Valhall og asatro – slik var vikingenes paradis

Et kraftig brøl stiger mot de massive spydbjelkene oppunder taket i den store hallen da den ene av de to vikingene går i gulvet. Hans svaiende motstander løfter sine blodige never i triumf mens publikum jubler. Det er ikke mye som kan måle seg med et slagsmål når det kommer til å begeistre de glade krigerne her i gudekongen Odins mektige bolig – Valhall.

Den enorme hallen er et krigerparadis for vikinger som har falt ærefullt i kamp – hver og en utvalgt av Odin selv. Her i de enorme salene kan de stridslystne omsider få lov til å slåss hver eneste dag.

Krigerne hos Odin bruker hver dag på å forberede seg på ragnarok – verdens undergang. Om morgenen kler de på seg hjelm, ringbrynje og våpen. I full krigsmundur strides mennene dagen lang på Idavollen utenfor Valhalls høye murer. Faller en kriger død om under kampen, blir han straks gjenopplivet av Odins kvinnelige krigere – valkyriene.

Flesk, mjød og brettspill

Når solen går ned, vender de utmattede vikingene tilbake til Valhall, der de fråtser i uendelige mengder kjøtt og mjød fra to magiske dyr – grisen Særimner og geita Heidrun.

Mens kvelden blir til natt, fortsetter den livlige festen. I sin beruselse skråler og synger mange av vikingkrigerne til de er hese, mens andre spiller brettspill ved langbordene i en av Valhalls 540 saler.

Utpå morgenkvisten er de fleste krigerne så utmattet av mat og god drikke at de segner om rundt bordene. Men når hanen galer, er samtlige klar til nok en dag med krig og fest.

Slik forestilte befolkningen i vikingtiden seg paradis. Nordboerne hadde skapt en mytologisk gudeverden som passet til krigerkulturen deres.

Åsatroen var nemlig et sammenkok av germanske guder, greske myter og den kristne dommedagen. I sentrum for alt sammen sto fortellingen om det mektige Valhall, der Odin levde med krigerne sine.

For vikingene var dette paradiset like virkelig som den verdenen de selv levde i.

Akkurat hvordan den norrøne troen var, vet ingen eksperter med sikkerhet. Alle fortellinger om gudene og mytologien er først nedskrevet 200-300 år etter at vikingtiden sluttet.

Beretningene er dessuten overlevert av kristne forfattere som har basert seg på lokale muntlige overleveringer.

Mye av det vi vet, stammer derfor fra folk som ikke trodde på de norrøne gudene lenger.

Historiene disse menneskene kjente til, hadde blitt overlevert fra generasjon til generasjon foran ildstedet på kalde vinterkvelder.

Det er derfor sannsynlig at fortellingene gjennom århundrene har forandret seg. De norrøne gudene vi kjenner, kan altså avvike en del fra de vikingene selv ba til.

**Leter du etter det store overblikket over de viktigste gudene i asatroen og hos vikingene, finner du 15 av de viktigste nordiske gudene her

Når åsatroen første gang oppsto, er forskerne uenige om. Noen har hevdet at de norrøne gudene kan spores helt tilbake til 100 e.Kr. Dette baserer de på kilder fra Midt- og Vest-Europa som viser at guder som minnet mye om de norrøne, eksisterte her i denne perioden.

Ifølge dem var åsatroen opprinnelig en blanding av alt fra indiske og syriske guddommer for naturfenomener til mytologiske sagn fra germanske nabostammer. Fra germanerne hentet nordboerne for eksempel konseptet om skjoldmøyer – kvinnelige krigere som kjempet side om side med menn.

Sannsynligvis utviklet skjoldmøyene seg til Odins valkyrier. Først fra 700-tallet av er det funnet inskripsjoner på runesteiner som klart beviser at gudene var kommet til Norden.

Valhall ventet de falne vikingene

I vikingtidens Skandinavia var de ulike elementene blitt satt sammen til en ny religion som vi i dag kaller åsatroen. Ifølge mytologien her fantes det ni riker i universet – hvorav to var endestedet for døde nordboeres sjeler.
Det første av disse var Hel, der alle som døde en naturlig død endte. Opprinnelig var det bare et hvilested for sjelene, men det endret seg over tid.

I Snorres Edda fra 1200-tallet har Hels funksjon blitt likere det kristne helvete. Her beskrives det som et mørkt og ubehagelig sted der ingen ønsker å ende.

Hel var imidlertid ikke bare inspirert av kristendommen, men hadde også klare paralleller til gresk mytologi. Her voktes dødsriket av hunden Kerberos. I Norden finner man igjen vaktbikkja – bare med navnet Garm. Den hylte høyt hver gang en ny sjel ankom Hel.

Hvis en kriger derimot falt i kamp, endte han i den store og mektige borgen Åsgard hos Odin, som bodde i festhallen Valhall – «de slagnes hall».

Som vikingenes paradis skilte Valhall seg naturligvis mye fra den kristne utgaven. I stedet for et fredfylt liv etter døden hadde de stridslystne nordboerne et regulært krigerparadis i vente, med krig og slagsmål dagen lang.

Nest etter kamp var store etegilder vikingenes foretrukne aktivitet, så livet etter døden bød naturligvis på festmåltider hver dag – med mye kjøtt og mjød.

Kjøttet kom fra grisen Særimner, som hver dag ble slaktet av kokken Andrimner og spist av Odins utvalgte. Uansett hvor mye mat de sultne og kamptrette krigerne ba om, var det alltid mer.

Og dagen etter trasket Særimner igjen glad og gryntende rundt foran hallens porter.

Heller ikke mjød risikerte de å gå tomme for, for på taket av hallen bodde geita Hei­drun. Den spiste av bladene fra det høye treet Lærad, og fra geitas jur rant det en konstant strøm av mjød ned i et gigantisk kar som aldri ble tomt.

Det er neppe tilfeldig at festmåltidet ble levert av en gris og en geit. Begge var vanlige husdyr i vikingtiden. Så selv om kildene ikke nevner det spesifikt, gir det god mening at krigerne i Valhall fikk mat og drikke fra akkurat disse dyrene.

Vikingenes paradis var altså ganske forskjellig fra de kristnes fredelige plett. Men på ett punkt mener de fleste forskere at åsatroen kan være direkte inspirert av kristendommen.

Når det kommer til forestillingene om dommedag, er de to religionene nemlig ganske like.

I begge trosretninger inkluderer dommedag store naturkatastrofer som fører til at verden går under og gjenoppstår – det som hos vikingene kalles ragnarok.

Odin hersket over Valhall

Enten en viking var rik eller fattig, så var Valhall altså stedet der han håpet å ende opp når hans siste dager på jorden var talte. I Valhall kunne han nemlig selv være med å kjempe i ragnarok. Men det var det opp til Odin å avgjøre om en kriger var verdig.

Som æsenes leder og vikingenes dødsgud hersket Odin over Valhall. Han stammet fra den gamle germanske guden Wodan, som dukker opp i en rekke nordeuropeiske religioner.

Vikingene var overbevist om at den enøyde og gråskjeggete overguden alltid var skjult til stede på slagmarken. Her bestemte han hvem som skulle seire – og hvem som skulle dø.

Det var imidlertid ikke nok for en viking å dø ærefullt på slagmarken. Etter døden ventet nemlig en reise til dødsriket, så det var viktig å få med nok forsyninger.

Å fylle graven med mat og drikke var et vanlig ritual for å sikre den døde noe å spise på ferden. Var den avdøde rik nok, fikk han også en hest til å ri på i det hinsidige med seg i graven.

I den kjente vikinggraven Tuneskipet i Østfold ble det for eksempel funnet hester som var blitt begravd stående, klar til bruk.

Gravfunn fra Skandinavia og vikingenes erobrede områder vitner om at gravskikkene varierte mye.

En fattig bondes grav inneholdt ikke så mye mer enn den avdødes favorittkniv og litt mat, mens en respektert og velstående viking fikk en storslått begravelse med mengder av våpen og andre nødvendigheter.

Felles for de døde var at de fikk med seg noe av symbolsk betydning i graven.

Rikelig med gravgaver ga ære og status for hele slekten, så det var viktig å være raus uavhengig av sosial status.

Det aller gjeveste var å bli begravd i en båt eller et skip.

De fattige drømte nok også om en slik siste reise, men de harde livsvilkårene gjorde det umulig for lokalsamfunnet å ofre et kostbart fartøy hver gang en sjel måtte gi opp.

Gravfunn tyder på at noen i stedet samlet steiner og arrangerte dem i en slags båtform slik at den døde rent symbolsk ble sendt av gårde i et skip.

For de rike kunne begravelsen derimot ikke bli storslått nok.

Dødsferden

De mest spektakulære seremoniene endte ofte med at skipet med den døde om bord ble skjøvet ut på vannet mens flammene fikk fatt. Etter en kort ferd gikk båten ned med alt av matvarer, smykker, skåler og mynter som var om bord.

Andre ganger ble hele skipet begravd inne på land. I Norge er det gjort flere funn av slike skipsgraver. De mest kjente er det nevnte Tuneskipet, Osebergskipet og Gokstadskipet. Og det var snakk om store skip: Gokstadskipet var for eksempel 23,8 meter langt, 5,2 meter bredt og hadde 16 årepar.

Høvdinger ble i noen skandinaviske områder også stedt ubrent til hvile i såkalte trekammergraver. Her samlet vikingene jord i en haug der de så laget et hulrom som de forsterket med uthogde planker. I rommet ble liket lagt med sine eiendeler. Jo mektigere den døde var, desto større ble graven.

Det var prestisje forbundet med store og dyre begravelser for den avdødes familie. De som hadde penger, bygde ofte opp store hauger over døde familiemedlemmer. Sannsynligvis var det treller som gravde opp de enorme lassene med jord i nærheten og tømte den på gravstedet. Senere kunne haugene bli prydet med store steinformasjoner.

Hadde den avdøde høy makt og status, kunne han også få selskap av en trell i døden. En skikk vi blant annet kjenner til fra en arabisk diplomat som overvar en vikingbegravelse på 900-tallet.

Valhall opptrer først med sikkerhet i islandske skaldedikt fra 800-tallet, selv om noen forskere har argumentert for at hallen kan spores helt tilbake til rundt år 500.

En grein av forskningen har gjettet på at Valhall var inspirert av gamle indoeuropeiske tanker om et himmelsk dødsrike.

Andre igjen har ment at opphavet var det kristne himmelriket etter at nordboerne kom i kontakt med kristendommen.

De fleste moderne forskere er imidlertid enige om at Valhall var den norrøne versjonen av paradis.

Trell skulle bringe liv til Valhall

Som utsending fra kalifen i Bagdad var Ahmad Ibn Fadlan i 921-922 til stede ved Volga-elva.

Her skulle en gruppe vikinger begrave det historikere mener må ha vært høvdingen deres.

Fadlan var dypt fascinert av hele begravelsesprosessen – ikke minst da han fant ut at en trell skulle ledsage høvdingen til dødsriket:

«Hvem vil dø sammen med ham?» kom det en dag fra et familiemedlem til den avdøde – henvendt til skaren av treller som hadde tjent høvdingen.

«Jeg», sa en kvinnelig trell frivillig. To andre treller fikk da i oppgave å pleie henne før bålferden.

Trellkvinnens føtter ble vasket av oppvarterne, som også hadde med øl til henne slik at hun skulle «komme i godt humør».

Ifølge Fadlan sang trellkvinnen ofte «i en glede som forega å varsle en kommende lykke», selv om hun kjente til sin kommende død.

Lykkefølelsen var sannsynligvis ikke like stor da trellkvinnen de siste dagene måtte ta den tunge turen fra telt til telt i leiren der mennene ventet.

«Si til din herre: Dette har jeg bare gjort av kjærlighet til deg», kom det rituelt fra hver av mennene før han rev klærne av trellen og hadde sex med henne.

Den seksuelle akten skulle sikre at sæden, og dermed livet, ble ført videre til den døde høvdingen.

Også når det gjaldt ofringer, var vikingenes skikker og ritualer svært forskjellige. Det var langt fra kutymen at nordboerne ofret et menneske slik Fadlan opplevde det.

Ofte nøyde vikingene seg med å ofre dyr som hester, kyr og svin, eller de la smykker, skåler og beger i graven.

Arkeologer har imidlertid gjort flere funn der en eller flere treller har blitt gitt som den mest kostbare offergaven av alle.

Utgravninger tyder også på at enkelte vikinger hogde hodet av trellene eller tvang slavene i graven ved å binde dem på hender og føtter.

Skriftlige kilder nevner at Odin – dødens gud – gjorde krav på menneskeofre. Det er derfor sannsynlig at det var drømmen om Valhall som førte til de kostbare ofringene.

Fullt så morbide ofre var ikke nødvendig når vikinger døde av alderdom og sykdom – for da hadde de uansett ikke mulighet for å bli brakt til Valhall av valkyriene.

I Fadlans beretning fra Russland synes det nettopp å være Odin og Valhall den døde innvies til da trellkvinnen rituelt – og ganske krigersk – stikkes med en dolk gjentatte ganger.

Araberen nevner at mennene før drapet symbolsk hevet trellkvinnen opp over «noe de hadde laget som kunne minne om en dørkarm», og når kvinnen kikket over karmen, utbrøt hun: «Se der! Jeg ser min herre sitte i paradiset, og paradiset er vakkert og grønt, og sammen med ham er menn og unge».

Disse ritualene peker ifølge historikere på at den avdødes reise må gå til det forjettede Valhall.

Et av vikingenes mer faste begravelses- og bålferdsritualer var mjøddrikkingen som i dag kjennes som gravøl.

Fadlan forteller at ikke mindre enn en tredjedel av den avdødes formue gikk til mjød – for drikkegildet etter begravelsen var et spesielt høydepunkt for vikingene.

Ikke bare fordi de drakk seg fra sans og samling mens de moret seg, men også fordi inntaket av mjød kunne kobles direkte til gudene og dødsriket.

Dermed var det en rituell drikk som var med på å lede den avdøde på rett vei.

Nordboerne forestilte seg nemlig at det første som møtte den avdøde i Valhall, var et horn med den guddommelige drikken – gravølet – som innviet den falne krigeren til livet i Valhall.

Avskjeden endte i et flammehav

Ved Volga på begynnelsen av 920-årene er det mye mulig at den muslimske Ahmad Ibn Fadlan holdt seg langt unna vikingenes mjød, men diplomaten var til gjengjeld både nærværende og oppslukt av den dramatiske avskjeden med vikingenes respekterte høvding som nå var i ferd med å begynne.

Araberen beveget seg ned til elvebredden, der et stort skip var stablet opp med klosser. På skipets dekk sto en benk der den avdøde høvdingen lå. Ved siden av ham plasserte vikingene nå trellkvinnen de hadde kvalt og stukket i hjel.

Forsamlingen tok da plass litt unna skipet. Imens stilte den avdødes nærmeste slektning seg foran hele vikingflokken – inklusive Fadlan og tolken hans. «Slektningen tok et trestykke og satte fyr på det. Så gikk han baklengs med ryggen mot skipet og ansiktet mot folket mens han holdt trestykket i den ene hånden og den andre hånden hvilte på baken – og han var naken!» konstaterte en forundret Fadlan.

Med en rolig bevegelse satte slektningen fyr på en stabel av ved og kvister som var samlet under skipet.
Så gjorde hver enkelt viking i forsamlingen det samme med sine egne tente trestykker, men beholdt klærne på. Etterpå tok alle igjen plass et stykke unna fartøyet for å se hvordan flammene stille og rolig fikk ordentlig fatt i skrogets tre.

«Dere arabere er dumme», kom det plutselig fra en viking som sto ved siden av Fadlan.

«Hvorfor det?» fikk den forfjamsede muslimen tolken sin til å oversette.

«Jo, dere går til den dere elsker og ærer mest av mennesker, og kaster ham i jorden, der han blir fortært av krypdyr og mark. Vi derimot brenner ham opp på et øyeblikk slik at han går direkte til paradiset», hoverte den store vikingen – og lo så han ristet.

Ilden knitret, og en kraftig vind blåste opp slik at skipet snart var innhyllet i et massivt oransje flammehav. Meterhøye flammer og røykskyer skjøt mot himmelen, mens likene på dekk sto i full fyr.

Mindre enn en time senere var skipet, brenselet, trellkvinnen og den døde forvandlet til aske. Vikinghøvdingen var forsvunnet fra Midgard. Og ifølge vikingenes tro var han på vei til Valhall.