Vikingene skapte et tidlig demokrati høyt mot nord

Vikinger for vill i tåken

Ferden begynte bra. De hadde god vind og kunne til og med kapre et av kongens skip. Men ute på åpent hav brøt stormen løs, og de to skipene kom bort fra hverandre. Det ble snart klart at reisen var altfor anstrengende for den gamle. Kveldulv måtte legge seg.

“Jeg har aldri vært en sykelig mann, men hvis det nå går som jeg tror, at jeg kommer til å dø, legg meg da i en kiste og skyv meg over bord,” sa han ifølge Egils saga, en gammel islandsk tekst som beskriver Kveldulvs slektshistorie.

Kveldulvs sønn Grim – kalt Skallagrim på grunn av det skallete hodet sitt – overtok kommandoen, slik hans far hadde ønsket. Den sterke høvdingsønnen hadde vanskeligheter med å styre de engstelige mennene sine, som måtte krysse opp mot vinden i dagevis, mens tåken lå som en mur foran dem.

Men endelig en dag hørte de en velkjent lyd – måkeskrik. De nærmet seg land! Med ett lettet tåken, og de så inn på en fremmed, gavmild kyst.

Skallagrim fikk øye på en fjord der det kokte av fisk. På klippene langs kysten lekte feite seler, polstret med spekk. Lenger innover i landet så Kveldulvs sønn rik jord som formelig bare ventet på plogen.

Skallagrim Kveldulvsson hadde funnet det landet faren hadde reist ut for å finne: Island.

De første bosetterne

Det var på alle måter et ungt og utemmet land Skallagrim var kommet til. Under bakken var mektige naturkrefter stadig i arbeid med å forme øya.

Vulkan-utbrudd og jordskjelv hjemsøkte regelmessig Island, og mange bosettere måtte se gårdene sine bli ødelagt eller dekket av aske og lava.

Også Islands befolkning var ung. Skallagrim var blant pionerene, men han var ikke den første. Sagaene forteller at den første fastboende innvandreren på øya var nordmannen Ingolf Arnarson.

I 874 slo han seg ned ved en fiskerik elv vest på Island. Her var jord til å dyrke bygg, slik at han kunne brygge øl, og fjorden var dyp nok til en havn.

Med nybyggere – landnåmsmenn – som den suksessrike Ingolf, spredte ryktet om Island seg i hele Norden og blant vikingene på De britiske øyer.

Skallagrim bygde gården sin, Borg, omtrent 50 km nord for Ingolfs gård. I likhet med andre nybyggere benyttet han seg av mulighetene det nye landet ga. Han fisket laks i elvene, samlet egg fra sjøfuglreir, og drev jakt på sel og hval.

Skallagrim var dessuten en dyktig smed, og utvant myrmalm som han foredlet til våpen og redskaper. De mange husene sine bygde han av drivtømmeret han fant langs strendene.

Og det gikk ham godt, fremgår det av ættesagaen Egils saga: “Skallagrim var en svært driftig mann. Han hadde alltid mange menn hos seg, og han gjorde mye ut av å skaffe de forsyningene som var å få, og som kunne brukes til å livnære folkene hans”.

Men livet var også hardt for nybyggerne. Ifølge Egils saga fikk Skallagrim og hans kone Breda flere barn, men alle døde. Egil og broren Torolf var de første som vokste opp.

De fleste landnåmsmenn kom fra Norge, og mange hadde flyktet fra det stadig mer undertrykkende styret under Harald Hårfagre. Etter at Kveldulv og Skallagrim hadde forlatt Norge, beslagla Harald familiens eiendommer.

Han startet også forfølgelsen av Kveldulvs slekt og venner, slik at også de måtte flykte. Andre kom til Island av langt mindre dramatiske årsaker; de ble lokket av utsikten til fruktbar, rikelig og gratis jord.

De første tingstedene

Island var – som så mange andre nybyggersamfunn – et lovløst land, der sverdet var lov. Dessuten var ikke etniske konflikter til å unngå når immigranter fra hele Skandinavia skulle forsøke å leve sammen. Ofte klarte de det ikke.

Islands grunnlegger, Ingolf Arnarson, hadde tatt irske treller med seg til øya, og de gjorde opprør, forteller det islandske skriftet Landnåmsboken. Trellene drepte en av Ingolfs menn og flyktet i skip med tyvegodset.

Ingolf tok opp forfølgelsen og innhentet de intetanende trellene, som nettopp skulle til å spise. Straffen var ubønnhørlig: Ingolf drepte alle mennene, og førte kvinnene tilbake til trelldom.

Til å begynne med var det jord nok til alle. Men frem til år 930 strømmet omtrent 20 000 nybyggere til øya. Dermed ble konflikter om jorden uunngåelige – og islendingene hadde ingen konge til å styre landet og stoppe feidene.

For å løse konfliktene oppsto tingsteder over hele øya. Det var lokale forsamlinger der frie bønder ledet av den stedlige goden møttes for å avgjøre stridigheter og vedta lokale lover. Godene var Islands sterke menn – en kombinasjon av høvdinger og prester.

Rollen deres var å være de fremste blant likemenn, men mange misbrukte sin stilling. Gjennom intriger, allianser og utpressing ble enkelte av dem til rene småkonger som styrte områdene sine med diktatorisk makt. Ingolf Arnarson var en av dem.

Det var nettopp for å slippe slike despoter at mange av nybyggerne hadde reist til Island, og det var klart at noe måtte gjøres.

En hel sommer red Grim Geitskor øya rundt på den kraftige islandshesten sin. Han dro fra gård til gård og oppsøkte selv de mest isolerte bygdene på øya. Han kom for å få støtte til et revolusjonerende forslag: et felles ting, og en lov som skulle gjelde for hele Island.

Fosterbroren sin, Ulvljot, hadde Grim sendt til Gulating, de vestnorske vikingenes domstol, der han skulle studere lovene.

Grim fikk litt om senn overbevist islendingene om ideen sin. Nå manglet de bare et sted å møtes. Det fant Grim på Þingvellir, et dramatisk slettelandskap vest på øya. Det kunne ikke finnes noe mer passende sted for Islands lovgivende forsamling enn dette naturlige amfiteateret, skapt av fjell og lava.

Vikingenes republikk

En junidag i 930 samlet goder og andre utsendinger seg på Þingvellir til Islands første Allting. Fra hele øya kom de – noen hadde reist i 17 dager for å nå frem. På sletten foran Alltinget vokste det opp en hel teltby med marked og gjøgling – og festlighetene varte like lenge som Alltinget var samlet.

Utsendingene hadde god grunn til å feste, for de var i ferd med å skape noe helt unikt: en stat uten konge. Et land bygd på loven, ikke på makt. Kort sagt, en republikk.

Dag etter dag ble lovene debattert, avvist eller vedtatt. Og hver gang en ny lov ble til, steg lovsigemannen opp på Lovberget. Her fremsa han med høy røst loven, så stemmen hans ga gjenklang i kløften og ble kastet ut over havet.

Lovene han forkynte ble ikke skrevet ned, for islendingene hadde ennå ikke noe skriftspråk – lovsigemannens oppgave var å huske dem.

Det var en dristig idé som ble satt i verk på Þingvellir denne sommeren. Alltinget hadde ingen politistyrke som kunne sette makt bak lovens ord – og dette var en tid da makt var det eneste språket alle forsto.

Men mange islendinger hadde forlatt hjemlandene sine nettopp for å slippe unna maktens vilkårlighet, og de fleste fulgte frivillig Alltingets lover for det felles beste. Beslutningene
på Þingvellir i 930 markerte avslutningen på den lovløse nybyggertiden. Vikingstaten Island var skapt.

Skallagrims død

Skallagrim var kommet til Island i nybyggertiden, og han var med da Alltinget ble grunnlagt. Han var nå en gammel mann, og de siste årene hadde sønnen Egil hatt ansvaret for gården.

En morgen ble Skallagrim funnet død, sittende rett opp og ned i høvdingsetet sitt, fullt påkledd. Egil førte liket til et sted som ble kalt Naustanes. Der lå Skallagrim en natt i et telt, mens mennene hans våket over liket.

Neste dag ble Skallagrim lagt i en båt og rodd videre til sitt endelige hvilested. Med seg i gravhaugen fikk han hest, våpen og smedverktøyet sitt. Stedet het Digranes, og lå ikke langt fra det stedet der han flere tiår tidligere hadde gått i land på Island.