Vikingene skapte Europas største rike

Gjennom det gikk tidens viktigste handelsveier; mot sør til sølvet og krydderet i Det bysantinske riket og Arabia. Mot nordøst til Silkeveien og mot sørøst til markedene i Samarkand, der handelskaravaner fra India, Persia og Kina møttes.

Vikingenes rike var ikke bare Europas mektigste, men også det rikeste – et imperium etablert på en blanding av handelstalent og diplomati, erobringstokt og rå makt.

Vikingene handlet i øst

Vikingene i Øst-Europa ble kalt rus. Ordet – muligens en avledning av det finske “ruotsi”, som betyr Sverige – dukker første gang opp i både europeiske og arabiske kilder rundt år 840. Men skandinavenes historie i øst går enda lenger tilbake enn dette.

Allerede et par hundre år tidligere hadde svensker seilt over Østersjøen for å handle i området som i dag er Latvia og Litauen. For å finne gode handelsplasser seilte de oppover elva Volkhov til byen Ladoga, som ble grunnlagt i 760-årene. Byen, som før rus-folkets tid bare var en rekke spredte hus og gårder, lå ved bredden av den grå elva, omgitt av bakker og mørkegrønne barskoger.

Byen ble snart en populær handels- og transittplass for skandinavene. Her la de til ved bredden med sine klinkbygde skip, bunkret opp med fisk og tørket kjøtt, og stuet handelsvarer i skipene.

“Sølvporten til Østens skatter”

Vikingenes ankomst forvandlet snart Ladoga til en livlig handelsby. Varer fra fjern og nær fløt inn i byen; fra de slaviske stammene i sør og øst kom pelsverk, honning, rav, våpen, voks og treller.

Fra Det bysantinske riket og Arabia kom gull, sølv, silke og dyrebart krydder. I gatene summet det av skandinavisk, slavisk og andre mer eksotiske tungemål når handelsfolk møttes og kjøpslo om varene sine.

En del skandinaver slo seg ned som håndverkere i byen. Her levde de av å selge treskjærerarbeid, fottøy, glassperler og smedarbeider til lokalbefolkningen. Til gjengjeld kjøpte de mat og råvarer som bein, horn og voks til verkstedene sine. Vikingene kjøpte også pelsverk som de solgte videre på markedene i byen mot arabiske sølvmynter.

Med tiden nådde Ladogas ry som “sølvporten til Østens skatter” skandinavenes gamle land, og det fikk enda flere vikinger til å vende båtene mot øst i håp om å få del i rikdommene.

Det dominerende rus-folket var imidlertid klar over at posisjonen deres var sårbar. Slavere, steppestammer og rivaliserende grupper av skandinaver utgjorde en konstant trussel mot handelen som ga byen dens makt og velstand.

For å sikre makten over handelsveiene – og kreve inn skatt fra lokalbefolkningen – dro rus-folket på angrepstokt mot sør.

De vikingskipene som før brakte fredelige handelsfolk frem til stammene langs elva, spydde nå ut horder av rasende krigere bevæpnet med sverd, spyd og økser. Raske overraskelsesangrep – samme teknikk som vikingslektningene deres brukte i Vest-Europa – fikk de lokale til å flykte i redsel.

I løpet av kort tid hadde rus-folket underlagt seg de slaviske og finske stammene som levde langs Volkhov-elva, og sikret seg kontrollen over trafikknutepunktet der byen Novgorod ligger i dag.

Rurik ble stamfar til rus-folket

I to år herjet vikingene, helt til slaverne fikk nok av plyndringer og skatter og gjorde opprør.

“I 862 jagde de væringene (vikingene, red.) bort over havet og ga dem ikke skatt,” forteller Nestorkrøniken, en beretning nedskrevet av en eller flere munker i Kiev på 1100-tallet.

Ifølge krøniken klarte imidlertid ikke slaverne å administrere friheten de hadde vunnet: “De begynte å herske over seg selv, men det var ingen rett blant dem, og slekt reiste seg mot slekt; det var feider blant dem, og de begynte å føre krig innbyrdes. De sa til hverandre: ‘Vi vil søke oss en fyrste som kan herske over oss og dømme rett’. Og de dro over havet [og sa] til rus: ‘Vårt land er stort og fruktbart, men det er ingen orden i det. Kom derfor dere, og vær konger og hersk over oss’.”

Helt så fredelig har det imidlertid neppe gått for seg. Ifølge dagens historikere var slaverne trolig plaget av indre splid, helt til en av stridens parter sendte bud etter en gruppe vikinger som kunne hjelpe ham med å ta makten. Skandinavene utnyttet dyktig striden til egen vinning og tok makten.

Den ene av disse vikingene het Rurik, forteller Nestorkrøniken, og han skulle komme til å bli stamfar til Rus-rikets herskere.

Rurik bosatte seg i Ladoga, der han fikk bygd en tre meter høy og tre meter brei mur av stein og leire. Den skulle holde konkurrerende vikinger ute, mens han sammen med lokale stormenn satte sitt preg på byen.

På elvebredden fikk Ladoga en havn etter skandinavisk forbilde, og inne i byen ble det bygd et felleshus, der tilreisende handelsfolk kunne overnatte.

Eksklusive varer

På et tidspunkt trakk Rurik sørover og slo seg ned i den slaviske byen Gorodishche. Her ved elva Volkhovs øvre løp møtte vannveien fra Østersjøen vikingenes to viktigste handelsruter: elveveiene til henholdsvis de arabiske landene og Det bysantinske riket. Byen lå på en høyde – noe som gjorde den lett å forsvare – og var perfekt som residensby for en fyrste.

Funn av smykker med runeinskripsjoner, draktnåler med dragehoder og armringer med torshammere bekrefter at byen var bebodd av rus-folket på Ruriks tid.

Gorodishche ble snart populær blant innflytelsesrike slaviske familier, som flyttet dit for å være nær handelens og maktens sentrum. Slaverne bygde gårdene sine et par kilometer nord for Gorodishche og kalte den nye bosetningen sin for Novgorod.

Byen overtok gradvis Gorodishches rolle og ble stedet skandinavene reiste til når de dro mot øst. Her kunne både den slaviske og skandinaviske eliten kjøpe de mest eksklusive varer. Det var for eksempel nettopp i
Novgorod at kong Olav Haraldsson – senere kalt den hellige – i begynnelsen av 1000-årene fikk kjøpt de fine silkestoffene og gjeve pelsene han gikk kledd i.

Novgorod vokste jevnt og trutt under rus-folket ledelse, og det ble blant annet lagt et gatenett av furuplanker. Gateløpene var de samme helt frem til siste halvdel av 1700-tallet, da keiserinne Katarina 2. fikk innført en ny byplan i mange russiske byer, blant dem Novgorod.

Kiev ble hovedstad

På handelsruten mot sør benyttet rus-folket seg av små, lette skip med plass til 10-20 mann. Skipene var så lette at de kunne løftes opp og trekkes fra den ene elva til den andre. Et av stedene der vikingene slepte skipene over land, var ved byen Gnesdovo, som lå noen kilometer vest for dagens Smolensk.

Herfra kunne vikingene seile uhindret nedover Dnepr til Kiev og videre til Svartehavet. Trakk de skipene over til en elv i nærheten, Daugava, kunne de seile nordover til Rigabukta.

For å sikre seg adgang til dette viktige knutepunktet inntok rus-høvdingen Oleg i år 880 Gnesdovo. Rurik var død året før, og fordi sønnen hans, Igor, fremdeles var mindreårig, ble høvding Oleg – en slektning av Rurik – satt til å forvalte riket.

Oleg gikk utvilsomt opp i rollen som erobrende vikingfyrste med liv og sjel, for rike krigergraver med rester av hester og bronsedekorert rytterutstyr avslører at Oleg hadde et velutrustet følge av kampklare menn med seg.

Men Gnesdovo var bare et stopp på veien mot sør. I år 882 kom Oleg til Kiev, en bosetning som hadde eksistert i et par hundre år. Byen lå på grensen til de store steppeområdene, og var dominert av en nomadestamme. Olegs krigere underla seg byen, som snart ble den nye hovedstaden til rus-folket, og rikets prektigste by.

Rundt den lå en uinntakelig festningsmur, 14 meter høy og over tre kilometer lang, og ifølge den tyske krønikeskriveren Thietmar av Merseburg var det i Kiev rundt årtusenskiftet hele åtte markedsplasser og 400 kirker.

Overtok lokale skikker

Rus-folkets makthavere brukte ikke mye tid på å dvele ved erobringene. De stille vintermånedene ble brukt til å reise rundt i riket – dels for å kreve inn skatter, dels for å besøke slaviske stormenn som de inngikk handelsavtaler og politiske allianser med.

Da Ruriks sønn Igor ble gammel nok til å overta makten etter Oleg, var de mektigste sjiktene hos skandinavene og slaverne smeltet så mye sammen at overklassen samlet gikk under betegnelsen “rus”.

Allerede med den unge Igor forsvant skikken med å gi fyrstene nordiske navn, og sønnen Svjatoslav, som hersket over Rus-riket frem til år 972, later til og med til å ha overtatt mange av skikkene til slaverne og steppefolkene som holdt til i området.

I motsetning til sine forfedre brakte han verken med seg telt eller kokeutstyr på krigstoktene mot øst og sør, forteller Nestorkrøniken. I stedet for å koke kjøttet som en skandinav, skar han det i strimler og stekte det, slik skikken var på steppene. Når han skulle sove, la han seg ganske enkelt til rette under åpen himmel og brukte salen sin som hodepute.

Rus-mennene tok nordiske koner

Også når det gjaldt klesdrakt og frisyre lot Svjatoslav seg inspirere av slaverne. I motsetning til sine skjeggete og langhårete slektninger var Svjatoslav glattbarbert, forteller den bysantinske historieskriveren Leo Diaconus, som i 971 møtte rus-fyrsten ved Donau:

“Hodet hans var helt bart – bare på den ene siden hang en hårlokk som tegn på hvor fornem slekten hans var. Halsen var tykk, skuldrene breie, og hele skikkelsen ganske velskapt. Han virket dyster og vill. I det ene øret hang en gullring, smykket med to perler og i midten en rubin. Klærne hans var hvite og skilte seg fra de andres simpelthen ved sin renhet.”

Selv om Svjatoslav tok mye av slavernes kultur til seg, glemte ikke Ruriks slekt sin gamle hjemstavn. Da Svjatoslavs etterfølger‚ prins Vladimir, ble utfordret av en av brødrene sine, reiste han straks til Sverige for å hente hjelp. I 980 vendte Vladimir tilbake med en tallrik vikinghær, som snart fikk innsatt prinsen som ubestridt rus-hersker.

Tiden i landflyktighet hadde styrket Vladimirs forbindelser til Norden. Han giftet seg med en skandinavisk høvdingdatter, og parets sønner fulgte farens eksempel. En av dem ble til og med gift med en svensk kongsdatter.

Skikken med giftermål mellom rus-folkets fyrstefamilie i øst og de nordiske kongehusene holdt seg til langt opp på 1100-tallet.

Svenskene til unnsetning

Tiden etter Vladimir var preget av intern strid og rivalisering i de nordiske fyrstefamiliene, men også andre farer truet. På steppene sør for Kiev bodde nomadestammen petsjenegerne, som gjentatte ganger angrep Kiev og forsøkte å kjempe med skandinavene om herredømmet over den rike byen.

I 1036 satte de inn nok et stort angrep. “Det var petsjenegere uten tall,” beretter Nestorkrøniken. Men vikingfyrsten Jaroslav, som var gift med den svenske kongens søster, visste råd. Han tilkalte leiesoldater fra Sverige, og stilte opp sine nå tallrike og slagkraftige styrker for å verne byen.

“Petsjenegerne begynte å rykke nærmere, og hærene støtte sammen på det stedet der Den hellige Sophia, den russiske bykirken, nå står; det var den gangen et jorde utenfor byen. Det ble et stygt slag, og endelig mot kvelden fikk Jaroslav overtaket. Og petsjenegerne flyktet til alle kanter. De visste ikke med seg selv hvor de skulle flykte. Noen druknet under flukten i Setoml, andre i andre elver; resten løp sin vei og har ikke vist seg igjen til denne dag,” heter det i Nestorkrøniken.

Historikerne kjenner ikke identiteten til de svenske leiesoldatene som slo petsjenegerne tilbake. Men i Midt-Sverige er det reist 26 runesteiner over menn som dro mot øst med høvding Ingvar den vidfarne. Ifølge de islandske saga-ene reiste Ingvar østover til Jaroslavs hoff i år 1036, samme år som petsjenegerne angrep.

Steinenes geografiske spredning tyder på at det har vært snakk om en såkalt leidang, der bøndene i en region på kongelig ordre stilte med en kampstyrke på et visst antall skip og menn. Runesteinene er sannsynligvis reist som et minne over de av Ingvars menn som døde i kampen i Rus-riket.

Mongolene utslettet rus-folket

Under Jaroslav nådde vikingenes rike sitt høydepunkt som Europas største og mest velstående. Handelen gikk livlig, og velstanden var stor.

Etter fyrstens død i 1054 begynte Rus-rikets nedgangstid. Mens Jaroslavs sønner og sønnesønner sloss om makten, dukket det opp en ny og sterk nomadestamme, kumanene, som begynte å fortrenge rus-folket.

I 1132 døde den siste mektige fyrsten i Kiev, Mstislav. Deretter mistet byen snart sin betydning, og Rus-riket ble oppdelt i mindre fyrstedømmer. Det endelige nådestøtet for vikingenes rike kom fra mongolene, som dro på plyndringsferd gjennom området på 1200-tallet.

Først flere hundre år senere ble det området som senere skulle bli til Russland, igjen fritt fra mongolenes styre. På den tiden var de fleste sporene etter vikingene for lengst gjemt dypt i den russiske jorda. Men funn av gjenstander som beltespenner, ringer og store sølvskatter snakker sitt tydelige språk om folket som ga Russland navn.

Det samme gjør runesteinene som er reist til minne om dem som søkte rikdom og ære østpå. På en stein i Västergötland i Sverige taler de lavmælt om sorgen og savnet etter de falne: “Gulle reiste denne steinen etter sin hustrus brødre, Asbjørn og Jule, gode og flotte gutter, men de ble drept i krigstog østpå”.