bosporusstredet – fra sin hovedstad Konstantinopel (dagens Istanbul) – og gått i land i Lilleasia.

Formålet med den nattlige overfarten er å overraske Basileios 2.s fiende – opprørslederen Bardas Fokas. I flere uker har Bardas Fokas beleiret havnebyen Abydos på Lilleasias vestkyst, og keiseren vil nå sette en stopper for dette gjennom et overraskelsesangrep.

«Som hunder i en blodrus jager vikingene restene av Fokas' hær»

Med i sitt følge har keiseren blant annet 6000 viking-leiesoldater, som alle brenner etter å komme i kamp. Da keiserens hær ut på morgenen nærmer seg fiendens linjer, stormer de nordiske krigerne derfor fram med hevede økser.

Larmen fra angrepet advarer soldatene i fiendens leir, og Bardas Fokas dirigerer febrilsk sine tropper mot de angripende vikingene. Men plutselig faller opprørslederen av hesten sin, død av et hjerteinfarkt.

Nesten samtidig blir de rammet av vikingenes angrep. Snart er opprørsstyrken på flukt, og som hunder i en blodrus jager vikingene restene av Fokas' hær og hugger de flyktende soldatene ned.

Med hjelp av væringene – som de skandinaviske leiesoldatene ble kalt –hadde keiser Basileios 2. klart å knuse Fokas' opprør.

Som takk gjorde keiseren væringene til et selvstendig regiment i sin livgarde i Konstantinopel (av skandinavene kalt Miklagard), men vikingenes historie i den sydende metropolen ved Bosporus gikk mye lenger tilbake.

Konstantinopel var endemålet

Jakten på pelsverk og slaver hadde drevet svenske vikinger ned til Svartehavets kyster allerede på begynnelsen av 800-tallet. En konfrontasjon med det bysantinske riket var derfor bare et spørsmål om tid.

Underveis befestet vikingene en rekke handelsstasjoner som med tiden utviklet seg til mer eller mindre selvstendige kolonier. Her regjerte en liten skandinavisk elite over en stor slavisk underklasse, og de nye herskerne fra nord fikk tilnavnet rus (roere).

Betegnelsen kom snart til å omfatte alle innbyggerne i det storriket som vikingfyrsten Oleg samlet i 882. Riket strakte seg fra byen Novgorod i nord til Kiev i sør.

Vikingene var imidlertid ikke tilfreds med å samle gull i sine russiske festninger – de drømte om den helt store gevinsten: Konstantinopel, som var kjent for sine umåtelige rikdommer.

«Jeg var bortreist i syv år og tok til Miklagard, og jeg er greker-kongens mann». Væringen Torkel, 1200-tallet.

Et av de første vitnesbyrdene om at vikingene sonderte mulighetene for et angrep på keiserbyen kommer fra den spansk-franske biskopen Prudentius av Troyes.

I verket «Annales Bertiniani» fra 800-tallet skildrer han et bysantinsk besøk hos frankerkongen Ludvig den fromme i byen Ingelheim i 839.

Ifølge biskopen ankom noen menn kalt «Rhos» (rus) sammen med den bysantinske delegasjonen. Deres hersker – trolig fyrsten i Kiev – hadde sendt dem til Bysants for å oppnå keiserens vennskap.

Men tyder imidlertid på at vikingene ikke bare hadde vennlige hensikter. Ifølge den russiske «Nestorkrøniken» ble freden brutt da vikingene Askold og Dir angrep Miklagard med 200 langskip i 860. Angrepet ble imidlertid avverget, og vikingene måtte seile tilbake til Kiev.

Vikinger valfartet til Miklagard

For å hindre fremtidige angrep forsøkte keiser Mikael 3. (842-867) å knytte vikingene til seg med en fredsavtale der de blant annet forpliktet seg til å sende leiesoldater til Bysants hær.

En lignende pakt ble også inngått i 874 mellom høvdingene i Kiev og Mikaels etterfølger, Basileios 1. Mange historikere ser denne avtalen som begynnelsen på vikingenes tid i Konstantinopel.

Keiseren hadde gode grunner til å hyre utenlandske soldater som var drevet av økonomiske motiver, for livet ved det bysantinske hoffet var preget av bitre maktkamper. Keiserens landsmenn var nemlig ofte innblandet i komplekse interessekonflikter mellom konkurrerende slekter.

Keiser Theodosius ble den siste som hersket over hele Romerriket.

© Imageselect

Det bysantinske riket var Romerrikets arvtaker

Etter keiser Theodosius den stores død i 395 e.Kr. ble Romerriket delt i en østlig og en vestlig del. Den østlige delen fikk Konstantinopel som hovedstad og er i dag kjent som Det bysantinske rike (Bysants). Riket kom under press på 700-tallet, da muslimer erobret provinser i Midtøsten og Nord-Afrika.

Bysants ble dermed redusert til områder i dagens Tyrkia og Hellas. I vikingtiden opplevde bysantinerne imidlertid en ny storhetstid som varte fra 867 til 1057. Denne nye storhetstiden skyldtes bl.a. barske vikingkrigere i keiserens hær.

Til tross for sine nye bånd til keiseren hadde vikingene problemer med å ignorere Bysants fristende rikdommer, og i 907 angrep Oleg av Kiev Konstantinopel enda en gang.

Selv om framstøtet også denne gang endte i fiasko klarte vikingene å trumfe gjennom en ny fredsavtale med keiser Leo 6. Som motytelse for å holde barbariske stammefolk vekk fra bysantinernes nordlige grense fikk de nå lov til å avtjene militærtjeneste hos keiseren «når de enn måtte komme og hvor mange de enn måtte være».

De nye vilkårene var så gode at vikingene gjennom hele 900-tallet strømmet til Bysants – ikke bare fra Rus-riket men hele veien fra Skandinavia og sågar det fjerne Island.

Deres drøm var å vinne heder, berømmelse og økonomisk velstand i keiserens tjeneste.

Fattigstakkarer måtte reise hjem

Blant de første væringer kjent av historikerne er islendingene Torkel Tjostarson og Ejvind Bjarneson, som er omtalt i «Ravnkel Frejsgodes saga», nedskrevet på Island på 1200-tallet.

Ifølge noen forskere er de to sagafigurene basert på historiske personer som på 900-tallet tjente under keiser Romanos 1. Da Torkel i sagaen blir spurt om hvem han er, presenterer han seg med følgende ord: «Jeg kom til Island sist vinter. Jeg var bortreist i sju år og tok til Miklagard, og jeg er grekerkongens mann.»

Selv om forskerne ikke kjenner Torkels og Ejvinds liv i Bysants i detaljer, kan puslespillet om væringene settes sammen fra krøniker og sagaer.

Ordet væring kan sannsynligvis oversettes med «edsvoren» og er beslektet med navnet Vår – vikingenes gudinne for edsavleggelser.

Slaget ved Hasting

Etter slaget ved Hastings dro engelske krigere med nordisk blod i årene til Konstantinopel.

© National Geographic

Skandinaver reiste til Bysants i fem bølger

Håpefulle vikinger meldte seg jevnlig hos den bysantinske keiseren for å bli opptatt i væringgarden, men i disse fem årene var tilstrømmingen av skandinaver særlig intens:

1. bølge: 874

Vikingkolonien Kiev forplikter seg til å sende leietropper til Bysants' keiser Basileios 1. i Konstantinopel. Leiesoldatene kommer fra hele Rus-riket, dagens Russland.

2. bølge: 988

Keiser Basileios 2. ber Vladimir 1. av Kiev om hjelp til å beseire Bardas Fokas. Prinsen sender 6000 krigere – primært skandinaviske lykkejegere som nylig har ankommet Rus-riket. Som motytelse blir han gift med Basileios 2.s søster.

3. bølge: 1066

Da normannerne inntar England finner mange angelsaksiske krigere og etterkommere av de innvandrede vikinger et fristed i Konstantinopel. Her drømmer de om å gjenerobre England – eller i det minste hevne seg på slagmarken i Italia, der normannerne også huserer.

4. bølge: 1100

Etter en pilegrimsreise til Jerusalem i Det Hellige Land lar den norske korsfarerkongen Sigurd Jorsalfar resten av sine opprinnelig 6000 menn bli i Konstantinopel. Krigerne blir her opptatt i keiserens garde.

5. bølge: 1220

Antall svensker som i middelalderen søker lykken i Konstantinopel er så stort at den svenske regionen Västergötland innfører en særlov for å bremse trafikken: Hvis en mann befinner seg i det bysantinske riket når en slektning dør blir han arveløs.

Væringene var altså edsvorne menn som hadde avlagt troskapsløfte til den bysantinske keiseren.

Vikinger uten penger kunne imidlertid se langt etter å gjøre tjeneste som væring. Ifølge Konstantin 7. (913-920), som foruten å være keiser også var historiker, måtte utlendinger betale en opptaksavgift for å bli medlem av Hetaireia – keiserens korps av leietropper.

Fordi væringene tilsynelatende ble ansett for å være en spesielt kampdyktig enhet, regner historikerne med at en skandinav måtte betale den høyeste opptaksavgiften: 16 pund gull. Til gjengjeld kunne han regne med en fast månedslønn på ca. 40 gullmynter.

Krigerne var barbarer med økser

Det er uklart hvor de første væringene ble innlosjert, men sannsynligvis har de i likhet med andre medlemmer av hæren vært innkvartert ute i byen.

Etter hvert ble de imidlertid tildelt gemakker i det keiserlige palasskomplekset mellom kirken Hagia Sofia og dagens Blå moské. Når væringene fra tid til annen var i felten, bodde de i velutstyrte militærleirer.

Blant bysantinerne ble væringene med tiden kjent som pelekyphoroi barbaroi – barbarer med økser. Men folk i Bysants beundret de blåøyde kjempene og mente at de på grunn av sin fjerne opprinnelse langt vekk fra de lokale maktkampene var spesielt lojale.

Keiser Nikeforos 2. (963-969) delte denne oppfatningen og sørget for at væringene fikk daglig trening slik at både deres kampkraft og lojalitet til keiseren ble styrket.

Da Nikeforos ble myrdet i et attentat etter seks år på tronen, ble det imidlertid klart at væringenes lojalitet var begrenset. Nikeforos 'væringkorps nektet nemlig å hevne sin avdøde arbeidsgiver.

Elitestyrke ble livgarde

I første halvdel av 900-tallet hadde væringene deltatt i militære kampanjer i blant annet Kaukasus, Syria og Kreta. De ble nå for alvor en maktfaktor under keiser Basileios 2. (976-1025).

I 987 ble keiseren utfordret av opprøreren Bardas Fokas, som selv påberopte seg keisertittelen. Opprøret ble en så stor trussel mot Basileios at den pressede keiseren året etter måtte be vikingene i Kiev om hjelp.

Som motytelse for et ekteskap med Basileios' søster Anna sendte rus-høvdingen Vladimir den store en 6000 mann sterk vikingflåte for å komme keiseren til unnsetning.

Styrken deltok i det vellykkede felttoget som i 989 knuste Fokas' opprør for godt – en seier som ikke minst skyldtes vikingenes innsats.

Historikerne er usikre på hvor mange av de 6000 krigerne som forble i Bysants men anslår at det fram mot år 1200 var ca. 3000 væringer i aktiv tjeneste i Konstantinopel til enhver tid.

Etter Basileios 2.s triumf steg væringenes anseelse ytterligere: nå var de ikke bare elitesoldater men også keiserens personlige livgarde som fulgte ham overalt.

Væringene flankerte keiserens gylne trone når han mottok gesandter og de tok øksene sine med til kirken når majesteten deltok på gudstjenester. De nordiske krigerne voktet også palassets porter og hadde rett til å anholde selv høytstående adelsfolk hvis de mistenkte dem for å konspirere mot keiseren.

Væringer var hevet over loven

Da Basileios 2. i 1018 erobret bulgarernes hovedstad Achrida forærte han væringene en tredjedel av krigsfangene. Andel i krigsbytte var bare ett av godene som væringene nøt godt av – elitestyrken hadde for eksempel også rett til å dømme sine egne medlemmer.

Dermed var væringene hevet over bysantinernes strenge militærdisiplin, der ulydighet og feighet kunne straffes med pisking såvel som å få ører og nese skåret av.

De første århundrene lignet væringene i Konstantinopel alle andre vikinger, men det endret seg i løpet av middelalderen.

Fra 800-tallet til engang på 1000-tallet var væringene etter alt å dømme kledd som sine slektninger i Skandinavia – med kjortel, belte, posede bukser og skinnsko. I tillegg bar de ringbrynje og hjelm i kamp. Etter vikingtiden endret væringenes utrustning seg kontinuerlig, og de gamle ringbrynjene fikk en oppgradering i form av sterke platerustninger.

© Magetathelion & Per O. Jørgensen

Utrustning på 1000-tallet

Som andre vikinghjelmer beskyttet væringenes bare nesen.

Væringenes økser hadde lange skaft så krigerne kunne svinge sine våpen med begge hender.

Fottøy av lær sørget for at væringene sto solid plantet i kamp.

© Magetathelion & Per O. Jørgensen

Utrustning på 1200-tallet

En brynjemaske dekket nå det sårbare ansiktet.

I tillegg til øksen bar væringene nå et sverd de kunne trekke hvis øksen f.eks. gikk i stykker.

Leggbeskyttere i metall styrket væringenes forsvarsevne i nærkamp.

Selvjustisen betydde imidlertid ikke at væringene satte spørsmålstegn ved keiserens ordrer. I 1021 beordret f.eks. Basileios 2. et massemord på georgiere, og ifølge den armenske biskopen Aristakes drepte væringene skånselsløst hver mann, kvinne og barn i 12 georgiske distrikter.

Andre beretninger viser at væringene også hadde en myk side. Da en anatolsk kvinne slo ihjel en væring i 1034 etter at han hadde prøvd å voldta henne nektet kameratene å gi ham en anstendig begravelse. I stedet kompenserte de den forulempede kvinnen ved å gi henne sin døde kamerats eiendeler.

Historiens mest berømte væring er uten tvil Harald «Hardråde» Sigurdsson, som etter oppholdet hos keiseren i Konstantinopel ble norsk konge og forsøkte å erobre England. Haralds livsløp på 1000-tallet viser hvor langt det var mulig å nå for en dyktig væring i sen vikingtid, da skandinavenes makt nådde sin topp.

Keiserens mann ble norsk konge

Harald var knapt tjue år gammel da han i 1034 kom til Miklagard i spissen for en 500 mann sterk flåte. Fire år før hadde han sammen med sin halvbror, Norges ekskonge Olav den hellige, lidd nederlag overfor tilhengerne av danskekongen Knut den mektige under slaget på Stiklestad. For å redde livet hadde Harald flyktet til Rus-riket, der han forelsket seg i en lokal fyrstes datter.

Prinsessens hånd måtte han imidlertid først gjøre seg fortjent til. Harald oppsøkte derfor keiseren i Konstantinopel med det formål å vinne heder og ære – samt få verdifull kamperfaring. Hans intensjon var nemlig på et senere tidspunkt å vende hjem til Norge og erobre tronen.

Ifølge «Harald Hardrådes saga» varte det ikke lenge før keiseren utnevnte den unge mannen til offiser. Så gikk det slag i slag med vellykkede felttog på bl.a. Sicilia, i Nord-Afrika og i Bulgaria; her herjet Harald så voldsomt at han fikk tilnavnet «Bulgarbrenneren».

Kronen på verket kom da Harald brakte bulgarlederen til Konstantinopel og slepte ham gjennom gatene med avskåret nese og utstukkede øyne.

«Samtidige skrifter omtaler væringene som keiserens vinsekker».

Felttogene gjorde nordmannen rik. Ifølge «Haralds saga» skulle han bare betale «100 mark» til keiseren for hvert piratskip han erobret, så Harald og hans menn kunne beholde mesteparten av byttet.

I 1042 ble imidlertid den vellykkede væringen kastet i fengsel av tronraneren Mikael 5 – etter beskyldninger om pengesnyteri. Harald hadde ikke til hensikt å dø i et fangehull og klarte å rømme. Sammen med resten av væringene støttet han et opprør som fikk den kuppede enkedronningen Zoe gjeninnsatt.

Etter ni år i Bysants kunne Harald gifte seg med sin fyrstedatter og vende hjem som en av Skandinavias rikeste menn. Det lyktes ham å bli kronet til konge av Norge, men i 1066 endte Haralds liv brått.

Kongen fikk en pil i halsen under slaget ved Stamford Bridge da han invaderte England, og dermed var vikingtiden over. Væringgarden levde dog videre i Bysants.

Kvinner og vin

På 1100-tallet var Miklagard travel som aldri før, og væringene nøt storbylivet i fulle drag. En av livvaktenes store gleder var de greske jentene, og de forlystet seg hyppig på byens bordeller.

I tillegg deltok krigerne gjerne på palassets fester, der de var kjent for å holde brautende taler og banke på skjoldene sine. Væringenes aller største glede var etter sigende vin.

Deres forkjærlighet for de gjærede druer var så stor at byens innbyggere begynte å klage. Historikeren Mikael Glykas, som satt i Noumera-fengselet som væringene bevoktet, skrev om sine fangevokteres drukkenskap:

«Noumera er verre enn Hades. Væringenes skråling holder deg våken».

Vinskind er lavet af gammel dyreskind

Vinsekkene i 1100-tallets Bysants var laget av skinn.

© Shutterstock

Samtidige skrifter omtaler like godt væringene som «keiserens vinsekker».

Noen ganger gikk drukkenskapen over alle støvleskaft, og flere keisere opplevde å bli angrepet av berusede væringer.

Det utsvevende livet kostet også i forhold til krigskunsten, og i løpet av 1100-tallet mistet væringene sin anseelse som eliteenhet. Tapet av status betydde dog ikke at tilstrømmingen til garden stoppet.

Skandinavene, som for lengst var blitt kristnet og ikke lenger dro ut på viking-tokter, drømte fortsatt om Konstantinopel.

Tilstrømmingen var så sterk at den truet med å avfolke hele regioner i Norden. I 1220 innførte svenske Västergötland en lov som gjorde enhver som oppholdt seg i Bysants arveløs.

Livgarden endte som hoffpynt

I løpet av 1200-tallet ble væringene fullstendig assimilert i den bysantinske kulturen, og forbindelsen til Russland og Skandinavia var nå en saga blott.

I 1265 falt en gruppe væringer i et bulgarsk bakhold i den lille byen Ainos. Bulgarerne lot væringene gå fri mot at de overga krigsfangen sin – seldsjukk-sultanen Azz-Ed-In.

Andre av keiserens tropper gjenerobret raskt Ainos, men væringene ble hardt straffet for sin udugelighet: de ble tvunget til å ri gjennom Konstantinopels gater på esler – ikledd kvinneklær.

Denne fornedrelsen var det ultimate nederlaget for de stolte væringene. Garden fikk imidlertid lov til å fortsette som en primært seremoniell enhet ved det bysantinske hoffet, og den siste omtalen av væringgarden stammer fra 1404.