Vikingene hadde sans for svart humor

De islandske sagaene vitner om et vikingpublikum som satte pris på ironi, svart humor og komiske overdrivelser.

De islandske sagaene vitner om et vikingpublikum som satte pris på ironi, svart humor og komiske overdrivelser.

Shutterstock

“Kom tilbake og få som fortjent. Jeg biter beina av dere.”

Mange husker nok den groteske scenen fra filmen “Monty Python og den hellige gral” der Den svarte ridder etter en tvekamp med kong Arthur nekter å gi opp, selv etter at han har fått hugget av både armer og bein. “Det er bare en skramme,” sier ridderen.

Men Monty Pythons barske og morbide humor er langt fra ny. Det fins faktisk en nesten identisk scene i den islandske vikingsagaen om Gunnlaug Ormstunge.

“Hvis det ikke fantes humoristiske innslag i sagaene ville nok mange av dem vært ganske kjedelig lesning”. Trine Buhl, Århus Universitet

I sagaen, som foregår i vikingtidens Island, kjemper to unge menn – Gunnlaug og Ravn – om deres felles kjærlighet, Helga den fagre. Tvekampen er hard og innbitt helt til det lykkes Gunnlaug å hugge av den ene foten til Ravn med et sverdhugg.

Gunnlaug påpeker at nå må vel seieren være hans, tatt i betraktning hvor alvorlig Ravn er lemlestet. Men den oppfattelsen deler åpenbart ikke Ravn:

“Nå ble jeg visst satt litt tilbake, men jeg tror jeg holder ut en stund til hvis jeg bare får noe å drikke,” sier han, og etter en kort pause gjenopptas kampen, som for øvrig ender med at begge vikingene dør.

I Droplaugersona saga fins det et annet eksempel på den barske humoren i sagaene. Vikingen Helgi får skåret av underleppen i en tvekamp, og sier tørt til motstanderen:

“Jeg har aldri vært noe vakkert syn, men du har ikke akkurat gjort det bedre med dette.” Med den bemerkningen viser Helgi at han både har selvinnsikt og et selvironisk forhold til sitt eget utseende.

Historie går mørket i møte med et smil 😁

Mørketiden er over oss, men vi går til motangrep på høljregn og hustrige kvelder med en rekke artikler om fortidens humor og underholdning.

▶︎ Få flere gamle latterbrøl her

Barske vikinger var superhelter

følge den danske historikeren Trine Buhl, sagaforsker ved universitetet i Århus, er den barske humoren ofte selve nerven i de islandske sagaene. De fleste av disse ble nedskrevet omkring år 1200, men handlingen foregår fra cirka år 900 til 1050.

“Hvis det ikke fantes humoristiske innslag i sagaene ville nok mange av dem vært ganske kjedelig lesning,” sier Trine Buhl.

Humoren kommer ofte til syne i fremstillingen av personene i sagaene. F.eks. er det nærmest ingen grenser for hva sagaenes helter kan prestere i kamp. Det fremgår bl.a. av Gisle Surssons saga, der Gisle i en av sluttscenene slåss alene mot utallige fiender.

Sagaene handler om vikingtiden, men de ble først nedskrevet i middelalderen.

© Corbis/All Over

Slekter, blodfeider og erstatningssaker

En god islandsk saga begynner med en slektshistorie. Det var viktig for det islandske publikumet å vite hvem som var i familie med hvem. Når slektsforholdene er utredet begynner sagaen.

Det oppstår som regel en tvist om f.eks. eiendomsretten til et stykke jord, et forfeilet giftermål eller en ærekrenkelse. Tvisten fører til et drap og et motdrap.

Dermed rotes to eller flere ­familier inn i en blodfeide som kan vare i flere tiår eller generasjoner.­ ­Feiden kan løses med et forlik.

Har en familie f.eks. drept to mann mer enn den andre familien, betales det erstatning for de to mennene i form av sølvpenger. Det fører ofte til vanskelige forhandlinger fordi noen menn er mer verd enn andre.

Gisle klatrer opp på en fjellskrent og slår tilbake den ene motstanderen etter den andre, men til slutt lykkes det dem å påføre ham et så stort sår i magen at tarmene hans tyter ut i alle retninger.

Det stopper på ingen måte Gisle, som i kampens hete både rekker å knytte skjorten rundt magen for å holde innvollene på plass og kvede en vise til hustruen, før han hopper ned fra fjellet og kløyver en fiende i to ved beltestedet og ender med å dø selv.

“Det er så til de grader overdrevet at det blir morsomt,” forklarer Trine Buhl, som mener at overdrivelsene er et helt bevisst humoristisk element i sagaene.

Ved siden av overdrivelser gjør sagaene også bruk av underdrivelser, ironi, svart humor og bløtkakehumor for å skape lattervekkende anekdoter.

I Njåls saga fortelles det bl.a. om en rytter som mister fullstendig kontrollen over hesten sin. Det beskrives på følgende måte: “Den reid raskere enn han satte pris på.”

Et annet eksempel på vikinghumor finnes i Laksdølasagaen. Her støter en streng og ilter vikingkvinne på et spøkelse en mørk natt, og uten noe videre om og men gir hun ham en grundig overhaling, noe som skremmer bort spøkelset.

Kongen ble skutt et visst sted

Også i de norske kongesagaene, som hovedsakelig handler om kongemakten i Norge, finner man eksempler på den barske og ironiske komikken.

I et avsnitt fortelles det f.eks. om snikmordet på den danske kongen Harald Blåtann. Ifølge sagaen nekter kongen å anerkjenne Svein Tjugeskjegg som sin sønn. Kongen mener at han er en uekte sønn, noe som får Tjugeskjegg til å samle støtte og gå i krig med Blåtann om kongetronen.

VIDEO – Dø av latter over vikinghumor:

En kveld slår kongens hær leir nær Tjugeskjeggs hær. På et tidspunkt varmer kongen seg ved et bål, mens en av Tjugeskjeggs mordere står i mørket med en bue og iakttar ham.

Da kongen bøyer seg forover og dermed kommer til å stikke bakenden i været, skyter snikskytteren ham. Det beskrives i sagaen i nåtidsform:

“Etter de fleste kyndige folks utsagn suser pilen rett opp i enden på kongen, fortsetter gjennom kroppen og ut gjennom munnen, hvorpå kongen straks faller om og dør”.

Ifølge Trine Buhl er det helt tydelig at det nettopp var de mest humoristiske, absurde og saftige sagaene som ble populære. Det var de som ble kopiert i flest eksemplarer og derfor har overlevd frem til i dag.

Om de norske kongesagaene skal oppfattes som et uttrykk for vikinghumor, er i virkeligheten en smakssak, mener Trine Buhl, men understreker:

“Personlig er jeg ikke i tvil om at vikingene hadde humor. Men sagaene ble først nedskrevet i middelalderen, og sett med litteraturhistoriske øyne stammer de dermed fra en senere periode enn den de beskriver,” sier hun.

To munker skrev ned Flatøyboken omkring år 1390. Den er en samling av sagaer som handler spesielt om norske konger.

De fleste forskere er imidlertid i dag enige om at sagaene opprinnelig ble fortalt muntlig. De stammer derfor fra 900- og 1000-tallet, og ble overlevert av sagafortellere gjennom generasjoner.

Omkring år 1200 begynte skribenter som f.eks. munker eller lærde så å skrive ned fortellingene. Det skyldtes at skriftspråket etter hvert ble mer og mer utbredt i Norden med innføringen av kristendommen.

De muntlige overleveringene har ganske sikkert blitt bedre for hver gang de er fortalt, og da de ble nedskrevet er det høyst sannsynlig også blitt pyntet på dem. Det vil si at en skribent muligens har tilføyet f.eks. en anekdote eller et avsnitt eller redigert noe helt bort.

Men i f.eks. edda- og skalde-diktningen, som handler om norrøn mytologi og heltesagn, kan man se en likhet mellom vikingtidens og middelalderens fortellinger. Diktene og gudemytene ble på samme måte som sagaene først nedskrevet i middelalderen, men enkelte passasjer er gjenfunnet i akkurat samme versemål på runesteiner som stammer fra vikingtiden.

Det tyder på at middelalderens skribenter faktisk har gjengitt den gamle gudelæren og heltesagnene temmelig nøyaktig – uten å endre altfor mye i dem.