Vikingenes demokrati gjorde livet surt for kongen

Hirdmennene stormer fram mot den ellers ukrenkelige innhegning av hasselgrener som dommerne sitter i, og skrekk-slagne må dommerne flykte. Men rettferdighet er ikke noe vikingene spøker med.

Når tingenes regler krenkes og rettssystemet settes ut av kraft, forlanger vikingenes ære at mennene selv skaffer seg rettferdighet. Både Ønunds og Egils venner griper derfor til våpen.

Den grove krenkelsen av Gulatinget endte ifølge sagaene med at hirdmennene til Eirik Blodøks drepte 10 av skaldens venner, hvoretter Egil måtte seile hjem til Island med uforrettet sak.

Men konger og dronninger fikk ikke alltid sin vilje på tinget. Historikerne har funnet adskillige eksempler på at Nordens herskere ble nedstemt og truet til å endre standpunkt av sine rasende undersåtter.

Demokrati sjokkerte romerne

Tingsteder eksisterte allerede i jernalderen, da vikingenes forfedre levde. På norrønt ble de kalt þing (uttales som det engelske ordet thing).

Siden ordet også er å finne i gammel-engelsk, tysk og de øvrige germanske språkene regner forskerne med at ikke bare skandinavene men alle Nord-Europas germanske jernalderstammer møttes på tingsteder.

Teorien bekreftes av den senere romerske keiseren Julius Cæsar, som i sin beretning om gallerkrigene fra år 50 f.Kr. skildrer møtet med det germanske folket sveberne nord for Rhinen.

Etter at romerne hadde bygd en bro over elven og truet med å invadere svebernes land, sammenkalte de, ifølge keiseren, tinget sitt – eller concilium, som Cæsar skrev på latin. Svebernes ting besluttet å evakuere landsbyene sine og stable en forsvarshær på beina.

Den skulle bremse romernes nært forestående angrep.

Også senere romerske kilder beretter om germanernes forbløffende tradisjoner for demokrati.

I verket ”Germania” fra år 98 e.Kr. beskriver historikeren Tacitus germanernes ting, som på mange måter lignet vikingenes tusen år senere.

Tinget bestod ifølge Tacitus av frie menn som møttes under nymåne og fullmåne for å dømme i tvister og vedta nye lover. Et ting startet ifølge Tacitus med at kongen eller høvdingen ramset opp dagsordenen.

Under behandlingen av sakene viste deltakerne sin uenighet ved å brumme. Hvis det var enighet, støtte germanerne spydene sine sammen – en tradisjon som skulle overleve inn i vikingtiden, da det å slå skjold eller sverd mot hverandre ble kjent som vápnatak (”våpentak”).

For romerne var germanernes korte avstand mellom høvdinger og deres undersåtter enda en overraskelse. På tinget hadde hver mann mulighet til å komme til orde.

Nordens konger sto svakt

Selv om forskerne fortsatt er i gang med å avdekke de germanske tingstedenes historie etter romertiden, er det mye som tyder på at folkeforsamlingene mistet innflytelse da kirke og konge fikk større makt på 400-, 500- og 600-tallet. Men i Norden tviholdt vikingene på sin rett til medbestemmelse.

Da misjonæren Ansgar fra Frankerriket besøkte den svenske kongen Olof rundt 830, ble han forbløffet over kongens vage svar på munkens anmodning om tillatelse til å misjonere blant vikingene.

Ifølge skriftet ”Vita Ansgari” (Ansgars levned) svarte kongen at han ville sende forespørselen videre til tinget:

“La ditt sendebud delta på neste tingmøte, og så skal jeg tale til tinget på dine vegne. Hvis det behager gudene og folket, vil ditt oppdrag lykkes. Det er nemlig skikken hos dette folk, at alle offentlige beslutninger bygger mer på folkets enstemmige vilje enn på kongens makt”.

På tingsamlingen oppsto det ifølge “Vita Ansgari” høylytte diskusjoner som imidlertid endte med at Ansgar fikk lov til å stifte en kris­ten menighet i Birka.

Guder dro til tinget

Vikingenes konger var ikke alene om å måtte bøye seg for tingets vedtak. Også de nordiske gudene måt­te overholde demokratiske spilleregler.

Kvadet “Balders drømmer” fra diktsamlingen Den eldre Edda begynner med at gudene samles på et tingsted for å høre om Balders illevarslende drøm:

“Alle i senn/ var æser på tinge/ og åsynjur/ alle til stades/ Rådlag heldo/ trauste gudar/ kvi Balder møddest/ med mykje draumar.”

Vikingtidens skriftlige kilder tyder på at Skandinavia var spekket med tingsteder. Mange av disse var små, lokale ting som bare dekket en landsby eller et mindre område.

I deler av Skandinavia kunne enhver fri mann eller enke med egen jord sammenkalle det lokale tinget ved hjelp av en såkalt budstikke.

Det var en kort stokk av tre som ble fraktet fra gård til gård sammen med nyheten om å samles på en bestemt dato. Folk som unnlot å viderebringe budstikken risikerte å bli idømt en pengebot.

Gradvis oppsto det større ting som behandlet spørsmål som berørte en hel region. I Norge fikk Eidsivatinget – grunnlagt rundt år 850 – dermed ansvar for de østlige delene av riket, mens Gulatinget og Frostatinget fra 900-tallet tok seg av henholdsvis Vest-Norge og området rundt Trondheim.

I sen vikingtid fantes det i Danmark en rekke små, lokale herredsting og tre store landsting i Lund, Ringsted og Viborg. Alvorlige saker som f.eks. drap ble sendt til et av landstingene.

Både små og store ting foregikk under åpen himmel og på faste steder som var relativt enkle å nå. Vikingene var imidlertid villige til å reise temmelig langt for å delta i diskusjonene og treffe viktige beslutninger.

På Island tok reisen over en uke på hesteryggen for de bøndene som bodde lengst unna landstinget.

Nøyaktig hvor et tingsted ble grunnlagt var ofte helt tilfeldig. Det viser blant annet sagaen om den norske vikingen Torolv Mosterskjegg:

Da Torolv nærmet seg Islands kyst ved halvøya Reykjanes, kastet han ifølge sagaen stolpene fra sitt norske gudetempel – de såkalte høysetestolpene – over bord. Stolpene var dekorert med utskjæringer av Thor, som også var tingets gud.

På kysten der de drev i land opprettet Torolv områdets første ting.

Innhegning måtte ikke forseres

Mange vikinger bodde i fjellrike strøk, og her ble tinget vanligvis holdt ved foten av en gjenkjennelig klippe. Vikingene brukte ikke veiskilt, så det var viktig at deltakerne lett kunne kjenne igjen klippen de skulle samles rundt.

Det mest ikoniske tinget er islendingenes Allting. Vikingene koloniserte Island på slutten av 800-tallet og opprettet mindre tingsteder flere steder, men fem tiår senere – rundt år 930 – var det behov for et større landsting.

Her kunne alle kolonistene samles og påvirke beslutninger som berørte hele øya: hvorvidt kristne munker kunne misjonere på Island, og hvor mange dager kalenderåret skulle bestå av.

Et dramatisk landskap øst for Reykjavik ble valgt og fikk navnet Thingvellir (Tingslettene). Senere geologiske forandringer i området har gjort at forskerne i dag ikke vet nøyaktig hvor lov-fjellet lå.

De islandske sagaene inneholder derimot adskillige beretninger om hva som foregikk på tingslettene på 900- og 1000-tallet.

For eksempel anklaget en bonde ved navn Thord en gang bonden Odds sønn og hans medsammensvorne Hønse-Tore for mordbrann. De to skurkene hadde brent en fjern slektning av Thord inne.

Islendingens saga forteller at saken tidligere var blitt reist ved det herredstinget som lå nærmest gjerningsstedet, men drabelige kamper mellom Thords venner og mordernes familier hadde kostet enda et menneskeliv og ført til avlysing av tinget fordi det ”ikke kunne avholdes i samsvar med loven.”

Striden fortsatte imidlertid på Alltinget, der Odd ifølge Hønse-Tores saga hadde med seg 300 væpnede menn.

Igjen brøt det ut åpen kamp, og flere av Odds krigere falt. Da roen omsider var gjenopprettet, dømte tinget brannstifteren Hønse-Tore og flere av hans medsammensvorne til fredløshet.

Siden alle ustraffet kunne drepe en fredløs, ble Hønse-Tore slått ihjel kort tid etter tinget.

Alle måtte betale entré

Alltinget på Island ble vanligvis holdt rundt midtsommer.

I dagene frem til tinget kom høvdinger og bønder på hesteryggen fra hele øya. For å ha talerett måtte de fremmøtte ifølge øyas lover være over 12 år, frie menn, ha fast bopæl og betale en spesiell tingavgift.

Enker med eiendom hadde lov til å tale på vegne av sin avdøde ektemann. Tusenvis av folk strømmet til Thingvellir, for vikingene hadde ofte med seg kone, barn og enkelte treller.

I de to ukene Alltinget varte, sov og spiste folk i boder – primitive steinhus med ullstoff eller skinn som tak. Det var også vanlig å holde gjestebud i bodene, der mindre uoverensstemmelser ble løst i minnelighet over noen begre mjød.

For mange av deltakerne var tinget også en kjærkommen anledning til å treffe andre mennesker.

Pausene i debattene ble etter alt å dømme brukt til handel, sport (f.eks. bryting) og ikke minst romantikk. Mange familier brakte sine unge døtre til tingboden, der de hjalp til med matlaging og rydding.

Siden vikingene var bønder og bodde spredt, var tinget en av få årlige begivenheter der gifteklare unge kunne speide etter en mulig brud eller brudgom.

Livet i bodene på Alltinget var imidlertid ikke bare fryd og gammen. Vikingen Thorgeir, som manglet mot til å utfordre sin fars drapsmann, brukte tinget til å trakassere drapsmannen Skúta.

Ifølge sagaen om røykdølene brukte Thorgeir og vennene hans Skutas bod som toalett. Men fornærmelsen ble skjebnesvanger, for Skúta slo Thorgeir i hjel med øksen sin på vei hjem fra tinget.

Steiner markerte tingstedet

I Danmark og andre steder uten fjell ble tinget avholdt på åpne sletter. Kampesteiner – såkalte tingsteiner – ble ofte brukt til å markere tingstedet, slik at ingen var i tvil om når de sto på tinget og måtte la våpnene hvile.

Hvert tingsted hadde en forhøyning som vikingene stilte seg på når de skulle tale. Oppe på forhøyningen kunne alle se hvem som hadde ordet og lettere høre hva han eller hun sa.

Selv om vikingene var likemenn på tinget, var det noen som hadde spesielle oppgaver å utføre. Den viktigste var lovsigemannen, som ledet debattene og sørget for at ordet ble gitt til dem som hadde noe på hjertet.

Et antall storbønder og jarler ble dessuten utnevnt til dommere i de tvistesakene som ble brakt inn for tinget. Antall dommere varierte – fra norske Frostatings 12 dommere til Alltingets 39.

På Gulatinget møttes dommerne ifølge Egil Skallagrímssons saga på flatmark.

Siden disse mennene ikke måtte antastes under arbeidet satt de bak en lav innhegning ”der hasselgrener var plassert i en sirkel, og rundt dem var det snorer som ble kalt hellige bånd.”Bare dommerne kunne passere snorene og ta plass i den lille innhegningen.

Kongen ble truet til fred

Tross sagaenes beretninger om blodige oppgjør respekterte de fleste vikinger tilsynelatende tingfreden, og mange steder var det forbudt å bære våpen inne på plassen – sagaene nevner flere eksempler på vikinger som må haste ned til teltet eller skipet for å hente sine våpen.

Slike eksempler rokker dog ikke ved at veltalenhet var viktigere enn våpenferdigheter på tinget. En mann som ikke reiste seg opp og med ord forsvarte sin ære, ble betraktet som en kujon.

Til stor ergrelse for vikingenes skiftende konger kunne de ikke alltid regne med at tinget ville akseptere planene deres. Et stykke inn på 1000-tallet måtte kongen fremdeles overtale vikingene til å gå i krig med ham.

Et av de mest kjente eksemplene er beskrevet i Snorre Sturlasons kongesaga (også kalt Heimskringla). Snorre beretter at den svenske kongen Olof Skötkonung planla et felttog mot Norge, som han gjerne ville føye til sitt rike.

Men under Alla sveers ting i nærheten av dagens Stockholm tordnet Torgny lovsigemann ca. år 1020 fryktløst mot kongen.

”Sinnelaget til svenskekongen er nå annerledes enn det pleide å være,” begynte Torgny, som deretter gjennomgikk en håndfull store svenske konger – fra Erik Emundsson til kong Bjørn og Erik Segersäll – som alle hadde vært til ”å snakke med”, som lovsigemannen sa.

“Men til den konge vi har nå, tør ingen si annet enn det kongen selv vil. Han trakter etter å få Norgesveldet som ingen svenskekonge før har traktet, og dette gir uro blant mange folk.”

Ifølge sagaen brølte Torgny deretter av sine lungers fulle kraft mot kongen:

“Nå ønsker vi bønder at du blir forlikt med Olav Digre – Norges konge (Olav den hellige, red) – og gifter ham med din datter Ingegjerd. Hvis du ønsker å gjenvinne de riker ved Østersjøen som dine slektninger og forfedre før har hatt, så vil vi alle følge deg i det. Men hvis du ikke gjør som vi sier, vil vi angripe deg og drepe deg, da vi ikke tåler ufred og ulovligheter fra deg. Si nå straks hvilket vilkår du velger! ”

Da slo alle vikingene med våpnene sine og laget en voldsom larm for å uttrykke sin enighet.

Ifølge sagaen reiste kong Olof seg deretter og talte. Skuffet lovet han å gjøre som bøndene ønsket, ”for det hadde svenske konger alltid gjort”.

Kristendommen knekket tinget

Vikingenes demokrati levde ikke opp til dagens normer. Jarler og storbønder kunne vinne tinget for sine synspunkter ved å skremme deltakerne med sine hirdmenn. Og det var en kjent sak at mange tvister aldri nådde fram til tinget fordi en av partene led en voldsom død uten vitner.

Men innføringen av kristendommen betydde likevel et tilbakeskritt for vikingenes frihet og medbestemmelse. Biskoper lovet kongen et sikrere grep om makten, for herskeren kunne nå hevde at Gud hadde valgt ham til å styre.

Paradoksalt nok bestemte vikingene på Island seg for å innføre nettopp kristendommen på Alltinget i år 1000.