Vikingtidens skandinaver var dyktige sjøfolk, barske krigere og driftige handelsfolk. Men varer og sverdslag var ikke det eneste vikingene utvekslet.
En undersøkelse gjennomført under ledelse av forskere på Stockholms Universitet, viser at vikingtidens åpne samfunn satte et sterkt preg på skandinavenes genbank, som var langt mer variert enn tidligere antatt.
Det var især en viss gruppe spesielle gjester som kom og rusket opp i vikingenes arvemasse for så å forsvinne igjen på mystisk vis.
Vikingene ville helst ha barn med folk fra Vest-Europa
Forskere fra Sverige og Island har undersøkt arvemassen til nesten 300 mennesker som har levd i Skandinavia de siste 2000 årene. DNA-funnene ble deretter sammenlignet med gener fra 16 000 levende skandinaver og mer enn 9000 mennesker hvis forfedre kom fra andre deler av Europa.
Sandby borg var rammen for en massakre rundt år 450, da minst 26 menn, kvinner og barn ble drept. Deres DNA utgjør grunnlaget for deler av DNA-studien.
Analysen av arvestoffet bekreftet forskernes mistanke om at arvemassen hos skandinaver i vikingtiden fra rundt 750 til 1050 ble blandet med gener fra folk utenfra, som briter og irer og folk fra det østlige østersjøområdet og Sør-Europa.
Men en av de mer oppsiktsvekkende oppdagelsene i kartleggingen er at det hovedsakelig var kvinner som migrerte til Skandinavia fra østlandene, og at genene fra øst raskt forsvant ut av nordboernes DNA etter vikingtiden, mens innflytterne fra vest kan spores i skandinavenes gener den dag i dag.
Oppdagelsen får forskerne til å konkludere med at vikingene var mer tilbøyelige til å få barn og stifte familie med innvandrere fra vest – altså de britisk-irske øyene – og i mindre grad med migranter fra øst.
En annen stor overraskelse er hvor massiv migrasjonen var, spesielt sammenlignet med perioden før og etter vikingtiden. Forskernes primære sammenligningsgrunnlag fra tiden før vikingtiden var DNA fra skjeletter fra folk som døde under en massakre ved Sandby borg på den svenske øya Øland rundt år 450.
I vikingtiden strømmet gener til Skandinavia fra flere retninger (bildet til venstre). Sporene finnes bare i liten grad hos dagens skandinaver (bildet til høyre).
Supplert med DNA fra noen få andre utgravninger fra samme tidsperiode, ble det klart at arvemassen fra jernalderens skandinaver – bare noen få århundrer før vikingtiden begynte – var bemerkelsesverdig ensartet. Samtidig viser undersøkelsen at DNA fra datidens mennesker er slående lik arvemassen hos våre dagers svensker.
Forskerne fant også en ensartet arvemasse i skjeletter hentet fra det svenske krigsskipet Kronan, som kantret og eksploderte utenfor Öland i 1676. Til tross for at det er 1200 år mellom dem, har skjelettenes DNA stor likhet med den genetiske massen som ble funnet hos de døde i Sandby borg, samt hos nålevende svensker.
Årsaken til migrasjonsstoppen er fortsatt uklar
Historikere og arkeologer er enige om at vikingtidens varierte genbank er et resultat av bedre muligheter for transport til sjøs, bedre handelsmuligheter og en større grad av internasjonalt samkvem generelt.
DNA fra skjelettene i det forliste svenske skipet Kronan har vært en vesentlig del av forskernes arbeid. Det kalde vannet har gjort at skjelettene er svært godt bevart.
«I vikingtiden ble verden mye større. Når man beveget seg rundt i handelsbyene, kunne man treffe mennesker som var veldig forskjellige fra en selv», sier arkeolog Søren Michael Sindbæk til HISTORIE.
Forskerne har imidlertid ikke noen klar formening om hvorfor arvemassen noen århundrer etter at vikingtiden endte bærer få spor etter de forrige århundrenes innvandrere.
Ifølge forskerne bak undersøkelsen kan en forklaring være at de tilreisende har vært handelsfolk som har reist tilbake etter et kort opphold, eller munker som har levd i sølibat og derfor ikke har ført arvemassen sin videre. Det kan også ha vært slaver som ble kidnappet ute og ikke fikk lov til å få barn.
«Det blir spennende å gå på museum når vi en gang i fremtiden kan møte en bondesønn fra Jylland med en stamfar fra England eller en slavedatter fra Bornholm med røtter i Finland.» Arkeolog Søren Sindbæk.
Søren Sindbæk peker på en annen mulighet. Gravskikker i middelalderen og fremover gjør at mange flere skjeletter og dermed et større utvalg av DNA-materiale er bevart.
Vi vet ikke om fortidens graver er representative eller om det er spesielle graver som forskerne finner frem til, påpeker Sindbæk.
Men studien gjør oss ikke bare klokere på jernalderen og vikingtiden, legger arkeologen til. DNA-analyser åpner helt nye perspektiver for å nyansere vår forståelse av fortiden og dens mennesker. Bedre analyseverktøy gjør det i økende grad mulig å fastslå den enkeltes herkomst og livshistorie ut fra DNA-funn.
Det gir oss muligheten til etter hvert å komme vanlige mennesker helt innpå livet, også fra en fjern fortid.
«Det blir spennende å gå på museum når vi en gang i fremtiden kan møte en bondesønn fra Jylland med en stamfar fra England eller en slavedatter fra Bornholm med røtter i Finland,» sier Sindbæk begeistret.