Snølandskap, Tors hammer

Vikingenes fimbulvinter bygger på virkelige hendelser

Vikingene fryktet fimbulvinteren, som ville utløse hungersnød og bære bud om verdens undergang. Beretningene er ikke fri fantasi, mener forskerne. Fimbulvinteren har sine røtter i året 536 e.Kr.

Vikingene fryktet fimbulvinteren, som ville utløse hungersnød og bære bud om verdens undergang. Beretningene er ikke fri fantasi, mener forskerne. Fimbulvinteren har sine røtter i året 536 e.Kr.

The Print Collector/Imageselect & Shutterstock

Bare ordet fimbulvinter kunne få vikingene til å skjelve. Fimbulvinteren varslet et iskaldt mareritt av sult og krig, før verden gikk under i ragnarok, heter det i verket Den yngre Edda.

Bokverket fra middelalderen inneholder vikingenes dikt, som ble skrevet ned rundt år 1220 av den islandske historikeren Snorre Sturlason. Diktsamlingen regnes i dag som den beste kilden for å forstå vikingenes tro.

Ifølge Den yngre Edda var det nok å være redd for: «Tre vintre følger etter hverandre, og ingen sommer er imellom dem.»

Den iskalde, solløse perioden beskrives i eddadiktet «Volvens spådom» som «en sverdtid, skjoldtid – før verden forgår».

I flere tiår har forskere avskrevet fimbulvinteren som en myte – i tråd med drager og hekser som vikingene også trodde på. Men nye forskningsresultater tyder på at den dødbringende vinteren fant sted i jernalderen og rammet vikingenes forfedre i Norden.

Fimbulvinteren var åpenbart så grusom at beretningen om den ble en like kjent del av vikingenes åsatro som Odin, Tor og Midgardsormen.

Vulkan utløste istid

Katastrofen begynte med et vulkanutbrudd som forskere har funnet spor av i Alpene.

Bok

Diktene i Den yngre Edda handler mest om nordiske guder og stammer fra vikingtiden. I generasjoner ble diktene overlevert muntlig, inntil Islands mektigste mann, Snorre Sturlason, skrev dem ned.

© Shutterstock

I år 536 e.Kr. fikk vulkanen Katla på Island et utbrudd og utløste en klimakatastrofe. Store mengder lava og underjordiske gasser veltet opp fra dypet. Fra Grønland til Kina fylte det gigantiske vulkanutbruddet atmosfæren med røyk og tåke.

Et vell av skriftlige kilder fra 536 forteller unisont: Sola ble sløret, høsten slo feil, og folk sultet. Irske årbøker forteller om hungersnød, mens kinesiske krønikeskrivere observerte snø midt på sommeren.

Ifølge den romerske historikeren Cassiodorus (ca. 490–590 e.Kr.) skinte sola det året bare et par timer om dagen – fra en himmel fylt med mørke skyer. Ved å undersøke iskjerner fra den grønlandske innlandsisen fant forskere fra NASA allerede i 1983 vulkanske spor fra år 536.

«Kineserne prøvde å spå om fremtiden ved å kikke på stjernebilder, men i år 536 var de borte!» Jeanette Varberg, arkeolog og museumsinspektør.

NASAs mistanke om en uhyggelig katastrofe ble styrket da eksperter undersøkte gamle kinesiske beskrivelser av stjernehimmelen, forklarer en av Nordens fremste eksperter på vikingene og deres forfedre: Jeanette Varberg, som er arkeolog og museumsinspektør ved Nationalmuseet i Danmark.

«Kineserne prøvde å forutsi fremtiden ved å se på konstellasjoner, men i 536 var de borte! Det lå en tåke over stjernene. Dette er også bekreftet av mesopotamiske kilder», forklarer Varberg.

Siden oppdagelsen i 1983 har forskerne forsøkt å lokalisere vulkanen som utløste fimbulvinteren. Ilopango i El Salvador var lenge mistenkt, men i dag heller de fleste forskere til en islandsk vulkan.

«Analyser av en glassplint fra år 536 – funnet i isen i de sveitsiske alpene – peker på Katla. Det er som et kjemisk fingeravtrykk», sier Varberg.

Island

Vulkanen Katla ligger delvis under breen Mýrdalsjökull i det sørlige Island. Katla var lenge svært aktiv – mellom 930 og 1918 var vulkanen i utbrudd minst 20 ganger. Ingen av dem imidlertid så voldsomt som i år 536.

© Shutterstock

Katlas voldsomme utbrudd hyllet den nordlige halvkule inn i tåke, og i løpet av de neste månedene falt sommertemperaturene tre til fire grader. Ifølge Varberg ble resultatet «den verste nedkjølingen på 2000 år».

Fire grader høres kanskje ikke umiddelbart ut som all verden, men temperatursvingningene var nok til å gjøre 536 til «det verste året å leve i», mener historikeren Michael McCormick, som er professor ved Harvard University i USA.

Varberg er enig og understreker at de svake solstrålene gikk hardest ut over vikingenes forfedre langt mot nord:

«Kulden varte i tre år i Irland, men opptil ti år i Nord-Skandinavia. I Sør-Europa er temperatursvingninger ikke så fatale, men i det nordlige Skandinavia levde folk allerede på kanten.»

Uten tilstrekkelig sollys modnet ikke kornet på jernalderbøndenes åkrer, men råtnet i stedet. Fordi vikingenes forfedre var bønder, resulterte feilslått høst i hungersnød – spesielt i Norge, hvor arkeologer har funnet spor etter markante endringer på 500-tallet.

Jeanette Varberg

I sin bok Viking gjennomgår Jeanette Varberg bl.a. forskernes kunnskap om fimbulvinteren.

© Mogens Engelund, engelund.dk

Spor etter hungersnøden kan for eksempel ses i landsbyen Landa i Rogaland, som hadde vært bebodd i 2000 år, men ble forlatt rundt år 536. Lenger nord i Norge tyder fraværet av arkeologiske funn fra 500-tallet på at folketallet gikk drastisk ned.

«Arkeologer burde ha funnet noe, men det er ingenting! Så det er et statistisk grunnlag for å si at noe uvanlig må ha skjedd», sier Varberg.

Pollenanalyser bekrefter bildet. Forskere har analysert pollen i knapt 1500 år gammel torv som ble gravd ut i Sverige og Norge. Åkrer som er dyrket, bugner av pollen fra korn og gress, men i det nordlige Sverige og Norge inneholder torv fra midten av 500-tallet så å si ingen gresspollen – fordi store arealer sto uoppdyrket og grodde igjen etter fimbulvinteren.

Svenske arkeologer anslår at halvparten av alle bosetningene i Mälardalen ved Stockholm ble forlatt på 500-tallet. Det samme gjelder Öland og Gotland. Noen flyktet trolig sørover, andre omkom. Forskere regner med at befolkningen i Nord-Skandinavia ble halvert i årene etter 536.

Sau, gress, hytte

Fra sau fikk vikingenes forfedre ull og kjøtt.

© Shutterstock

Sola betydde liv eller død for vikingenes forfedre

På 500-tallet var Norden bebodd av bønder som dyrket jorda og var dypt avhengige av årets få lune sommermåneder.

På mange måter levde vikingenes forfedre et liv som lignet deres berømte etterkommeres. På 500-tallet handlet de med omverdenen, var underlagt en lokal hersker og dyrket jorda for å forsørge familien sin.

Husdyr som sauer, geiter, griser og kyr utgjorde en viktig del av husholdningen, og det meste av året beitet de på enger nær gården. Når vinteren satte inn, ble de fleste dyrene slaktet og kjøttet røkt, tørket eller saltet for at det skulle holde seg.

Bare avlsdyr overvintret i fjøset, men de krevde mye høy. Kalde somre med dårlig gressvekst var katastrofale for vikingenes forfedre fordi de ikke kunne skaffe nok høy før vinteren satte inn.

Bøndene dyrket også bygg, hvete og havre. Var sommeren kald, sviktet høsten, og da hadde bøndene mindre forråd til å lage grøt og brød av, som utgjorde grunnsteinene i datidens kosthold.

Selv om forskerne regner med at Den yngre Eddas beskrivelse av konstant kulde er en overdrivelse, viser dendrokronologi at det var snakk om en klimakatastrofe.

Dendrokronologi er studiet av årringene i trær. Funne trestammer som er felt i tiårene etter 536, viser tydelig at sollyset sviktet.

«Hvis treet har en bred årring, har det vært et godt år med stor vekst. Men årringene er nesten usynlige under fimbulvinteren», forklarer Varberg.

Mens sporene etter fimbulvinteren er tydeligst i Norge og Sverige, er de mindre markante i Danmark. Ifølge Varberg skyldes dette at klimaet i det sørlige Skandinavia var mildere, og befolkningen kom seg derfor raskere etter kuldeperioden.

Danskene slapp imidlertid ikke helt unna. Funn av store gullskatter som ble begravd på 500-tallet, tyder på at bøndene i Danmark ofret formuer til gudene for å få sol og varme.

Over hele Norden forårsaket det kalde klimaet på midten av 530-tallet så stor nød at historien om lidelsene ifølge historikernes teori ble gjenfortalt i generasjoner.

Ulver åt sola og månen

Ved begynnelsen av vikingtiden 200–250 år senere var forfedrenes lidelser blitt en begivenhet som ville gjenta seg en gang i fremtiden: den grusomme fimbulvetr – gammelnordisk for hovedvinter eller vinteren over alle vintre.

«Da fyker snøen fra alle kanter. Frosten er da streng og vindene skarpe. Sol gavner intet», fortelles det i Den yngre Edda.

Vikingenes dommedagsprofeti nøyde seg ikke med å varsle kulde. Nøden ville resultere i «kamper i hele verden. Da dreper brødre hverandre av grådighet, og ingen skåner fedre eller sønner for manndrap».

«Stjernene på himmelen forsvinner. Da skjer det også at hele jorda og fjellene rister ...» Vikingdikt om fimbulvinteren.

I kjølvannet av menneskenes blodsutgytelser ville ulver sluke både sola og månen, og verden havne i mørke.

«Stjernene på himmelen forsvinner. Da skjer det også at hele jorda og fjellene rister, slik at trærne løsnes fra grunnen, og fjellene ramler, mens alle lenker og bånd brister og rykkes over. Da slipper Fenrisulven fri», heter det i Den yngre Edda.

Når Fenrisulven rev seg løs, begynte ifølge mytene selve ragnarok – kampen mellom æser og jotner – som skulle ende med verdens undergang.

De eneste overlevende mennesker etter fimbulvinteren og ragnarok skulle ifølge Den yngre Edda være paret Liv og Livtrase, som – i likhet med Bibelens Adam og Eva – sørget for å sette barn inn i den nye og bedre verdenen.

Tor, Tors hammer, lyn

Selv ikke gudene ville overleve ragnarok, mente vikingene. Først ville Tor drepe Midgardsormen, men tordenguden ville synke sammen bare ni skritt senere, når slangens gift gjorde det av med ham.

© Heritage Images/Getty Images

Vikingene etterlot seg ikke lengre tekster. De eneste ordene fra vikingtiden som ikke har vært gjennom en kristen munks manipulerende redigering, er tekstene på runesteiner.

Derfor er det gjennom tiden blitt forsket ivrig på inskripsjonene, og en av dem ser ut til å bekrefte at vikingenes fimbulvinter er basert på nødsåret 536.

Tidlig på 800-tallet reiste vikinger en runestein nær innsjøen Vättern i Sverige. Den gåtefulle steinen i Rök er prydet med Nordens lengste runeinnskrift og nevner bl.a. en dramatisk hendelse for «ni generasjoner siden».

Mens de fleste historikere knytter katastrofen til hendelser som fant sted på 400-tallet, mener den svenske fimbulvinterforskeren Bo Gräslund at Röksteinen viser til vinteren 536.

Runestein

Hvis vikingene regnet 25–30 år for en generasjon, passer Röksteinens omtale av en katastrofe for ni generasjoner siden med fimbulvinteren.

© Arkland

Mens klimakatastrofen i 536 og årene etter er relativt godt belyst, er det verre med den delen av fimbulvinteren som handler om at brødre fører krig mot hverandre.

«Vi har ingen bevis på krig», innrømmer Varberg.

Beretninger om krig og blodsutgytelser under fimbulvinteren kan ha blitt lagt til på 800–900-tallet for å få spådommen til å passe bedre inn i vikingenes beretninger om gudenes evige kamp mot jotnene.