Per O. Jørgensen/Historie
Bifrost leder til Valhall

Valhall og asatro – slik var vikingenes paradis

Bare de mektigste vikingkrigerne endte i den norrøne mytologiens paradis – Valhall – for veien dit var full av død og blodige ritualer. Men for de som kom seg til Odins hjem, var lykken gjort. Her kunne de heldige kaste seg ut i krigskamp hver eneste dag, fråtse i kjøtt og slukke tørsten med mjød melket fra en geit.

Vikingenes Valhall var ikke for sarte sjeler. Etegilder, fylleorgier og kamp til døden var både hverdag og fest i nordboernes paradis. Bli med på vikingenes siste reise til Valhall og bli kjent med nordboernes asatro.

En tilfeldig dag i Valhall

Et kraftig brøl stiger mot de massive spydbjelkene oppunder taket i den store hallen da den ene av de to vikingene går i gulvet. Hans svaiende motstander løfter sine blodige never i triumf mens publikum jubler. Det er ikke mye som kan måle seg med et slagsmål når det kommer til å begeistre de glade krigerne her i gudekongen Odins mektige bolig – Valhall.

Den enorme hallen er et krigerparadis for vikinger som har falt ærefullt i kamp – hver og en utvalgt av Odin selv. Her i de enorme salene kan de stridslystne omsider få lov til å slåss hver eneste dag.

Krigerne hos Odin bruker hver dag på å forberede seg på ragnarok – verdens undergang. Om morgenen kler de på seg hjelm, ringbrynje og våpen. I full krigsmundur strides mennene dagen lang på Idavollen utenfor Valhalls høye murer. Faller en kriger død om under kampen, blir han straks gjenopplivet av Odins kvinnelige krigere – valkyriene.

Forskjellen på Valhall og Åsgard

Rekonstruksjon av vikinghall i Horten.

Vikingenes forestillinger om Odins gård, Valhall, har trolig hentet trekk fra vikingenes egen måte å leve på. Derfor er det sikkert også noe Valhall over denne rekonstruksjonen av en vikinghall i Horten.

© Shutterstock

Flesk, mjød og brettspill

Når solen går ned, vender de utmattede vikingene tilbake til Valhall, der de fråtser i uendelige mengder kjøtt og mjød fra to magiske dyr – grisen Særimner og geita Heidrun.

Mens kvelden blir til natt, fortsetter den livlige festen. I sin beruselse skråler og synger mange av vikingkrigerne til de er hese, mens andre spiller brettspill ved langbordene i en av Valhalls 540 saler.

Utpå morgenkvisten er de fleste krigerne så utmattet av mat og god drikke at de segner om rundt bordene. Men når hanen galer, er samtlige klar til nok en dag med krig og fest.

Slik forestilte befolkningen i vikingtiden seg paradis. Nordboerne hadde skapt en mytologisk gudeverden som passet til krigerkulturen deres.

Åsatroen var nemlig et sammenkok av germanske guder, greske myter og den kristne dommedagen. I sentrum for alt sammen sto fortellingen om det mektige Valhall, der Odin levde med krigerne sine.

For vikingene var dette paradiset like virkelig som den verdenen de selv levde i.

reisen går til dødsriket

Kvinnelig guddom i nordisk mytologi, Valkyrjen
© Shutterstock

1: Valkyriene hentet den døde

Hvis Odin fant en fallen kriger verdig til Valhall, sendte han sine kvinne- lige krigere – valkyriene – ned på slagmarken for
å hente ham.

Valkyrjen rir på hest
© Shutterstock

2: Den døde krigeren steg til himmels

Med den døde vikingen liggende foran seg på hes­teryggen, red valkyrien gjennom luften, passerte regnbuen Bivrost og landet trygt i Valhall.

Den øverste av de nordiske gudene, Odin
© Shutterstock

3: Odin gjenopplivet den falne

Valhall vekket Odin den døde til live og ga ham status av einherjer – som betyr «den som hører til en hær». Nå var han
gudens soldat og en del av hans hær av levende døde. Ved ragnarok skulle han bistå Odin i kampen mot Fenrisulven og jotnene.

Øl og kjøtt
© Shutterstock

4: Velkomstfest ble holdt i Valhall

Om kvelden møttes alle de døde krigerne i festsalen, der de vakre valkyriene serverte all den mjøden einherjene kunne drikke.

Krigere i kamp
© Shutterstock

5: Krigerne kjempet til døden dagen lang

Hver morgen tok Valhalls falne krigere på seg hjelm, brynje og sverd, før de dro ut på slagmarken. Her trente de til ragnarok. Krigerne døde ofte under kampene, men ble alltid gjenopplivet av valkyriene slik at de kunne kjempe videre.

To krus øl
© Shutterstock

6: Festen begynte forfra

Når det led mot kveld igjen, begynte gildet i Valhall forfra, og einherjene fråtset i kjøtt og mjød helt til det grydde av dag igjen.

Asatroen – et blandingsprodukt

Akkurat hvordan den norrøne troen var, vet ingen eksperter med sikkerhet. Alle fortellinger om gudene og mytologien er først nedskrevet 200-300 år etter at vikingtiden sluttet.

Beretningene er dessuten overlevert av kristne forfattere som har basert seg på lokale muntlige overleveringer.

Mye av det vi vet, stammer derfor fra folk som ikke trodde på de norrøne gudene lenger.

Historiene disse menneskene kjente til, hadde blitt overlevert fra generasjon til generasjon foran ildstedet på kalde vinterkvelder.

Det er derfor sannsynlig at fortellingene gjennom århundrene har forandret seg. De norrøne gudene vi kjenner, kan altså avvike en del fra de vikingene selv ba til.

**Leter du etter det store overblikket over de viktigste gudene i asatroen og hos vikingene, finner du 15 av de viktigste nordiske gudene her

Fem guder du kjenner

Tors hammer
© Shutterstock

Tor

Når det tordnet, trodde vikingene at tordenguden, Tor, kjørte over himmelen i vogna si

Ravn

Odin

Gudenes konge var gud for mange ting – blant annet skaldekunsten og krigslykke på slagmarken.

Foster
© Shutterstock

Frøya

Fruktbarhetsgudinne, som særlig ble påkalt av kvinner som ønsket å bli gravide.

Våpen
© Shutterstock

Tyr

Krigs- og rettsgud som fikk den ene hånden bitt av da gudene skulle lenke Fenrisulven

Øre og lyd
© Shutterstock

Heimdall

Vokter som satt i enden av Bivrost for å sikre at ingen jotner trengte inn i Åsgard.

Asatroens fødsel

Når åsatroen første gang oppsto, er forskerne uenige om. Noen har hevdet at de norrøne gudene kan spores helt tilbake til 100 e.Kr. Dette baserer de på kilder fra Midt- og Vest-Europa som viser at guder som minnet mye om de norrøne, eksisterte her i denne perioden.

Ifølge dem var åsatroen opprinnelig en blanding av alt fra indiske og syriske guddommer for naturfenomener til mytologiske sagn fra germanske nabostammer. Fra germanerne hentet nordboerne for eksempel konseptet om skjoldmøyer – kvinnelige krigere som kjempet side om side med menn.

Sannsynligvis utviklet skjoldmøyene seg til Odins valkyrier. Først fra 700-tallet av er det funnet inskripsjoner på runesteiner som klart beviser at gudene var kommet til Norden.

Fem guder du neppe har hørt om

Eir
© Shutterstock

Eir

Hun var gudinne for legekunsten, som i vikingtiden ble regnet som et fag som bare var for kvinner.

Vår
© Shutterstock

Vår

Som gudinne for edsavleggelser – blant annet giftermål – straffet hun de som brøt løftene.

Forsete
© Shutterstock

Forsete

Gud for rettferdigheten, som sto for å løse konflikter mellom gudene når de kranglet innbyrdes.

Lovn
© Shutterstock

Lofn

En kjærlighetsgudinne som blant annet kunne gi par velsignelse til sex før ekteskapet.

Vidar
© Shutterstock

Vidar

Sønn av Odin, som brukte all sin tid på å trene til ragnarok. Var gud for ungdommens styrke.

Finn flere obskure nordiske guder her.

Valhall ventet de falne vikingene

I vikingtidens Skandinavia var de ulike elementene blitt satt sammen til en ny religion som vi i dag kaller åsatroen. Ifølge mytologien her fantes det ni riker i universet – hvorav to var endestedet for døde nordboeres sjeler.
Det første av disse var Hel, der alle som døde en naturlig død endte. Opprinnelig var det bare et hvilested for sjelene, men det endret seg over tid.

I Snorres Edda fra 1200-tallet har Hels funksjon blitt likere det kristne helvete. Her beskrives det som et mørkt og ubehagelig sted der ingen ønsker å ende.

Hel var imidlertid ikke bare inspirert av kristendommen, men hadde også klare paralleller til gresk mytologi. Her voktes dødsriket av hunden Kerberos. I Norden finner man igjen vaktbikkja – bare med navnet Garm. Den hylte høyt hver gang en ny sjel ankom Hel.

Hvis en kriger derimot falt i kamp, endte han i den store og mektige borgen Åsgard hos Odin, som bodde i festhallen Valhall – «de slagnes hall».

Kildene til Asatroen og Valhall

Max Brückner: Valhalla

Valhalla (1896) av Max Brückner. Settstykke til Richard Wagners opera Götterdämmerung.

© Wikimedia Commons

Mat og drikke i Valhall

Som vikingenes paradis skilte Valhall seg naturligvis mye fra den kristne utgaven. I stedet for et fredfylt liv etter døden hadde de stridslystne nordboerne et regulært krigerparadis i vente, med krig og slagsmål dagen lang.

Nest etter kamp var store etegilder vikingenes foretrukne aktivitet, så livet etter døden bød naturligvis på festmåltider hver dag – med mye kjøtt og mjød.

Kjøttet kom fra grisen Særimner, som hver dag ble slaktet av kokken Andrimner og spist av Odins utvalgte. Uansett hvor mye mat de sultne og kamptrette krigerne ba om, var det alltid mer.

Og dagen etter trasket Særimner igjen glad og gryntende rundt foran hallens porter.

Heller ikke mjød risikerte de å gå tomme for, for på taket av hallen bodde geita Hei­drun. Den spiste av bladene fra det høye treet Lærad, og fra geitas jur rant det en konstant strøm av mjød ned i et gigantisk kar som aldri ble tomt.

Det er neppe tilfeldig at festmåltidet ble levert av en gris og en geit. Begge var vanlige husdyr i vikingtiden. Så selv om kildene ikke nevner det spesifikt, gir det god mening at krigerne i Valhall fikk mat og drikke fra akkurat disse dyrene.

Vikingenes paradis var altså ganske forskjellig fra de kristnes fredelige plett. Men på ett punkt mener de fleste forskere at åsatroen kan være direkte inspirert av kristendommen.

Når det kommer til forestillingene om dommedag, er de to religionene nemlig ganske like.

I begge trosretninger inkluderer dommedag store naturkatastrofer som fører til at verden går under og gjenoppstår – det som hos vikingene kalles ragnarok.

Odin hersket over Valhall

Enten en viking var rik eller fattig, så var Valhall altså stedet der han håpet å ende opp når hans siste dager på jorden var talte. I Valhall kunne han nemlig selv være med å kjempe i ragnarok. Men det var det opp til Odin å avgjøre om en kriger var verdig.

Som æsenes leder og vikingenes dødsgud hersket Odin over Valhall. Han stammet fra den gamle germanske guden Wodan, som dukker opp i en rekke nordeuropeiske religioner.

Vikingene var overbevist om at den enøyde og gråskjeggete overguden alltid var skjult til stede på slagmarken. Her bestemte han hvem som skulle seire – og hvem som skulle dø.

Odin og Tor

Odin og Tor, de to mektigste gudene i den nordiske asatroen. To stikk fra 1845 av ukjent kunstner etter forelegg av Lorenz Frølich og Johan Thomas Lundbye.

© Statens Museum for Kunst

«Odin eier dere alle», gaulte vikingene derfor ut over kamp- plassen før de kastet øksene sine gjennom luften og boret sverdene dypt inn i fiendenes innvoller.

Utfallet av slaget hadde Odin avgjort før den første blodspruten traff gresset. For krigeren var det viktigste derfor ikke å vinne eller overleve, men å utvise tapperhet når han sto ansikt til ansikt med døden. Et ærefullt endelikt på slagmarken var veien til Valhall.

Det bidro for alvor til at frykten blusset opp i de testosteronpumpede vikingene dersom alderen tynget og de ennå ikke hadde falt i kamp. Ingen som utåndet i en gammel og slapp kropp, kunne håpe på en plass hos Odin i Valhall.

Portene var bygd til 800 mann

Portene til Valhall var så store at 800 mann kunne gå gjennom dem samtidig.

Ifølge vikingene skulle den massive størrelsen sikre at alle einherjene kunne nå raskt frem til Ragnarok.

  • Valhall hadde 540 mektige saler.
  • Hver av salene hadde en enorm port.
  • Ut av disse portene kunne 800 krigere gå side om side.
Per O. Jørgensen/Historie

Kvelden gikk med til fyll og slagsmål

Foruten å glefse i seg kjøtt og bøtte nedpå med mjød brukte einherjene kveldene på brettspill eller en frisk nevekamp.

Per O. Jørgensen/Historie

Gris ga kjøtt

Hver dag slaktet kokken Andrimner grisen Særimner til kveldens gilde, og krigerne åt i vei av kjøttet, som det aldri ble tomt for. Dagen etter var Særimner igjen levende og klar til å bli slaktet.

Per O. Jørgensen/Historie

Odin så alt

På sin trone i Valhall hadde Odin oversikt over alt. Selv kunne han holde oppsyn med einherjene, mens ulvene og ravnene hans fikk med seg hva som foregikk utenfor Valhalls tykke murer.

Åsaguden drakk alltid bare vin, og spiste aldri.

Maten kastet han ned til ulvene sine, Gere og Freke.

På Odins skuldre satt ravnene Hugin og Munin og hvisket sine rapporter til ham.

Per O. Jørgensen/Historie

Valkyriene serverte

Odins vakre valkyrier hentet mjød fra store kar og brakte alkoholen til langbordene i drikkehorn der einherjene ivrig drakk den.

Per O. Jørgensen/Historie

Vannet fosset ned

Hjorten Eikthyrne spiste av treet Lærads blad. Fra hodeprakten dryppet vann konstant ned i kilden Kvergjelme, der verdens største elver hadde sitt utspring.

Per O. Jørgensen/Historie

Vannet renner ned langs taket og ut i elvene.

Per O. Jørgensen/Historie

Geita Heidrun hadde sin faste plass på taket av Valhall, der hun åt løv og kvister fra treet Lærad.

  • Imens fosset mjød ut fra jurene og ned i et stort kar.
  • Geita Heidrun spiser blader fra treet Lærad.
  • I magen blir bladene omdannet til mjød.
  • Deretter fyller Heidrun et digert kar med mjød slik at alle krigerne kan drikke til de stuper.
Per O. Jørgensen/Historie

Forgylt tak dekket Valhall

Taket på Valhall var ikke stråtekt som husene nede i Midgard. I stedet var gylne skjold satt sammen slik at taket strålte.

Per O. Jørgensen/Historie

Vikingenes gravskikker

Det var imidlertid ikke nok for en viking å dø ærefullt på slagmarken. Etter døden ventet nemlig en reise til dødsriket, så det var viktig å få med nok forsyninger.

Å fylle graven med mat og drikke var et vanlig ritual for å sikre den døde noe å spise på ferden. Var den avdøde rik nok, fikk han også en hest til å ri på i det hinsidige med seg i graven.

I den kjente vikinggraven Tuneskipet i Østfold ble det for eksempel funnet hester som var blitt begravd stående, klar til bruk.

Gravfunn fra Skandinavia og vikingenes erobrede områder vitner om at gravskikkene varierte mye.

En fattig bondes grav inneholdt ikke så mye mer enn den avdødes favorittkniv og litt mat, mens en respektert og velstående viking fikk en storslått begravelse med mengder av våpen og andre nødvendigheter.

Felles for de døde var at de fikk med seg noe av symbolsk betydning i graven.

Rikelig med gravgaver ga ære og status for hele slekten, så det var viktig å være raus uavhengig av sosial status.

Det aller gjeveste var å bli begravd i en båt eller et skip.

De fattige drømte nok også om en slik siste reise, men de harde livsvilkårene gjorde det umulig for lokalsamfunnet å ofre et kostbart fartøy hver gang en sjel måtte gi opp.

Gravfunn tyder på at noen i stedet samlet steiner og arrangerte dem i en slags båtform slik at den døde rent symbolsk ble sendt av gårde i et skip.

For de rike kunne begravelsen derimot ikke bli storslått nok.

Ran var havets gudinne i nordisk mytologi

Fordi mange vikinger befant seg til sjøs når døden inntraff, oppsto forestillingen om et alternativt dødsrike under vann. Havdypets gudinne – Ran, som var gift med havguden Ægir – fanget druknede vikinger i garnet sitt og førte dem til sitt rike på havets bunn.

© Elisabeth Alba

Dødsferden

De mest spektakulære seremoniene endte ofte med at skipet med den døde om bord ble skjøvet ut på vannet mens flammene fikk fatt. Etter en kort ferd gikk båten ned med alt av matvarer, smykker, skåler og mynter som var om bord.

Andre ganger ble hele skipet begravd inne på land. I Norge er det gjort flere funn av slike skipsgraver. De mest kjente er det nevnte Tuneskipet, Osebergskipet og Gokstadskipet. Og det var snakk om store skip: Gokstadskipet var for eksempel 23,8 meter langt, 5,2 meter bredt og hadde 16 årepar.

Høvdinger ble i noen skandinaviske områder også stedt ubrent til hvile i såkalte trekammergraver. Her samlet vikingene jord i en haug der de så laget et hulrom som de forsterket med uthogde planker. I rommet ble liket lagt med sine eiendeler. Jo mektigere den døde var, desto større ble graven.

Det var prestisje forbundet med store og dyre begravelser for den avdødes familie. De som hadde penger, bygde ofte opp store hauger over døde familiemedlemmer. Sannsynligvis var det treller som gravde opp de enorme lassene med jord i nærheten og tømte den på gravstedet. Senere kunne haugene bli prydet med store steinformasjoner.

Hadde den avdøde høy makt og status, kunne han også få selskap av en trell i døden. En skikk vi blant annet kjenner til fra en arabisk diplomat som overvar en vikingbegravelse på 900-tallet.

Tidslinje: Valhall

Valhall opptrer først med sikkerhet i islandske skaldedikt fra 800-tallet, selv om noen forskere har argumentert for at hallen kan spores helt tilbake til rundt år 500.

En grein av forskningen har gjettet på at Valhall var inspirert av gamle indoeuropeiske tanker om et himmelsk dødsrike.

Andre igjen har ment at opphavet var det kristne himmelriket etter at nordboerne kom i kontakt med kristendommen.

De fleste moderne forskere er imidlertid enige om at Valhall var den norrøne versjonen av paradis.

Ahmad Ibn Fadlan

Ahmad Ibn Fadlan var ekspert i islamsk rettspraksis. I 921-922 så og beskrev han en vikingfyrstes begravelse.

© Arkiv

98 e.Kr.

Den romerske historikeren Tacitus nevner den germanske guden Wodan (Odin). De germanske stammene nord for Alpene dyrket tilsynelatende allerede en rekke guder som vikingene senere overtok. For eksempel står Odins kone Frigg bak navnet på ukedagen ‘fredag’ på både skandinavisk, tysk (Freitag) og engelsk (Friday).

800-tallet

Den nordiske asatroen er ferdig utviklet, noe som fremgår av bl.a. runeinnskrifter og stedsnavn. Omtrent 870 slår vikingene seg ned på Island, hvor en rekke steder er oppkalt etter tordenguden Tor – sannsynligvis den mest populære guddommen blant vanlige vikinger. Andre stedsnavn i Norden forteller også om tilbedelsen av gudene, f.eks. Odense (= Odins vi, dvs. helligdom).

ca. 922

Den arabiske reisende Ibn Fadlan blir vitne til en skipsbegravelse blant vikinger ved elven Volga. Hans skildringer av vikingenes ritualer tyder på at forestillingen om dødsriket Valhall var godt utviklet.

1000

Det islandske Alltinget antar kristendommen som øyas offisielle religion. I alle de nordiske landene blir Odin, Tor og Frøya gradvis fortrengt av Gud, Jesus og Maria. På landsbygda overlever historiene om de gamle gudene en stund til.

Omkring 1220

Snorre Sturlason skriver ned gamle myter som har overlevd kristningen av Island. Snorre er sterkt preget av sin kristne tro. Ifølge flere forskere bærer Snorres skildringer av dødsrikene Valhall og Hel tydelig preg av kristne forestillinger om paradis kontra helvete. Det har blitt antydet at vikingene før møtet med kristendommen bare forestilte seg ett enkelt dødsrike, som lå under jorden.

Trell skulle bringe liv til Valhall

Som utsending fra kalifen i Bagdad var Ahmad Ibn Fadlan i 921-922 til stede ved Volga-elva.

Her skulle en gruppe vikinger begrave det historikere mener må ha vært høvdingen deres.

Fadlan var dypt fascinert av hele begravelsesprosessen – ikke minst da han fant ut at en trell skulle ledsage høvdingen til dødsriket:

«Hvem vil dø sammen med ham?» kom det en dag fra et familiemedlem til den avdøde – henvendt til skaren av treller som hadde tjent høvdingen.

«Jeg», sa en kvinnelig trell frivillig. To andre treller fikk da i oppgave å pleie henne før bålferden.

Trellkvinnens føtter ble vasket av oppvarterne, som også hadde med øl til henne slik at hun skulle «komme i godt humør».

Ifølge Fadlan sang trellkvinnen ofte «i en glede som forega å varsle en kommende lykke», selv om hun kjente til sin kommende død.

Lykkefølelsen var sannsynligvis ikke like stor da trellkvinnen de siste dagene måtte ta den tunge turen fra telt til telt i leiren der mennene ventet.

«Si til din herre: Dette har jeg bare gjort av kjærlighet til deg», kom det rituelt fra hver av mennene før han rev klærne av trellen og hadde sex med henne.

Den seksuelle akten skulle sikre at sæden, og dermed livet, ble ført videre til den døde høvdingen.

Fallos-stein fra Gotland.

Toppen av de gotlandske fallosene viser erotiske scener mellom menn og kvinner.

© Jürgen Howaldt

Sex og død gikk hånd i hånd

Vikingene så en klar forbindelse mellom sex og døden. I samtidens skriftkilder beskrives døden nemlig ofte som et erotisk møte mellom den døde mannen og en kvinne, som representerte det hinsidige.

Her forklares det at når en avdød kriger våknet opp i dødsriket, kunne han som det første forvente å se en kvinnelig skikkelse for seg.

Ofte var det gudinnen Hel eller en valkyrie, men havgudinnen Ran nevnes også.

Skaldedikt omtaler blant annet hvordan havets krigere havnet i Rans seng når de druknet i bølgene.

På enkelte minnesteiner fra vikingtiden er det imidlertid Rans ni døtres som er avbildet som erotiske partnere i det hinsidige.

Slike scener fins på steiner fra hele Skandinavia.

Toppen av de gotlandske fallosene viser erotiske scener mellom menn og kvinner.

Menneskeofre var gaver til gudene

Også når det gjaldt ofringer, var vikingenes skikker og ritualer svært forskjellige. Det var langt fra kutymen at nordboerne ofret et menneske slik Fadlan opplevde det.

Ofte nøyde vikingene seg med å ofre dyr som hester, kyr og svin, eller de la smykker, skåler og beger i graven.

Arkeologer har imidlertid gjort flere funn der en eller flere treller har blitt gitt som den mest kostbare offergaven av alle.

Utgravninger tyder også på at enkelte vikinger hogde hodet av trellene eller tvang slavene i graven ved å binde dem på hender og føtter.

Skriftlige kilder nevner at Odin – dødens gud – gjorde krav på menneskeofre. Det er derfor sannsynlig at det var drømmen om Valhall som førte til de kostbare ofringene.

Fullt så morbide ofre var ikke nødvendig når vikinger døde av alderdom og sykdom – for da hadde de uansett ikke mulighet for å bli brakt til Valhall av valkyriene.

I Fadlans beretning fra Russland synes det nettopp å være Odin og Valhall den døde innvies til da trellkvinnen rituelt – og ganske krigersk – stikkes med en dolk gjentatte ganger.

Araberen nevner at mennene før drapet symbolsk hevet trellkvinnen opp over «noe de hadde laget som kunne minne om en dørkarm», og når kvinnen kikket over karmen, utbrøt hun: «Se der! Jeg ser min herre sitte i paradiset, og paradiset er vakkert og grønt, og sammen med ham er menn og unge».

Disse ritualene peker ifølge historikere på at den avdødes reise må gå til det forjettede Valhall.

Et av vikingenes mer faste begravelses- og bålferdsritualer var mjøddrikkingen som i dag kjennes som gravøl.

Fadlan forteller at ikke mindre enn en tredjedel av den avdødes formue gikk til mjød – for drikkegildet etter begravelsen var et spesielt høydepunkt for vikingene.

Ikke bare fordi de drakk seg fra sans og samling mens de moret seg, men også fordi inntaket av mjød kunne kobles direkte til gudene og dødsriket.

Dermed var det en rituell drikk som var med på å lede den avdøde på rett vei.

Nordboerne forestilte seg nemlig at det første som møtte den avdøde i Valhall, var et horn med den guddommelige drikken – gravølet – som innviet den falne krigeren til livet i Valhall.

Hel - vikingenes dødsgudinne

Hels egen bolig i dødsriket var en hall kalt Eljudnir

© Hannah Böving

Sveklinger havnet i Hel

Vikinger som ikke falt i kamp, endte opp i Hels verden etter døden. Her ventet mørke og alle mulige ulykker.

Å sovne stille inn på grunn av alderdom – eller å utånde på sykeleiet – var det verste som kunne skje en viking.

Prisen for ikke å falle på ærefullt vis i kamp på slagmarken var nemlig en tur til Hels verden.

Opprinnelig var Hel bare der de døde endte.

Beskrivelsen av Hel som et sant helvete stammer fra middelalderen, der blant annet islandske Snorre Sturlasson beskriver det som et skrekkelig sted. Fortellingene handler om et «iskaldt, mørkt, klamt og tåkete»
rike der Lokes datter Hel hersket.

I mytene beskrives dødsgudinnen som truende, tøff og kald med et dobbeltsidig utseende: «Den ene siden er blendende vakker, den andre svart og stinkende råtten».

Når sveklingene døde, skulle de først forbi dragen Nidhug, som sugde «blodet ut av dem» slik at de ankom bleke og kraftløse til Hel.

  • Datter av Loke
  • Søster til Fenrisulven
  • Hels rike lå under livstreet Yggdrasil

Avskjeden endte i et flammehav

Ved Volga på begynnelsen av 920-årene er det mye mulig at den muslimske Ahmad Ibn Fadlan holdt seg langt unna vikingenes mjød, men diplomaten var til gjengjeld både nærværende og oppslukt av den dramatiske avskjeden med vikingenes respekterte høvding som nå var i ferd med å begynne.

Araberen beveget seg ned til elvebredden, der et stort skip var stablet opp med klosser. På skipets dekk sto en benk der den avdøde høvdingen lå. Ved siden av ham plasserte vikingene nå trellkvinnen de hadde kvalt og stukket i hjel.

Forsamlingen tok da plass litt unna skipet. Imens stilte den avdødes nærmeste slektning seg foran hele vikingflokken – inklusive Fadlan og tolken hans. «Slektningen tok et trestykke og satte fyr på det. Så gikk han baklengs med ryggen mot skipet og ansiktet mot folket mens han holdt trestykket i den ene hånden og den andre hånden hvilte på baken – og han var naken!» konstaterte en forundret Fadlan.

Med en rolig bevegelse satte slektningen fyr på en stabel av ved og kvister som var samlet under skipet.
Så gjorde hver enkelt viking i forsamlingen det samme med sine egne tente trestykker, men beholdt klærne på. Etterpå tok alle igjen plass et stykke unna fartøyet for å se hvordan flammene stille og rolig fikk ordentlig fatt i skrogets tre.

«Dere arabere er dumme», kom det plutselig fra en viking som sto ved siden av Fadlan.

«Hvorfor det?» fikk den forfjamsede muslimen tolken sin til å oversette.

«Jo, dere går til den dere elsker og ærer mest av mennesker, og kaster ham i jorden, der han blir fortært av krypdyr og mark. Vi derimot brenner ham opp på et øyeblikk slik at han går direkte til paradiset», hoverte den store vikingen – og lo så han ristet.

Ilden knitret, og en kraftig vind blåste opp slik at skipet snart var innhyllet i et massivt oransje flammehav. Meterhøye flammer og røykskyer skjøt mot himmelen, mens likene på dekk sto i full fyr.

Mindre enn en time senere var skipet, brenselet, trellkvinnen og den døde forvandlet til aske. Vikinghøvdingen var forsvunnet fra Midgard. Og ifølge vikingenes tro var han på vei til Valhall.

Ragnarok i Valhall

De nordiske gudene Odin og Tor kjemper sammen

Vikingene trodde at mesteparten av gudene ville dø under ragnarok.

© Tom Thiel/Amon Amarth

Hvis nordboerne hadde rett, tok høvdingen ved ankomsten til Odins hall plass blant krigerne som ventet på dommens ytterste dag – ragnarok.

Ifølge vikingene vil jotnene denne dagen komme veltende frem fra det brennhete Muspellsheim for å samle seg foran Bivrost. Når han får se dem, lar Heimdall – gudenes vakt – sitt mektige Gjallarhorn lyde for å kalle æsene og krigerne til kamp.

Jotnene, ledet av den mektige Surt med sitt flammende sverd, krysser Bivrost, som slår sprekker under vekten av den enorme hæren.

Så starter kampen – solen formørkes, verden oversvømmes, og stjernene slukkes. Odin slukes av Fenrisulven, og Tor dreper Midgardsormen med hammeren sin, Mjølner.

Etterpå kan ikke tordenguden ta mer enn ni skritt før han selv faller død om av skadene.

Kampen slutter da Surt hamrer sitt brennende sverd i jorden og lar verden gå opp i flammer.

Til slutt slokner flammene, og vannet trekker seg tilbake. Bare to mennesker har overlevd: kvinnen Liv og mannen Livtraser.

De skal nå befolke jorden på ny.

Og fra dødsriket Hel stiger Odins sønner Balder og Hod opp for å innta farens tomme sete i Valhalls saler.

Bifrost leder til Valhall

Regnbuen Bivrost var avgjørende i vikingenes mytologi. Bare via den kunne mennesker og guder komme til hverandres verdener.

© Per O. Jørgensen/Historie

Bivrost viste vei til gudenes verden

Når en viking døde, håpet han på å nå Valhall ved å passere den brennende regnbuen Bivrost.

Den enorme regnbuen nevnes i de islandske eddaene fra 1200-tallet, der den også går under navnene Bilrost og Bifrost.

Broen forbandt menneskenes verden (Midgard) med gudenes område (Åsgard).

Ved regnbuens ende i Åsgard lå det såkalte Himmelberget, der guden Heimdall bodde.

Ifølge mytene ble Heimdall født av ni mødre, som alle var søstre.

Han kunne se lenger enn noen annen og høre gresset gro.

Med sine skarpe sanser voktet han alltid over Bivrost slik at ingen jotner slapp inn i gudenes rike.

Heimdall besatt også det mektige Gjallarhorn.

Ved ragnarok skulle han blåse i hornet for å varsle gudene når jotnene fra Muspellsheim samlet seg ved Bivrost. Etter at hæren krysset broen, ville den kollapse.