Vikingene seilte verdenshavene på kryss og tvers

Skipene var tidens beste fartøyer

En av grunnene til at vikingskipene var de beste på havet, var kombinasjonen av et firkantet seil og årer.

Mannskapet kunne justere seilet lynraskt for å utnytte vinden maksimalt. Og dersom vinden sviktet, var det en smal sak å stikke årene i vannet.

Ved hjelp av seil og årer kunne besetningen også – raskere enn andre samtidige sjøfolk – snu skipet. Dessuten kunne et vikingskip «krysse», altså sikksakke seg frem mot vinden.

Tidlig i vikingtiden brukte skandinav- ene sine stolte skuter til både krig og handel. Det fremgår av to skip funnet i norske vikinggraver – Gokstadskipet og Osebergskipet, som begge er bygd på 800-tallet.

De hadde tofter nok til å fungere som krigsskip og var brede nok til å transportere en stor last handelsvarer.

Fra 900-tallet begynte skipsbyggerne å spesialisere skipene sine. Arkeologene skiller derfor mellom handelsskip og krigsskip.

I motsetning til krigsskipene hadde handelsskipene ingen roere, så de behøvde bare en besetning på rundt åtte mann til å passe seilet.

Til gjengjeld var skipene breie slik at hele den midterste delen av det åpne dekket kunne brukes til last.

Det er særlig de slanke krigsskipene med seil og årer ettertiden husker vikingene for – langskipene.

Unge bønder dro til sjøs

De islandske sagaene beskriver stort sett bare sjømannslivet i forbindelse med krig eller uvær.

Derfor må forskerne pusle sammen kunnskap fra sagaer og lovtekster om hverdagen til sjøs med arkeologiske funn og praktiske forsøk med rekonstruerte vikingskip.

I tillegg til sjefen om bord, skipperen, besto brorparten av mannskapet på et langskip av unge menn fra landet.

Mange av disse hadde kanskje aldri stått på et skip før. I begynnelsen av vikingtiden var disse unge mennene tilknyttet en lokal stormann som hadde valgt dem ut til leid-angen sin – en slags privat hær.

Etter hvert som konger samlet makten i Skandinavia, ble områder av en viss størrelse pålagt å stille et langskip til rådighet for kongens leidang i den årlige seilingsperioden (fra omtrent april til
oktober), mens hver bosetning måtte sende én mann.

Mennene hadde med egne våpen og fikk opplæring om bord. På skipet lærte skipperen dem å heise og håndtere seilet samt hvordan de skulle betjene årene.

Ut fra antall årehull i langskip funnet i gravhauger, kan forskerne beregne mannskapenes omtrentlige størrelse.

Skipene varierer mellom å ha plass til 26 og 60 roere – rundt 40 var det vanligste.

Olav Tryggvasons berømte langskip, Ormen Lange, hadde ifølge sagaene 34 tofter. Det gir hele 68 roere, som satt to og to i hele skipets lengde – så tett at de pustet hverandre i nakken.

Bueskyttere skulle brukes i kamp

Skipperen sto vanligvis i akterenden og ga ordrer.

Det var særlig en fordel under roing, ettersom mennene satt med ryggen mot seilretningen.

Akterenden var dessuten oppholdssted for den øvrige besetningen, som vanligvis ikke hadde oppgaver som roere.

Posten ved roret var overlatt til styrmannen, som kanskje også har fungert som nestkommanderende når skipperen trengte å hvile.

En annen viktig funksjon var halskaren.

Han holdt øye med området foran masten, som skipperen ikke hadde oversikt over fra akterenden av skipet, og var altså den som sørget for at seilet sto riktig på fordekket.

Sagaene nevner også loser, tolker og bueskyttere. Sistnevnte var avgjørende under sjøslag.

De skulle skyte mot fiendens skip mens deres egne folk rodde for å unngå fiendens piler.

Det var stort sett bare noen få bueskyttere om bord, kanskje to til fire, og som regel var de av høyere byrd enn roerne.

Det betydde imidlertid ikke at de ikke også kunne gripe en åre hvis det ble nødvendig.

Sist, men ikke minst, var matsveinen et viktig medlem av besetningen – vikingenes skipskokk.

Skipskokken ble påbudt ved lov

Ifølge «Eyrbyggja saga» fra 1000-tallet var det ikke vanlig å ha noen matsvein i tidlig vikingtid.

Dette endret seg i sen vikingtid.

Forandringen fremgår blant annet i norske lovtekster, som påbyr matsveinen på et langskip å gå i land tre ganger om dagen.

To ganger for å lage mat og en gang for å hente vann til drikke-vannskaret ved masten.

Ettersom langskipene som regel seilte langs kysten, ble loven antageligvis etterlevd.

Når det var anledning til det, har mannskapet sannsynligvis kastet anker og gått i land for å samles rundt gryten, der matsveinen etter alt å dømme kokte grøt av korn som ble oppbevart i en skipstønne.

Om bord har hver viking antagelig hatt en pose med tørket kjøtt og brød han kunne spise av når sulten meldte seg.

Store handelsskip fraktet noen ganger sauer og andre levende husdyr, men forskerne vet ikke om noen av dyrene faktisk ble slaktet og spist under selve seilasen.

Noen steder i Nord-Atlanteren seilte vikingene dessuten over fiskebanker med store stimer av blant annet makrell, som det var lett å fiske.

Var nøden stor, hendte det at vikingene gikk i land for å stjele storfe. Fra et kvad om sagahelten Helge Hundingsbane heter det:

«Han låg med hæren sin i Brunavågom og gjorde der strandhogg, dei åt kjøtet rått».

På et langskip var det verken plass til privatliv eller fisefine tilbøyeligheter.

Den som ble sjøsyk etter måltidet, måtte pent kaste opp over relingen.

Vikingene har antagelig også gjort sitt fornødne ved å sette seg med baken ut over skipssiden og holde fast i tauverket ved masten.

Når det stormet og havet var i opprør, brukte de imidlertid en trepøs fremme i stevnen.

Vikingene hadde nemlig ingen redningsvester, så en tur ned i de frådende bølgene ville ofte være ensbetydende med døden.

Vinden gjorde arbeidet

Så lenge det ikke stormet, var seilasen en fredelig affære.

Mye av tiden om bord på vikingtidens langskip gikk faktisk med til å vente på byrr – norrønt for bør, altså god seilvind.

Når de først fikk god bør og seilet var satt korrekt, gled fartøyet fremover av seg selv.

Bortsett fra enkelte justeringer av seilet underveis kunne mannskapet derfor beskjeftige seg med andre sysler.

Bevegelsesfriheten var likevel begrenset om bord på de smale fartøyene, og det ble forventet at sjømennene satt på plassene sine til de fikk beskjed om noe annet.

Vikingene ble derfor eksperter i å småsove når det ikke var bruk for dem.

Hvis de ikke hvilte seg eller utførte skipperens ordrer, måtte sjømennene underholde seg selv så godt de kunne. Selv om tauverket måtte repareres, hadde de sannsynligvis en god del fritid under seilasen.

Enkelte skip hadde en skald eller historieforteller med om bord, som kunne fortelle myter og anekdoter til mannskapet i de lange timene mens skipet bare gled rolig fremover i vannet.

Folkene om bord fikk dessuten tiden til å gå med å bryte håndbak og spille spill som mølle og hnefatafl. Det viser blant annet innrissede mønstre på planker fra skipsvrak.

I «Laksdøla saga» tar rikmannen Torkel imot vennen Snorre på et av skipene sine, der han har «mye å drikke med seg om bord, og han sparte ikke på det».

Det er en av de få beskrivelsene av alkoholinntak på et vikingskip – og sannsynligvis har den slags sjelden funnet sted på krigsskipene.

På langskipene hersket det streng disiplin, og skipperen tillot ikke mennene sine å redusere stridsevnen ved å drikke seg fulle.

Når et langskip seilte langs kysten, gikk besetningen etter alt å dømme i land om natten for å sove, enten under åpen himmel eller i telt.

Forskerne er ikke enige om hvorvidt vikingene også sov i telt om bord på langskipene når de skulle krysse havet i de døgnene det tok å komme seg fra for eksempel Skandinavia til De britiske øyer.

Flere skaldekvad og sagaer antyder at skipstelt kan ha vært relativt utbredt. I et skaldedikt forteller kong Harald Hard-rådes skald Tjodolv at hans herre om bord på et skip utenfor Trondheim «kaster det lange teltet av seg».

Uansett om de sov i telt eller ei, mener forskerne at mannskapet byttet på å holde vakt om natten – slik at for eksempel styrbord og babord side hadde en tørn på fire timer hver.

Da kunne frivakten hvile seg på dørken mellom toftene. Hver mann har hatt med seg sitt eget teppe av ull. Selv i regnvær bevarer det 60 prosent av isolasjonsevnen.

Enkelte kilder nevner også húdfat, en skinnsovepose som var stor nok til at to menn kunne sove sammen i den.

Hver mann oppbevarte sannsynligvis teppet sitt i en vadsekk som han på dagtid kunne stikke inn under toften han satt på.

Våpen og årer ble lagt inne i midten av langskipene, så det var litt av en balansekunst for de som hadde vakt å justere seilet uten å tråkke på verken sverd eller sovende kolleger.

Landemerker fikk skipet hjem

«Seil så nært Shetlandsøyene at du kan se det meste av dem, så nært Færøyene at du kan se halvparten av fjellene, så nært Island at du kan se hval og fugler. Da treffer du Grønland», heter det i en gammel reisebeskrivelse av turen fra Norge til bosetningene på Grønland.

Vikingene var vant til å manøvrere etter slike anvisninger.

Ettersom de ikke hadde et moderne kompass, brukte de landskapet, solhøyden, dyr og havstrømmer til å navigere etter.

Denne formen for ruteangivelse var vanlig, fordi vikingene som oftest seilte i dagslys på Atlanteren, der de ikke kunne navigere etter stjernene på himmelen.

Uansett om formålet med ferden hadde vært handel, plyndring eller erobring, kom det et tidspunkt da vindene blåste fra riktig retning, og skipet skulle hjem.

For å rense fartøyet for muslinger og krepsdyr som hadde festet seg under skroget, hendte det ofte at skipperen før hjemkomsten seilte opp i en elv.

Ferskvannet fikk smådyrene på undersiden av skipet til å slippe taket.

Når fartøyet nærmet seg den hjemlige kysten eller bryggen, vrimlet det av folk som ville ønske mannskapet velkommen og hjelpe til med å hale langskipet opp på land og få det buksert inn i båthuset, slik at det kunne klargjøres til neste sesong.

Men først skulle besetningen fra borde.

Hvis det ikke lot seg gjøre å ro helt opp på stranden, brettet de hjemvendte opp buksene og vasset i land med vadsekk og våpen i armene.

Toktet var slutt for i år, og en lang vinter ventet før vikingene igjen stevnet ut mot fjerne kyster.