Etter fem måneders seilas i de nordligste delene av Canada vendte Martin Frobisher hjem til England 23. september 1577 med lasten full av 200 tonn malm.
Den dristige oppdageren antok at de svarte steinklumpene i lasten på skipet hans inneholdt store mengder gull, men han ble skuffet.
Ved nærmere undersøkelse av kyndige fagfolk viste malmen seg å være verdiløs svovelkis – også kjent som narregull.
Steinene endte sine dager som fyllmasse i hullete veier rundt på de britiske øyer, men heldigvis hadde Frobisher et trumfkort som garantert ville få dronning Elisabet 1. av England og resten av ekspedisjonens sponsorer til å støtte en ny reise til Canada.
I et brev til dronningen beskrev Frobisher den mest verdifulle skatten han hadde funnet høyt mot nord – et horn fra et dyr. Men ikke et hvilket som helst dyr:
«Dette hornet er vridd og rett som et vokslys, og har sannsynligvis tilhørt en hav-enhjørning».
Hav-enhjørningens horn ga Frobisher til dronningen, som plasserte det sammen med sine kronjuveler, for på slutten av 1500-tallet var ingenting mer verdifullt enn horn fra en enhjørning.
Kroningsstolen kan
i dag ses på Rosenborg slott i København.
Konge flottet seg med kostbar tronstol
Europas kongelige var grønne av misunnelse over tronstolen av enhjørninghorn som Fredrik 3. av Danmark-Norge bestilte i 1660-årene.
Konger og dronninger skrøt gjerne over at de eide enhjørninghorn. Dronning Elisabet 1. av England (1558-1603) var like stolt av et langt, snodd horn besatt med diamanter som hun var av sine kronjuveler. I Østerrike fikk keiser Matthias av Det tysk-romerske riket (1557-1619) laget et langt septer av enhjørninghorn.
Men ingen kunne slå kongen av Danmark- Norge. Via Grønland hadde han direkte adgang til rikelige mengder «enhjørninghorn» og kjente også til sannheten om deres opphav.
Så sent som i 1660-årene trodde store deler av Europa fremdeles på enhjørninger, og derfor kunne Fredrik 3. (1648-1670) like godt benytte anledningen til å vise seg frem. Etter å ha innførte eneveldet i det dansk-norske kongeriket bestilte han en tronstol bygd av flere kilo støttann fra narhvalen.
Tronen skulle brukes når rikets konger ble kronet og salvet – derfor ble den kjent under navnet kroningsstolen og salvingsstolen.
Rike fyrster betalte formuer for de lange, snodde statussymbolene, og bare ett enkelt kostet det samme som en borg.
Skandinaviske handelsfolk som forsynte Europa med enhjørninghorn, tjente rikelig på forretningen, men det hele var svindel i stor stil.
Vikingene solgte falske horn
Svindelen med enhjørninghorn kan spores helt tilbake til vikingtiden. Under koloniseringen av Grønland på 1000-tallet ble vikingene kjent med narhvalen, som har en lang, snodd støttann i pannen.
Støttannen minnet om hornet som ifølge middelalderens legender satt på hodet av enhjørningen.
Hvem som fikk ideen til svindelen med å kalle narhvalens støttann for enhjørninghorn, vet ingen, men snart begynte vikinger med handelstalent å selge den for uhyrlige priser til kjøpmenn og fyrster i hele Europa.
Jakten på enhjørninger var et populært motiv i 1400-tallets Europa.
Svindelen forble en godt bevart hemmelighet, for de neste rundt 500 årene dro kun vikingene og deres skandinaviske etterkommere langt nok nord til å møte narhvaler.
Først på Frobishers tid begynte resten av Europa å ferdes i de iskalde farvannene nord for Canada i jakten på Nordvestpassasjen – snarveien til Kinas fine silke og Indias ettertraktede krydder.
Da Frobishers ekspedisjon i 1577 la til ved Christopher Hall Island, en øy i farvannet mellom Grønland og Canada, fant hans menn en død narhval på stranden. Slikt et vesen hadde engelske sjøfolk aldri sett før, men hornet virket kjent. Derfor døpte Frobisher dyret for hav-enhjørning i mangel av noe bedre.
Enhjørningen var nevnt i Bibelen
Frobishers noe forhastede konklusjon var ikke et uttrykk for at den engelske oppdagelsesreisende var spesielt enfoldig – han støtter seg ganske enkelt til Bibelen, som klart og tydelig skrev at enhjørningen fantes.
I Bibelen ble dyret til og med omtalt hele sju ganger, og for 1500-tallets troende avgjorde det saken – selvfølgelig var enhjørningen et virkelig vesen.
At fabeldyret havnet i Bibelen ved en feil, kunne Frobisher umulig vite. Feilen oppsto allerede før kristendommen – nemlig rundt år 250 f.Kr., da den egyptiske farao Ptolemaios 2. beordret 72 jødiske skriftlærde til å oversette deres hellige skrifter fra hebraisk til gresk slik at han bedre kunne forstå dem.
Under oversettelsen fikk jødene et problem. Tekstene deres hadde flere referanser til et dyr kalt «Re’em».
På hebraisk ble dyret beskrevet som sterkt, fryktinngytende og umulig å temme. Men ingen visste hvilket vesen det var snakk om.
Moderne bibelforskere mener at de jødiske tekstene sannsynligvis refererer til den to-hornede uroksen som på Ptolemaios’ tid allerede var utryddet i Nord-Afrika og Midtøsten.
De opprinnelige jødiske tekstene nevner ingenting om et spesielt horn hos dyret, men faraos skriftlærde valgte likevel å kalle dyret for «monoceros», som kan oversettes til «et horn». Oversettelsen ble ført videre da de jødiske tekstene ble til Det gamle testamentet.
Vitenskapsfolk beskrev fabeldyret
Foruten Bibelen kunne oppdagelsesreisende som Frobisher slå opp på enhjørningen i såkalte bestiarier – vitenskapelige bøker om verdens dyreliv.
Bestiarier var særlig populære i middel- alderen, men selv i renessansen, som Frobisher levde i, leste Europas elite disse kulørte verkene om alt fra hester og kyr til drager, Fugl Føniks og enhjørninger.
De fleste bestiarier var kjennetegnet ved en total mangel på feltarbeid og observasjon av dyr i naturen. I stedet satt forfatterne oftest i sine boliger og baserte verkene sine på eldre tekster.
Særlig den romerske politikeren og forfatteren Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) var populær lesning, og han beskrev enhjørningen i fargerike ordelag:
«Enhjørningen er det drabeligste dyret i verden, og det er umulig å fange en i live. Den har en hests kropp, hodet fra en kronhjort, føtter som en elefant, halen fra et villsvin og et enslig horn, tre fot langt, i midten av pannen».
Bibelen og bestiariene fjernet all tvil. Selv om ingen europeere hadde møtt på en vaskeekte enhjørning, måtte historiene om vesenet være den legemliggjorte sannhet.
Overtro hjalp på salget
Enhjørninghornenes popularitet toppet seg på Martin Frobishers tid. Etter århundrers innbringende handel med den etterspurte varen ble skandinaviske kjøpmenn velsignet med en bok som skulle løfte prisene til astronomiske høyder.
I 1508 ga den italienske eventyreren og oppdagelsesreisende Ludovico di Varthema ut beretningen om sin mer enn fem år lange reise i Midtøsten og Asia. Boken inneholdt en beskrivelse av enhjørninghornets magiske evner, som Varthema med egne øyne hadde sett hos verdens da mektigste mann, sultanen av Det osmanske riket.
«Horn fra enhjørningen motvirker pest, sott og gift. Det driver ut meslinger og kopper og kurerer epilepsi hos barn».
Ifølge Varthema, datidens leger og ikke minst de skandinaviske selgerne, fantes det ikke den sykdom som hornene ikke kunne kurere, skrev Varthema.
I løpet av 1500-tallet ble hans bok oversatt til alle større europeiske språk, og nå kunne hele Europas elite lese Varthemas fengslende beskrivelse av enhjørninghornets virkning.
Den skotske dronning Maria Stuart (1542-1587) kjøpte i dyre dommer et stykke av et enhjørninghorn i Frankrike.
Dette stykket brukte hun til å teste maten for gift hver dag fordi hun fryktet å bli forgiftet av sine tallrike fiender.
Helt frem til den franske revolusjon i 1789 dyppet en tjener et stykke enhjørninghorn i den franske kongens glass – for å forebygge giftmord.
Andre styrtrike adelige og kongelige fikk hele krus laget av enhjørninghorn – bare for å være på den sikre siden.
Hornets påståtte evne til å gjøre vann rent fikk sågar bemidlede kirker til å plassere et lite stykke i alterkaret sitt.
Enhjørningfeberen grep Europa
En italiensk forfatter besøkte England på 1500-tallet og kunne fortelle at landets rike klostre «eier enhjørninghorn av ekstraordinære størrelser». Ikke bare blant religiøse kunne han merke engelskmennenes hang til det etterspurte hornet.
Adelige gikk med små stykker enhjørninghorn på seg, enten som en del av antrekket eller som smykker, og når de satte seg til bords, var bestikk, bordpynt og servise også rikt dekorert med enhjørninghorn, fortalte han.
Sære motepåfunn preget middelalderen
Speil
På 1500-tallet fant venetianske glassmakere opp en måte å lage speil av glass og kvikksølv. Metoden ga de klareste speilene i verden, og prisen steg til uhyrlige høyder.
På slutten av 1600-tallet byttet en fransk grev-inne en hel bondegård mot et venetiansk speil. Så lenge produksjonsmetoden ble holdt hemmelig, hadde Venezia nærmest monopol på produksjonen av speil i Europa, og byen tjente store penger på dem.
Relikvier
For en mindre formue kunne rikmenn i middelalderen bli innehavere av en relikvie som beskyttet dem mot ulykker og fikk mirakler til å skje. Relikvier var typisk likdeler av bibelske personer eller ting som en
religiøs leder hadde tatt i.
En splint fra Jesu kors, en tånegl fra en av apostlene eller kraniet fra en helgen – alt sammen fikk rikinger og kirker til å grave dypt i pengekisten for å få fingrene i kostbarhetene.
Snegler
Allerede i oldtiden satte adelige pris på en varm lilla farge kalt purpur. Fargestoffet ble utvunnet av Bolinus brandaris – små snegler fra det østlige Middelhavet – og for å produsere bare 1 gram purpurfarge måtte 10 000 snegler late livet.
Ettersom det gikk med 200 gram purpur til å farge 1 kilo stoff, ble fargen svindyr og «verdt sin vekt sølv», fortalte historikeren Theopompos på 400-tallet f.Kr. I middelalderens bysantinske rike var purpur forbeholdt kongelige.
Jaktfalker
I middelalderen og renessansen var falkejakt stort blant adelsmenn. Fuglene var så verdifulle at da johannitter-ordenen i 1530 leide middelhavsøyene Malta og Gozo, var den årlige husleien én jaktfalk.
Med så mye positiv omtale steg pris-ene på enhjørninghorn igjen, og den uhemmede prisgaloppen illustreres kanskje best av dronning Elisabet 1., som regjerte England på Frobishers tid.
I en oversikt over verdiene hennes ble et enhjørninghorn nevnt som det første og viktigste.
Den tyske advokaten Paul Hentzner besøkte dronningens hoff og fikk vist frem hornet, som han anslo til å være verdt 10 000 pund.
Kongen av Frankrike eide et horn som etter sigende var verdt det dobbelte. For så enorme summer kunne en konge kjøpe en by eller bygge en større festning.
Ikke bare hornet, men også enhjørningen selv ble et populært symbol på makt og rikdom. Kunstnere malte utallige bilder av jakten på det edleste av alle dyr – og jomfruer, de eneste som kunne temme enhjørningen.
Ethvert slott med respekt for seg selv fikk billedhoggere til å fremstille en statue av en steilende enhjørning til å trone over inngangspartiet. Londons gullsmeder satte hesten med hornet i pannen på skiltene over butikkene sine, og tallrike europeiske adelsfamilier lot dyret pryde slektens våpenskjold.
Danske stakk hull på myten
Troen på enhjørningen og dens magiske horn varte helt til den danske vitenskapsmannen Ole Worm i 1638 undersøkte saken. Worm var en anerkjent forsker som allerede hadde motbevist myten om at lemen spontant oppsto ut av ingenting – de formerte seg tydeligvis på samme måten som andre gnagere.
Worm studerte enhjørninghorn nærmere og kunne snart konkludere med at det i virkeligheten dreide seg om støttenner fra narhvalen.
Nyheten om Worms forskning spredte seg ikke særlig raskt i Europa, men fikk prisen til å stupe der den nådde frem.
Et enhjørninghorn i Karl 1. av Englands samling var i 1630 blitt vurdert til 8000 pund. I 1659 – rundt 20 år etter Worms avsløring – var vurderingen på knappe 600 pund.
Selv om Worm påviste at hornene stammet fra narhvaler, var han over-bevist om at de hadde helbredende krefter. Blant annet derfor fortsatte snodde horn fra narhvaler å være populære statussymboler i et århundre til – samt bli brukt som medisin helt frem til 1800-tallet.